Mobbing blant voksne

[Acsa]

Jeg har sett mobbing på arbeidsplassen, og jeg har vært sterkt involvert i en mobbesak som del av tiltaket mot mobbing (tilstede på alle møter i gruppen selv om jeg ikke hadde faglig grunn til å være der, innkalle sammen med gruppeleder, godkjenne referatet før det sendes ut for formell godkjenning osv. Kort sagt - barnevakt i et år.) Der var det en salig blanding av det som nevnes i første del av denne tråden - reell mobbing og forskjellig virkelighetsoppfatning. Og den som slang mobbekortet i bordet var den jeg har oppfattet som mest åpent mobbende i gruppa. De ble rett og slett bedt om å være høflig mot hverandre og dersom de ikke klarte det fikk de heller unngå å være sammen uten at jeg var tilstede, og så fikk de beskjed at om de ikke klarte å oppføre seg fikk de ikke den sårt tiltrengte ekstraressursen de hadde bedt om.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Eller det kan være sjefer som prøver å bli kvitt folk som ikke fungerer. Egentlig er vel det like så sannsynlig. Jeg for min del kan godt jobbe med folk jeg ikke er så stor fan av, men jeg kan ikke jobbe med folk som ikke fungerer i jobben.

Ja, men er det greit at en sjef skviser ut ansatte som de synes ikke fungerer da? Og hva betyr det å ikke fungere, hvem er det som skal definere det? På en arbeidsplass må man jobbe med de kollegaene man har, det gjelder også sjefer. Og en ledereoppgaver er da å få folk til å fungere på best mulig måte i jobben? Da forsøker man vel ikke etter beste evne å mobbe dem ut for å bli kvitt dem? Det synes jeg faktisk ikke er greit.

Jeg har vært i en sak av den typen. Der var sjefen missfornøyd med først en ansatt og etter hvert en til. Det var når nr to også begynte å bli plaget at vi andre begynte å skjønne at det handlet om mer enn at den ene ansatte ikke fungerte helt i jobben. De ble kjørt og kjørt på at de ikke gjorde bra nok jobb, en hver feil ble tveret i det lengste og alltid burde ting vært gjort på en annen måte. Problemet var at disse to hadde samme jobb som sjefen hadde hatt tidligere og derfor ble de lett bytte for en kontrollfreak som absolutt ikke skulle vært sjef. Vi andre slapp til dels unna fordi vi hadde et fagområde der han ikke kunne og dermed kunne han ikke detaljstyre oss, men stakkar den som kom med et forslag til at noe kunne vært gjort annerledes, tok opp noe vi kanskje burde tenke på (som han ikke hadde tenkt på), eller noe annet som kunne oppfattes som kritikk.

Mulig han følte at greia var at han ikke kunne jobbe med folk som ikke fungerte i jobben. Mulig at vi kan si at det handlet om ulik virkelighetsoppfatning. Men når folk går fra å være selvstendig og dyktige i jobben sin, til å bli zombier som knapt tør å åpne munnen og gruer seg til hver dag på jobb. Er det en grei oppførsel av en leder? Jeg vil kalle slikt mobbing.

[Pelle]

Vært vitne til to tilfeller der en ansatt følte seg mobbet.

1. Kvinnelig nyansatt ung kokk ble ansatt som ass. kjøkkensjef - første kvinnelige ass kjøkkensjef på stedet. Ingen gadd høre på henne (unntatt jeg og en annen kvinnelig kokk). Hun var superhyggelig og flink, men ble regelrett frosset ut av eldre kvinner som slett ikke ville ha en damesjef. Beskjeder ble overhørt, baksnakking, latterliggjøring. Hun sluttet, og det var veldig leit for oss to som likte henne. Sjefen gjorde ingenting.

2. Dame omplassert fra annen arbeidsplass. Fungerte helt elendig, særlig med tanke på at hun faktisk skulle jobbe med mennesker. Hun tvangsmatet feks handikappede, gjorde hagearbeid fremfor å ha tilsyn med de hun skulle, trallet og sang når andre skulle sove. Dette ble tatt opp (på ok måter) flere ganger, både av andre ansatte og ledelse. Hun endret ingenting. Når ting ble tatt opp gjentatte ganger var det plutselig mobbing. Etter en sykemelding ble hun atter omplassert.

[Maz]

Mobbing er et litt spesielt begrep. Det betyr jo noe annet nå enn den opprinnelige betydningen. I Norge har det vist ikke noe med en "Mob" å gjøre.

Jeg tror det ofte har med forskjellige oppfatninger å gjøre. Jeg har selv problemer med en kollega som synes jeg er ûberteit og viser det tydelig. Du snakker da rulling med øyne himling med øyne osv. Ingenting jeg gjør er bra nok, men dersom jeg gir det til min kollega som så tar eierskap og presenterer det så er det helt flott. Veldig slitsomt og dumt. Men mobbing er det ikke. Det er sikkert delvis min feil.

Adferden er selvfølgelig bak mål, men det må være lov å ikke like noen.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Mobbing er et litt spesielt begrep. Det betyr jo noe annet nå enn den opprinnelige betydningen. I Norge har det vist ikke noe med en "Mob" å gjøre.

Jeg tror det ofte har med forskjellige oppfatninger å gjøre. Jeg har selv problemer med en kollega som synes jeg er ûberteit og viser det tydelig. Du snakker da rulling med øyne himling med øyne osv. Ingenting jeg gjør er bra nok, men dersom jeg gir det til min kollega som så tar eierskap og presenterer det så er det helt flott. Veldig slitsomt og dumt. Men mobbing er det ikke. Det er sikkert delvis min feil.

Adferden er selvfølgelig bak mål, men det må være lov å ikke like noen.

Jeg må bare få spille inn at dette er langt over grensen for hva som hadde vært akseptabelt hos meg. Aldri i livet om det er OK å sitte å himle med øynene og tydelig vise for omverdenen (og den det gjelder) at man synes at en kollega er kjempeteit. Uenighet er ok, og det er også greit at man ikke kan være bestis med alle, men dette hadde jeg ikke funnet meg i, og det synes jeg ikke du skal gjøre heller, Gjentagende hendelser ER mobbing, og jeg kan ikke komme på noe som helst som skulle rettferdiggjøre en så primitiv oppførsel. Dette problemet eier _ikke_ du! Makan!

[Sure Eplet]

Det er ikke umulig at jeg har en velutviklet mobberadar. Jeg ble mobbet av læreren min på barneskolen, en sånn ... det var vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var. Hun endret regler, sånn at ting jeg gjorde ble feil. Hun dreit meg ut når jeg snakket høyt. Hun lot de andre elevene klage over meg "åååh, eplekarten puster så høyt!", "vi bare taper når eplekarten må være på vårt lag, kan vi ikke ha innbyttere".

Hun snakket til og om meg som om jeg enten ikke var der, eller som om jeg var mer enn gjennomsnittelig dum. I leseprosjekter (jeg var en geeky lesehest ) fikk jeg ikke godkjent en eneste bokmelding, enda jeg var den eneste i klassen som leste alle bøkene. De første årene hendte det at noen lekte med meg, men da tok hun dem også - så det sluttet de med. Det var helt ... usannsynlig.

I tredje klasse var meldingsboka mi over halvfull allerede før jul med meldinger hjem om "kom for seint", "oppsternasig", "lyver", "dårlig humør", "dårlig innflytelse på den-og-den" - alt mulig. Og jeg var ikke et veldig slemt barn. Jeg hadde ingen forutsetninger for å forstå hva som skjedde, og det hadde ikke de andre i klassen heller - vi var barn. Moren min skjønte aldri hvor ille det var (selv ikke når læreren hadde fått ei skrape av rektor) og lot meg ikke bytte skole. Men heldigvis fikk jeg venner i en annen skolekrets Når jeg skulle over på ungdomsskolen ble jeg møtt med brev fra kommunen om at mine lærevansker og lese- og skrivevansker gjorde meg kvalifisert til spesialundervisning i norsk, engelsk, matte og ... hm, husker ikke - kan det ha vært samfunnsfag? Festlig å begynne første dagen på ungdomsskolen og strigrine av at man trenger kommunens heftigste undervisningstilbud. URK. Det knyter seg fremdeles når jeg tenker på barneskolen og det nautet av en lærer. Som voksen har jeg møtt folk jeg gikk i klassen med, og de har sagt at de så det i ettertid - men, altså ... det var jo andre voksne på skolen? Riktignok var de fleste ekstra greie mot meg, men jeg trodde det var fordi jeg var dum. Jeg trodde jeg ikke fikk venner fordi jeg var dum. Alt som skjedde, kunne spores tilbake til at jeg var dum. (jeg har aldri vært spesielt smart heller, men det unnskylder ikke så mye syns jeg) Det er ille når de jeg gikk i klasse med sitter og føler skam. Det er ikke deres skam i det hele tatt, de var bare helt vanlige unger. Og unger har ikke sååå mye å stille opp med mot en voksen. Det tok flere år og noen runder med psykolog før jeg skjønte hva som skjedde - jeg trodde jo faktisk at jeg VAR dum. På ungdomsskolen gad jeg ikke å gjøre noe som helst, hva var vitsen med det liksom? Jeg var atten år før jeg fant ut at jeg var skoleflink, og da var det jo litt ... seint kanskje.

( og noen ganger lurer jeg på hvordan livet mitt kunne vært om bare, hvis bare, tenk om ikke barneskolen hadde vært som den var? Hadde jeg klart å gå ferdig videregående? Kanskje ikke. Men dette er ting som har lært meg mye man IKKE trenger å kunne. Jeg takler fremdeles ikke lyden av min egen pust for eksempel. Jeg har problemer med å gå gjennom en skolegård. Jeg sliter med å hevde meg og er ekstremt konfliktsky. Hvor mye som er meg og hvor mye som er formet gjennom skolen er vanskelig å si, det kan godt hende det bare har gitt meg dårlige minner og noen litt teite år. Men jeg er litt bitter likevel.)

[Pippsy]

jeg har opplevd at folk har mobbet en kompis av meg pga for lite hår.altså,de har pratet litt sånn at han har skjønt det er han de prater om.og jeg tok ho ene på det.sånt finner jeg meg ikke i.og har vi vært i byn så kan ho plutselig slengt en kommentar til små barn som trasser.ikke da ho har vært med meg,men jeg har fått høre det av andre.vil ikke måtte føle meg flau over og gå med folk i byn.
sa i fra da også at skal vi gå sammen må ho skjerpe seg.

[Zulu]

Så vondt å lese, eplet.

[safran]

Uff, jeg får så vondt av eplekarten. Trist at du har opplevd dette.

[Mani]

Jeg vil gi deg noen gode klapp på ryggen eplet, for at du i dag har jobbet så mye med dette at du har forstått mekanismene, sammenhengene og hva det har gjort med deg. Du har takk makta tilbake og all ære til deg for det.

[Neket]

Uff Eplet, så utrolig trist.

[Polyanna]

Så FÆLT, Eplet!

[him]

Eplet, så forferdelig leit å lese.

[Gaia]

Så utrolig kjipt, Eplet. Jeg blir rystet helt inn i margen over at det finnes sånne mennesker i skolevesnet.

[Pøblis]

Huff, Eple - så trist!

[Nora H]

Får ikke prikket deg, Eplet. Jeg får helt vondt av å lese det du har opplevd. At voksne mennesker kan gjøre slikt. Jeg forstår veldig godt at du er bitter.

[Katta]

Eplet: Det der var vond lesning. Og det som nesten er eklest sånn i ettertid (bortsett fra at du ble plaget) er at det ikke var mulig for foreldrene dine å forstå hva som foregikk. Det gikk kaldt nedover ryggen min, hva om noen av de negative tilbakemeldingene man får på egne barn er en del av noe sånt? Jeg er så godt som sikker på at det ikke er det hos oss, men likevel.

[Kitty Bastard]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Eplet: Det der var vond lesning. Og det som nesten er eklest sånn i ettertid (bortsett fra at du ble plaget) er at det ikke var mulig for foreldrene dine å forstå hva som foregikk. Det gikk kaldt nedover ryggen min, hva om noen av de negative tilbakemeldingene man får på egne barn er en del av noe sånt? Jeg er så godt som sikker på at det ikke er det hos oss, men likevel.

Barn vil beskytte foreldrene sine. Du aner ikke hvor dyktige barn er til sånt, hvor langt de er villige til å gå for å skjule slikt for foreldrene sine. Det er en grunn til at mange barn har blitt mobbet, blitt begått overgrep mot, hatt det generelt jævlig og det står to helt normale, fine foreldre igjen og ikke aner hvordan det kan ha foregått rett under nesene deres.

Selvsagt skulle de ha oppdaget, de skulle ha forstått, de skulle ha visst. Men det er ikke så enkelt.

Jupp, såre tær. Når jeg forteller min historie så er det alltid foreldrene mine, to helt normale foreldre, som får aller mest pes, og det plager meg. Det er en håpløs arroganse i det. De aller fleste barn som blir utsatt for overgrep av ymse slag (og jeg anser mobbing av barn som et overgrep) er helt normale barn. Foreldrene deres er helt normale foreldre. Vedkommende som begår overgrepene er noen foreldrene stoler på.

[Minty]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

Jupp, såre tær. Når jeg forteller min historie så er det alltid foreldrene mine, to helt normale foreldre, som får aller mest pes, og det plager meg. Det er en håpløs arroganse i det. De aller fleste barn som blir utsatt for overgrep av ymse slag (og jeg anser mobbing av barn som et overgrep) er helt normale barn. Foreldrene deres er helt normale foreldre. Vedkommende som begår overgrepene er noen foreldrene stoler på.

Godt skrevet! Jeg var blitt "godt voksen" før foreldrene mine fikk vite hva som egentlig foregikk på skolen alle de gangene jeg sa nei på spørsmål om noe hadde skjedd. Det gikk sterkt innpå dem, særlig pappa, for han hadde mistanke men jeg sa jo nei og skolen hadde sagt nei da han tok det opp, til tross for at de visste meget godt. Mange barn er nok redd for å varsle ifra fordi de frykter konsekvensene.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes dette er veldig tankevekkende, spesielt etter "jeg liker deg ikke"-meldingen jeg fikk servert her om dagen. Jeg føler meg ikke mobbet, altså, men jeg følte meg litt avkledd fordi jeg ikke kjenner vedkommende og vedkommende kjenner ikke meg. Men sårt var det, i flere dager etterpå, og jeg prøvde å sette ord på hvorfor det er sårt at en total fremmed sier noe sånt.

Siden du trekker frem noe jeg sa til deg, så kan jeg underskrive på at du og jeg har ulike virkelighetsoppfatninger i allefall. Du mente at du oppførste deg helt greit og skjønte ikke min reaksjon, og jeg mener at min reaksjon var innenfor grensene. Min kommentar til deg kom etter at du blant annet hadde glefset "freak!" til meg, og etterpå ble du helt sjokkert over at dette faktisk er en av tingene som da gjør deg vanskelig (for meg) å like. Du sa selv at du ofte angrer på ting du har sagt, men jeg kan ikke huske å noensinne ha sett deg be om unnskyldning, eller moderere deg.

Jeg har ingen ambisjoner om at alle trenger å like meg, og hadde nok ikke blitt spesielt lei meg om noen jeg hadde slengt med leppa til repliserte at de ikke likte meg særlig godt. Og selvsagt snakker jeg da om personen du er på nett. Det er den eneste jeg kjenner.