Er dette ironi?

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Hvis jeg var på ferie med noen, barna var oppe, men foreldre sov så hadde jeg nok gitt de mat og smurt de med solkrem. Hadde ikke vasket de eller pusset tenner. (Jeg argumenerer ikke imot deg, jeg bare "fyller på" )

Når foreldrene ikke er der så tenker jeg det er ok å gjøre ting som man mer er nødvendige. Jeg mener feks at solkrem er mer nødvendig enn tannpuss.

Med tantebarna mine (min søsters) var jeg så nær at jeg hjalp til med det som var nødvendig. Har ikke vært så nær andre sine barn. Dette var i en kort periode hvor de bodde hos oss.

Jeg er enig med påfyllet ditt. Jeg er ofte den som står opp først når familien er på hytta, og serverer gjerne den yngste generasjonen både frokost og veldig god underholdning. jeg tilbyr meg gjerne å ta kveldsstell inkl. tannpuss og følging på do, men ikke uten at det er avklart med foreldrene.

Jeg har også tauet inn et fortvilet nabobarn som ikke kom seg inn i eget hus, servert litt mat og hjalp med å kontakte foreldrene.

[Filifjonka]

Sorry, jeg syns Input tillegger de aller fleste av oss negative egenskaper fordi vi ikke tenker helt likt som henne.

[Hyacinth]

Jeg synes det er absurd å forvente at andre voksenpersoner tar sånne jobber uten å spørre. Jeg kunne kanskje bedt mine foreldre om å smøre ungene mine, men jeg får fremdeles stikk fra min søster om den gangen ungene mine var små og ba henne smøre dem. Jeg synes det er min jobb å smøre mine egne unger, og jeg ville aldri smurt andres barn uten å bli bedt om det.

Når det er sagt, virker det for meg også som at det er mer strevsomt å være foreldre i dag enn før. Det er bare tanker jeg har gjort meg, og nå er jo mine i 20-årene, så det er en stund siden de var små. Med diagnoser og andre greier var det jaggu slitsomt å ha små barn for meg også, men nå virker det som alt skal perfeksjoneres og være optimalt til enhver tid. Jeg tror ikke det er sunt, verken for foreldre eller barn. Og jeg ser mange usunne tendenser i løpet av alle de årene jeg har vært lærer. Barn (og foreldre!) oppfører seg helt annerledes enn for bare fem, for ikke å snakke om ti og femten år siden.

Så kan man jo si at dette er noe man selv velger, at man må ta ansvar etc, men jeg tror likevel ikke at det er så lett å være forelder i dag. Man blir liksom vurdert og målt på alle kanter, og jeg er glad jeg slipper å oppdra småbarn akkurat nå. Men det skyldes nok vel så mye at jeg er over 50.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Sorry, jeg syns Input tillegger de aller fleste av oss negative egenskaper fordi vi ikke tenker helt likt som henne.

Ok - mulig jeg har lest litt fort og misset noe. Har vært så varmt at kanskje halve hjernen min har smeltet?

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ok - mulig jeg har lest litt fort og misset noe. Har vært så varmt at kanskje halve hjernen min har smeltet?

#værskryt

[Karamell]

Jeg er helt med på teorien om "laget rundt barnet", som vi er pålagt i jobbe etter i min jobb, men det er absolutt en bonus i mine øyne om andre hadde stått opp med mitt barn.

Men når de først tilbyr seg å stå opp (ingen andre enn bestemødre har tilbudt oss dette), så forventer jeg jo at de i den oppgaven inkluderer å gi barnet mat, bytte bleien/hjelpe på toalettet og smøre med solkrem eller andre årstidsrelevante ting være seg ulltøy eller solhatt.

[Malama]

Det har i alle fall vært en bonus for meg i mange år at ungen kunne stå opp på ferie og kose seg med bestemor. Som absolutt også ga ungene og henne en senstedig relasjon og gjensidig glede. Og meg, som slapp å stå opp så tidlig.

[Nextlife]

Jeg skjønner hva Input sier. Jeg hadde hele flokken her for et par uker siden, med folk fra 3 til 89 år, på en dag med mer enn 30 grader. Tanten gikk rundt med solkremen og smurte alle, den amerikanske onkelen var drikkeansvarlig og sørget for at alle hadde kald drikke til en hver tid, svigersønnen var pølsesjef og døtrene lå under parasollen og nøt at storfamilien servet barna og hverandre, i lag. Det var et deilig virvar av masse folk som tok et kollektivt ansvar for at alle hadde det de skulle og trengte.

For meg Og mine er det i alle fall et naturlig og laidback opplegg at vi tar ansvar i lag, for hverandre.

[Lille meg]

Jeg elsker unger og er et A-menneske. Så om jeg sover på et sted hvor unger til venner eller familie også sover, så har jeg ingen problemer med å stå opp med ungene. Hvorfor skulle jeg ikke det hvis jeg har overskudd og mulighet til det?

Spørre foreldrene om jeg får lov til å gi ungen mat eller smøre ungen inn med solkrem før vi skal gå ut? Hvis ungen gir meg lov, så er det all den tillatelsen jeg trenger.

Jeg forstår godt hva Input snakker om. Hvis vi skal ha en landsby rundt ungene våre, så kan vi ikke være bekymret for å faktisk gjøre det som en landsby gjør.

[Katta]

Internet kom vel i 1994-1995 og litt seinere som allemannseie? Og så kom sosiale medier i nåværende form noe seinere. Klart det påvirker mye, også her. Man ser det man ikke ellers hadde sett, man har tilgang på både god og dårlig informasjon på ingen tid og det diskuteres i bobler. Det kreves en del modenhet og bevissthet for å ikke ta inn alt man eksponeres for. Skolen gjør en god jobb der, jeg kan ikke huske at vi ble eksponert for kildekritikk på barneskolen. Da var man mer heldige om foreldrene eide et leksikon.

Jeg hører flere lærere si at det er andre barn nå enn for noen år siden, og andre foreldre. På sykehus opplever vi det som en strøm av eldre barn og ungdommer som trenger beroligende medisiner eller narkose for ganske enkle undersøkelser. Og et økt press på at det må finnes en (sykdoms-)årsak til alt ubehag. Det vi ser er at noen (slett ikke alle) foreldre ikke greier å være trygge voksne når ungen ikke vil/greier/gråter. Hvis man følger litt med på diskusjoner på nett er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Noe som kan spille inn er hva voksne forventer av sine liv. I steinalderen (vi snakker 1980) ble barna født inn i en familie på godt og vondt, foreldrene levde med barna og barna var med på det som skjedde. Jeg har kanskje inntrykk av at «familie» og «barn» har blitt litt mer et prosjekt, noe man har, noe som skal mestres. Og dermed også mer privatisert. «Oj Oda ble solbrent, hva tenkte foreldrene med?» Mer publiseres, mer diskuteres, mer flyttes fra «uff da» til krise. Mens man tidligere holdt på i hagen og så fikk ungen egen spade skal barna nå ha egen aktivitet, og så skal de voksne ha sin. Jeg sier ikke at det gjelder alle. Jeg er med Input på at hvis man står der med flere unger enn sine egne så sørger man jo for at de man har rundt seg får dekket basale behov, det betyr ikke at man forventer avlastning og at andre overtar foreldrerollen. Får nabogutten skrubbsår så har man plaster (hvis man har da). Det jeg synes er en trend nå er at foreldre forventer avlastning for å få sin «voksentid». Det var ikke like vanlig for noen år siden. Og det at det er en forventning om å kunne unngå ubehag både for voksne og barn.

[Lille meg]

Det er mange grøfter å falle i. Jeg kjenner til en alenemor som aldri kan gjøre noen form for hus- og hjem-arbeid når hun er sammen med ungen sin (som nå er fire år). Så den ungen er svært vant til å alltid bli "oppvartet" og krever at den som passer ham er 100 % tilstede og gjør ting som ungen vil. Ikke snakk om å ta en kopp kaffe mens ungen leker alene på gulvet der, nei. Ikke noe klesvask eller å sette sammen et IKEA-møbel heller.

[Karamell]

Jeg er enig med Katta, altså. Og nå som mor til voksne unger låner jeg jo bort solkrem til andre unge voksne/kjærester osv. Også med trenden på at barn er et prosjekt som er utenfor dagliglivet på et vis. Det er jo slik at vi nå ser på barn og barndom som noe med egenverdi, ikke bare noe man er i påvente av å bli voksen. Det er jo en bra ting at barn har mer medvikning på ting rundt seg og mer rettigheter. Men det var den grøften da. Jeg har faktisk to venninner som ikke kan møtes noe særlig i sommerferien [i]i tilfelle[i] deres voksne barn vil finne på noe. Det synes jeg er helt vanvittig! Det ene "barnet" er 25 år gammel. Det er jo fordi denne unge voksne studerer et annet sted, og nå er hjemme for sommerferien, men altså.

[oslo78]

Jeg tenker dette - som mye annet - løses med to standarder. En for hva man forventer av andre og en for hva man faktisk giør og ønsker å gjøre selv. Altså litt høyere forventninger til seg selv enn til andre. Jeg forventer ikke at noen andre skal bidra med noe til våre barn, men jeg ønsker selv å bidra for andres. Da blir jeg aldri skuffet, blir positivt overrasket hvis noen gjør noe for dem og håper jeg positivt overrasker andre ved å hjelpe dem. Hvis alle tenker sånn, så blir det et veldig hyggelig miljø å være i.

Min egen storfamilie på pappas side er slik som input og nextlife beskriver. De/vi er så nære at alle fikser alt til alle hele tiden. Jeg ønsker og håper at det blir slik med oss og ungenes familier på sikr også - det er drømmen.

[Tallulah]

Noe kan jo både være relasjonsbygging og avlastning. Det er jo ikke sånn at om en handlig har én funksjon for den ene parten, så mister den all mulighet til å være noe for den andre, liksom.

Å stå opp med barnebarn, tantebarn eller vennebarn er selvfølgelig relasjonsbygging for den som gjør det sammen med barnet, men det er jo ingen tvil om at det samtidig er avlastning og en bonus for foreldrene.

Noen ganger føler jeg at man misforstår med vilje her inne bare for å få en unnskyldning til å himle og snipe.

Selvfølgelig kan jeg smøre andres barn om jeg har solkremen oppe. Kanskje jeg spør "trenger Ole litt solkrem, jeg kan smøre ham". Det er ikke rart å stille det spørsmålet. Det er heller ikke rart å bare smøre Ole om man vet at det er lenge siden sist, eller man skal ut, og Oles foreldre er opptatt med noe annet. Og at Ole tåler solkremen, vel og merke.

I en landsby så skal man stille opp for hverandre. Men man skal også vise takknemlighet for at det stilles opp. Man forventer det ikke bare, fordi handlingen også har en verdi for dem som gjør det.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Noe kan jo både være relasjonsbygging og avlastning. Det er jo ikke sånn at om en handlig har én funksjon for den ene parten, så mister den all mulighet til å være noe for den andre, liksom.

Helt enig i dette.

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Selvfølgelig kan jeg smøre andres barn om jeg har solkremen oppe. Kanskje jeg spør "trenger Ole litt solkrem, jeg kan smøre ham". Det er ikke rart å stille det spørsmålet. Det er heller ikke rart å bare smøre Ole om man vet at det er lenge siden sist, eller man skal ut, og Oles foreldre er opptatt med noe annet. Og at Ole tåler solkremen, vel og merke.

Men det er vel ingen som sier at det er rart? Tvert i mot, diskusjonen startet jo med at Input mente det var oppsiktsvekkende om man ikke smurte andres barn når man først var i gang.

For øvrig er jeg også vant med en sånn familiedynamikk Nextlife beskriver, og ville sikkert smurt både den ene og den andre. Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i formuleringene til Input.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Men det er vel ingen som sier at det er rart? Tvert i mot, diskusjonen startet jo med at Input mente det var oppsiktsvekkende om man ikke smurte andres barn når man først var i gang.

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Spørre foreldrene om jeg får lov til å gi ungen mat eller smøre ungen inn med solkrem før vi skal gå ut? Hvis ungen gir meg lov, så er det all den tillatelsen jeg trenger.

På meg virker det som Lille meg syns det er rart å spørre før man gjør noe.

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

For øvrig er jeg også vant med en sånn familiedynamikk Nextlife beskriver, og ville sikkert smurt både den ene og den andre. Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i formuleringene til Input.

Jeg er også vant til at man bidrar og tar i et tak der man ser det trengs når man er sammen, samt at man snakker sammen slik at der det er naturlig så spør man om det trengs at man smører, skifter, pusser osv. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i Inputs formulering. Jeg har for eksempel en søster som går mer på klassisk konsert enn meg. Hun har tatt med Hiawata noen ganger. Selvsagt er det fordi hun selv syns det er gøy og fordi hun vil ha en relasjon til Hiawata. Samtidig er jeg takknemlig, syns det er en hyggelig bonus og utrykker dette overfor henne. Sånn er en smidig relasjon i min omkrets.

[Lille meg]

Først skriver du dette i et innlegg:

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Noen ganger føler jeg at man misforstår med vilje her inne bare for å få en unnskyldning til å himle og snipe.

Før du rett etterpå skriver dette:

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

På meg virker det som Lille meg syns det er rart å spørre før man gjør noe.

Kontekst er alltid viktig. Mitt innlegg kom etter at to andre her i tråden ytret at de aldri ville ha gjort noe uten at de hadde spurt foreldre først. Faktisk ble det sagt at det var "absurd å forvente at andre voksenpersoner tar sånne jobber uten å spørre".

Hvis jeg er rundt en haug med unger og min unge skal ha mat, så spør jeg selvsagt også de andre ungene om de vil ha mat. Jeg leter ikke opp foreldrene for å spørre dem om jeg får lov til å gi ungen deres mat.

På den andre siden er det selvsagt ikke slik at om jeg smører inn min egen unge med solkrem, så leter jeg opp andre unger og om så drar dem ut fanget på foreldrene for å kunne smøre inn også den ungen med solkrem.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i Inputs formulering. Jeg har for eksempel en søster som går mer på klassisk konsert enn meg. Hun har tatt med Hiawata noen ganger. Selvsagt er det fordi hun selv syns det er gøy og fordi hun vil ha en relasjon til Hiawata. Samtidig er jeg takknemlig, syns det er en hyggelig bonus og utrykker dette overfor henne. Sånn er en smidig relasjon i min omkrets.

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å se at dette er i motsetning til det jeg oppfatter at Input står for. Kanskje jeg har fått hetestikk, her jeg sitter inne i 28 graders varme (skal det ALDRI bli kaldere?).

[him]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

#værskryt

Er blitt litt kaldere, nå da!

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å se at dette er i motsetning til det jeg oppfatter at Input står for. Kanskje jeg har fått hetestikk, her jeg sitter inne i 28 graders varme (skal det ALDRI bli kaldere?).

Jeg også synes det er dette Input sier. Andre ord, andre formuleringer, men samme innhold. Viktig å skape en landsby. FP er jo min digitale landsby

Her er en tredje kronikk som jeg synes sier det samme. Det er travelt. Selv kjenner jeg bare noen få personer med små barn, så opplever ikke at jeg har dette tett på livet selv.

Men det er jo flere i tråden som jobber med barn og som beskriver en endring. Antar at dette stemmer. Personlig opplever jeg at alt overkompliseres. Har ikke erfaring med småbarn, men med trening. Det kan være enkelt, men det kan også gjøres voldsomt vanskelig. For meg som liker å nerde så er det litt gøy, men jeg skjønner i det minste at det bare er "pønt". Trener du for helsen sin del trenger du ikke karbonsko. Vil du løpe fortere? Ja, da kan det være gøy. Men for helsen din er det ikke så viktig om du løper 5 km på 28 minutter eller 35 minutter.

[Bokormen]

Det kommer jo litt an på hvordan man vil ha hverdagen og. Jeg har alltid ønsket å legge opp slik at det gikk rundt med levering, henting, aktiviteter, og til dels lav liste på hus og hage.

Jeg vil heller stå en hel helg og male enn å be inn til dugnad, organisere, fikse grillmat til en bøling.. ofte synes jeg slike settinger med mange blir mer slitsomt enn hjelp. Da ungene var små syntes jeg det var mye enklere å være på hytta bare oss enn med storfamilien. Men vi har slekt som lever mer i flokk a la " vi er 6 voksne, 5 barn, tre hus og hager og ei gammel bestemor som vi følger opp sammen." Og som trives med det.