Krangling om arv

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror man må skatte av gaver over en viss størrelse, slik at det i de fleste tilfeller er mer lønnsomt å gi bort verdier som forskudd på arv.

Spiller ingen rolle hva man kaller det, avgiften er den samme.

[Éowyn]

Om foreldrene mine velger å bruke pengene sine på å f.eks reise på cruise i Karibien så blir jeg ikke sur for det.

Men dersom søsteren min hadde arvet mye mer enn meg eller alt hadde jeg blitt sint, såret og lei meg. Og jeg tror forholdet til søsteren min ville blitt annerledes etterpå.

Man kan få forskudd på arv og slippe unna avgiften dersom man er under beløpet på 400.000 eller hva det nå er. Dette forskuddet trekkes så fra da man arver resten slik at totalt avgiftsfrit beløp fremdeles ikke overstiger 400k (eller hva det nå er).

Dersom ett søsken har fått ut slikt forskudd så kan de andre kreve at dette trekkes fra dennes del av arven når boet skal gjøres opp. Men man må jo da kunne dokumentere at gaven ble gitt og at den ble gitt som forskudd på arv og ikke som gave.

Det er et nydelig sammensurium av lån, overførsler, kontanter, bilkjøp og andre artigheter en del folk driver med for å snike unna arveavgifter og for å lure til den ene ungen mer enn de andre.

[Polyanna]

Opp til de er voksne så har vi et ansvar for barna som deres forsørgere og oppdragere. Etter det så er de voksne som skal klare seg selv. Da får man i mye større grad en selvstendig relasjon der man mer må gjøre seg fortjent til at relasjonen er god.

Jeg syns ikke man skal kunne banke eller negilsjere den gamle mora si i årevis og så forvente at mor fortsatt behandler barna likt. Det fortjener man ikke, rett og slett.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns ikke man skal kunne banke eller negilsjere den gamle mora si i årevis og så forvente at mor fortsatt behandler barna likt. Det fortjener man ikke, rett og slett.

Nei, der er jeg enig med deg. Problemet slik jeg ser det, er jo heller oftere at barn blir forfordelt av foreldrene fordi foreldrene mener at ett barn "trenger pengene mer enn de andre" (og noter! Dette barnet som "trenger pengene mer enn de andre" er ofte det samme barnet som banker og/eller neglisjerer den gamle moren sin. Er ikke dette sjebnens ironi - eventuelt tristesse - så vet ikke jeg).

[Polyanna]

Jeg husker at artikkelen var veldig utydelig der. Det virket som om barna siklet på arven sin, men det var jo faktisk farsarven, som strengt tatt er DERES penger, som de har vært snille nok til å la forelderen disponere, det er snakk om.

[Polyanna]

him: forfordeler man sånn når barna er små så syns jeg faktisk man svikter i oppdragergjerningen. For man skal "skape" trygge og mentalt sunne mennesker, og det tror jeg ikke man gjør på den måten.


Men om man ikke ønsker at sønnen som er pastor i en obskur menighet som stenger inne kvinner og ellers er ganske loco, men heller han andre sønnen, han som bruker halve tiden sin og mesteparten av pengene på å jobbe for leger uten grenser, skal arve pengene, det syns jeg er fair.

[Polyanna]

Joda, den ser jeg. Og jeg blir sur på foreldre som forfordeler sånn, som oftest, som du sier, gjennom hele livet (SE! Lillebror (28) har gjennomført videregående!! :hurra: Fest!! Sjampis! Å, storesøster ferdig med doktorgraden sier du? Disputasmiddag? Ja, det var vel ikke noen stor sak for deg som alltid har vært så flink. Vi kan nok ikke komme, for vi må passe lillebrors barn den dagen. Han er så sliten, vet du).

Men jeg vil jo ikke FORBY det.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men jeg vil jo ikke FORBY det.

Nei, det er jo umulig å forby det. Ta eksemplet mitt med forferdeling av små barn, man oppfyller helt greit det loven sier man skal gjøre i forhold til å ha barn. Det er et kjempeproblem generelt sett å regulere mellommenneskelige relasjoner. Til og med noe så groteskt som konemishandling er enormt vanskelig å lovregulere (på grunn av beviser, kanskje ikke hun som blir mishandlet vil at den som mishandler henne skal straffes, hvilke tiltak skal man dømme? Og det er jo nettopp derfor vi har en masse instanser som skal dekke opp for det "glippet" som oppstår mellom loven og hva som bør håndteres uten innblanding. Barnevernet, familiekontorene, krisesentrene etc er jo alle slike instanser som fungerer som et buffer mellom domstolene og "privatlivets fred".)

Det jeg sier er at jeg uten tvil ville ha opplevd et urettferdig arveoppgjør som krenkende. Og jeg synes det er rimelig (men uten loven i hånd) at man forlanger et rettferdig arveoppgjør. På samme måte som jeg forlanger at mannen min ikke er utro (men jeg anmelder han jo ikke hvis han hadde vært det. Og jeg ville ikke ha argumentert for at utro menn - eller kvinner - skulle fengsles.)