"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Niobe]

Ja, vi har en felles kalender hvor begge kan legge inn hendelser. Det er veldig praktisk.

[Isolde]

Jeg har absolutt den største mentale belastningen. Vi har jobbet mye de siste årene med å prøve å fordele dette men ikke lykkes helt. Vi bruker kalendere, minimerer hvilke krav vi har til oss selv. Få aktiviteter, mindre arbeid, lite krav til ryddighet, kastet mye for at det skal være mindre å rydde på osv. Men like vel slites jeg ut hele tiden.

Vi har to barn med spesielle behov, jeg er spesialpedagog. Det er naturlig at jeg er med på alle møter, oppfølginger, møter og at det er jeg gikk ned til 80% stilling med hjelpestønad og omsorgslønn. Spesielt siden mannen og eldste sønnen som sliter mest ikke går så godt overens i perioder. Nå har vi pleiepenger og jeg har måtte tatt dette også da det er jeg som er best egnet til å møte gutten når han trenger det. Mannen kan gjøre der verre dessverre. Det er en stor belastning for meg å ta dette hver dag, uke etter uke. Men hva gjør man ikke.

Mannen tarmer eller mindre all støvsuging, all klesvask, henter og leverer, jobber lange dager og reiser med jobben og sover som en baby på natten men er ikke halvparten så utslitt som meg som var første gang på jobb på 4mnd denne uken.

[Lavender]

Vi deler kalender, og mye er blitt bedre etter det. Mannen tar ansvar for barnas avtaler. Vi deler hendelser som feiring og ymse treff. Jeg er ikke fornøyd med hans løsning av oppgaven, men det kan jeg ikke tenke på. Det kommer seg med deling av ansvar i forbindelse med jul og 17. Mai også. Jeg lærer å gi han hovedansvar, senker krav til resultat og aksepterer at alt tar lengre tid. Det er nesten som vanlig hjemme selv om jeg er borte to eller fem dager.

[GydaG]

Vel, jeg lå i sengen på ahus denne uka og svarte på mannens oppringning for 4. gang i løpet av morgenstellet, fordi han ikke klarte å få tre barn levert på respektive skoler og BHG med alt det innebærer.
Og i løpet av to dager hadde jeg to oppringninger fra skole og BHG.
Jeg erindrer at jeg brølte i morfinrusen, men husker ikke helt hva som gjorde at det tippet over for meg.
Og vi HAR kalender på tlf begge to, men det hjelper jo ikke når han velger å ikke se på hva som skjer.

[Niobe]

Jeg tenker at menn (eller damer) som gjør seg så hjelpeløse ikke bør få svar på telefonoppringningene sine...

[GydaG]

Er i utgangspunktet enig, men vi har ett barn med ADHD som trenger rutinene sine, og ett barn med begynnende skolevegring, og når sistnevnte står og hylgråter i bakgrunnen er det vanskelig å la være å svare.
Selv om svarene mine ble varianter av « og hva tenker du jeg kan bidra med herfra???»

[Anne C]

Vi har ikke felles kalender, jeg er skikkelig dårlig på sånn digital kalender. Jeg vil ha det på papir. Mannen er enda mindre glad i det enn meg. Men vi har kontroll likevel.

[gajamor]

Jeg har vært fullstendig gjennomført på at jeg ikke har ansvaret for hverdagsoppringninger fra barnehage/skole. Det er far som har ansvar for regnklær, matpakker, etc, og det er ham de må prøve å få tak i. Svarer ikke han, så skal jeg ordne opp, men bare som 2. linje. Dette er forklart med teskje på alle oppstartssamtaler, skrevet inn i alle protokoller, notert på alle skjemaer, etc. Likevel har vi en innkjøringsperiode hver bidige gang vi skifter skole/barnehage, eller hver gang en ny person på opplæringsstedet får beskjed om å "ringe foreldrene til XXX". Jeg tror jeg har opplevd 1 gang at en ny lærer/assistent har ringt far først, og ikke meg. Det hjalp litt i barnehagen den gangen de ringte om skiftetøy, og jeg forklarte at akkurat nå står jeg midt i Europa, minst 2 timers flytur unna, og jeg kommer ikke hjem før på fredag. Har dere prøvd å ringe faren til ungene? Han er hjemme - 200 meter unna barnehagen?

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg tenker at menn (eller damer) som gjør seg så hjelpeløse ikke bør få svar på telefonoppringningene sine...

Jeg tenker også i utgangspunktet det, men jeg skjønner jo at man i mange tilfeller velger å svare likevel. Det er jo gjerne barna det går ut over hvis man skal prøve å oppdra partneren sin. Jeg hadde nok hatt større problemer med å godta at partneren (i mine øyne) respekterte meg så lite at ikke engang sykehusinnleggelse kunne gi meg ro.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg tenker også i utgangspunktet det, men jeg skjønner jo at man i mange tilfeller velger å svare likevel. Det er jo gjerne barna det går ut over hvis man skal prøve å oppdra partneren sin. Jeg hadde nok hatt større problemer med å godta at partneren (i mine øyne) respekterte meg så lite at ikke engang sykehusinnleggelse kunne gi meg ro.

Ja, men rent fornuftsmessig: I hvor stor grad går det faktisk ut over barna om man ikke tar telefonen i slike situasjoner? Jeg tenker at om man holder egen dårlig samvittighet utenfor regnskapet, så er det reelle skadepotensialet minimalt. Ingen hadde lidd overlast.

Og i det lange løp, så hadde barna antagelig vært tjent med at begge foreldrene kan håndtere slike situasjoner. Og far hadde vel i større grad hatt fokuset på barnas ve og vel om han ikke ringte partneren fire ganger i situasjonens forløp?

Men med egen samvittighet med i regnskapet, så forstår jeg også at det likevel blir til at man tar telefonen, altså. Noen ganger burde man gjerne skru den av og frata seg selv muligheten til å være tilgjengelig. Man er ikke uunværlig.

[Polyanna]

Et område der jeg er 100 % ansvarlig er hunden. Det var avklart på forhånd, da, men det ble litt komisk da jeg var på reise og mannen ringte meg, satte meg på høyttaler og ba meg gi bikkja beskjed om å komme tilbake med skoen hans sporenstreks.

[Appelsin]

Ps føler meg langt fra krenket.

[Nera]

Hos oss tror jeg summen blir lik til slutt, men jeg er nok allikevel administrasjonsminister når det gjelder barnehage, skole og aktiviteter, men stort sett er det selvvalgt, og mannen tar mye av det som gjelder hus og hjem, hvor han er mer interessert enn meg. Allikevel innrømmer han at det er magi når klær plutselig er tilbake i skapet etter at de er blitt vasket, såpedispensere fylt opp, toalettpapir likeså, og når det alltid finnes en ekstra pakke kaffe på lur, eller brød i fryseren.

[Musemus]

Skal lese gjennom hele tråden etterpå, men dette ble litt vittig for at jeg for en time siden utførte et eksperiment. Jeg er så innmari lei av å passe på alt - mannen kommer fra en familie som totalt mangler planleggingsgen, og han lider også av det. Så istad skulle Storesøster i bursdag, mannen var fullt klar over det og jeg skulle sjekke om han fulgte opp å få henne avgårde i riktig tid. Vel, da klokka var 16.47 så måtte jeg tilslutt spørre om han i det hele tatt fulgte med (hun skulle dit til kl 17 og gå selv), og da ble han sint på henne fordi hun ikke fulgte det opp selv. Jeg blir gal av sånn!

I hjemmet er det jeg som gjør mest, men han gjør også mye. (Totalrenovert huset vårt nå i to år, og følger opp alt av lekser og fritidsaktiviter med ungene og endel husarbeid) Så jeg kan ikke klage, egentlig. Men det som tar livet av meg er det overordnende ansvaret for å passe på alt og alle, invitasjoner, møter, barnevakter, bursdager, klær/utstyr osv.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Musemus, her.

Skal lese gjennom hele tråden etterpå, men dette ble litt vittig for at jeg for en time siden utførte et eksperiment. Jeg er så innmari lei av å passe på alt - mannen kommer fra en familie som totalt mangler planleggingsgen, og han lider også av det. Så istad skulle Storesøster i bursdag, mannen var fullt klar over det og jeg skulle sjekke om han fulgte opp å få henne avgårde i riktig tid. Vel, da klokka var 16.47 så måtte jeg tilslutt spørre om han i det hele tatt fulgte med (hun skulle dit til kl 17 og gå selv), og da ble han sint på henne fordi hun ikke fulgte det opp selv. Jeg blir gal av sånn!

I hjemmet er det jeg som gjør mest, men han gjør også mye. (Totalrenovert huset vårt nå i to år, og følger opp alt av lekser og fritidsaktiviter med ungene og endel husarbeid) Så jeg kan ikke klage, egentlig. Men det som tar livet av meg er det overordnende ansvaret for å passe på alt og alle, invitasjoner, møter, barnevakter, bursdager, klær/utstyr osv.

Er ikke det ganske dårlig gjort? Med mindre han visste at du plutselig ikke ville passe på de tingene slik du vanligvis gjør?
Som om mannen min skulle blitt sur for at jeg ikke fulgte med på når bilen skulle ha oljeskift helt plutselig.
Det er jo noe annet om bursdagsoppfølging i utgangspunktet er hans ansvar. Men det høres ikke sånn ut.

[Musemus]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Er ikke det ganske dårlig gjort? Med mindre han visste at du plutselig ikke ville passe på de tingene slik du vanligvis gjør?
Som om mannen min skulle blitt sur for at jeg ikke fulgte med på når bilen skulle ha oljeskift helt plutselig.
Det er jo noe annet om bursdagsoppfølging i utgangspunktet er hans ansvar. Men det høres ikke sånn ut.

Dårlig gjort mot han eller henne? Jeg forklarte han i klartekst forrige uke også, at når han er nede med ungene og den ene trenger oppfølging, så må han bidra selv om han egentlig bretter klær. (Litt komisk akkurat det da, men poenget mitt er at man må klare å gjøre mer enn én ting om gangen)

[Musemus]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det er jo noe annet om bursdagsoppfølging i utgangspunktet er hans ansvar. Men det høres ikke sånn ut.

Denne syns jeg ble rar. Hvis du og mannen vet at barnet deres skal ut døra kl 17, og begge maste for en halvtime siden at barnet må gjøre seg klar. Er det da den enes ansvar at det faktisk blir fulgt opp? Eller begges?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Musemus, her.

Denne syns jeg ble rar. Hvis du og mannen vet at barnet deres skal ut døra kl 17, og begge maste for en halvtime siden at barnet må gjøre seg klar. Er det da den enes ansvar at det faktisk blir fulgt opp? Eller begges?

Hos oss er det ansvaret barnets når de er så store.
jeg hadde sikkert også blitt sur på barnet.

[GydaG]

Jeg skulle ønske det hadde hjulpet om jeg lot være å ta tlf.
Og han ringte ikke mer da jeg sa at han måtte finne ut av det selv.
Men en time etter st skolen hadde startet ringte altså læreren og lurte på hva hun skulle gjøre, for da hadde barnet grått i en time.
Og kunne ikke bli med ut i friminuttene fordi uteklærne ikke var levert.
Gikk det da ut over mannen som ikke klarte å fikse biffen, eller barnet som hadde frosset ute mellom mirgensfo og skolestart?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Jeg skulle ønske det hadde hjulpet om jeg lot være å ta tlf.
Og han ringte ikke mer da jeg sa at han måtte finne ut av det selv.
Men en time etter st skolen hadde startet ringte altså læreren og lurte på hva hun skulle gjøre, for da hadde barnet grått i en time.
Og kunne ikke bli med ut i friminuttene fordi uteklærne ikke var levert.
Gikk det da ut over mannen som ikke klarte å fikse biffen, eller barnet som hadde frosset ute mellom mirgensfo og skolestart?

Hvorfor i alle dager ringte de ikke mannen din?