Det er et folkehelseproblem at folk tar tankene sine altfor alvorlig

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har ikke lest bøkene hans, bare hørt et foredrag, og jeg synes han var fantastisk - både kjempemorsom og genuint tankevekkende og klok. Og jeg er vanligvis ganske allergisk mot selvhjelpsbøker og -foredrag, og pleier å få intens kløe når jeg "må" gå på slikt.

Nettopp.

[Tallulah]

jeg hadde en PT en gang, som hadde en teori om at å trene var ikke bare bra for å komme i form, men for å lære seg at vondt ikke nødvendigvis er farlig. Og det er jo litt av det samme, egentlig. Det er ikke unaturlig å ha litt vondt av og til. Men om man begynner å kjenne veldig etter, så kan man bli innmari bekymra. Ref. min pulsmåling hvor jeg begynte å tenke på om jeg egentlig døde hver natt. Jeg kan flire av det nå, men det var en periode jeg var redd på ordentlig, før jeg ristet meg selv i nakkeskinnet. Det er jo fryktelig dumt å kaste bort masse tankekraft på om jeg egentlig dør litt hver natt, når jeg visserlig lever hver morgen.

Save

[Polyanna]

:fniser: av Tallulah!


Jeg opplever alltid "pre-run-hypochondria" hver gang jeg skal løpe et tøft løp. Og det er en snedig mekanisme, altså, for det er helt reelle vondter! Som kun og utelukkende oppstår fordi jeg blir så manisk opptatt av å ikke bli syk/skadet før løpet at jeg kjenner dem frem. Veldig snedig. Og snedig nok pleier det også å gå over når jeg innser at det er det som skjer, forteller det noen og ler av meg selv. Vips, borte.

Det er selvsagt bare en mikroversjon av det genuine hypokendere opplever, men mekanismen er ikke så ulik, tror jeg.

[Albertine]

Er det noe navn på det motsatte? At man egentlig burde ha pellet seg avgårde til legen, men ikke har lyst til å bry noen?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Er det noe navn på det motsatte? At man egentlig burde ha pellet seg avgårde til legen, men ikke har lyst til å bry noen?

Jeg kjenner en del navn som matcher beskrivelsen, i hvert fall.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Er det noe navn på det motsatte? At man egentlig burde ha pellet seg avgårde til legen, men ikke har lyst til å bry noen?

Martyr.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Martyr.

Nei, det synes jeg ikke er riktig på generell basis. Man kan like gjerne være en som tenker "det går nok over", "har ikke egentlig tid til å dra til legen", "det er jo ikke SÅ vondt" eller "jeg skal fikse det når jeg har råd", for eksempel.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Nei, det synes jeg ikke er riktig på generell basis. Man kan like gjerne være en som tenker "det går nok over", "har ikke egentlig tid til å dra til legen", "det er jo ikke SÅ vondt" eller "jeg skal fikse det når jeg har råd", for eksempel.

Nei, kanskje ikke generelt, men jeg kjenner tilfeller av alle de du nevner der "martyr" inngår i pakken.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Nei, kanskje ikke generelt, men jeg kjenner tilfeller av alle de du nevner der "martyr" inngår i pakken.

Hvordan definerer du "martyr", da?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Er det noe navn på det motsatte? At man egentlig burde ha pellet seg avgårde til legen, men ikke har lyst til å bry noen?

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Martyr.

Jeg er på ingen måte martyr, men jeg har en ganske sterk angst for å gå til lege. Den er todelt og handler på ene siden om min gigantiske intimsone og på den andre siden om en redsel for å oppsøke lege med noe som ikke er noe å gå til lege for.

[Polyanna]

Legeskrekk?


Jeg er mer der, eller, jeg føler at jeg feilvurderer, uansett hva. Nå skal jeg til legen i dag, og kalte det "samletime" da jeg ba om timen: celleprøve, et hudproblem, at jeg hører dårlig og tror jeg trenger en hørseltest og at jeg vil ha sjekket blodverdiene mine for det kan fanden ikke være normalt å føle seg truffet av et godstog hver morgen når man endelig har blitt flink og legger seg i skikkelig tid og sover nok??

Ny lege, og jeg er redd hun kommer til å syns jeg er den "smørbrødlistepasienten". Men det er liksom ting jeg hatt på lista lenge, men ikke syns det kvalifiserer til en time hos legen.

[Niobe]

Det er i grunn vanskelig å vurdere sin egen helse. En av de første gangene jeg havnet på akuttmottaket med ujevn hjerterytme og pustetrøbbel, så spurte de meg hvor vondt jeg hadde. Altså, sammenlignet med hva? På en skala fra 1 til 10, hvor ville de plassert "avkappet arm", f eks? For det ville jeg jo trodd var vondere. Men jeg vet jo ikke?

Sist jeg ble hentet med ambulanse hos fastlegen, så sa hun til dem at de ikke måtte tro på meg når jeg sier at jeg ikke trenger behandling og at "det går fint", for det sier jeg alltid. Men så langt har jeg jo hatt rett også, da.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har ikke lest bøkene hans, bare hørt et foredrag, og jeg synes han var fantastisk - både kjempemorsom og genuint tankevekkende og klok. Og jeg er vanligvis ganske allergisk mot selvhjelpsbøker og -foredrag, og pleier å få intens kløe når jeg "må" gå på slikt.

Hadde en mistanke om det!

(I tillegg til at jeg sikkert hadde hatt nytte av å lese selv, fikk jeg plutselig noen gaveideer her. Helt til jeg kom på at det kanskje kan oppfattes litt ugreit å få boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" i velment gave. )

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

(I tillegg til at jeg sikkert hadde hatt nytte av å lese selv, fikk jeg plutselig noen gaveideer her. Helt til jeg kom på at det kanskje kan oppfattes litt ugreit å få boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" i velment gave. )

Jeg lurer på om det ryker inn på gavelista mi, muligens ikke like velment.

[Polyanna]

Jeg har unger med veldig ulik skala, og det er litt tricky, syns jeg. Han eldste kommer liksom litt utpå dagen med en finger som åpenbart er veldig skadet og sier "du, mamma, denne fingeren, den blir liksom ikke bedre, den." "Hva? Når skjedde det? Er det vondt? Hvorfor har du ikke sagt noe??" "På kamp, i dag morges (5 timer tidligere). Nja, litt vondt er det jo. Pappa sa at det sikkert gikk greit da det skjedde, så...". (Brukket finger). Eller, da jeg så det satte seg en veps på ham og stakk ham, og han føyset den vekk og fortsatte å prate: "Gjorde ikke det vondt??" "Joa, litt? Så, da?"

Menst mellomste bestandig har vondt et sted (støl, voksesmerter, eksem, gnagsår, vondt i nesa etter å ha trynt mens hun tok salto, vondt i knokene etter armhevinger på karaten...), og det er åpenbart at hun virkelig KJENNER det, og det er reelle sår og skader man kan se, det er ikke det at hun er sytete. Det bare merkes godt for henne, og tar fort plass i hjernen, liksom. Selv om hun på mange måter er den tøffeste av ungene mine.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har unger med veldig ulik skala, og det er litt tricky, syns jeg. Han eldste kommer liksom litt utpå dagen med en finger som åpenbart er veldig skadet og sier "du, mamma, denne fingeren, den blir liksom ikke bedre, den." "Hva? Når skjedde det? Er det vondt? Hvorfor har du ikke sagt noe??" "På kamp, i dag morges (5 timer tidligere). Nja, litt vondt er det jo. Pappa sa at det sikkert gikk greit da det skjedde, så...". (Brukket finger). Eller, da jeg så det satte seg en veps på ham og stakk ham, og han føyset den vekk og fortsatte å prate: "Gjorde ikke det vondt??" "Joa, litt? Så, da?"

Menst mellomste bestandig har vondt et sted (støl, voksesmerter, eksem, gnagsår, vondt i nesa etter å ha trynt mens hun tok salto, vondt i knokene etter armhevinger på karaten...), og det er åpenbart at hun virkelig KJENNER det, og det er reelle sår og skader man kan se, det er ikke det at hun er sytete. Det bare merkes godt for henne, og tar fort plass i hjernen, liksom. Selv om hun på mange måter er den tøffeste av ungene mine.

Dette er interessant. Og, hva handler det om, egentlig? Hva er forskjellen på å være sytete og at smerte "tar fort plass i hjernen"? Har de to like vondt, men reagerer forskjellig - eller opplever han faktisk mindre smerte enn henne? Og hva er årsaken?

(Ment generelt, selv om jeg tar utgangspunkt i eksemplene dine.)

[Polyanna]

En ting jeg virkelig har tenkt på av det han sier er det med at en ting er at du ikke kan forutse hva det faktisk er noen vits å å engste seg for, for man kan bli syk eller dø av hva som helst, det er umulig å velge riktig, men i tillegg vil det jo ikke hjelpe selv om du får rett!

Selv om jeg skulle bruke livet mitt på å være livredd for hjernesvulst (som meg bekjent ikke er spesielt livsstilsrelatert heller - er man redd for brystkreft så kan det i det minste føre til at man sjekker puppene sine, hudkreft - bruker solkrem, etc.) så vil det jo ikke hjelpe det spøtt den dagen det er den diagnosen legen kommer med! Det er jo ikke sånn at man vil ha noen glede av "Ha! Det var det jeg sa!!". Tvert i mot tror jeg det vil føles veldig fatalistisk at ens største frykt blir virkeliggjort.

[Polyanna]

Ja, det er interessant. Deler av det er det Esme eller hvem det var (edit: nokon, var det!!) viste til, det eksemplet med hender i isvann, der jeg er sikker på at eldste ville vunnet glatt, pga høyere smerteterskel, rett og slett.

Men det med plass i hjernen handler om andre ting, tror jeg. Behov for kontroll og å vite hva ting er er en del av det. Vi har lagt mye på voksesmerter i det siste, fordi det oppfatter hun som så konstruktivt at hun har langt høyere terskel for det, enn for ukjente ting hun ikke vet hva skyldes. Hun bekymrer seg mye lettere enn broren, rett og slett.

Men hun sutrer ikke altså. Men hun sier fra, helt ryddig og greit, om vondtene hun har, vondter jeg tror broren ville oversett eller føyset bort eller bare glemt. (Den brukne lillefingeren tror jeg han glemte bort. )

[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har unger med veldig ulik skala, og det er litt tricky, syns jeg. Han eldste kommer liksom litt utpå dagen med en finger som åpenbart er veldig skadet og sier "du, mamma, denne fingeren, den blir liksom ikke bedre, den." "Hva? Når skjedde det? Er det vondt? Hvorfor har du ikke sagt noe??" "På kamp, i dag morges (5 timer tidligere). Nja, litt vondt er det jo. Pappa sa at det sikkert gikk greit da det skjedde, så...". (Brukket finger). Eller, da jeg så det satte seg en veps på ham og stakk ham, og han føyset den vekk og fortsatte å prate: "Gjorde ikke det vondt??" "Joa, litt? Så, da?"

Menst mellomste bestandig har vondt et sted (støl, voksesmerter, eksem, gnagsår, vondt i nesa etter å ha trynt mens hun tok salto, vondt i knokene etter armhevinger på karaten...), og det er åpenbart at hun virkelig KJENNER det, og det er reelle sår og skader man kan se, det er ikke det at hun er sytete. Det bare merkes godt for henne, og tar fort plass i hjernen, liksom. Selv om hun på mange måter er den tøffeste av ungene mine.

Din mellomste høres nøyaktig ut som min eldste Polyanna. Jeg tror også at hun helt ærlig kjenner at det er vondt, men at opplevelsen av smerte forsterkes av at hun bekymrer seg.

Mistanke om laktoseintoleranse har redusert bekymringer for diffuse magesmerter betraktelig, og vi hører ikke så mye om vondt i magen lengre.

[Billa]

Jeg har to som gir blaffen i gnagsår og andre vondter mens de rir eller spiller fotball, mens JEG synes gnagsår er tortur og helt fryktelig ALLTID...

Så ja, det handler så klart om terskler for hva vi kjenner, men også om fokus vi setter på ting og hvilken kontekst vi bruker. Eksempelvis er Storesøster fryktløs i forhold til insekter og kryp i stallen, mens en liten bille her hjemme kan sette hele verden på hodet