Mobbing blant voksne

[Nora H]

Har sett mobbing fra sjefer overfor ansatte. Ansatte som til slutt ikke har orket mer og sluttet. Sjefer som vil skvise ut folk de ikke liker. Kvalmende.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Har sett mobbing fra sjefer overfor ansatte. Ansatte som til slutt ikke har orket mer og sluttet. Sjefer som vil skvise ut folk de ikke liker. Kvalmende.

Jeg liker deg Rine :kozemoze:

Jeg liker ikke alltid meningene dine dog.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg hadde senest i dag en elevsamtale med en tenåringsgutt som beskriver seg selv som lett å irritere og litt småarrogant. Han sa følgende: "Jeg har lett for å ikke like andre. Men jeg viser det ikke tydelig og jeg oppfører meg høflig mot alle."

Oi, det var selvinnsikt, det. Jeg tenker at det er greit å vite at man har et problem på det punktet, for da kan man også, om ønskelig, gjøre noe med det. Jeg har fått en del ting inn med morsmelka fra min negative mor, og jeg har måtte (og må daglig) jobbe knallhardt med meg selv og hvordan jeg opptrer overfor egne barn. Men det er så verdt det. Jeg liker de fleste, jeg kan ikke nevne et eneste nick på dette forumet som jeg misliker, så jeg har ikke et problem der (og det er meget mulig at de som misliker andre mener de har grunnen nok til det og ikke anser det som et problem i det hele tatt), men når vi snakker mobbing, når vi snakker raushet overfor andre, det vi alle (forhåpentligvis) prøver å lære egne barn, så er det å practise what you preach det aller viktigste, tror jeg. Det er ikke nok å bare si det.

[Polyanna]

Interessante tanker, Skremmern. Det er jo viktig at barna både vokser opp med en evne til å se etter det gode i folk de ikke nødvendigvis "liker" kjempegodt i utgangspunktet, men også med at de lærer seg at de i og for seg er ok å innrømme at noen folk liker man bedre enn andre (men at man likevel oppfører seg anstendig).

Jeg føler i hvert fall at mye av de mobbesamtalene vi hadde på skolen bommet helt, for det ble så ENKELT. "Alle skal få være med - ingen skal være slemme - inni er vi like - tralala". Man turde ikke si eller anerkjenne at "det vil alltid være slik at noen folk vil du synes er dønn irriterende av en eller annen grunn." Jeg tror mange følte at "vær snill med hverandre, alle er så fine og greie" gjorde at man så på det hele som irrelevant og urealistisk. Og at mange ga seg selv frikort til å være ekle mot folk de syns var så irriterende at de ikke taklet det i det hele tatt.


Vi har barn på en liten skole, og det har fordeler og ulemper, men en av fordelene er at jeg ungene rett og slett bare MÅ lære seg å sette pris på de de har å leke med. For det er ikke så mange å leke med. Det skaper gnisninger og frustrasjoner: min firkantede, ordentlige, urampete og litt uempatiske fyr både irriterer seg over og irriterer den kreative, utadvendte, fantasifulle og, eh, fleksible-med-sannheten, vennen sin. Men de lærer litt hver gang det smeller, og setter mer og mer pris på hverandre, er oppriktig glade i hverandre og jeg tror begge har fått med seg en veldig verdifull lærdom for livet av det vennskapet.

[Polyanna]

Og angående spørsmålet i HI:

Nei, jeg tror ikke jeg har sett mobbing blant voksne. Jeg har vært velsignet med å jobbe på veldig "rasjonelle" arbeidsplasser med veldig grundige og innarbeidede måter å gi tilbakemeldinger på. Da kommer man ikke så langt med ubegrunnet skvalder, og man vil få fanget opp om noen røyker mer enn de jobber, før det plutselig kommer som en sjokkbeskjed.

Det betyr ikke at jeg ikke har opplevd konflikter, eller har blitt behandlet urimelig. Jeg har grått på do jeg også. Men det har ikke vært systematisk eller over tid. Og det har blitt håndtert.

[Billa]

Jeg absolutt hater all form for utestengelse og latterliggjøring av andre. Voksne eller barn spiller ingen rolle, og selvhevdelse på grunn av det ene eller andre (kunnskap, intelligens, økonomi) er en av de absolutt dårligste egenskapene jeg kan tenke meg. Sammen med mangel på evne til å tenke selv, og av den grunn bare kaste seg på en eller annen flertallsbølge .Dette synspunktet lar jeg nok av og til komme til syne her på FP også...

Jeg er skrekkelig stolt av at datteren min får skryt av klassekamerater for å "si de riktige tingene" når det gjelder rettferd og rett og galt, og evner å stå for det hun mener selvom hun er alene om det. De egenskapene har jeg helt bevisst vært med på understreke viktigheten av. Utestengelse og ekskludering i skolegården for eksempel har vi snakket MYE om.

Jeg er leder på min arbeidsplass, og er veldig bevisst på at min rolle og oppførsel setter eksempel for personalet. Mobbing, ufinheter eller manglende hjelpsomhet er helt uakseptabelt hos oss, og det blir slått ned på umiddelbart. Det er viktig for meg at særlig nye (ofte unge) ansatte skal føle seg trygge og iveratt, og jeg har for flere år siden gitt skriftlig advarsel i et tilfelle hvor en en nyansatts autoritsrolle ble "testet" ut.

Mobbing er ugreit i alle former, men det er viktig for meg å få høre alle de involvertes syn på saken. Vi føler ting ulikt, og vi har ulike måter å formidle det vi sier og mener på. Hvis jeg hadde fått vite at en av mine ansatte hadde følt seg mobbet av meg hadde jeg blitt helt knust, og virkelig gått langt inn i meg selv for å endre min måte være på.

[Liljekonvall]

Mobbing, kanskje men jeg følte meg iallefall trakassert på en av mine tidligere arbeidsplasser. Åpent kontorlandskap og i såpass lite rom, at alle hørte hva alle sa. Vi hadde ei skikkelig hurpe, som trodde og mente hun var den viktigste personen i firmaet. Gift med en avdelingsleder, så om hun var bitchy, så var det ikke så mange som turte å ta igjen med henne.
Minst et par av gutta, var veldig på nett med henne og jeg fikk skikkelig sjokk første dagen jeg hørte hun baksnakket disse gutta også. Smisket med dem når de var tilstede og baksnakket så fort de var ute av kontoret. Og slik holdt hun jo på med oss alle.

Tilslutt rant begeret mitt over, og jeg tok igjen med henne.
Og hva skjedde da ? Jo da, jeg ble nå lagt for hat!

Om å gjøre å slenge mest mulig dritt. Vi hadde også en del vikarer, og hver gang det kom en ny, så ble vikaren raskt tatt med ut for pause/røykepause og jeg ble baksnakket til de grader

Dette gikk opp for meg da jeg et par ganger sto og snakket med vikarer, og de etterhvert utbrøt "du er jo ikke sånn som NN sier jo ". Og de fortalte da hun hadde sagt ting om jeg (som selvsagt ikke hang på greip) så fort de hadde kommet første arbeidsdag.

Jeg tok det opp med ledelsen, men ingenting ble gjort. Hun var såpass viktig for jobben, for var jo en av få uten barn, som kunne jobbe overtid nårsom helst, og dessuten gift med en avdelingsleder, en som var konfliktsky som fy (han satt jo rett foran henne og hørte all drittslenginga hennes).

Og kundesamtaler ble gjenfortalt av NN, med høy og skingrende stemme, gjerne endel overdrevet....for å få de andre til å le / bli imponert.

Da jeg ble 50% sykemeldt under svangerskapet med minste, ble jeg flyttet til et annet kontor, for å gjøre forefallende arbeid, samt endel oppgaver knyttet til jobben min. (det fungerte ikke å jobbe halv stilling i den jobben jeg hadde).
Satt sammen med regnskapsdamene på jobben, og der hadde vi det veldig koselig. Sååå deilig å slippe å høre skingrestemmen som snakket overdrevent høyt, slik at alle skulle høre hva hun så.
Så deilig å slippe å høre all drittslenginga.

De visste også hvordan NN var, men orket ikke ta tak i det, siden de satt et annet sted og ikke hadde daglig kontakt med vedkommende.

Så etter 2 års permisjon (ett år uten lønn), bestemte jeg meg for å si opp jobben min. Ikke for at jeg var redd NN eller fikk vondt i magen av å skulle gå på jobb og møte henne, men rett og slett fordi jeg fant ut at jeg ikke orker å bruke mesteparten av dagen min til å sitte å høre på dritt. Så mye var ikke jobben verdt, selvom jeg hadde vært der i 5 år og ellers var veldig fornøyd med jobben.

Jeg konkluderte bare for meg selv, med at hun hadde oppmerksomhetstrang og mulig dårlig selvtillit. Tråkke på andre gjør seg selv så mye større lizzm....

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og det har blitt håndtert.

Dette tror jeg er en av de viktigste egenskapene en arbeidsplass kan ha, etter mitt syn. Ingen er garantert at det ikke dukker opp konflikter, dårlig stemning og kjip behandling av kolleger osv. Men det at det blir tatt tak i på en ryddig og grei måte når noe skjer, har alt å si.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Lenam, her.

Jeg liker deg Rine :kozemoze:

Jeg liker ikke alltid meningene dine dog.

Takk for det, men hvorfor quoter du NoraH?

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Har sett mobbing fra sjefer overfor ansatte. Ansatte som til slutt ikke har orket mer og sluttet. Sjefer som vil skvise ut folk de ikke liker. Kvalmende.

Eller det kan være sjefer som prøver å bli kvitt folk som ikke fungerer. Egentlig er vel det like så sannsynlig. Jeg for min del kan godt jobbe med folk jeg ikke er så stor fan av, men jeg kan ikke jobbe med folk som ikke fungerer i jobben.

Og, ja, mobbing og utestengelse foregår i høy grad på FP også. Ganske ofte kan man jo lese at "nei, men da passer du kanskje ikke inn her, da..." hvis en nybegynner har feil meninger og i tillegg ikke klarer å argumentere ordentlig for de. Jeg er likevel ikke sikker på om det er riktig å stille samme krav til et forum som til en arbeidsplass. Har vi en plikt til å være hyggelige mot alle, eller er forum en friarena der folk må passe inn eller la vær?
Eller var dette kanskje opptakten til en helt annen diskusjon?

[007]

Jeg tror ikke jeg har sett eller opplevd mobbing blant voksne eller på arbeidsplassen, men jeg har opplevd en kollega som følte seg mobbet og der vi andre satt igjen som store spørsmålstegn.

Jeg har også opplevd utestenging og manglende inkludering og det var vanskelig. Jeg er ikke så veldig inkluderende mot nye den første måneden, jeg er litt sosial klønete, er brauten og høyrøstet og sier de feile tingene og virker sikkert kjempeselvsikker når jeg egentlig føler meg som et nek, så jeg holder meg litt i bakgrunnen den første tiden, kjølig og avmålt .
Denne nye kollegaen var en ung, nyutdannet jente som ikke under noen omstendigheter slapp inn i den erfarne hønseflokken på jobben. Så da måtte kjeitete meg ta meg av henne, og jeg var selvsagt livredd for å skremme vettet av jentungen og å si og gjøre de feile tingene. Men det gikk bra, hun kom gradvis inn i varmen, og ble veldig glad i meg.

Men jo - det finnes voksne som mobber. Det vinnes voksne som går inn for å trykke andre mennesker ned i driten, enten for å heve seg selv eller fordi de liker å se andre nede.

Og Skremmern: Jeg er en som bruker sterke ord og mange utropstegn. Jeg hater mandager, jeg hater gult. Og slik er jeg, slik snakker jeg. Om om andre føler seg mobbet av mine sterke ord (det er det nemelig godt mulig at noen sarte sjeler gjør), så er jeg enig med Him: Da har vi forskjellige oppfatninger av virkeligheten.

[Skremmern]

Ja, altså, jeg nekter ingen å bruke "hate", men jeg vil ikke at mine barn skal gjøre det, så jeg lærer dem andre ord. Det siste du sier, at andre kan føle seg mobbet av de sterke ordene, kommer jo helt an på hva du sier og hvilken sammenheng du sier det i, jeg tviler på at noen tar seg nær av at du hater mandager.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det siste du sier, at andre kan føle seg mobbet av de sterke ordene, kommer jo helt an på hva du sier og hvilken sammenheng du sier det i, jeg tviler på at noen tar seg nær av at du hater mandager.

Jepp.

[Jessica]

Ja det kan man si.

Kollegaer sa fra til ledelsen, men ledelsen gjorde ikke annet enn å ringe mobbeofferet en måned etterpå for å høre hvordan det gikk. Da satt mobberen rett bak skilleveggen så offeret svarte sjefen: Det går på et vis.

Dermed var problemet løst for sjefen og offeret hørte ikke noe mer. 6 måneder etterpå ba offeret om overflytting til en annen del av landet. Sjefen spurte ikke noe om hvorfor. Problem løst!!!

[Acsa]

Jeg har sett mobbing på arbeidsplassen, og jeg har vært sterkt involvert i en mobbesak som del av tiltaket mot mobbing (tilstede på alle møter i gruppen selv om jeg ikke hadde faglig grunn til å være der, innkalle sammen med gruppeleder, godkjenne referatet før det sendes ut for formell godkjenning osv. Kort sagt - barnevakt i et år.) Der var det en salig blanding av det som nevnes i første del av denne tråden - reell mobbing og forskjellig virkelighetsoppfatning. Og den som slang mobbekortet i bordet var den jeg har oppfattet som mest åpent mobbende i gruppa. De ble rett og slett bedt om å være høflig mot hverandre og dersom de ikke klarte det fikk de heller unngå å være sammen uten at jeg var tilstede, og så fikk de beskjed at om de ikke klarte å oppføre seg fikk de ikke den sårt tiltrengte ekstraressursen de hadde bedt om.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Eller det kan være sjefer som prøver å bli kvitt folk som ikke fungerer. Egentlig er vel det like så sannsynlig. Jeg for min del kan godt jobbe med folk jeg ikke er så stor fan av, men jeg kan ikke jobbe med folk som ikke fungerer i jobben.

Ja, men er det greit at en sjef skviser ut ansatte som de synes ikke fungerer da? Og hva betyr det å ikke fungere, hvem er det som skal definere det? På en arbeidsplass må man jobbe med de kollegaene man har, det gjelder også sjefer. Og en ledereoppgaver er da å få folk til å fungere på best mulig måte i jobben? Da forsøker man vel ikke etter beste evne å mobbe dem ut for å bli kvitt dem? Det synes jeg faktisk ikke er greit.

Jeg har vært i en sak av den typen. Der var sjefen missfornøyd med først en ansatt og etter hvert en til. Det var når nr to også begynte å bli plaget at vi andre begynte å skjønne at det handlet om mer enn at den ene ansatte ikke fungerte helt i jobben. De ble kjørt og kjørt på at de ikke gjorde bra nok jobb, en hver feil ble tveret i det lengste og alltid burde ting vært gjort på en annen måte. Problemet var at disse to hadde samme jobb som sjefen hadde hatt tidligere og derfor ble de lett bytte for en kontrollfreak som absolutt ikke skulle vært sjef. Vi andre slapp til dels unna fordi vi hadde et fagområde der han ikke kunne og dermed kunne han ikke detaljstyre oss, men stakkar den som kom med et forslag til at noe kunne vært gjort annerledes, tok opp noe vi kanskje burde tenke på (som han ikke hadde tenkt på), eller noe annet som kunne oppfattes som kritikk.

Mulig han følte at greia var at han ikke kunne jobbe med folk som ikke fungerte i jobben. Mulig at vi kan si at det handlet om ulik virkelighetsoppfatning. Men når folk går fra å være selvstendig og dyktige i jobben sin, til å bli zombier som knapt tør å åpne munnen og gruer seg til hver dag på jobb. Er det en grei oppførsel av en leder? Jeg vil kalle slikt mobbing.

[Pelle]

Vært vitne til to tilfeller der en ansatt følte seg mobbet.

1. Kvinnelig nyansatt ung kokk ble ansatt som ass. kjøkkensjef - første kvinnelige ass kjøkkensjef på stedet. Ingen gadd høre på henne (unntatt jeg og en annen kvinnelig kokk). Hun var superhyggelig og flink, men ble regelrett frosset ut av eldre kvinner som slett ikke ville ha en damesjef. Beskjeder ble overhørt, baksnakking, latterliggjøring. Hun sluttet, og det var veldig leit for oss to som likte henne. Sjefen gjorde ingenting.

2. Dame omplassert fra annen arbeidsplass. Fungerte helt elendig, særlig med tanke på at hun faktisk skulle jobbe med mennesker. Hun tvangsmatet feks handikappede, gjorde hagearbeid fremfor å ha tilsyn med de hun skulle, trallet og sang når andre skulle sove. Dette ble tatt opp (på ok måter) flere ganger, både av andre ansatte og ledelse. Hun endret ingenting. Når ting ble tatt opp gjentatte ganger var det plutselig mobbing. Etter en sykemelding ble hun atter omplassert.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Takk for det, men hvorfor quoter du NoraH?

For mye rødvin. Ikke bare blir jeg amorøs, jeg feilqouter også.

[Maz]

Mobbing er et litt spesielt begrep. Det betyr jo noe annet nå enn den opprinnelige betydningen. I Norge har det vist ikke noe med en "Mob" å gjøre.

Jeg tror det ofte har med forskjellige oppfatninger å gjøre. Jeg har selv problemer med en kollega som synes jeg er ûberteit og viser det tydelig. Du snakker da rulling med øyne himling med øyne osv. Ingenting jeg gjør er bra nok, men dersom jeg gir det til min kollega som så tar eierskap og presenterer det så er det helt flott. Veldig slitsomt og dumt. Men mobbing er det ikke. Det er sikkert delvis min feil.

Adferden er selvfølgelig bak mål, men det må være lov å ikke like noen.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Mobbing er et litt spesielt begrep. Det betyr jo noe annet nå enn den opprinnelige betydningen. I Norge har det vist ikke noe med en "Mob" å gjøre.

Jeg tror det ofte har med forskjellige oppfatninger å gjøre. Jeg har selv problemer med en kollega som synes jeg er ûberteit og viser det tydelig. Du snakker da rulling med øyne himling med øyne osv. Ingenting jeg gjør er bra nok, men dersom jeg gir det til min kollega som så tar eierskap og presenterer det så er det helt flott. Veldig slitsomt og dumt. Men mobbing er det ikke. Det er sikkert delvis min feil.

Adferden er selvfølgelig bak mål, men det må være lov å ikke like noen.

Jeg må bare få spille inn at dette er langt over grensen for hva som hadde vært akseptabelt hos meg. Aldri i livet om det er OK å sitte å himle med øynene og tydelig vise for omverdenen (og den det gjelder) at man synes at en kollega er kjempeteit. Uenighet er ok, og det er også greit at man ikke kan være bestis med alle, men dette hadde jeg ikke funnet meg i, og det synes jeg ikke du skal gjøre heller, Gjentagende hendelser ER mobbing, og jeg kan ikke komme på noe som helst som skulle rettferdiggjøre en så primitiv oppførsel. Dette problemet eier _ikke_ du! Makan!

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Eller det kan være sjefer som prøver å bli kvitt folk som ikke fungerer. Egentlig er vel det like så sannsynlig. Jeg for min del kan godt jobbe med folk jeg ikke er så stor fan av, men jeg kan ikke jobbe med folk som ikke fungerer i jobben.

Ja, det kan også være tilfelle, men på denne arbeidsplassen er det så absolutt ikke tilfelle.