Er det noen sosiale settinger du føler deg utilpass i?

[Candy Darling]

Jeg hadde nok også følt meg litt utilpass på bøg-dating, av så mange grunner.

[Candy Darling]

Men det er da helt akseptabelt å gå med podcast på ørene og bare nikke vennlig i forbifarten når man skal på jobbe? I hvert fall i byer?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Men det er da helt akseptabelt å gå med podcast på ørene og bare nikke vennlig i forbifarten når man skal på jobbe? I hvert fall i byer?

Hvis man går samme vei, på samme fortau, i ca samme hastighet ca en kilometer? Å nikke vennlig, for så å gå side om side (eller rett foran eller bak), tause, med podcast på øret i 15 minutter, blir litt sært for meg, da prøver jeg heller å havne såpass langt bak eller langt foran vedkommende at vi ikke blir gående sammen. Ellers snakker jeg selvsagt med vedkommende, det er jo ikke så ille. Men foretrekker mitt eget hode som selskap ja, helt klart, hvis det er mulig.

[ming]

Skjønner Mys dilemma. Man kan ikke gå rett bak eller foran mamman til Ole i 18 minutter uten å småprate. Akkurat like lite som at jeg kan plugge inn hodetelefonene når hun jeg satt i fau med en gang for ørten år siden, setter seg ved siden av meg på bussen.
Det er grusomt, rett og slett, spesielt om det er på morgenen. Da trenger jeg hodet mitt for meg selv.

Jeg føler meg også svært ukomfortabel når jeg møter foreldre på trinnet, og så klarer jeg ikke å koble hvilken elev vedkommende er gjelder til ... Mine egne kontaktelever har jeg oversikt over, altså, men blander noen av de andre på trinnet.

Ellers nevner jeg i fleng:
- tvangsselskapsleker (og jeg er dramadame, men misliker det likevel intenst)
- telefoner (jeg ringer bare hvis det ikke kan forsvares å skrive en mail/sms. Fungerer i jobb likevel, altså.)
- familieselskaper på mannens side
- å være ny på jobb (likevel bytter jeg frivillig nå ...)

[Appelsin]

Jeg er god på smalltalk, noen ganger føler jeg kanskje at utfordrende sosiale settinger får meg til å snakke raskere enn jeg tenker, noe jeg egentlig ikke liker. Som den gangen jeg havnet på lunsjbord mellom renholdspersonalet og ledelsen, og det var stille som i graven, da måtte jeg jo ordne opp

Jeg føler meg sjelden utilpass på samme måte som jeg gjorde i tenårene. Så ofte, så utrolig ubehagelig.

[tink]

Nei, ikke egentlig.

Det vil egentlig si at jeg sjelden utsettes for storstilt klemming med over 5 personer, jeg slipper i stor grad å omgås folk jeg misliker (de er det uansett ikke mange av), kjører også bil til jobb og slipper å forholde meg til andre mennesker på bussen eller spasertur.

[nokon]

Når det gjeld buss, higser eg eg blei utrulig letta ein gong eg møtte ein kollega på bussen og ho sa: «Sorry, jeg skulle gjerne satt meg her, men jeg har en artikkel jeg bare MÅ rekke å lese før første time!» Det første til at eg passa på å ha ei utskrift av ein tekst i sekken, som eg tok opp viss eg møtte andre. Å bruke tida på bussen til å forberede seg til jobb, er heilt innafor. Litt verre når ein går, kanskje. Men det å slippe opp farten for å få folk på avstand funker som oftast før meg.