[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Den biten skjønner jeg også da. Jeg synes bare det stemmer så veldig dårlig med at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, liksom.

Men det er vel aldri påstått at ALT som skjer er Guds vilje? Jeg er tidligere religiøs, og jeg har i hvert fall aldri noensinne hørt noen påstå det. Tvert i mot får vel Gud æren for alt som er bra, og mennesker og/eller Satan æren for det som er dårlig.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Den biten skjønner jeg også da. Jeg synes bare det stemmer så veldig dårlig med at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, liksom.

"Ikke en av dem faller til jorden uten at deres Far er der" er det som står i Matteus 10. For meg er det et bilde på Guds nærvær i smerten og fortvilelsen, ikke en beskrivelse av fatalisme.

Det er nok der min tro befinner seg mest. Gudstroen tar ikke bort smerte, men jeg opplever at Gud er der midt i smerten. Ikke så lett å beskrive kort.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

"Ikke en av dem faller til jorden uten at deres Far er der" er det som står i Matteus 10. For meg er det et bilde på Guds nærvær i smerten og fortvilelsen, ikke en beskrivelse av fatalisme.

Det er nok der min tro befinner seg mest. Gudstroen tar ikke bort smerte, men jeg opplever at Gud er der midt i smerten. Ikke så lett å beskrive kort.

Er det en nyere oversettelse, Guava? Jeg husker teksten som annerledes? (Jeg er vokst opp med nynorsk bibel, men mener at det var mer annerledes enn bare det)

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Den biten skjønner jeg også da. Jeg synes bare det stemmer så veldig dårlig med at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, liksom.

Uten at han vet det. Det blir litt annerledes.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Uten at han vet det. Det blir litt annerledes.

Jeg synes egentlig ikke det gjør det noe bedre. Allmektig OG vet det og lar det skje, liksom.

[Tallulah]

Joda, ser den. Men hvis man ikke tror på guds vilje, så er det jo ikke noe anderledes enn for noen som ikke tror?

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Joda, ser den. Men hvis man ikke tror på guds vilje, så er det jo ikke noe anderledes enn for noen som ikke tror?

Kanskje ikkje. Men for meg blir det likevel ofte vanskelig, for eg trur på at Gud er god og vil det gode. Og då er det vondt å sjå når det vonde likevel er så sterkt til stades. Noko slikt. Hehe. Det er vanskeleg, dette her.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Hondacrv, her.

Kanskje ikkje. Men for meg blir det likevel ofte vanskelig, for eg trur på at Gud er god og vil det gode. Og då er det vondt å sjå når det vonde likevel er så sterkt til stades. Noko slikt. Hehe. Det er vanskeleg, dette her.

Nemlig. Nettopp på grunn av det du beskriver, tror jeg ikke.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hondacrv, her.

Kanskje ikkje. Men for meg blir det likevel ofte vanskelig, for eg trur på at Gud er god og vil det gode. Og då er det vondt å sjå når det vonde likevel er så sterkt til stades. Noko slikt. Hehe. Det er vanskeleg, dette her.

Jeg skjønner at det er vondt. På samme måte som for en ikketroende som også bare ønsker alt godt. Jeg ser bare ikke at det er noen forskjell der. At kjipe ting skjer er vondt for alle, uansett tro eller mangel på den.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg skjønner at det er vondt. På samme måte som for en ikketroende som også bare ønsker alt godt. Jeg ser bare ikke at det er noen forskjell der. At kjipe ting skjer er vondt for alle, uansett tro eller mangel på den.

Det er helt sikkert ikke verre, men jeg tror nok det er litt annerledes. Hvis man tror at det finnes noen som kan gripe inn hvis man vil og så velger å la være kan det være litt vanskelig å forholde seg til. For å forsøke meg på en enkel forklaring.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Hondacrv, her.

Kanskje ikkje. Men for meg blir det likevel ofte vanskelig, for eg trur på at Gud er god og vil det gode. Og då er det vondt å sjå når det vonde likevel er så sterkt til stades. Noko slikt. Hehe. Det er vanskeleg, dette her.

Det største problemet eg alltid har hatt med (all) religion er gudfryktigheit. Eg var ikkje gamle jenta då eg las Bibelen og begynte å stille spørsmålsteikn ved kor god denne guden eigentleg var (Det gamle testamentet er fæle greier).

Men "nåden" er eit omgrep eg har tatt med meg vidare frå barnetrua. Og eg trur nåden er sentral for svært mange av dei med tung bagasje - som opplever at det å bli kristen har endra livet deira. Å brått få blanke ark og fargestiftar tæll.

[Odelia]

For min del har Gud ingen inngripen i det vonde som skjer i verden. Med så mange ulike arter, personligheter, sykdommer og hvahardu skal det, i mitt hode, godt gjøres å unngå at det skjer vonde ting og sånn er det selv om det suger aldri så mye. Noe kan forebygges av oss selv, og her tenker jeg at gode, moralske grunnverdier kommer godt med og at religion dermed kan være en fordel, men mesteparten rår vi ikke over - og uheldigvis kan religion også brukes til å forårsake mer vondt.

Til tross for dette har jeg fått en stor trang til å takke Gud når det har skjedd gode ting i livet. For eksempel at vi endelig opplevde å bli foreldre etter mange års prøvelser. Det falt meg aldri inn å blande inn Gud da vi strevde med å bli gravide, men da vi endelig lyktes følte jeg en så vanvittig stor takknemlighet at jeg har takket omtrent hver dag siden. Det å få oppleve enda en dag som mamma med alt det fine det byr på trumfer alt det vonde som skjer, for mitt vedkommende, og det har jeg et stort behov for å både dele og ikke minst takke noen for. Mannen min er blitt noe blasert på området etter alt tytet mitt ("Ja, jeg fatter og begriper at disse barna er våre" :autopilotsvar: ) så da må det deles med andre, og av frykt for å oppfattes som en happy clappy camper som driter regnbuer og kun fronter glansbildene har jeg lagt begrensninger for hvor mange ganger jeg kan putte det i Facebookstatusen min, og dermed må det deles med min private kontainer.

Når det gjelder liv etter døden har jeg en forestilling om at tankene drar et sted hvor alle tanker samles slik at man kan være sammen med dem man er glad i igjen, og at livet egentlig bare er forsmaken på det som venter. Jeg blåser i om det stemmer eller ei, men jeg liker å tro det og det gjør at døden ikke blir så vond som den hadde vært, for meg, dersom det skulle være punktum finale. Jeg har så mange gode minner og opplevelser at jeg må ha minst tre livsløp til for å fordøye det hele.

[Tallulah]

Jeg er helt uenig i at religion kan være en fordel når det kommer til gode moralske grunnverdier. Det er noe ikketroende har i like stor grad, og som mange troende ikke har, ref. alle religionskrigene som alltid har funnet sted.

Jeg syns vi kan bli flinkere til å takke oss selv, jeg, og de rundt oss, når fine ting skjer. Jeg skjønner at en etterlengtet graviditet føles mer "magisk" enn noe som man "forårsaker" selv, altså.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg er helt uenig i at religion kan være en fordel når det kommer til gode moralske grunnverdier. Det er noe ikketroende har i like stor grad, og som mange troende ikke har, ref. alle religionskrigene som alltid har funnet sted.

Jeg syns vi kan bli flinkere til å takke oss selv, jeg, og de rundt oss, når fine ting skjer. Jeg skjønner at en etterlengtet graviditet føles mer "magisk" enn noe som man "forårsaker selv, altså.

Jeg har også opplevd å få barn til tross for særdeles dårlige odds, og de som fortjener takk for det er jo alle forskere og medisinere og hvemdetnåer som har funnet behandlingsmetoder for infertilitet. Det samme tenker jeg om alt annet som fikses, det er ingenting som skjer bare sånn mirakuløst, alt vi kan fikse i dag kan vi fikse fordi mennesker før oss har lagt ned stor innsats i å finne ut hvordan det kan fikses. Og derfor er jeg helt enig med deg i at vi bør bli flinkere til å takke oss selv og de rundt oss.

[Odelia]

Ja, nå var det ikke ment som at det var Gud som stod bak suksessen da vi endelig ble gravide altså. Fertilitetslegene og alle øvrige involverte har fått mange takk, og jammen har vi ikke gitt oss selv en klapp på skulderen for å stå løpet ut , men allikevel føles det riktig å takke for at vi har vært så priviligerte å få komme dit. Hadde vi vært født for et par generasjoner siden hadde vi nok ikke blitt gravid, og jeg hadde strøket med i begge de første svangerskapene. Det gjelder for øvrig også om vi hadde bodd i en annen del av verden. Misforstå meg ikke; jeg har ingen tro på at det er Guds vilje at jeg ble plassert i Norge og født en gang på 1980-tallet og i den medisinske generasjonen vi har nå, men jeg er okke som veldig takknemlig for det og da rettes takken til den som vil ta i mot. Og det er den delen av meg som jeg forestiller meg har litt større takhøyde enn den rasjonelle delen av meg, altså Gud (ikke at jeg er Gud, men Gud er meg på en måte ).

Og jeg er for øvrig enig i at man i like stor grad lærer om viktige moralske grunnverdier på andre arenaer enn innenfor religionen. Det finnes jo veldig mange eventyr som er brukt som en fin måte å illustrere rett og galt og konsekvensene av de handlingene vi foretar oss. Når det er sagt syns jeg religion kan være en fin arena å sette fokus på disse tingene, og da gjerne de litt mer "ømme" temaene som det kanskje ikke føles like naturlig å ta opp på en del andre arenaer. Altså at religion på ingen måte er en forutsetning for videreformidling av disse grunnverdiene, men at det kan være en fin kanal (som til sammenligning også kan ha totalt motsatt effekt alt etter hvordan det brukes og det er jo paradokset).

[Pøblis]

Jeg har et nært forhold til en som tror, så jeg forstår det å være i noe med Gud som du beskriver, Guava. Jeg klarer bare ikke å forholde meg til det paradokset med allmektigheg på den ene siden og elendighet på den andre.

Noen jeg kjenner, mistet et barn rett etter fødselen. Begge to var dypt kristne. Den ene mistet troen sin da de mistet barnet, den andre ikke. Den ene fant trøst, den andre var rasende på at Gud kunne la det skje med dem.

[Divine]

I sangen heter det i alle fall "Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet".

[Kirsebær]

Jeg har en litt sånn av og på-tro.
Når jeg tror på en gud så er det fordi jeg håper mer enn jeg tror, egentlig. Noen må være større/bedre/ha mer overblikk/skjønne verden bedre enn meg. Noen må skjønne mekanismene i det jeg gjør når ingen andre gjør det. Noen må se at jeg er bra, selv om jeg tar dårlige valg. Noen må se og verdsette en del av de tingene jeg gjør der jeg mener jeg ofrer mer enn andre ser.

Og slike saker. Min tro er en slags støtte i tider der jeg trenger det.

Og noen ganger tror jeg fordi jeg ser godhet. Jeg har så lite tro på godhet i mennesket, at når jeg ser ren og oppriktig godhet tror jeg på at det finnes en større og bedre kraft.

Men den guden/kraften jeg tror på er egentlig i alle folk, så det er litt vanskelig å forklare HVA jeg tror på , egentlig.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Og noen ganger tror jeg fordi jeg ser godhet. Jeg har så lite tro på godhet i mennesket, at når jeg ser ren og oppriktig godhet tror jeg på at det finnes en større og bedre kraft.

Oi, så forskjellige vi er!

Jeg syns mennesker er bemerkelsisverdig gode, de fleste av dem, på sitt vis.

Jeg syns dette er så fint:




Jeg kommer aldri til å glemme bildene fra mållinjen i Boston maraton 2013, der folk, bare sekunder etter at bomben smalt, bråsnudde vekk fra mållinjen og rett mot de som var skadet. Folk som hadde løpt 42 km, var dehydrerte og slitne forbi kjelleren, men fant det selvsagt å hjelpe. Hvordan kan man IKKE tro på det gode i mennesket da? (Og så tilegne det en guddommelig godhet eller ikke, alt ettersom).

[Toffskij]

Gresken har kai hen ex autôn ou peseitai epi tên gên aneu tou Patros humôn, som ord for ord betyr "og en av dem ikke faller på jorden utenom faren vår". Så det interessante her er jo hvordan man skal lese aneu "utenom". Edit: Det kan bety "uten", "borte fra", "bortsett fra" og litt forskjellig annet snacks.