Greit at barna velger kort utdannelse?

[Anne C]

Mannen min har ikke noe utdannelse etter ungdomsskolen og han har så lenge jeg har kjent han angret på at han ikke tok mer utdannelse. Han tjener mer enn meg, men savner likevel en utdannlese. Han er like enig som meg at utdannelse er viktig, og vi kommer til å oppfordre gutta våre til å ta valg som gjør at de ikke sitter som 40 åringer og angrer på valgene de tok når de var 17-18 år i forhold til utdannelse. Men om den utdannelsen er en 3 årig yrkesutsannelse eller på høyskolenivå har ikke så mye å si.

(Beklager litt lange setninger, legg inn pustepause)

[Tallulah]

Det er nok mange som kunne trengt ekstra økonomikursing i utdannelsene sine, og det er en stor svakhet ved kunstutdannelsene i Norge at det ikke er endel av læreplanen. De aller fleste kunstnere blir selvstendig næringsdrivende, og når de har null peil på hvordan de skafffer seg penger, og null peil på hvordan de styrer de pengene som kommer inn så blir det vanskelig. I tillegg så stilles det null krav til levering (bare prosess) på designutdannelsene, og dette er jo faktisk i hovedsak utdannelser som må forholde seg til kunder, bestillinger og deadlines!

[Polyanna]

Om de har et mål og en mening med en fagutdanning OG velger slik at de ikke stenger dører for videre utdannelse, så syns jeg det er fint og flott. Jeg tror folk som velger et fag ut fra en oppriktig, sterk interesse for det, vil kunne score helt fint på både helse og lykke og kanskje økonomi også (om de ikke velger dameyrker, selvsagt).

Om de derimot bare ramler innom omsorgsfag fordi der går venninnen eller "mask og mekk" fordi det virker enklest (ja, jeg vet at det sikkert ikke finnes mer), så er det noe annet.

Så jeg ønsker meg vel mest at de skal finne et fag eller en retning som de går inn for med liv og lyst. Jeg hadde ikke syns det var så staselig å sitte og tenke på at sønnen min satt og svettet og slet over et medisinstudie som han hadde både evner og iq til, men som han hadde valgt pga. status og ikke lyst, og det han virkelig kunne blitt god i og hatt det supert med, var å studere historie.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Om de har et mål og en mening med en fagutdanning OG velger slik at de ikke stenger dører for videre utdannelse, så syns jeg det er fint og flott. Jeg tror folk som velger et fag ut fra en oppriktig, sterk interesse for det, vil kunne score helt fint på både helse og lykke og kanskje økonomi også (om de ikke velger dameyrker, selvsagt).

Om de derimot bare ramler innom omsorgsfag fordi der går venninnen eller "mask og mekk" fordi det virker enklest (ja, jeg vet at det sikkert ikke finnes mer), så er det noe annet.

Så jeg ønsker meg vel mest at de skal finne et fag eller en retning som de går inn for med liv og lyst. Jeg hadde ikke syns det var så staselig å sitte og tenke på at sønnen min satt og svettet og slet over et medisinstudie som han hadde både evner og iq til, men som han hadde valgt pga. status og ikke lyst, og det han virkelig kunne blitt god i og hatt det supert med, var å studere historie.

Jeg kjenner jeg er veldig enig med Polyanna! Og man kan vel strengt tatt ikke trekke statistikk ned på individnivå og argumentere ut fra det. Det blir som tannpleieren til Lillemor sa til min kjære: "Jeg pleier å informere om at dere bor i et område med høy forekomst av karies, så det er veldig viktig å være nøye med tannpuss". Yeah, right! Nå har vi flyttet, så vi praktiserer tannpuss kun annenhver dag.

[Harriet Vane]

Det er nok av leger og andre som jobber med folk i sårbare situasjoner som har peopleskills og omsorgsevne som tilsvarer at de burde jobbe helt alene innerst inne i et arkiv. Men med masse damer inn i legeyrket vil senke prestisjen og lønna, så da ordner det seg vel.

Men altså, det med økonomi og ledelse er ikke bare et savn i kunstnermiljøet, altså. Det skorter ganske mye i diverse bedrifter av typen frisørsalong, kafeer, rørleggerformaer, snekker/tømrerbedrifter osv. Et mesterbrev er ingen garanti for at du er en dyktig leder, husker å betale momsen eller følger opp den sykemeldte.

[Polyanna]

Forresten er det en annen ting jeg også er opptatt av, og det er at de skal forstå at valgene de tar også får innvirkning på levestandarden deres, resten av livet. Altså, om de vil velge et enklere liv, med billigere vaner, rimelig bolig og ikke/billig bil, så er det helt fint.

Men jeg er litt redd for at de, siden de vokser opp relativt priviligert, skal ende opp som de i luksusfellen, som tror at det å kjøpe de tingene man har lyst på, bo der man vil, og kunne gå ut når man vil, er noe som bare "er der". Vil de ha det sånn, så må de ta valg som gjør dem i stand til å tjene godt.

(Og - understreker - om de tar et aktivt valg om at de IKKE vil prioritere materielle verdier særlig høyt, og forstår/aksepterer hva det innebærer, så er det selvsagt helt i orden. Men de får værsgod ikke dukke sjokkerte opp og være indignerte over alt andre har råd til og ikke de, altså!)

[Intrigue]

Hadde min sønn blitt renovatør og fått fagbrev hadde jeg helt ærlig dødd av stolthet.
Det hadde virkelig vært en seier

[Harriet Vane]

Jeg er HELT enig, Polyanna, man må jo ta konsekvenser av valgene sine.

[Harriet Vane]

Jeg tenker jo først og fremst at bare jeg får lokket og lurt dem gjennom videregående, så kommer det til å ordne seg etterhvert. Å ha basisen på plass er mye av greien, tror jeg. Så får de heller jobbe, reise, tulle og fjase litt før de bestemmer seg for hva de vil.

Statistisk ligger de godt an, med to foreldre med høyere utdanning, bosatt i et område der de fleste har høyere utdanning, og der de aller fleste er veldig positive til skolen og læring.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tenker jo først og fremst at bare jeg får lokket og lurt dem gjennom videregående, så kommer det til å ordne seg etterhvert. Å ha basisen på plass er mye av greien, tror jeg. Så får de heller jobbe, reise, tulle og fjase litt før de bestemmer seg for hva de vil.

Statistisk ligger de godt an, med to foreldre med høyere utdanning, bosatt i et område der de fleste har høyere utdanning, og der de aller fleste er veldig positive til skolen og læring.

Statistisk sett ligger mine barn også godt an.

Men likevel griper jeg meg å tenke at hvis jeg bare får lokket og lurt dem gjennom småskolen, så får vi vel satse på mellomtrinnet etter hvert.

Jeg vet ikke om det er tilfeldig i vårt område, men jeg opplever at mange av ungene (ikke bare mine) virker skoleleie allerede fra 2. klasse. De uttrykker skoleleihet på samme nivå som 7-åringer som jeg husker fra da vi gikk på slutten av barneskolen samt ungdomsskolen. Det overrasker meg litt.

Samtidig har jeg inntrykk av at ungene jevnt over (ikke bare mine) skjønner at det er lurt å gå på skole, men kanskje blir det for mye for dem? De begynner på skolen 6 år gamle, har mange undervisningstimer hver uke, pluss SFO og lekser.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tenker jo først og fremst at bare jeg får lokket og lurt dem gjennom videregående, så kommer det til å ordne seg etterhvert. Å ha basisen på plass er mye av greien, tror jeg. Så får de heller jobbe, reise, tulle og fjase litt før de bestemmer seg for hva de vil.

Statistisk ligger de godt an, med to foreldre med høyere utdanning, bosatt i et område der de fleste har høyere utdanning, og der de aller fleste er veldig positive til skolen og læring.

Vi kommer vel etter hvert til å finne ut hvor mye arv og miljø spiller inn der, tenker jeg. Jeg må jo innrømme at jeg også ser mange fordeler med utdannelse, også med bakrunn i luksusfellen-tankegangen, men vi får nå se. Eldstemann vil bli dyrlege eller frisør (og lurte på om det var noe i veien formål bli begge deler ).

Selvfølgelig må de ta masse utdannelse. Storebror skal bli astronaut, lege og forsker på biobrensel. Lillebror skal bli fotballproff, tannlege, elektriker, rørlegger og bilmekaniker. Sånn at mor er hjulpet på alle måter. Og kan skryte av det. Om de mistrives bryr vi oss ikke om.
Neida, bare de gjør et "ærlig" arbeid, og trives med det de gjør, så får de nå gjøre hva de vil for meg.

[Inagh]

Holder Storebror her i huset på karriereplanene sine, blir det ham som holder veiene oppe vinterstid om noen år - for han skal kjøre store skrapebiler, og så skal han kjøre heisekran når han ikke kjører skrapebilen.

Statistisk sett, siden han kommer fra et hjem med to foreldre med høyere utdanning, ender han nok i et eller annet akademisk yrke - siden begge foreldre også er utstyrt med 10 tomler og null praktisk sans. Mest sannsynlig blir han noe innen data, som sin far - for han bor foran pc'n om han får velge selv, i en alder av sju.

Uansett - jeg kommer nok til å insistere ganske heavy på at han skal gjennomføre videregående skole. Hva han så velger, får bli opp til ham, bare han ikke forventer at mor og far skal forsørge ham gjennom livet.

Og for all del - jeg er av den oppfatning at noen faktisk må måke snø for å holde veiene oppe her i landet, noen må tømme søppel, noen må vaske gulvene. Det kunne ikke ramle meg inn å se ned på mennesker som velger å ha dette som yrke - for uten dem hadde samfunnet gått ganske så raskt til grunne.

[noen]

Ja, det er sant. Eldstefrøkna mi (5 år) skal jobbe med gris når hun blir voksen og onkel NN er død. (Onkel driver grisegård.) At hun foreløpig ikke tør å klappe selv små griser, ser hun ikke som noe problem. Heller ikke at hennes relativt unge onkel må ut av bildet sammen med alle hans arvinger.

[Anne C]

Min yngste skal bli jobbemann (snekker), brannmann, militærmann og politimann. Så han har nok å henge fingrene i når han starter å utdanne seg.

[Teofelia]

Min eldste skal bli astronaut, hvilket er et godt incentiv til å gjøre leksene. Hun vet nemlig at bare de aller, aller flinkeste får gå på astronaut-skole.

[Polyanna]

Frisør skiller seg vel ut mtp yrkesskader, aborter, fosterskader, etc., så man skal elske yrket VELDIG for at det skal være verdt det, tenker jeg.

[teamor]

Jeg tenker at så lenge barna har en retning/plan/vilje/mål så skal jeg ikke legge meg for mye opp i HVA det er. Hvis de loffer rundt uten mål og mening vil jeg derimot gjøre mye for å styre dem inn på en utdannelse av noe slag.

[Maz]

I min erfaring er ikke lykken lang utdannelse. Jeg håper Mazungen studerer noe som interesserer henne, og utdannelseslengden er ikke det viktigste for meg.

[Katta]

Å droppe ut av skolen håper jeg virkelig ikke de gjør. Men de skal få lov til å gå yrkesfaglige linjer på videregående hvis det er det de ønsker, det er jo ikke noe problem med utdanningssystemet idag å få seg studiekompetanse likevel hvis de ombestemmer seg.

Da jeg gikk på videregående var det veldig lite pk å si at man ønsket seg en jobb hvor man tjente endel penger. Det var sikkert noen som tenkte det, men det sa de ikke høyt. I hvertfall ikke hvis de var jenter. Det var svært in å "ville jobbe med mennesker" og å ønske seg en jobb man liker og som ikke var helt a4, men ikke tenke på pengene. For penger ble man jo ikke lykkelig av. Akkurat den tankegangen håper jeg å kunne motvirke litt, for økonomisk trygghet betyr en hel del når man er voksen. Selvfølgelig betyr det mer at man er lykkelig, men for de fleste av oss er det ikke sånn at man blir ulykkelig i høytlønnsyrker og lykkelig i lavtlønnsyrker. Lengden på utdanningen betyr mindre, det er ikke sånn at lang utdanning nødvendigvis betyr store økonomiske fordeler heller. Eller stor lykke for den saks skyld.