Karitas abortuttalelse

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men jeg synes det er svært lite forståelses- og respektfullt å trekke den konklusjonen at folk som synes det er akseptabelt å ta livet av et foster vil synes det er like uproblematisk å ta livet av (eller å ikke forsøke å redde) et barn som er født.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av lil'c, her.

Nei, i bunn og grunn ikke. Men vi blir tatt med på råd, og i vurderingen, vi får si hva vi synes og mener. Og de hører på oss også.

Jeg synes det høres helt umenneskelig ut, å måtte være med å si noe om barnet skal få leve eller ikke. Jeg håper at jeg aldri kommer i den situasjonen.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg ser ikke den store forskjellen på det å ta abort på bakgrunn av feil kjønn og å ta abort på bakgrunn av kromosomfeil.

Det provoserer meg faktisk en hel del, dette utsagnet. Jeg skal gå så langt som til å kalle det trangsynt og hårreisende.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg mener at det handler om menneskeverdet til mennsker med ulike grad av funksjonshemming. Jeg ser på mennesker med for eksempel downs syndrom som likeverdige med alle andre. Ergo ser jeg ikke en stor forskjell i det å ta livet av dem framfor det å ta liv på bakgrunn av "feil kjønn". Hvem er vi som skal sitte å dømme hvem som har rett til et liv og hva som er et verdig liv?

Jeg tror ikke jeg kan si tydeligere hva jeg mener og hvorfor jeg er uenig i sammenligningene dine enn jeg allerede har gjort, så jeg lar det bli med det.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg skjønner ikke hva som er forskjellen på potensielt liv og liv.

Hvis du ikke ser noen forskjell på det, ingen nyanser, så er det altså i dine øyne like galt å bruke spiral som prevensjon (fordi den kan hindre at et befruktet egg fester seg i livmoren) som det er å kvele sitt nyfødte barn? Jeg mener at det er en stor forskjell på disse to tingene selv om man altså avslutter et "liv" i begge tilfellene. (Jeg setter liv i gåseøyne fordi det i mine øyne ikke er et "liv", men jeg skjønner at andre kan vurdere det dithen.)

Jeg er helt uenig i at det ikke eksisterer nyanser og "grader" av liv. Selvfølgelig gjør det vurderingen vanskeligere ettersom man ikke kan svare klart ja eller nei, men må vurdere hvert enkelt tilfelle.

[Myrsnipa]

Nå rakk du å quote meg før jeg fikk slettet. Jeg var redd jeg hadde spissformulert meg på en ufin måte, men ser at du svarer uten å være fornærmet, så la det bare stå.

[Myrsnipa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er forskjell på å bruke spiral og å ta livet av et nyfødt barn, men jeg mener at begge deler er å ta liv. Forholdet til et 5 uker gammelt foster og et foster i uke 34 er forskjellig og relasjonene som har blitt bygget opp er forskjellige.

Men det er jo veldig individuelt når man får denne relasjonen. Noen har den fra første dag, noen når de kjenner liv, noen når de har vært på UL, noen kanskje enda senere.

[Majsa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men jeg vet jo at dette i bunn og grunn alltid koker ned til dette: Når blir et foster et menneske med menneskeverd. Når slutter det å være ok å ta livet av det? For MEG er det åpenbart at det vesenet jeg så på ultralyd i uke 18 og som jeg kjenner sparke inni meg nå er et menneske. Med menneskeverd. Bare veldig liten, og veldig avhengig av meg. Tanken på abort på 20 uker gamle fostre får det til å vrenge seg i meg.

Jeg fikk tilbud om noen ekstra blodprøver og diverse tester i uke 16-18 for å avdekke eventuelle misdannelser, men jeg takket nei. Hva var vitsen, jeg ville uansett aldri i verden vurdert et eneste sekund å ta abort så sent i svangerskapet, selv om jeg sikkert bare kunne viftet med AmEx-en, så hadde de kommet løpende for å gjøre det. Jeg personlig ville slitt veldig med abort i uke 12 også, men jeg har ingen problemer med å forstå de som ville gjort det i en slik situasjon som det er snakk om her.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg syns Karita svarte godt for seg. Jeg har full forståelse for at man tar abort hvis man får greie på at barnet har misdannelser som vil føre til at livet vil bli en kamp for dem som allerede er født.

Downs, altså.

[Vimsen]

Jeg har ingen problemer med den uttalelsen.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg skjønner ikke hva som er forskjellen på potensielt liv og liv.

Jeg skilte ikke mellom "potensielt liv" og "liv", det blir som du sier meningsløst. Jeg skilte mellom "potensielt barn" og "barn". For å klargjøre, sa jeg først at alle sikkert vil skille mellom det å ikke ønske å bli gravid (å ikke ønske et potensielt barn, et barn som ikke finnes enda), og det å ikke ønske seg det faktiske barnet man har fått etter å ha blitt uønsket gravid. Og så påpekte jeg at ganske mange ikke ser på et befruktet egg som et barn, men derimot som et potensielt barn. Og at dette potensielle barnet blir til et barn i løpet av svangerskapet. Jeg er også klar over (og har forståelse for) at mange abortmotstandere ikke deler dette synet.

(Og før du spør: nei, jeg har ikke noe svar på hva som er den absolutte grensen, på når fosteret går over til å være et "ekte barn". Men jeg mener likevel at det er etisk forsvarlig å tillate abort av f.eks. 8 uker gamle fostre, men ikke av f.eks. 32 uker.)

Og jeg synes at det å velge bort et potensielt barn fordi det er svært sykt eller tungt handikappet, slett ikke trenger å tyde på at man ser på handikappede som mindreverdige mennesker. Hvis jeg hadde en genetisk defekt som gjorde det svært sannsynlig at de barna jeg fødte ble sterkt handikappede, ville jeg valgt dem bort ved å sterilisere meg, og hvis jeg så ønsket barn, ville jeg adoptert i stedet. Fordi jeg helst vil ha et friskt barn, ikke fordi jeg mener at handikappede barn er "dårligere" enn andre.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg mener at det handler om menneskeverdet til mennsker med ulike grad av funksjonshemming. Jeg ser på mennesker med for eksempel downs syndrom som likeverdige med alle andre. Ergo ser jeg ikke en stor forskjell i det å ta livet av dem framfor det å ta liv på bakgrunn av "feil kjønn". Hvem er vi som skal sitte å dømme hvem som har rett til et liv og hva som er et verdig liv?

Jeg forstår de funksjonshemmede som føler seg krenket når mennesker sier at "dersom de bar på et foster som var som dem hadde de tatt livet av det".

Jeg mener at det er stor forskjell på det å betegne en funksjonhemmet menneske som mindreverdig, til det å være realist nok til å se at å få et funskjonshemmet barn ikke er overkommelig. Om jeg visste at jeg bar på et barn som aldri ville kunne snakke, bevege seg eller få med seg noe fra omgivelsene, ville hensynet til barnet jeg allerede har veie tyngst. Det betyr ikke at jeg adopterer bort lillegutt i magen om han han en funksjonshemming vi ikke vet om i dag.


En del mennesker ser ut til å ha et veldig rosenrødt bilde av det å få et funskjonshemmet barn, og det finnes jo solskinnshistorier. Men det er ikke lett å være i familie med et voksent menneske som er voldelig, slår og sparker, trenger bleieskift flere ganger om dagen, har like sterk seksualdrift som alle andre og er like omskiftelig som en toåring i trassalderen. Før man dømmer de som tar abort bør man kanskje gå i skoene til de som lever i denne hverdagen, den er ikke så uvanlig. Men det er jo gjerne de milde tilfellene man ser, søte mennesker som greier seg selv i stor grad og er veldig blide og sjarmerende.

[Olympia]

Jeg tror Karita hadde fått mye mer pepper hvis hun hadde sagt at hun ikke ville tatt abort.

[Sitron]

Ikke fra meg. Jeg syns ikke Downs er et gyldig abortgrunnlag. Da går det innunder bekvemmlighetsaborter.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg har prinsipiell motstand mot spiral og ville aldri brukt det selv.

Jeg mener at et menneskelig starter med befruktningen.

Jeg mener også at det finnes mange gode grunner for å ta liv. For all del. Det er derfor jeg mener at abortlovgivningen er et nødvendig onde.

Du mener at et menneske starter med befruktningen..
Og så mener du at det finnes mange gode grunner til å ta liv?

Så du mener at uansett NÅR man tar abort, så tar man et liv?
Men noen ganger er grunnene gode nok, eller?

[Sitron]

Noen ganger er grunnene, om ikke gode, så uunngåelige.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ikke fra meg. Jeg syns ikke Downs er et gyldig abortgrunnlag. Da går det innunder bekvemmlighetsaborter.

Bekvemmelighetsabort. Da har jeg hørt det også.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er helt greit at du synes det.

Jeg synes det motsatte syn er ekstremt krenkende overfor mennesker som er like verdifulle som alle andre.

Jeg er altså krenkende fordi jeg klarer å skille mellom å abortere bort et friskt jentefoster fordi man ønsker seg gutt, og det å abortere bort et barn som vil kunne gjøre livet veldig mye mer vanskelig for foreldrene og de barna som allerede er født inn i familien?

Det har ingenting med "forferdelig syn på annerledeshet" å gjøre.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg ser at for mange er forskjellen mellom et foster og et barn som er født minimal, og da forstår jeg det om man føler at man må velge å være total abortmotstander. Men jeg synes det er svært lite forståelses- og respektfullt å trekke den konklusjonen at folk som synes det er akseptabelt å ta livet av et foster vil synes det er like uproblematisk å ta livet av (eller å ikke forsøke å redde) et barn som er født.

Som deg, og sikkert de fleste, så syns jo jeg også at det er en gradssak når et foster blir "liv", eller går fra å være "potensielt barn" til "barn", som du sier. Når det gjelder den generelle abortgrensen på 12 uker så syns jeg det er fair at det kan være en subjektiv vurdering om man skal regne det som "liv" eller ikke, og dermed har jeg tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort til denne grensen.

Det jeg syns er problematisk med grensen på 20 uker er to ting: Det første er at JEG syns det er groteskt sent og åpenbart et barn og ikke et "potensielt barn". Jeg beklager hvis jeg har latt denne sterke følelsen av at "dette er et BARN" lede meg til ytterligere insinuasjoner om at de som kan abortere et "barn" på 20 uker også er troendes til å ta livet av en baby. De ser det jo som to helt ulike ting. Det gjør ikke jeg.

Det andre, og det er mer alment, og mindre subjektivt: Hvorfor er ikke den generelle abortgrensen 20 uker, da, hvis det er så greit? Hvorfor har et 20 uker gammelt foster med Downs mindre verdi eller beskyttelsesrett enn et 20 uker gammelt foster uten et syndrom?

Ellers så så jeg at noen antydet at vi med et mer restriktivt syn på dette hadde et rosenrødt syn på det å ha barn med syndromer. Jeg har jo ikke hatt det selv, så 100% kan jeg ikke sette meg inn i den situasjonen. Det kan vel ingen før de er der. Men jeg er vokst opp omtrent vegg-i-vegg med en stor institusjon for psykisk utviklingshemmede, som var veldig integrert i nærmiljøet. Jeg hadde en jente med Downs i klassen. Jeg har sett det meste av skalaen, til de "velfungerende" til de rabiat utagerende og gærne. Jeg vet om de sykdommene som følger med. Jeg hadde syns det var et grusomt sjokk å vite at barnet jeg hadde ventet, nummer tre til og med, hadde et syndrom. Jeg hadde følt det som en voldsom sorg, og jeg hadde vært skrekkelig bekymret for de barna jeg allerede har. Men jeg syns ikke det er god nok grunn til å ta livet av noe som jeg føler veldig sterkt er et BARN.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg er altså krenkende fordi jeg klarer å skille mellom å abortere bort et friskt jentefoster fordi man ønsker seg gutt, og det å abortere bort et barn som vil kunne gjøre livet veldig mye mer vanskelig for foreldrene og de barna som allerede er født inn i familien?

Det har ingenting med "forferdelig syn på annerledeshet" å gjøre.

I store deler av verden er det å få et pikebarn en kolossal belastning på familien. Det er både en "vanære" hvis det blir mange jenter, og verre, en enorm økonomisk belastning. Nok til å knekke ryggen på en fattig familie. For mange i den tredje verden vil det å få en jente være en større belastning på familien enn det det er å få et barn med Downs i Norge.