Dømmer du folk etter utseendet?

Her er den tråden om den vi omtalte så lite pent. Det var lov fordi hun hadde et selvvalgt utseende tror jeg. Har ikke lest hele tråden igjen men her er den om ikke annet.
http://www.foreldreportalen.no/forum...abintu+herland

[Inagh]

Slike damer tilstår jeg glatt at jeg dømmer etter utseende. Min fordom sier rett ut at hun er mindre intelligent.

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Slike damer tilstår jeg glatt at jeg dømmer etter utseende. Min fordom sier rett ut at hun er mindre intelligent.

Min også. Linni er i helt samme kategori og det før jeg så henne første gang, det var kun på stemmen.

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Jeg tenker at de som gidder pugge spørringer, nøsting og sånt, når det finnes verktøy som genererer dette.. ja da er man RAR.

Har forresten fått høre da, under informasjonsmøte på linja jeg går på, at favorittfaget mitt er et typisk "gutteromsfag" (Unix). Jeg svarte "jeg har vært på mange gutterom jeg, så det kan jeg mye om".

Læreren ble flau. Best for han!

Eh. Du får ikke autogenerert sql for litt mer avanserte greier, Joika. :hvisker:
Det er bare for barneromsspørringene det. Skal du skrive noe som er litt skikkelig og som skal gå litt fort så er det notepad.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Eh. Du får ikke autogenerert sql for litt mer avanserte greier, Joika. :hvisker:
Det er bare for barneromsspørringene det. Skal du skrive noe som er litt skikkelig og som skal gå litt fort så er det notepad.

Fyttekatta. Jeg skal aldri jobbe med databaser og sql.

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Fyttekatta. Jeg skal aldri jobbe med databaser og sql.

[Angelique]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Fyttekatta. Jeg skal aldri jobbe med databaser og sql.

Det gjør jeg, og det er så spennende at!
Jobbet med unix for en god del år siden, ok det, men SQL er mye mer morsomt.


Jeg dømmer ikke noen pga klær, utseende, tykk eller tynn. Men derimot om de er sjuskete, ustelte, skitne i klærne eller det omvendte så kan jeg nok raskt dømme eller putte i bås.

[Polyanna]

Det Teo sa, at det er grundig dokumentert at man til og med behandler pene BARN bedre enn de mindre pene, fikk jeg til min store gru oppleve i fjor. Altså, det skrekkelige er at jeg sikkert har gjort det ofte, med mange barn, men her ble jeg obs på det.

På mellomsøsters avdeling i barnehagen begynte det en ny liten frøken. Verdens virkelig aller vakreste jente. Hun er søt som et drops, virkelig. Og snill og høflig og alt. Og aller-aller-minst, ikke fylt tre år. Hun ble straks avdelingens maskot - de større jentene forgudet henne.

Og så ble jeg plutselig oppmerksom på, litt ut på høsten, at jeg møtte denne jenta helt annerledes enn de andre barna i mylderet i garderoben. Jeg var "Hei, A...", til en og "Hei, B..." til en annen og "HEEEI, N...-vennen " til dette lille dropset.

Jeg lurer på hva det å bli møtt på den måten gjør med deg gjennom livet? Det kommer kanskje an på personligheten i bunnen? Og verdiene man får med seg og sånt? For enten må man jo bli en veldig hyggelig, trygg og glad person av alltid å bli møtt med smil og glede, ellers så må man bli skrekkelig, grusomt selvopptatt.

Jaja, foreløbig ser det ut til at fin personlighet og verdier har vunnet. Hun er fortsatt knusbedårende, helt uten intigemakeri, snill med de små og venner med alle. <--- Se, jeg er der fortsatt!

[Milfrid]

Jeg har en liten gutt som er sånn knusebedårende. En sånn som alle sier Åhhhhh sååååå nyyyyyydelig og foooooor noen krøller når de ser. Og nå er han jo litt liten til å egentlig forstå hva som skjer, så jeg gruer meg til han gjør det i grunnen. Jeg tror ikke det er bra med for mye fokus på utseende. Og synes det var veldig greit med damen som visket det til meg i butikken, og tilføyde jeg vil ikke si det høyt, for jeg regner med at han hører det hele tiden.

Gikk på skole med en sånn nydelig fyr, og han var fullstendig uspiselig gjennom hele skoletiden. Deilig og visste det Han var sånn som til og med lærerne sukket henført over.

Traff ham igjen nå, 15 år etterpå, og fyren var plutselig skikkelig hyggelig og så langt fra den hovne bleien han en gang var, som han kunne komme. Så da finnes det kanskje håp?

Han var forøvrig fremdeles like grusedeilig

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det Teo sa, at det er grundig dokumentert at man til og med behandler pene BARN bedre enn de mindre pene, fikk jeg til min store gru oppleve i fjor. Altså, det skrekkelige er at jeg sikkert har gjort det ofte, med mange barn, men her ble jeg obs på det.

På mellomsøsters avdeling i barnehagen begynte det en ny liten frøken. Verdens virkelig aller vakreste jente. Hun er søt som et drops, virkelig. Og snill og høflig og alt. Og aller-aller-minst, ikke fylt tre år. Hun ble straks avdelingens maskot - de større jentene forgudet henne.

Og så ble jeg plutselig oppmerksom på, litt ut på høsten, at jeg møtte denne jenta helt annerledes enn de andre barna i mylderet i garderoben. Jeg var "Hei, A...", til en og "Hei, B..." til en annen og "HEEEI, N...-vennen " til dette lille dropset.

Jeg lurer på hva det å bli møtt på den måten gjør med deg gjennom livet? Det kommer kanskje an på personligheten i bunnen? Og verdiene man får med seg og sånt? For enten må man jo bli en veldig hyggelig, trygg og glad person av alltid å bli møtt med smil og glede, ellers så må man bli skrekkelig, grusomt selvopptatt.

Jaja, foreløbig ser det ut til at fin personlighet og verdier har vunnet. Hun er fortsatt knusbedårende, helt uten intigemakeri, snill med de små og venner med alle. <--- Se, jeg er der fortsatt!

Jeg har også lest om dette med pene barn og forskjellsbehandling, men jeg tror ikke alltid det er av ett gode.

En solid avsporing da, men jeg tenker alltid på dette når dette temaet kommer opp.

Min beste barndomsvenninne var, og er ett sånt "pent" menneske. Som barn var hun bent ut vakker og ble overøst med komplimenter på utseende hele tiden. Hun er fortsatt veldig pen men som barn var hun i en annen dimensjon enn oss "vanlig søte" osv. Og hun var veldig populær.

For min venninne slo dette ut helt motsatt enn det man ofte tenker og tror om "de pene". Hun ble ikke selektiv eller følte seg bedre enn andre.

Det at hun fikk så mye oppmerksomhet gjorde henne utrolig rund(nesten tannløs) i forhold til det meste. I ettertid har jeg funnet ut at hun syntes det var ubehagelig med all oppmerksomheten, og følte i stor grad at den kom med forpliktelser. At hun som var så søt og pen og nydelig (og dermed også veeeldig snill?) ikke kunne være uhyggelig med noen eller ekskludere noen osv. Selv om det gikk av og til gikk på bekostning av det hun egentlig følte der og da (hun var jo også bare ett barn).

Jeg vet også at hun selv anså at hennes popularitet sto og falt på at alle synes hun var så søt- at det var det hun hadde her i livet liksom. Den naturlige konsekvensen av dette var selvsagt ett veldig fokus på utseende som henger i den dag i dag.
Det gikk faktisk så langt at hun i en periode på vgs. slet med anoreksi og hadde det veldig tungt. Det gikk heldigvis over, men det at hennes store bekreftelse i livet alltid har vært at hun er så pen, har helt klart formet henne til den hun er.
En person som nedvurderer egne kognitive evner totalt, som er konfliktsky og som legger unaturlig mye ressurser, både i penger og tankekraft, i utseende sitt.

Jeg er jo fullstendig klar over at dette er noe som kan slå begge veier. Men jeg tror de aller fleste av oss tenker at ett typisk pent utseende er utelukkende ett gode for de som måtte være så "heldige". Og det er det selvsagt ikke for alle.

[Divine]

Min eldste sønn var veldig pen som baby og småbarn. Alle bare oiet og akket seg når de så han på bussen, i butikken, osv. og det var ikke måte på. Selvsagt ble jeg stolt, men samtidig veldig redd for at han skulle bli skikkelig oppesen. Men etter hvert ble utseendet hans mer vanlig, og det var egentlig en lettelse, for jeg ville at han skulle være mer enn "det peeeeene barnet". Han har likevel alltid vært av det penere slaget, og for meg, som alltid har hatt store komplekser pga. utseendet mitt, er det veldig deilig å se hvordan han har det bra med seg selv. OK, han klager over hudormer og manglende øreflipper ( ), men det stikker ikke så dypt. Så jeg må innrømme at jeg er lettet over at han har vært heldig med utseendet.

Jeg er derimot litt mer bekymret for yngstemann. Han er utrolig søt og sjarmerende, men hans far var sterkt plaget med huden da han var yngre, og jeg lurer på hvordan jeg kommer til å takle det hvis jeg får et barn som kommer til å slite med dårlig hud eller andre utseendemessige ting. På grunn av mine egne komplekser ang. utseende og kropp, er jeg livredd for at jeg skal komme til å takle det dårlig hvis jeg ser mine barn gå gjennom noe av det samme.

[007]

Min yngste er et slikt lite drops, hun er søt og veldig, veldig blid. Jeg merker at mange behandler henne anderledes enn f.eks mellomsøster (som er høyst ordinær og litt overvektig) og det gjør vondt langt, langt inn i mammahjertet.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Min yngste er et slikt lite drops, hun er søt og veldig, veldig blid. Jeg merker at mange behandler henne anderledes enn f.eks mellomsøster (som er høyst ordinær og litt overvektig) og det gjør vondt langt, langt inn i mammahjertet.

det kan jeg tenke meg.

[Divine]

Ei venninne av meg sa at noe av det mest pinlige og mest ubehagelige hun hadde vært med på, var da hun og ei venninne var ute med babyguttene sine på kafé. Venninna mi sin sønn ble dillet og dullet med av fremmede og det var ikke måte på komplimenter på utseendet. Venninna hennes mottok INGEN komplimenter, og ingen SÅ på sønnen hennes engang, helt til noen tydeligvis oppfattet situasjonen, snudde seg til guttungen hennes og sa "nææ, så fin .... eh...genser".

Venninna mi ville bare synke i jorda.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ei venninne av meg sa at noe av det mest pinlige og mest ubehagelige hun hadde vært med på, var da hun og ei venninne var ute med babyguttene sine på kafé. Venninna mi sin sønn ble dillet og dullet med av fremmede og det var ikke måte på komplimenter på utseendet. Venninna hennes mottok INGEN komplimenter, og ingen SÅ på sønnen hennes engang, helt til noen tydeligvis oppfattet situasjonen, snudde seg til guttungen hennes og sa "nææ, så fin .... eh...genser".

Venninna mi ville bare synke i jorda.

Er det mulig?!

Den aller nydeligste lille jenta jeg vet om (bortsett fra min egen da ) er alt annet enn bildeskjønn. Hun er halvparten så høy som hun burde være for alderen, hun har bollemage, sjegler (skrives det sånn da?) og mangler et par tenner. Men hun har en personlighet og et smil som bare gjør henne til verdens vakreste lille jente Et godt bevis på at skjønnhet kommer innenfra, og at personlighet er en viktig del av hvordan man ser andre mennesker.

[Polyanna]

Ja, man ser jo begge deler, men jeg tror Teo har skummelt rett i det med at utseendet betyr mye mer enn vi vil innrømme. Det skal dog sies at den andre virkelig VAKRE jenta i barnehagen er et lite intrigetroll, og henne møter jeg som de andre ungene: "Hei E... ". Så det er vel blandingen som gjør folk veldig tussete.

[Libra]

Jeg gjør nok det, men forsøker så godt det lar seg gjøre å være åpen for at mine første antagelser kan være feil. Eller dømmer, det høres så voldsomt ut. Jeg gjør nok heller ubeviste antagelser. Og jeg legger meg virkelig i selen for å ikke gi uttrykk for eller vise antagelsene mine.

[007]

Jeg tror også at utseende betyr mer enn mange vil (og orker) innrømme. Meg selv inkludert.
Og i vårt tilfelle (og jeg gremmes over å skrive dette ): Mellomsøster har et vakrere vesen/personlighet enn det lillesøster har (er mer empatisk, omsorgsfull, inkluderende). Likevel er det få som ser forbi det ytre og gir dermed den søte lillesøsteren mer positiv feedback enn det hun egentlig fortjener.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg tror også at utseende betyr mer enn mange vil (og orker) innrømme. Meg selv inkludert.
Og i vårt tilfelle (og jeg gremmes over å skrive dette ): Mellomsøster har et vakrere vesen/personlighet enn det lillesøster har (er mer empatisk, omsorgsfull, inkluderende). Likevel er det få som ser forbi det ytre og gir dermed den søte lillesøsteren mer positiv feedback enn det hun egentlig fortjener.

Det er vel ikke noe å gremmes over. Man er jo forskjellig. Jeg ser fint både positive og negative aspekter hos egne barn, de forsvinner jo ikke fordi man ikke vil si det høyt.

Iben er en sånn skjønn, åpen og omsorgsfull sak og jeg ser jo at folk tar til henne. Men jeg håper jo strengt tatt det er pga hennes vesen og ikke utseendet alene.

Da jeg fikk storebror snudde folk seg etter oss på gata da vi var ute og trillet for å smile til(bake) til ham. Det kom folk bort til meg på butikken, det kom folk bort til meg overalt og jeg hørte det bli kommentert overalt - "for en pen baby, se så blid han er."

Da lillebror ble født skjedde ikke det der en eneste gang. De eneste meget få kommentarene jeg fikk var "han er jammen sinna han der." Heldigvis sluttet lillebror å være så sinna etterhvert som han fikk lært seg å snakke så han fikk forklart hvordan han ville ha det. Dermed vokser de opp med litt mer balanse i empatien de møtes med.

Jeg kjenner forøvrig en dame som er svært pen. Hun er helt skrekkelig og hun legger ikke det minste skjul på at hun siden hun var liten har vært vant til å få det som hun vil fordi hun var så søt og lita.

Jeg er spent på om hun evner å bli empatisk når hun får rynker, men jeg regner ikke med det. Foreløpig ser det mest ut til at hun går for løsningen med å kreve med sinne det hun før fikk med ynde.

Jeg derimot - hverken pen eller yndig. (Og ikke får jeg det som jeg vil så spesielt ofte heller. )