Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Malama]

Det er absolutt interessant med hvordan spm er stilt, jeg mener utfra da jeg leste det at det var noe om en kvinne er heldig dersom hun har en mann som tjener så mye at han kan forsørge henne.

Mitt svar: JA. Uten at det betyr at jeg ønsker å forsørges. Jeg synes en mann er heldig om han har en kone som tjener nok til å forsørge ham også. Uten at han vil forsørges. Men, det må jo nødvendigvis gi familien veldig frie økonomiske rammer til å prioritere slik de vil, utover det nødvendige, om en av dem tjener nok til å forsørge familien....

[D'Arcy]

Kjapp lokal observasjon: samtlige som jobber 80% på jobben hos oss, har minste barnet i skolealder. Altså ikke små barn! I tillegg har alle menn som tjener bedre. Og ja: Alle er kvinner.

[Malama]

De som jobber redusert hos oss har yngste barn i... ja, en har i barneskolen, de andre har... barnebarn i barneskolen?

De siste par årene har jeg, kvinne, og sjefen, mann, begge jobbet redusert i perioder. Grunnet manglende barnehageplass for 1-2 år gamle barn. Men vi gjorde det i kortere perioder, max et år, de som har barnebarn har fast, redusert stilling, vi hadde ulønnet perm.

[Millen]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Mens jeg syns ikke å gå på jobben er sååå fantastisk, og vil heller jobbe litt mindre, og fjase hjemme litt mer.
Jeg tenker egentlig ikke på at jeg til en viss grad forsørges heller, vi har jo mer eller mindre felles økonomi, og våre penger er våre penger åkke som.

Jeg elsker ikke jobben min over alt på denne jord jeg heller, men det er billigere for oss å ha vaskehjelp og betale en viss sum en å gå ned 20% i lønn. Pluss og tape pensjonspoeng.
Vi har også fellesøkonomi, selv om han tjener bedre enn meg.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Nå står det i artikkelen at det ikke bare er når barna er små at kvinnene ønsker hjemmetilværelse, men også når barna blir større. Noe komfort må vel ligge i det også?

Jo, dere som kan velge slikt er heldige. Før feministene stod på barrikadene hadde man intet valg. Takk og pris at noen kvinner har kjempet for rettigheter i arbeidsmarkedet for oss.

Nå er jeg verken hjemmeværende eller deltidsarbeidende, da. Poenget mitt var bare at vi er heldige som kan velge, og at vi ikke skal dømme hverandre for de valgene vi tar.

Det blir alltid stor debatt av sånne innlegg - jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke bare kan heie hverandre frem i stedet. Hjemmeværende kan si til de som jobber at det er flott at de fikser karriere, småbarn, gulvvask og middagslaging. Så kan kanskje de som jobber si "så bra at du har valgt det som føles riktig for deg og din familie".

Man trenger da ikke å gjøre husarbeid etter at barna har lagt seg? Unger elsker jo å delta i dagligdagse sysler. I hvert fall har mine gjort det, både ved 6-7årsalder og når de var to.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er nettopp dette det ikke er. Og dette er det ganske mange gråtende damer som finner ut av den dagen mannen tar ut skilsmisse eller slår seg vrang i førtiårskrisa si.

Og/eller den dagen man kommer til pensjonsutbetaling. Eller dvs manglende sådan

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Så for å sette et mål på det, kan man enkelt si at en hjemmeværende kvinne med en ettåring, en toåring og tvillinger på tre, gjør den samme arbeidsmengden som en småbarnsforelder med full stilling i en barnehage, mens en hjemmeværende kvinne med et eller to barn ikke har en jobb som tilsvarer en full stilling. Enkelt og greit.

Dog vil en hjemmeværende kvinne (eller mann) vel vanligvis ta en større del av resten av arbeidsmengden i huset, slik at totalbelastningen blir større enn "bare" barnepass.

[m^2]

Og, eh, poenget mitt da: jeg skulle gjerne jobbet redusert i perioder, dvs jeg har også gjort det en stund. Men da skal jeg gjøre det vitende om hva det gjør med min egen karriere, min egen økonomiske fremtid, min egen lønnsutvikling, osv. Ikke blindt og "det ordner seg sikkert"-ete. Akkurat for øyeblikket synes jeg fordelen _nå_ ikke veier opp for de negative effektene dette bringer i fremtiden. (og økonomisk nå, men det er ikke det som er avgjørende). Og skal jeg gjøre det vil jeg vite at jeg ville klart det alene - jeg vil ikke føle meg forsørget av noen (eller bli forsørget for den sakens skyld).

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av Millen, her.

Jeg elsker ikke jobben min over alt på denne jord jeg heller, men det er billigere for oss å ha vaskehjelp og betale en viss sum en å gå ned 20% i lønn. Pluss og tape pensjonspoeng.
Vi har også fellesøkonomi, selv om han tjener bedre enn meg.

Det kan jeg skrive under på.

For meg er dette ganske enkelt. Jeg får gjort mer husarbeid og har bedre trivsel når jeg jobber tilnærmet fullt. I fjor jobbet jeg 80 % ved siden av 100 % studier (og av de jeg studerte sammen med var jeg den eneste som leverte masteroppgaven på normert tid - og jeg var den eneste i nesten full jobb). Jeg trives aller best når jeg har det travelt og når det er en del som skjer rundt meg.

Når det gjelder husarbeid har vi som sagt valgt å sette bort vaskingen og har vaskehjelp hver 14. dag. Mellom vaskingene støvsuger vi kjøkken og stue ved behov og jeg tørker over toalettene noen ganger. Klesvasken er vi ajour med dersom vi vasker 1-2 maskiner per dag. Noe som er fullt overkommelig.

Mitt valg er allikevel først og fremst begrunnet ut i fra at jeg aldri har trivdes som hjemmeværende.

[Millen]

på Blånn.

Hadde jeg skulle gått hjemme på fast basis hadde ikke jeg vært hyggelig å være i hus med.
Jeg har også studier ved siden av 100% jobb, og vaske klær ser jeg ikke på som noe stort issue, ei heller å lage middag, rydde ut og inn av oppvaskmaskin etc. Uansett så deler vi på det.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av D'Arcy, her.

Kjapp lokal observasjon: samtlige som jobber 80% på jobben hos oss, har minste barnet i skolealder. Altså ikke små barn! I tillegg har alle menn som tjener bedre. Og ja: Alle er kvinner.

Jeg må jo si at jeg synes at det er mer arbeid og oppfølging med barn/ungdom i skolealderen enn barnehagebarn.

[Skremmern]

Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg mener at min arbeidsmengde er mye lik fulltidsarbeidende sin.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg må jo si at jeg synes at det er mer arbeid og oppfølging med barn/ungdom i skolealderen enn barnehagebarn.

Jeg jobbet 100% da eldstemann gikk i barnehage. Og 80% da hun begynte på skolen. Det var når jeg plutselig hadde to timer med lekser at det ble nødvendig (to timer fordi hun slet og det var en kamp).

Men, om en ser bort fra dette med kjønn, er det uheldig at noen velger å jobbe redusert? Hvis andelen som valgte de var 50/50, var det da like problematisk? Jeg tror ikke jeg kommer til å jobbe 100% i overskuelig framtid. Fordi jeg ikke må - uavhengig av mannen min har jeg økonomi til å velge kortere dager. Jeg lever ikke for å jobbe, livet er så mye mer. Måler min wr å ha en jobb jeg elsker, men fremdele tid til å trene eller bare lese en bok. Hvis øknomien tillater det så ser jeg ikke det problematiske i det.

Altså, jeg ville aldri basert meg økonomisk på mannen min, verken mht å få hjulene i hverdagen til å gå opp økonomisk eller for sikre pensjonen. Jeg kjenne en del her (nei, ikke bare nordmenn) som verken har utdannelse, jobb eller penger i banken, og jeg begriper ikke at de våger det. Plutselig en dag står de der uten mann, og hva da? Jeg er selv hjemmeværende nå, men jeg har utdannelse og jobberfaring. Pluss at jeg er økonomisk sikret om jeg skulle ende opp alene. Uten det hadde jeg aldri sagt opp jobb og tatt flere år som hjemmeværende. Min mor ble enke som 40-åring, jeg har sett viktigheten av å ikke være avhengig av å ha en mann.

Når alt det er sagt så mener jeg fremdeles at det er ok å velge å jobbe deltid eller gå hjemme fulltid, om økonomien tillater det og man har noe menigsfullt å fylle dagene med - enten det er unger, hobby eller veldedighet (det siste wr stort her, folk pensjonerer seg som 50-åringer for så å feks jobbe omtrent fulltid som frivillig på feks et sykehus.)

Det finnes mange måter å være samfunnsnyttig på. Men i bunnen må det ligge at en er i stand til å forsørge seg selv og ikke er avhengig av å bli forsørget.

Kanskje skillsmisseforsikring hadde vært noe. Hvis ektefellen stikker så får en x millioner

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Hvor er mennene deres da? Ser ikke de at huset blir forsømt? Sliter de med vasking og styr om kveldene? Hvis ikke - hvorfor ikke, har de hushjelp, kanskje?

Husbonden vil svært gjerne gå hjemme, bli forsørget, og ta oppvasken. Akkurat nå tjener ikke jeg nok til at det er mulig, men vi skal prøve å få til at han jobber noe mindre enn hel stilling, og jeg litt mer. Jeg elsker å jobbe, han gjør det bare fordi han må. Han liker å ha det rent og ryddig rundt seg, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Pensjon og slikt får heller bli den tid, den sorg. Og han skaper jo salgbare verdier ved å pusse opp huset o.l.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg kjenner flere kvinner som gir meg akkurat det inntrykket, ja. Eller som prioriterer komfort fremfor fulltidsjobb, hvis det er en hyggeligere definisjon.

Jeg kjenner for eksempel folk som sier de jobber redusert "fordi det er så deilig å ha en dag for seg selv hver uke". Eller "fordi de skal få bedre tid til handling og husarbeid".

Folk må jo selvsagt få lov til å jobbe akkurat så mye eller lite de vil (eller som partneren godtar, eventuelt), men mitt inntrykk er altså at artikkelen til en viss grad stemmer overens med virkeligheten.

Det er absolutt mitt inntrykk også. Jeg tror noen er redde for å bli slitne, men at det også handler mye om at man har en høy standard for hvordan HusHjemog Familie AS bør være og at man ikke klarer å opprettholde den standarden dersom man går i full jobb. Min standard er ganske lav, derfor takler jeg fint å jobbe 100 %.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg kan svare på dette. Jeg har hatt ulike jobber, mer eller mindre fysiske, men det er få ting som gjør meg mer sliten enn å være hjemme med barn i alderen 0-3.

Hm...Jeg har vært hjemme med barn på 1 og 4 år. Ikke i årevis, men lenge nok til å kunne påstå at det ikke mer mer slitsomt enn å jobbe full stilling. Ikke trenger man å stresse om morgenen, ikke skal man rekke middag, fotballtrening, lekser og kveldsmat mellom 16.00 og 20.00, og er man heldig sover den minste mens den eldste ser på Disnesy, og man får en hel time pause midt på dagen. Klart man kan gå på veggen av kranglende og sutrende barn av og til, men ikke søren om jeg går med på at bare husmortilværelse er mer slitsomt enn full jobb + husmor på si.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg mener at min arbeidsmengde er mye lik fulltidsarbeidende sin.

Men vi som er i full jobb må jo gjøre de samme arbeidsoppgavene som du gjør i løpet av en hel dag på noen skarve ettermiddagstimer?

For all del -folk må jobbe redusert eller la være å jobbe så mye de vil for meg, men jeg merker at jeg blir provosert når man (ikke spesielt Skremmern,altså) insisterer på at det er en ordentlig jobb.

[Heddamor]

Jeg kan bare snakke for min egen del; Jeg jobber 80% stilling fordi jeg ikke vil at barna skal ha så lang dag i barnehage og fordi jeg vil ha litt tid til dem i hverdagen. Hadde jeg ikke hatt 2 timers reisevei hver dag kan det nok hende at jeg hadde jobbet noe mer. Grunnen til at det er jeg som jobber redusert er flere: mannen har flexitid og jobber gjerne etter ungene er lagt (jobber derfor ikke 8 timer på dagen), han har mye kortere reisevei og han tjener mye mer enn meg. Han får derfor mer tid med dem enn jeg gjør likevel.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hm...Jeg har vært hjemme med barn på 1 og 4 år. Ikke i årevis, men lenge nok til å kunne påstå at det ikke mer mer slitsomt enn å jobbe full stilling. Ikke trenger man å stresse om morgenen, ikke skal man rekke middag, fotballtrening, lekser og kveldsmat mellom 16.00 og 20.00, og er man heldig sover den minste mens den eldste ser på Disnesy, og man får en hel time pause midt på dagen. Klart man kan gå på veggen av kranglende og sutrende barn av og til, men ikke søren om jeg går med på at bare husmortilværelse er mer slitsomt enn full jobb + husmor på si.

Ikke sant. Jeg har som sagt forsøkt meg på hjemmetilværelsen i fire månder nå, og hatt en syvåring og en treåring hjemme på heltid. Det som er sikkert er at behovet for alenetid er det mangedobbelte av hva jeg har når jeg er i arbeid. Etter mannens arbeidstid har jeg et skrikende behov for å løpe ut av huset og finne på noe for meg selv. (Noe jeg ikke kan i så stor grad som jeg gjerne ville, siden han ikke klarer det fysiske arbeidet med å legge treåringen.)

Men hvor den store jobben skulle ligge i denne tilværelsen, det skjønner jeg ikke. Klart: jeg blir jo sliten av å ha med ungene på museum eller i parken og leke med dem en hel dag, men det er da vitterlig mer ferie enn jobb. Når vi er hjemme har jeg flere timer fri hver dag, mens ungene leker sammen, spiller spill, kikker på TV eller leser en bok. Selv ikke treåringen trenger tilsyn og sysselsetting hele dagen, og det finnes virkelig ikke nok husarbeid i dette huset til å sysselsette en person i full stilling altså. Og det enda huset mangler både oppvaskmaskin og tørketrommel.

Jeg skjønner rett og slett ikke hva folk gjør hvis de mener det er en fulltidsjobb å passe to barn som ikke er spebarn eller på annen måte trenger konstant tilsyn.

[Che]

Sånn ellers så føles det jo ofte som fritid å være på jobb sammenlignet å være hjemme med to barn.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Sånn ellers så føles det jo ofte som fritid å være på jobb sammenlignet å være hjemme med to barn.

Jeg skal tilbake på jobb på mandag. Jeg skal tilbake på jobb på mandag. Jeg skal tilbake på jobb på mandag.

Jeg er så laget for en yrkesativ tilværelse.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg skjønner rett og slett ikke hva folk gjør hvis de mener det er en fulltidsjobb å passe to barn som ikke er spebarn eller på annen måte trenger konstant tilsyn.

Eller hvilken type betalt jobb de har erfaring med, siden hjemmetilværelsen oppleves som mer eller like slitsom. Eksamensvakt?