Are you beautiful and just don't know it?

[tink]

Tja, egentlig er jeg nok ganske fornøyd i bunn og grunn. Det er selvsagt ikke helt kosher, jeg føler ofte litt på at jeg burde dra fram en skavanke eller et kompleks for ett eller annet i sosiale lag når jenter begynner å krangle om hvem som har størst nese eller for små pupper.

Altså vekta går litt opp og ned 7 kg +-, og dagsformen avhenger litt av hvordan jeg føler meg. Men aller mest henger det sammen med at jeg synes jeg har klær som kler meg og har overskudd til å sette sammen et antrekk som jeg liker i tillegg til å huske/orke å sminke meg og henge på et smykke.

Barna er så små enda at de ikke er så opptatt av kroppslig utseende (5 og 2 år). Storebror liker å se på at jeg sminker meg om morgenen, eller når jeg skal ut - og lurer på hvorfor. Det hender jeg blir svar skyldig. For å gjøre meg fin for pappa sier jeg av og til, men det betyr jo også at jeg ikke er fin nok som jeg er - eller? Barna mine er dessuten gutter, det kan være jeg hadde tenkt mer over det med jentebarn.

[rajraj]

Jeg er velsignet med et sterkt selvbilde og god selvtillit, og har alltid hatt det. Jeg har selvsagt dager der jeg synes jeg ser dritt ut, at ingen klær passer, at formene mine ikke er godt proporsjonert og sånne ting. Jeg kan også drømme meg bort, sammenligne meg med andre eller tenke at jeg skulle ønske jeg kledde de og de klærne eller en bestemt stil - eller at jeg lignet på Grace Kelly eller Ingrid Bergmann ( ), men jevnt over er jeg fornøyd.

Tror det bunner i at jeg helt ærlig aldri har synes det er spesielt viktig å være "pen" fordi det varierer så veldig fra person til person hva som oppfattes som pent likevel. Derfor har jeg heller satset friskt på at om jeg tenker pene tanker om meg selv, vil det smitte på andres oppfattelse av hvordan jeg ser ut - og det er da vitterligen mer enn nok. Resten får personligheten ta seg av.

[rajraj]

Også må jeg få lov til å rose foreldrene mine på dette punktet, jamfør HI: De har aldri fokusert på utseende, i hvert fall ikke på noen negativ måte. Om noe så har min far hjernevasket oss til å tro at han er den peneste mannen på denne jord. Så jeg vet jo at det går an å bruke ord og holdning for å få andre til å se forbi overflaten.

[Toffskij]

Jeg er ikke sosialisert som pen jente. Ikke i det hele tatt. Jeg vet ikke hva sånne driver med, og tenker ikke på at andre kan reagere på meg på den måten. Det er jeg for det meste glad for, jeg ville ikke likt å ha basert selvbildet mitt på skjønnhet. Det er så forgjengelig. Likevel har det vist seg at jeg visstnok er pen jente likevel. Jeg blir like overrasket hver gang dette manifesterer seg.

Selv blir jeg mer og mer fornøyd med utseendet mitt, egentlig, og er trygg og rolig på at det er mer enn bra nok (uansett ser jeg fortsatt på det som en litt merkelig ekstrabonus). Jeg håper denne roen kan smitte over til jentene mine. Jeg synes de er eterisk vakre, men jeg hører stadig ting fra storesøster som bekymrer meg: hun tror hun er stygg, hun tror hun er tjukk. Den underskjønne lille seksogethalvtåringen der?! Hun har det i hvert fall ikke fra meg, og ikke skal hun få det heller.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

jeg hører stadig ting fra storesøster som bekymrer meg: hun tror hun er stygg, hun tror hun er tjukk. Den underskjønne lille seksogethalvtåringen der?! Hun har det i hvert fall ikke fra meg, og ikke skal hun få det heller.

Etter eldste begynte på skolen har hun (også sammen med venninner) begynt å snakke om hvem som har stor mage eller ikke, og hvem som er tyngst og lettest. Jeg vet 100% sikkert at det ikke har vært samtaleemne hjemme, og avfeier dem hvis jeg hører noe sånt. Kommenterer de andre de ser, så kan man si at folk er forskjellig, og det er det.

MEN.

I forhold til mat og næringsstoffer, så har vi snakket om at man ikke bare kan spise godteri og potetskruer, fordi kroppen ikke trenger så mye av sånt. Da begynner han å spare på det, og det kan bli tungt for kroppen å løpe og leke. Kroppen vil ha forskjellige ting som brød, frukt, grønnsaker, et.c. Er det en ok måte å si ting på? Eller er det dobbeltmoralistisk? Jeg er usikker selv.

[tink]

Forresten så var jeg overbevist om at jeg var stygg og tjukk på barneskolen - fordi det sa de andre.

I løpet av ungdomsskolen bestemte jeg meg for å slutte å tro på dette. Jeg var verken stygg eller tjukk, hadde bare andre meninger enn de "kule" jentene og var nokså bestemt i klessmak og ytringer. Etter at jeg begynte å tro selv at jeg var normalt pen og hadde en dugelig kropp, begynte også andre å se det samme.

[Wicca]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Forresten så var jeg overbevist om at jeg var stygg og tjukk på barneskolen - fordi det sa de andre.

I løpet av ungdomsskolen bestemte jeg meg for å slutte å tro på dette. Jeg var verken stygg eller tjukk, hadde bare andre meninger enn de "kule" jentene og var nokså bestemt i klessmak og ytringer. Etter at jeg begynte å tro selv at jeg var normalt pen og hadde en dugelig kropp, begynte også andre å se det samme.

Nettop

[Pasta]

Selvbildet mitt har økt i takt med alder og kilo.
Jeg føler at jeg ser flott ut selv om vekten sier at jeg er overvektig. Selvbildet endrer seg med syklusen, og like etter mens elsker jeg min egen kropp, mens jeg syns jeg ikke er fullt så lekker like før mens.
Kroppen min fungerer optimalt i forhold til alt jeg ønsker å gjøre.
Hvis jeg skulle ønske noen endringer må det være at kondisen skal bli bedre.

Vi forsøker å ikke snakke kropp, vekt og utseende med ungene i nærheten, men det hender vi tar oss i å synde mot dette.
Jeg signaliserer nok at jeg liker min egen kropp for det er helt naturlig for meg å sprade naken og å se på meg selv i speilet med et smil.

[vimjer]

Jeg veier 15 kilo mer enn jeg gjorde for 2-3 år siden, men jeg kan ikke akkurat si at det er det jeg er mest fokusert på i livet mitt. Jeg får færre kommentarer nå enn for 15 kilo siden, og det er bra.

Jeg har fire døtre som er ungdommer. De er temmelig forskjellige i antall cm, kilo og utseende for øvrig. De fikk alle oppsummert kroppen sin sist mamma var her til middag. I er for tynn, M er litt for tykk, J er en tanke for meget mens R er helt perfekt.

[Arktis]

Jeg har vel aldri vært hverken pen eller søt eller sexy, og har hatt store komplekser før, syns ikke jeg er noe finere nå, men driter mer i det. Er vel innerst inne både sjenert og nervøs, men klarer å late som om jeg ikke er det, og da løsner det etter hvert.

Men en ting jeg tenker på av og til: Hvordan hadde livet vært om jeg var pen? Hadde jeg hatt det lettere, fått flere muligheter osv? Syns det virker sånn men folk har vel sine issues uansett.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Fusilli, her.

Selvbildet endrer seg med syklusen, og like etter mens elsker jeg min egen kropp, mens jeg syns jeg ikke er fullt så lekker like før mens.

Samme her.
I ungdomstida og fram til før eg blei gravid første gangen hadde eg veldig bra sjølvtillit, eg har aldri vore tynn men slank med former. Etter første svangerskap har eg liggi på 10-15 kg for mykje, mykje av det på magen. Det er ikkje morro. Men eg er og har alltid vore fornøyd med ansiktet og håret, det har vegd litt opp for kiloane kroppen dei siste åra.
No er eg endeleg på veg ned att og kjenner den gode sjølvtilliten er tilbake. Eg blir ikkje tynn men når berre magen går inn er eg fornøyd med kroppen. Nesten normal bmi og fine former.

Har sjelden prata om kropp så ungane hører det, det dei evnt har hørt er at eg må kutte ut sjokolade og godis eting og komma i form.

[Sundae]

Jeg er ikke spesielt glad i hverken kroppen min eller utseende mitt. Jeg tror ikke barna får med seg det, jeg kommenterer det ikke foran dem. Jeg gikk opp masse når jeg ventet lillemor og har ikke klart å bli kvitt det (enda...), og greier ikke å slå meg til ro med at dette er meg nå. Hater å bli fotografert og det finnes svært få bilder av lillemor sammen med mamman sin. Det er jo så trist og dumt som det får blitt.

Likevel vet jeg at andre synes at jeg er "søt", jeg får jo komplimenter av venninner og sånn...men det er kjempevanskelig å ta til seg. Og jeg har heller ingen problemer med å se at datteren min er vakker, og de sier jo at hun ligner veldig på meg...

Synes det er teit at voksne kvinner - som meg selv - ikke greier å snu tanken om seg selv, tenke på det positive og være glad over en kropp som funker og et greit smil.


Forresten, Sitron, jeg vet (som i "har sett") at du har lekre legger!

[Éowyn]

Jeg finner ikke noe flott å fokusere på i det hele tatt. Men jeg sier ingenting negativt, bare lar være å si noe som helst.

Eldstemann kommenterte en gang strekkmerkene og etter forklaring på disse har han nesten fått et eierforhold til enkelte av dem. "De strekene er etter at jeg lå i magen din, mamma".

[Adele]

Jeg har mange komplekser og blir nok aldri fornøyd
Jeg snakker aldri negativt om kroppen min slik at guttene hører det.

[Lorien]

Jeg forsøker å være fornøyd med den kroppen jeg har. Den bærer meg rundt uten alt for mange klager, og den har båret frem og født tre nydelige unger med letthet, tross alt for mange kilo å bære på.

Jeg har for øvrig ei mor som allerede da jeg var ni-ti år gammel begynte å begrense meg i forhold til mat. "Vil du bli ei dundre?" osv. Jeg mener hun har mye av skylda for at jeg utviklet spiseforstyrrelser i tenårene (først bulimi, senere tvangsspising), og den dag i dag har et anstrengt og usunt forhold til mat, og alt for mange overflødige kilo.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Lorien, her.

Jeg har for øvrig ei mor som allerede da jeg var ni-ti år gammel begynte å begrense meg i forhold til mat. "Vil du bli ei dundre?" osv. Jeg mener hun har mye av skylda for at jeg utviklet spiseforstyrrelser i tenårene (først bulimi, senere tvangsspising), og den dag i dag har et anstrengt og usunt forhold til mat, og alt for mange overflødige kilo.

Det er ikke så ekstremt med meg, men spesielt besteforeldre har stadig kommet med kommentarer om hvordan jeg ser ut. Min bestemor sendte meg for eksempel EN gave de tre årene jeg bodde utenlands og det var slankepiller og ingenting annet i den esken.

Jeg er i et gi faen mønster som jeg er fullstendig stuck i. Hvorfor skal JEG slanke meg fordi alle andre syns jeg er for feit, liksom.

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Lorien, her.

Jeg har for øvrig ei mor som allerede da jeg var ni-ti år gammel begynte å begrense meg i forhold til mat. "Vil du bli ei dundre?" osv. Jeg mener hun har mye av skylda for at jeg utviklet spiseforstyrrelser i tenårene (først bulimi, senere tvangsspising), og den dag i dag har et anstrengt og usunt forhold til mat, og alt for mange overflødige kilo.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er ikke så ekstremt med meg, men spesielt besteforeldre har stadig kommet med kommentarer om hvordan jeg ser ut. Min bestemor sendte meg for eksempel EN gave de tre årene jeg bodde utenlands og det var slankepiller og ingenting annet i den esken.

Jeg er i et gi faen mønster som jeg er fullstendig stuck i. Hvorfor skal JEG slanke meg fordi alle andre syns jeg er for feit, liksom.

Som om jeg skulle sagt det selv. Men bilder fra jula sier at jeg MÅ gjøre noe nå. Det er det eneste jeg ser, for tiden. Ja, jeg er flink til å både kle meg og sminke meg, men jeg synes selv at det bare overskygges av vekta.

[Kate]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg føler meg lite attraktiv, generellt sett alltid feit og jeg synes definitivt at jeg mangler en hel del utseendemessig.

Det jeg er fornøyd med er at jeg er i live fremdeles, for jeg har en kropp som til tross for dårlige forutsetninger og alvorglig sykdom virker på grunn av massiv trening.

Du er jo vakker, kjære Skvetten.

[Michelle]

Akkurat nå er ikke selvbildet mitt av det positive slaget må jeg innrømme. Har hanglet mye i høst og pga smerter/låsninger ikke fått trene og dermed har vekten gått opp noen kilo til. Har sett noen bilder fra julen og ble deppa.
Men jeg satser på at nyåret vil bli bedre. Var igjen hos kiropraktor i dag da jeg nok engang ikke fikk puste ut og han gir meg ikke opp sier han

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg er i et gi faen mønster som jeg er fullstendig stuck i. Hvorfor skal JEG slanke meg fordi alle andre syns jeg er for feit, liksom.

Jeg tror at andre gjerne ikke er så opptatt av oss som vi selv tror. Jeg har sørgelig få meninger om hvordan andre bør se ut, ihvertfall, og jeg legger gjerne ikke merke til om folk går opp og ned i vekt, med mindre vi snakker om 20-30 kilo i løpet av en kort periode.

Siden jeg selv bryr meg så lite om andres vekt, har jeg som utgangspunkt at andre driter i hvor mye jeg veier også. Det er mulig jeg tar feil av og til - men det er jeg i såfall lykkelig uvitende om.