"Hva skal du bruke sprettrumpen til? Gå heller ut og lek sammen med ungene dine."

[Ruslebiffen]

Dette er sannsynligvis den beste treningsartikkelen jeg har lest på lenge.

Sitat:

Hvis foreldrene er helt skrullete opptatt av å trene og å være kjempesunne hele tiden, tror jeg ikke vi formidler helse til ungene våre. Og hvis alle skal bli birkebeinere, tror jeg vi mister mange fra å sette i gang helsefremmende bevegelse. Det er de som aldri tror de vil greie å oppnå det naboen gjør og mister motet før de begynner.

Jeg er så enig, så enig. Jeg har selv vært, og er sannsynligvis tilbøyelig til å igjen bli det om noen år, svært opptatt av optimal trening og det å trene mye. Jeg har trent mye hele livet, men tok for alvor av i 25-26-årsalderen. Da lå jeg i flere år på 5-6 økter i uken med tung styrketrening og løping. Jeg trivdes med det, men sett i retroperspektiv ser jeg jo at det ble en besettelse. Da jeg fikk barn, og slet tungt med å komme i gang med treningen igjen, gikk jeg gjennom en lang prosess for at jeg skulle klare å innse at bra er godt nok og at Det er bedre å trene to ganger i uken enn ikke fem. En av grunnene til at jeg brukte over ett år med å komme skikkelig i gang med trening igjen var nemlig min hellige overbevisning om at om jeg ikke kunne trene "skikkelig", dvs slik jeg gjorde før, kunne jeg like gjerne la være. Ikke fordi jeg ikke så både de treningsmessige og de helsemessige fordelene med å trene færre ganger i uken, men fordi jeg rett og slett trodde at jeg aldri kunne bli fornøyd med så få økter i uken.

Medias fokus på trening har økt massivt de siste årene. Jeg synes det er flott at den helsemessige viktigheten av trening og bevegelse er i søkelyset, men jeg synes altfor ofte søkelyset er på hvordan vi skal bli best mulig, hvordan vi kan få fastere kropp, bli kvitt grevinneheng, få sprettrumpe og større biceps. Utseendefokuset er massivt. "Få kropp som Rihanna", "Slik trener Tone Damli Aaberge, gjør som henne og bli som henne", "Slik lokker du frem six-packen til sommeren", "Gjør kroppen bikiniklar".... ad infinitum. Vi skal hele tiden forbedre oss og bli en bedre utgave av oss selv. Hva gjør dette med selvfølelsen vår? (At de fleste tabloide treningsartikler av dét kaliberet er crap mtp. treningslære, er en annen sak.) I tillegg kommer det massive fokuset på at vi må trene så sabla optimalt hele tiden. Jeg tror dette stresser mange, og gjør at man mister mye treningsglede på veien. Blir man presentert for dette tilstrekkelig antall ganger, og er av det slaget som lar seg påvirke av det man leser, kan det ødelegge for treningsgleden. I mine øyne er (nå) den mest optimale treningsformen den som gjør at man faktisk trener og trives med den.

Jeg synes selvfølgelig ikke det er noe galt i å trene hardt og mye og legge ned tankearbeid i hvordan man kan få mest mulig ut av treningstimene sine; jeg har tross alt gjort det selv og kommer nok til å gjøre det igjen. Mange har svært stor glede av dette. Men jeg håper ikke at fokuset på mengde og optimalisering som f.eks treningsspaltene i en velkjent økonomi- og finansavis, og ei heller tabloide sprettrumpeartikler, ødelegger for treningsgleden til flere av mosjonistene som lunter avgårde i rolig tempo på joggeturen sin et par ganger i uken. Likevel har jeg en iboende frykt for at fokuset kan bidra til å gjøre akkurat dét.

Jeg mener bestemt at fokuset på trening har blitt hysterisk i mange kretser og i media, og at dette kan virke mot sin hensikt mtp. å fremme treningsglede og det virkelige poenget med trening for mannen og kvinnen i gata: den helsemessige gevinsten.