"Kresne" unger og usunn mat

[cora]

Opprinnelig lagt inn av Donald, her.

Jeg er av den oppfatning at ungene spiser om de er sultne. Eneste gangene jeg legger godviljen til og diller litt ekstra med maten er når de er syke, sår hals osv..

Dessuten er det ikke lov å si at man ikke liker her i huset. Man skal smake, så får man bestemme etterpå om det var godt eller ikke.

Du er gjerne velkommen til oss på middag en gang. Her i huset hopper mellombror glatt over hele middagen hvis det er noe han ikke vil spise. Han må sitte ved bordet sammen med oss under hele middagen uansett om han spiser eller ikke, og vi oppfordrer han til å smake. Akkurat som om det hjelper. Hvis han nekter å smake på maten, er det ingenting mer vi kan gjøre. Han får ikke lov til å gå fra bordet før søsknene er ferdige.

Hvis du hadde sett gutten min, hadde du forstått at ikke alle spiser om de er sultne. Han er seks år og rett og slett radmager.

[Maverick]

Min eldste er sta. Jeg aner ikke hvor han har fått det fra. Nå har faktisk ting begynt å snu med mathelvetet, men før var det sånn at han ikke VILLE smake, og kunne sikkert blitt sittende fire timer hvis jeg virkelig hadde villet gjøre det til en jævlig opplevelse for alle parter. Det funket rimelig dårlig med den "alle MÅ smake" her hjemme, her var det først når jeg begynte å la ham bestemme selv hva han ville smake på at ting snudde. Etter en god stund. Hvilket førte til at vi har hatt noen måneder hvor han har spist to biter av en brødskive til frokost, litt frukt i barnehagen og kanskje pasta eller pølser ( ) til middag.

[Maverick]

Ja, min kresne pode har jo en altspisende lillebror, så det kan jo ikke være at vi har bommet helt totalt på matstrategien heller.

[Tallulah]

Gode poeng, Kasia!
Jeg syns det er litt "skummelt" i perioder hvor Glitterbrnet spiser lite. Han er lang og tynn, og har ikke mye ekstra å gå på. Til tider spiser han så lite at han lukter aceton.

Og det er ikke mest skummelt i forhold til om han kommer til å bli underernært, men i forhold til hvordan vi håndterer det. Mat er problematisk for mange,og man vil veldig gjerne at barnet skal utvikle sunne vaner. Men det gjelder både sunne matvarer, og sunt forhold til måltider. Måltider skal ikke huskes med tvang, med gråt, med stadig krangling. Det skal være hyggelig for familien å samles. Også må man veie disse tingene opp mot hverandre. Hvor mye kan jeg pushe, før det oppfattes som ubehagelig for barnet? Liker han virkelig ikke, eller er det bare nykker? Bør han få bestemme dette selv? Tar jeg fra ham viktig integritet hvis jeg sier at han må smake?

Jeg tror det er naturlig for foreldre å bli litt på tuppa i forhold til dette fordi mat er så viktig i vår kultur. Det er ikke bare overlevelse, det er også kos og sosialisering. Og det er vanskelig å vite hvordan man skal sørge for at måltidet blir "sunt" på alle disse arenaene.

Syns jeg i allefall.

[Røverdatter]

Jeg var ekstremt kresen (og tynn) da jeg var liten, og jeg husker veldig godt at det føltes som et overgrep en gang jeg ble tvunget av en barnevakt til å spise lungemos. Jeg var kanskje 4-5 og jeg husker det enda. Hvis hun hadde vært moren min, så tror jeg barndommen min hadde vært traumatisk.

Foreldrene mine brukte mild tvang på matvarer de visste jeg kunne spise uten å grøsse eller brekke meg, men jeg måtte aldri spise noe jeg tydelig mislikte. Og de laget spesialløsninger til meg som eget kjøtt uten saus, tørre kjøttkaker, rå kålrot fremfor kålrabistappe osv. I dag har jeg et helt normalt og greit forhold til mat (bortsett fra at jeg er litt for glad i den).

Vesla er ikke veldig glad i middag og jeg lar henne spise det hun selv vil. Hun blir aldri tvunget til å spise opp alt på tallerken og jeg foretrekker som flere andre i tråden at vi har matro og hyggelige måltider, fremfor å tvinge mat i ungen. Måltider skal være hyggelige og positive for alle, og jeg tror det er det viktigste for å fremme gode matvaner. Med mitt eget forhold til mat som barn i minne, så vil jeg aldri tvinge noen til å spise noe som helst.

[safran]

Enig, Kasia. Mat skal ikke være tvang. Man er ikke flink om man spiser maten sin. Man skal ikke tvinges til å spise opp alt, da lærer man jo ikke å lytte til kroppens signaler. Man spiser til man er mett. Her i huset må de smake på alt, men de trenger ikke spise opp alt.

[Maverick]

Jeg tror det er noe man kan gjøre for å sikre seg at barnet slipper stress i forbindelse med matsituasjoner, og at man skal kunne kose seg sammen.

Det er ikke noe kult for unger heller når det blir masse drama over at de ikke "liker" maten som blir servert, og da er det greit å la de slippe det fra tid til annen.

[Tallulah]

Forresten så var det først når Glitterbarnet fyllte tre at det virkelig satte inn. Før det var han mye mer villig til å prøve ny mat.

Jeg selv ville helst bare spise kokt ris eller spaghetti med ost, smør og salt til jeg var ganske gammel.

[Donald]

Mine barn har tydelig blitt mer farget av andre barn i både skole og barnehage når det gjelder mat. Liker ikke Per så liker ikke Pål, desto større grunn til å skulle smake mener jeg.

[Maverick]

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

Det lurer jeg på også.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

Og det er på dette punktet jeg tror man klarer å skille mellom kresne barn og kresne barn. Min sønn er kresen, men får ikke bestemme menyen hver dag, for da hadde vi spist pølser eller kjøttkaker konstant. Men vi klarer helt fint å få han til å spise 1-2 biter av mat han påstår ikke liker. Mens noen barn er som aC sin eldste og havner i den andre kategorien kresne barn. Dem nytter det ikke tvinge eller lokke eller lure, iallfall ikke det jeg har sett av aC sin eldste.

Og grunnen til at jeg blir småirritert er at folk sitter og har tilsynelatende fasiten til hvordan man skal håndtere barn som absolutt ikke vil, og der fasiten tydligvis er å ikke lempe på kravene. Med all respekt Kaprifol, det å foreslå å servere rent kjøtt til en unge med matnekt, det er ikke verdens beste råd.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

Jeg har en matglad jente, så vi har ikke problemer med dette. Det er noen få ting hun ikke liker, men hun har alltid godtatt at hun må smake en bitteliten bit for å finne ut om hun liker det. Jeg ville aldri brukt tvang. Får fortsatt litt vondt i magen når jeg tenker på barndomsvennen min, som satt ved middagsbordet i timesvis hver lørdag, fordi han ikke fikk gå fra før han hadde spist opp risgrøten sin.

Nå har ikke jeg lest hele tråden, men jeg synes man skal være forsiktig med å dømme folk som gir ungene sine det de vil ha - ihvertfall så lenge man ikke vet hva som ligger bak denne avgjørelen. Jeg tror mange hadde måttet svelge noen kameler hvis de fikk et magert barn som ikke ville spise.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

Vi har latt poden være ganske mye i fred frem til han ble fem år. Han har stort sett bare spist fiskekaker, "kapteinens fyllte fisk", pølser, og karbonader frem til da. Han liker ikke kokte grønnsaker, så han har fått spise rå gulrot og agurk. (Ja, og pizza)

Når han ble fem, begynte vi å innføre lørdagsgodterier (før det har vi bare hatt nøtter og kankskje sjokoladenøtter, men nå kjøper vi chips og noe annet godteri istedet eller i tillegg. Og bare den som spiser lørdagsmiddagen får lørdagsgodterier. Og så har vi innført litt og litt nytt på lørdagene med ingredienser som vi vet at han liker (ja, han spiser karbonade, så han kan spise kjøttdeig, han spiser løk på pizza, så det kan vi ha i gryten, han spiser ketshup og spagettisaus, så vi kan ha en tomatsaus i gryten osv. og så har vi hatt litt ekstra paprika, selleri osv i grytene etterhvert, og hatt forskjellige varianter, og han har fått taco med lefse, først med pølse med litt tacokrydder, og så neste gang var det med kjøtt, og så med agurk inni, for det liker han jo, og det gikk greit, og så salat, og så mais, og så annanas osv. Teorien i bunn er også at man må smake noe 11 ganger før hjernen er vant med smaken og man kan si om man liker/ikke liker noe. Og at han har endel som han er missfornøyd med konsistensen på fordi det er uvant (som kjøtt istedet for farse. Det krever mer å tygge det, og det kjennes annerledes ut, og smaker litt mindre. Han har forresten fått litt ekstra urtesalt på fårikålkjøttet når vi har hatt det, og det gikk ned på høykant. Selv om han gren på nesen når vi serverte det, selv om han egentlig ikke ville smake, og selv om han ikke helt likte den nye smaken av fårekjøttet. )VI har selvfølgelig ikke servert noe som han potensielt ikke liker på ordentlig i denne perioden. Han har smakt på noe slikt underveis, og det er greit. Han får spytte ut igjen, det viktigste er at han smaker.

Så litt etter litt har vi fått ham til å spise mer. De første fire-fem lørdagene var det endel hyling ved begynnelsen av måltidet. Den femte lørdagen slo han seg vrang på samme gryteretten som han spiste helgen før og nektet å spise, og det ble ikke noe lørdagsgodt. Etter det har det bare gått bedre og bedre, og vi serverer nå pizza eller taco på lørdagene og har mer gryter i ukene, for det liker han. Følte oss litt slemme til å begynne med, men når vi var kommet så langt, så var det på tide. Men jeg tror ikke det hadde fungert å gjøre dette på et tidligere tidspunkt.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg syns egentlig ikke det virker som å tone ned mat-issues å ta med egen mat til barna når man skal på besøk. Da skulle jeg hatt et barn med veldig store spiseproblemer, før jeg gikk til sånne skritt.

Ja, det var jo akkurat det jeg uttalte meg om - barn som har problemer med mat. Hvis barnet fikk oppleve det sosiale ved å sitte sammen og spise ved at barnet fikk medbragt mat, og slapp å føle nederlag over ikke å orke den serverte maten - ja, så har man tonet ned mat-issuet.
Det kunne ikke ramle meg inn å ta med egen mat til mine barn, for de har ikke problemer med spising.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg lurer fortsatt på hvordan man gjennomfører "skulle smake". På en ikke-voldelig måte, både psykisk og fysisk, that is.

Vi sier bare "jo, du SKAL smake", og da gjør de stort sett det.

Noen ganger sier vi at de skal smake x før de får mer y.

Noen ganger legger vi på ketchup eller rømme.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Som DM sier: man må smake en ting mange ganger før man venner seg til det, og unger har ulik grad av kresenhet, min har en veldig lav. det kan være tilfeldig, men tenk om det kan være fordi jeg har gjort noe riktig også?

Jeg vil si at det garantert er fordi du har gjort noe riktig. Men det at du har gjort noe riktig med din unge, er ikke ensbetydende med at andre har gjort det galt. (Jeg mente ikke å si at du mente det, men noen tenker slik. Jeg mener at det ene ikke nødvendigvis impliserer det andre. ) Hadde du ikke gjort det du har gjort, så kunne du sittet der med et barn som bare ville ha loff med nugatti. Vi påvirker jo ungene våre. Selv om man har barn som i utgangspunktet ikke er så kresen, så må man likevel gjøre det riktige. Og jeg vil si du har gjort en super innsats. (Og jeg vil også si det om meg selv, selv om min unge ikke er verdens mest altetende unge. Men innsatsen har vært bra. )

Jeg var forresten ganske kresen når jeg var liten. Spiste aldri saus, likte ikke smør eller melk. Jeg ble ikke presset på saus, og fikk ha min tørre mat i fred. Jeg har begynt å like det som voksen. Men melken som jeg fikk presset i meg, den kommer ned i magen, skaper smerter og sender seg selv og resten av mageinnholdet mitt ut igjen i en voldsom fart som diare. (Jeg tålte ikke melk når jeg var liten heller, men de fortsatte å prøve, og så gikk det bra på et tidspunkt. For melk måtte man jo ha. Ja, hvis noen lurte på poenget i historien, så er det at jeg ikke tålte den ene tingen jeg ikke likte - melk, rømme, fløte, osv. Sånn for å støtte teorien om inntoleranser hos kresne barn. )

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

(Jeg tålte ikke melk når jeg var liten heller, men de fortsatte å prøve, og så gikk det bra på et tidspunkt. For melk måtte man jo ha. Ja, hvis noen lurte på poenget i historien, så er det at jeg ikke tålte den ene tingen jeg ikke likte - melk, rømme, fløte, osv. Sånn for å støtte teorien om inntoleranser hos kresne barn. )

Jupp, jeg tror det faktisk ofte er slik, hvertfall når det trer fram veldig tidlig. Glitterbarnet har aldri likt melk, søsteren min aldri likt melk, mamma har aldri likt melk - og ingen av dem tåler det heller. Jeg er riktignok rake motsetnigen, jeg elsker melk og tåler det ikke.

[Vimsen]

: pisker mim litt ekstra:

[Maverick]

Ja, men er det så lurt at man blir sittende i timevis ved et middagsbord fordi det ene barnet skal smake på en brokkolibit? Jeg går ut i fra at Glitter ikke mener det på den måten, hennes beskrivelse blir vel mer av typen "oppfordre til å smake", men det er det at man skriver "skal smake" som stresser meg litt.