Snakk pent til barna, sier Jesper Juul

[Mandino]

Kjenner på følelsen, og jeg burde vært flinkere overfor min treåring. Jeg forsøker virkelig å ikke bruke kjeft og hard tone, men i en stressende hverdag med en 1-åring som vil ha mye oppmerksomhet og en treåring som tester grenser, blir det til tider vanskelig.

[Candy Darling]

Det jeg liker aller best med JJ, er at han får meg til å stoppe opp og tenke meg om. Han spissformulerer og provoserer, og jeg er langtfra alltid enig med ham. Men han treffer alltid noe. Det er fordelen (og ulempen) med å være litt tabloid.

Jeg har definitivt dårlig samvittighet for å bruke automatkjefting, og jeg har også tatt meg sammen etter denne artikkelen. Jeg har ingen problemer med at jeg viser at jeg er sint når det er en god grunn til det, men det er ikke OK å ha en sur og kjeftete tone generelt. Ikke mot mannen, og ikke mot barna.

Karsten Isachsen er også en kar som sier en del fornuftig på en tabloid måte, og jeg tar med meg noen ting derfra også. F.eks. at det er jeg selv som bestemmer hvordan jeg skal reagere. Det er ikke andres skyld at jeg blir sint og skriker (på samme måte som det aldri er andres skyld hvis noen slår). Jeg har rett til å bli sint, men jeg kan bestemme selv hvordan jeg vil uttrykke det.

Korrigering av egen atferd er fine greier. Det kalles utvikling. Jeg er fan.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Det jeg liker aller best med JJ, er at han får meg til å stoppe opp og tenke meg om. Han spissformulerer og provoserer, og jeg er langtfra alltid enig med ham. Men han treffer alltid noe. Det er fordelen (og ulempen) med å være litt tabloid.

Jeg har definitivt dårlig samvittighet for å bruke automatkjefting, og jeg har også tatt meg sammen etter denne artikkelen.

Det har jeg også.
Er ikke det mer enn bare litt kult? At etter Jessica linket til JJ artikkelen og jeg fordøyde den, har de gjenværende ukene av sommeren blitt helt annerledes og langt bedre enn de første ukene!
Viste artikkelen til mannen - og vi kuttet begge brått automatkjeftingen på eldstemann (som er 5 år og minitenåring akkurat denne sommeren) - og han har blitt så utrolig mye gladere og lettere å ha med å gjøre.

Det er ringvirkningene sine, det!

Heia JJ! Heia Jessica!

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det har jeg også.
Er ikke det mer enn bare litt kult? At etter Jessica linket til JJ artikkelen og jeg fordøyde den, har de gjenværende ukene av sommeren blitt helt annerledes og langt bedre enn de første ukene!
Viste artikkelen til mannen - og vi kuttet begge brått automatkjeftingen på eldstemann (som er 5 år og minitenåring akkurat denne sommeren) - og han har blitt så utrolig mye gladere og lettere å ha med å gjøre.

Det er ringvirkningene sine, det!

Heia JJ! Heia Jessica!

Jesper Juul og Jessica

Det er interessant det dere sier her. Det forteller at vi må ha fokus. Tenke over hva slags reaksjoner vår adferd får i forhold til våre barn. En veldig vanlige måte å gjøre noe med adferd på er positiv forsterkning. Ved å være veldig tydelig på positiv forsterkning kan man endre negativ adferd. Så istedet for å kjefte roser man. For å få til det må man starte i det små, og etterhvert kan man kreve mer.

[Polyanna]

Opplever dere også av og til at det blir forventet at dere "skjenner"? Jeg kjenner i hvert fall litt på det når noen av gullene har gjort noe helt uakseptabelt, særlig mot andre. Som når storebror tilter og BRØLER fæle ting til meg eller de to store hadde tegnet en DIGER tegning med sprittusj på mormors vegg i sommer.

Jeg føler at andre syns vi lar dem "slippe unna", liksom. Ja, strengt tatt så føler jeg det av og til selv, en slags forventning om at jeg burde vært strengere.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Opplever dere også av og til at det blir forventet at dere "skjenner"? Jeg kjenner i hvert fall litt på det når noen av gullene har gjort noe helt uakseptabelt, særlig mot andre. Som når storebror tilter og BRØLER fæle ting til meg eller de to store hadde tegnet en DIGER tegning med sprittusj på mormors vegg i sommer.

Jeg føler at andre syns vi lar dem "slippe unna", liksom. Ja, strengt tatt så føler jeg det av og til selv, en slags forventning om at jeg burde vært strengere.

Jepp. Ungene forventer det, og omgivelsene forventer det. Omgivelsene syns at vi mangler grensesetting hvis vi ikke "tar dem" der og da, høyt og tydelig i alles påhør. Ungene føler at det er uavklarte situasjoner hvis vi ikke tydelig har avsluttet det hele på et vis.

[Tuneland]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Opplever dere også av og til at det blir forventet at dere "skjenner"? Jeg kjenner i hvert fall litt på det når noen av gullene har gjort noe helt uakseptabelt, særlig mot andre. Som når storebror tilter og BRØLER fæle ting til meg eller de to store hadde tegnet en DIGER tegning med sprittusj på mormors vegg i sommer.

Jeg føler at andre syns vi lar dem "slippe unna", liksom. Ja, strengt tatt så føler jeg det av og til selv, en slags forventning om at jeg burde vært strengere.

Ja, det kjenner jeg meg igjen i. Jeg føler på at andre voksne forventer at jeg skal skjenne som du sier. Da er det særlig i situasjoner hvor vi er sammen med folk jeg ikke er helt trygg på.

[Nina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Opplever dere også av og til at det blir forventet at dere "skjenner"? Jeg kjenner i hvert fall litt på det når noen av gullene har gjort noe helt uakseptabelt, særlig mot andre. Som når storebror tilter og BRØLER fæle ting til meg eller de to store hadde tegnet en DIGER tegning med sprittusj på mormors vegg i sommer.

Jeg føler at andre syns vi lar dem "slippe unna", liksom. Ja, strengt tatt så føler jeg det av og til selv, en slags forventning om at jeg burde vært strengere.

Ja det gjør jeg. Min eksmann og jeg har et ganske forskjellig syn på barneoppdragelse. De gangene vi finner på ting sammen med sønnen vår merker jeg godt at han syns at jeg bør kjefte/skjenne mer og "dille mindre" som han kaller det.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jepp. Ungene forventer det, og omgivelsene forventer det. Omgivelsene syns at vi mangler grensesetting hvis vi ikke "tar dem" der og da, høyt og tydelig i alles påhør. Ungene føler at det er uavklarte situasjoner hvis vi ikke tydelig har avsluttet det hele på et vis.

Ungene mine forventer ikke skjenn, nei. At jeg sier fra og markerer en grense er jo noe annet. Når det gjaldt den veggtegningen så var det ikke så lett å la være å skjenne, kjente jeg. Men jeg tok meg jo sammen. Samtidig som jeg også måtte ta meg sammen for ikke å le av de inderlig glade selvtilfredse fjesene som hadde laget "en stor berg-og-dalbane med spindelvev på!" Mest av alt var jeg helt sjokkskadet. Sånt noe gjør de jo ALDRI! Og det gav jeg jo også beskjed om. Sa at jeg var veldig overrasket og skuffet og lei meg for at de hadde ødelagt mormors vegg.

"Jeg blir litt lei meg når du bli sånn i ansiktet", sa storebror da...

*digresjon*

Beskjeden fra tante på terrassen var likevel "Jeg hadde kjefta! Det hadde jeg!".

[Candy Darling]

Jeg føler også at jeg "må" kjefte når andre er der. Mens jeg selv egentlig blir imponert over de som klarer å la være.

[Maverick]

Jeg er ganske sikker på at en del mener at jeg kjefter mindre enn jeg burde når ungene gjør rare ting. Det er en mulighet for at jeg er fryktelig barnslig, for jeg har ingen problemer med å se humoren i mange spillopper, og har en tendens til å fnise i stedetfor å kjefte. :hippiemamma:

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Beskjeden fra tante på terrassen var likevel "Jeg hadde kjefta! Det hadde jeg!".

Det hadde hun vel.

Jeg har troen på at å vise skuffelse over at de gjør noe de ikke har lov til har vel så stor effekt som kjeft. Kjefter man ofte tror jeg at det etterhvert preller av som vann på gåsa.

[Maverick]

Egentlig synes jeg at man må være forsiktig med å bruke skuffelse som virkemiddel.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Egentlig synes jeg at man må være forsiktig med å bruke skuffelse som virkemiddel.

Men man blir jo skuffet, eller overrasket, og det er jo vanskelig å skjule. Jeg mener ikke at man skal guilt trip'e ungene, altså, men at de ser at handlinger får konsekvenser, naturlige sådann.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Men man blir jo skuffet, eller overrasket, og det er jo vanskelig å skjule. Jeg mener ikke at man skal guilt trip'e ungene, altså, men at de ser at handlinger får konsekvenser, naturlige sådann.

Jo, selvfølgelig, men akkurat den derre "nå er jeg veldig skuffet over dere" tror jeg er fryktelig skadelig hvis det blir for mye av det. Det er ingenting i verden som føles verre enn å skuffe foreldrene sine, og særlig ikke når man har gjort noe som man kanskje i utgangspunktet trodde var harmløst.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jo, selvfølgelig, men akkurat den derre "nå er jeg veldig skuffet over dere" tror jeg er fryktelig skadelig hvis det blir for mye av det. Det er ingenting i verden som føles verre enn å skuffe foreldrene sine, og særlig ikke når man har gjort noe som man kanskje i utgangspunktet trodde var harmløst.

Helt enig med deg. Men å tegne på veggen til mormor med sprittusj er nok ikke noe som man tror er harmløst?

[Polyanna]

Ser hva du mener aC, men så lenge man utrykker en legitim følelse på en ordentlig måte, så tror jeg ikke det er farlig. Det er ikke å "bruke" det som våpen, hvis du forstår hva jeg mener.

Jeg VAR veldig skuffet. Og voldsomt overrasket. Det var det siste jeg snakket mest om, for det var den dominerende følelsen.

[Maverick]

Jeg mente ikke at du brukte det på en manipulerende måte Polyanna, det var mer generelt jeg drev og tenkte.
Apropos tegning på vegger og sånn, det er noe som mine barn antageligvis hadde ment var rimelig harmløst.

[Elise]

Jeg syns denne tråden er veldig interessant og lærerik, det er sikkert og visst. Har endel jeg bør prøve å fikse opp i selv, men føler allikevel at jeg er på god vei.

Kjenner flere som har en sur tone i utgangspunktet, uansett hva barna gjør. Selv om det slett ikke et negativt egentlig. Jeg blir forundret over det gang på gang. Men det samme gjelder hvordan flere av mine bekjente snakker til/om kjærestene sine, så det er mulig jeg bare er unormalt "happy" og positiv. Det ligger ikke naturlig hos meg å sukke og stønne uansett hva barna ber om, noe jeg ser spesielt hos min ene venninne. Men brøle kan jeg. Si unnskyld kan jeg og. Dessverre sa jeg noe så fælt til datra mi her om dagen at "nå er det ditt valg om jeg blir sinna eller snill" og jeg kan ikke fatte at jeg fikk det til. Gal i gjerningsøyeblikket, kanskje? Da hadde hun trenert leggingen dritlenge og jeg hadde bare lyst til å sitte her med pcen på fanget.

Jaja. Syns iallfall det er supert at artikler som JJs og tråder som denne får oss til å tenke, for jeg tror vi trenger det. Blir vi sikre på at vi gjør alt rett og ikke trenger input av noe slag, så tror jeg vi har feilet.

[Polyanna]

Min sønn er en skikkelig regelrytter, så jeg ante ikke at han kunne komme på tanken en gang.