Fastlegene skal få mindre makt i forhold til sykemeldinger

[Katta]

Jeg ble forresten positivt overrasket over arbeidsgiver mot slutten av forrige svangerskap. Jeg ble møtt med et "er du ikke sliten"? Og spørsmål om vi ikke skulle gi meg litt alternative arbeidsoppgaver mot slutten, så fikk arbeidsgiver på sin side løst noen oppgaver de mangla folk til og jeg fikk sitte på kontoret mitt i fred og ro og slapp sykmelding. To poeng til dem der. - jeg tror at arbeidsgiver kan ha en oppgave der med å angripe sakens gang litt i forkant. Jeg tror kanskje at når en arbeidstager går ut i 100% sykmelding som helt eller delvis skyldes forhold på arbeidsplassen, skal det litt til å hanke seg inn igjen.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg ble forresten positivt overrasket over arbeidsgiver mot slutten av forrige svangerskap. Jeg ble møtt med et "er du ikke sliten"? Og spørsmål om vi ikke skulle gi meg litt alternative arbeidsoppgaver mot slutten, så fikk arbeidsgiver på sin side løst noen oppgaver de mangla folk til og jeg fikk sitte på kontoret mitt i fred og ro og slapp sykmelding. To poeng til dem der. - jeg tror at arbeidsgiver kan ha en oppgave der med å angripe sakens gang litt i forkant. Jeg tror kanskje at når en arbeidstager går ut i 100% sykmelding som helt eller delvis skyldes forhold på arbeidsplassen, skal det litt til å hanke seg inn igjen.

Hvis noen blir 100% sykmeldt på grunn av arbeidsplassen _kan_ det være arbeidsgiver som har feilet eller oversett. Det kan også være en konfliktsituasjon som ikke nødvendigvis har bakgrunn i at arbeidsgiver er vanskelig eller urimelig. Etter ti år som leder har jeg opplevd kun 1 sykmelding på grunn av forhold på arbeidsplassen, en konflikt. Ellers har det kun vært tilfeller hvor årsakene har vært sykdom eller personlige faktorer hvor jeg kun har kunnet støtte og hjelpe etter beste evne.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

jeg tror at arbeidsgiver kan ha en oppgave der med å angripe sakens gang litt i forkant. Jeg tror kanskje at når en arbeidstager går ut i 100% sykmelding som helt eller delvis skyldes forhold på arbeidsplassen, skal det litt til å hanke seg inn igjen.

Det tror jeg også men samtidig tror jeg at den sykemeldte bør være aktiv i forhold til det å komme tilbake på jobb igjen slik at sykepeioden forkortes. Jeg tror ikke at det er så mange ting som blir bra bare ved fred og ro hjemme. Det meste blir jo ofte litt bedre om man er i aktivitet og ikke minst gjelder det utbrenthet og slikt vil jeg tro.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Er dette en kjensgjerning?

Trodde virkelig det jeg, det virker jo sånn at jo lengre man er borte desto vanskeligere blir det å komme tilbake. Selv etter at jeg var sykemeldt i 8 uker ble det tøft nok.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Er dette en kjensgjerning?

Vel, nå er jeg usikker på om du kommenterer skrivefeilen eller påstanden?


Ifølge absentia.no så viser statistikkene at hvis man har vært borte fra arbeidplassen i mer enn 3 måneder, er det nesten 50% av de sykmeldte som ikke kommer tilbake på jobb. Skal se om jeg kan finne statistikkene. de referer til..

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror også det er slik i de fleste tilfellene, men jeg syntes det var generaliserende å kalle det en kjensgjerning.

Dersom sykmeldingen har opphav i forhold på arbeidsplassen kan prosesser på arbeidsplassen i mellomtiden gjøre det lettere å komme tilbake etter 7 mnd. enn etter 2 mnd.
Jeg tror også det avhenger veldig av typen yrke og årsak til sykmelding. Jeg tror det i mitt yrke i enkelte situasjoner ville vært enklere å komme tilbake etter lang tid enn etter kort tid.

Det kan jeg være med på at det kanskje er. Derimot er det ikke sikkert at en situasjon på arbeidsplassen trenger veldig lang tid for å bli løst dersom den ansatte er åpen og ledelsen er villige til å høre og ikke minst handlekraftige nok til at noe blir gjort. At man er lenge borte vil ikke i seg selv garantere endring og jeg vil påstå at også den sykemeldte i en slik situasjon må gå i seg selv og se om noe av endringen bør komme innenfra også.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Var du i tvil om jeg kommenterte min egen skrivefeil?

Det er visst kjensgjerning og ikke kjennsgjerning i følge ordbok.no

[Billa]

Lagt til info om kjensgjerningen i en tidligere post altså!

[Billa]

Sakset fra NAV.no:
Langtidssykemeldte

I Troms øker sykefraværet mest blant de som har vært sykmeldt lengre enn åtte uker.

– Dette er uheldig, fordi vi vet at det er vanskeligere å vende tilbake til jobb jo lengre arbeidstakeren blir sykmeldt. NAV har fokus på dette, i samarbeid med arbeidsgivere og leger. Tett oppfølging av den sykmeldte og tilrettelegging på arbeidsplassen er viktig, sier Hartvigsen.

Tipper NAV har peiling i og med at det er de som tross alt følger opp dette.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis du mener at det er en kjensgjerning. Ser du at det kan finnes en del unntak avh. av stilling og arbeidsoppgaver?

Det er vel ingen tvil om at det kan finnes unntak når man ser på enkeltsaker, men det er like fullt slik at når man ser på gruppen av sykmeldte reduseres sjansene for å komme tilbake i jobb når man har gått lenge sykmeldt. Noe av det skyldes selvfølgelig at det kan være langvarige/kroniske tilstander, men også det å være borte fra jobben lenge i seg selv er en risikofaktor. Uten at jeg kan hoste opp noen kilde til deg, det er skolelærdom i forhold til ryggplager.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hvis du mener at det er en kjensgjerning. Ser du at det kan finnes en del unntak avh. av stilling og arbeidsoppgaver?

Noen unntak finnes det sikkert, og jeg uttalte meg på grunnlag av statistikken det referes til (og kanskje noe egen erfaring, men den er jo selvsagt bare en dråpe i havet sammenliknet med det store bildet).

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Absolutt, men selve problemet behøver ikke å sitte hos den sykmeldte i det hele tatt. Hvis en person er trakassert og sykmeldt kan det være lettere å komme tilbake etter 3 mnd. om den som har trakassert har forduftet enn når den personen fremdeles er på arbeidsplassen.

Det jeg tenker med tidsperspektiv og det å komme tilbake kan handle mye om arbeidsoppgaver og hvordan arbeidet er organisert.

Jeg ville synes det hadde vært tøffere å komme tilbake til jobb enkelte måneder i året enn i andre.

Jeg nevnte det bare for å innvende mot generaliseringen. Jeg er enig i at det ofte er lettere å komme tilbake hvis man har vært kort tid ute.

Det skal jo ikke handle om arbeidets organisering om man kommer tilbake eller ei da, det skal handle om man helsemessig er i stand til det eller ikke.

Selvsagt er det lettere å komme tilbake etter at den som trakasserer er flyttet, det ser jeg. Slikevel mener jeg at den sykemeldte har plikt til å få behandling fordi det å bare være hjemme i seg selv og en flytting av vedkommende alene gjør at ting blir bedre.

Måneder av året sier du? Da tenker jeg jo at arbeidet er periodisert men det er likevel ikke arbeidets art men helsen som skal styre dette.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Absolutt, men selve problemet behøver ikke å sitte hos den sykmeldte i det hele tatt. Hvis en person er trakassert og sykmeldt kan det være lettere å komme tilbake etter 3 mnd. om den som har trakassert har forduftet enn når den personen fremdeles er på arbeidsplassen.

Det ER en kjensgjerning at det er vanskeligere å komme tilbake jo lengre tid det går. Dette skyldes for en stor del forhold i den enkelte. At man har vært lenge borte gjør det vanskeligere å komme tilbake fordi man har fått noen mentale barrierer. Spesielt der hvor det har vært psykososiale forhold eller organisatoriske forhold på arbeidsplassen som har ført til sykemeldingen, men også der hvor det skyldes f.eks. langvarig depresjon, osv.

Mange har ideer om at "de andre snakker om meg", at man har blitt overflødig, at "alle vet", man registrerer at arbeidsgiver har tatt inn vikar eller fordelt oppgavene på noen andre, og frykter at man ikke har noen jobb å komme tilbake til, man er redd for å gå på en smell igjen, man ser jo at arbeidsplassen har gått videre, de har ikke stått på stedet hvil selv om JEG gjorde det. Det har kanskje kommet inn nye folk, og når man er innom ser man at en selv ikke er "medregnet" lengre. Noen har tatt i bruk arbeidsplassen min, noen gjør oppgavene mine, folk ler og har det hyggelig, og her går jeg og har det vondt inni meg, og føler meg utenfor.

Man føler seg fremmed samtidig som man er kjent. Man føler seg usikker på arbeidsoppgavene, for man har vært lenge borte, mens arbeidsgiver forventer at du fortsatt kan jobben din.

Dette er mye av de samme mekanismene som man ser i folk som blir gående arbeidsledig over tid. (Og forsåvidt av og til når folk skal tilbake i jobb etter endt fødselspermisjon).

[Jessica]

.........................

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.

Det mener jeg også.

[Irma]

Jeg leser og leser med store øyne, og registrerer en virkelighet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Med min egenerfaring og i forhold til nære personer som har vært sykmeldt over en viss tid, så framstår NAV som en stor og pågående kontrollinstans i forhold til sykemeldinger. Når jeg leser her så virker det som om de knapt eksisterer. Vel, jeg kan fortelle at NAV her hvor jeg bor er veldig aktive utover de standardsamtalene og kravene som allerede finnes. De holder kontakt med lege, arbeidsgiver og pasient, og er veldig frampå. Med tilbud om relevante ting utover det legen kan tilby (kurs f.eks), NAV har nemlig også tiltak for de sykmeldte. En gang leste jeg noe i en sykmelding hvor jeg tenkte: Dette kommer NAV til å stusse på. Det tok ikke mange dagene før NAV var på telefonen hos legen og foretok en avklaring på det uklare.

Jeg kjenner til leger som f.eks er svært interessert og kompetent i forhold til depresjonsplager, og som i stor grad behandler pasientene selv over tid og som avventer psykologbehandling dersom det ikke anses nødvendig. I min virkelighet er det slik at leger kan ha særinteresser og kompetanse som gjør at de kan behandle pasientene selv - og at spesialist ikke er nødvendig. Jeg synes det er et gode.

Dersom man ønsker ytterligere kontroll på legene og den sykmeldte, så bør man vel la legene som per i dag er ansatt i NAV gjøre den jobben ved å gå igjennom sykemeldingsgrunnlaget? Folk venter i votter og vinter på å komme til psykolog og spesialist, etter min mening vil man ramme folk som virkelig trenger det dersom man har som utgangspunkt at folk er lathanser og bør til andre enn legen (les: spesialist) for å avgjøre om det er slik at de virkelig er syke. Jeg kan ikke fatte og begripe hva en spesialist skal ha med saken sykmelding å gjøre. Disse skal jo gi lege og pasient en tilbakemelding på pasientens diagnose og funksjon innenfor et smalt område, og for mange utgjør dette kun en del av sykmeldingsgrunnlaget helhetlig. Leger har tatt en lang utdannelse, og må etter min mening kunne avgjøre arbeidsevne i samråd med pasient og NAV - og etter å ha fått tilbakemelding fra eventuelle spesialister. NAV sitter på ryggen til legen allerede.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Tid er et relativt begrep. Jeg synes at hva man fyller tiden med er like viktig. Tiden som trengs for at fysiske skader/inngrep skal leges er jo til en viss grad "normert", selv om det selvsagt finnes individuelle varasjoner, mens tiden som trengs for å komme seg gjennom en depresjon, en sorg, et samlivsbrudd etc. blir veldig varierende fra person til person. At man trenger tid av og til er vel ingen uenig i, men av og til er kanskje tidsbruken ikke av det mest fornuftige med tanke på prosessen tilbake til arbeidslivet. Det er en kjennsgjerning at veien tilbake etter en lengre sykmelding blir mentalt vanskeligere ettersom ukene går forbi...

Dette er jeg veldig enig i.
Da jeg ble sykmeldt så var jeg den som tok initiativ til å komme på venteliste hos behandler. Legen ville kanskje ha gjort dette uker eller måneder senere. Jeg måtte allikevel vente i 3 måneder, men da jeg først begynte så skjedde det i alle fall noe. I de tre månedene før det skjedde det ingenting, annet enn at jeg hadde det jævlig. At det selv med behandling tar tid er på en måte litt greiere nå som det skjer noe.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Det tror jeg også men samtidig tror jeg at den sykemeldte bør være aktiv i forhold til det å komme tilbake på jobb igjen slik at sykepeioden forkortes. Jeg tror ikke at det er så mange ting som blir bra bare ved fred og ro hjemme. Det meste blir jo ofte litt bedre om man er i aktivitet og ikke minst gjelder det utbrenthet og slikt vil jeg tro.

Tja. Det kan like gjerne være slik at det å være for kjappe med hel eller delvis friskmelding gjør at pasienten hangler noen uker før det er tilbake i full sykmelding og enda verre utgangspunkt.

Jeg har mer tro på en tilstrekkelig "time out" der man også gjør en grundig jobb med å sortere og gjøre de endringene som må til. Gjerne mens man har en fagperson å kaste ball med.

[emm]

Jeg hadde etter operasjon ifjor en lengere sykemelding. Både NAV, arbeidsgiver og lege var veldig oppmerksomme, og jeg satt ikke overlatt til meg selv i de ukene dette pågikk. Jobber forresten i en IA bedrift, og de var på banen så fort det lot seg gjøre for å se hvordan jeg raskest mulig kunne komme tilbake. Funket fint, men jeg vet jo ikke om dette er slik hele veien for alle.

Jeg tenker litt mer på denne sammenligningen med 30 år tilbake. Var en like stor del av den voksne befolkningen i arbeide da? Har noe endret seg i løpet av disse årene? Er det slik at kvinner, som er de med flest sykemeldinger, i større grad jobber fulltid nå og har et større press på seg hjemme og på jobb. Og derved kanskje har en større belastning i hverdagen. Jeg var barn for 30 år siden, og i min klasse var det mange med hjemmeværende mor. Bestemorgenerasjonen vår, der var det også veldig mange som ikke jobbet, og ikke hadde gjort det siden de giftet seg og fikk barn.
Må vi kanskje påregne at prisen for å få så mange i arbeid, også de svakeste helsemessig og de med stort press på seg privat på toppen av jobb, er et større fravær?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.

Der har du meg. Det vil si at jeg var den som tok initiativ selv, ventet 3 måneder og begynte behandling. Det er noe av det lureste jeg har gjort og jeg begynner å bli ganske overbevist om at dette ikke vil skje igjen. Men dette vil ta mer tid fremover. Psykologen og fastlegen er de som bremser nå. Og det er bra, for mine "flink pike som tar seg sammen"-impulser er jo det som kjørte meg rett i veggen! Målet er ikke nødvendigvis raskest mulig ut og hangle seg gjennom jobbhverdagen frem mot neste sykmelding, men å gjøre en grundig jobb for å sørge for at dette aldri skjer igjen.

Jeg tror vi må se litt på hvordan vi måler "vellykket forløp". Er det nødvendigvis kun hurtighet? Uavhengig av om mønsteret brytes eller gjentar seg? For min del er det grundigheten og det å bruke tid på å gjøre det ordentlig som gjør meg rimelig sikker på at dette ikke vil skje igjen.

Jeg tror forøvrig at det kunne ha vært interessant å se om det er noen forskjell i terskelen for å komme tilbake avhengig av hva man gjorde i sykmeldingsperioden. Passiv sykmelding vs. behandling for eksempel.