Fastlegene skal få mindre makt i forhold til sykemeldinger

[Jessica]

Jeg tror ikke folk har blitt mer sarte og av den grunn blir sykemeldt. Jeg startet i arbeidslivet i 1984. Jeg har vært med på den utviklingen i arbeidslivet fram til året 2000. Kravene til arbeidstakerne ble tøffere. Vi skulle hele tiden registrere hva vi gjorde i løpet av arbeidsdagen. Vi fikk stadige krav om at jobben vi gjorde skulle gjøres raskere og problemer i de oppgavene vi fikk skulle vi ikke dvele ved eller prøve å nøste opp. Det var da vi skulle legge inn vårt arkiv på data. Etterhvert følte vi at vi gjorde en dårlig jobb og vi fikk også klager fra de som skulle bruke datasystemene at det var for dårlig. Men her var det fristene som skulle holdes og økonomien som skulle ivaretas. Resultatet var at når de som skulle utføre jobbene ikke fikk riktig informasjon så var det de som fikk problemene og penger tapt.... kortsiktig tenkning. Hele tiden hadde vi "spøkelset" over oss om at vi snart var overflødige. De ansatte begynte å kjempe seg i mellom om arbeidsoppgaver. De som fikk kurset seg og fikk karet til seg de framtidsrettede oppgaven beholdt jobben.

Nå høres jeg bitter ut, kanskje, men det er jeg overhodet ikke. Jeg var lenge med på denne karusellen, men er glad for at jeg etterhvert mistet jobben både av helsemessige årsaker og at den etterhvert ble flyttet.

Vi ble også involvert i forhold til sykemeldinger. Pga musearm måtte jeg slutte i yrket som tegner, og det føltes svært ubehagelig når sjefen la fram månedens sykefravær og sa at dette var ikke bra. Vi var 13 personer på kontoret, og alle visste jo hvem som var sykemeldt. Grunnen til at jeg måtte gi meg i jobben var at jeg hadde blitt kronisk musesyk. Jeg prøvde å holde ut i jobben.

[Mjau]

Jeg må bare si at jeg ikke har lest hele tråden.
Jeg lurer på hvordan det vil føles å skulle legge frem noe vanskelig for legen jeg. Tanken om det å ikke bli trodd når man kommer med det ban plages med.

[kie]

Jeg synes tid er undervurdert i forhold til sykdom, jeg. Enkelte ting trenger tid, men det virker ikke som om vi har rom for det i samfunnet lenger. Vi skal helst medisinere, behandle og være effektive som bare det. Senebetennelser, utbrenthet, infeksjoner osv. Jeg lurer litt på hvordan det må være for legene å ha denne dobbeltrollen overfor pasienter når man på en side kanskje mener at væske, febernedsettende, tid, terapi, hvile, gradvis opptrening etc. er det beste og på den andre siden har verktøy som kortisonsprøyter, antidepressiva, antibiotika osv. og kanskje føler et ansvar i forhold til kostnadene. Hvordan veier man det opp mot hverandre? Og hvordan bør lojaliteten fordeles?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes tid er undervurdert i forhold til sykdom, jeg. Enkelte ting trenger tid, men det virker ikke som om vi har rom for det i samfunnet lenger. Vi skal helst medisinere, behandle og være effektive som bare det. Senebetennelser, utbrenthet, infeksjoner osv. Jeg lurer litt på hvordan det må være for legene å ha denne dobbeltrollen overfor pasienter når man på en side kanskje mener at væske, febernedsettende, tid, terapi, hvile, gradvis opptrening etc. er det beste og på den andre siden har verktøy som kortisonsprøyter, antidepressiva, antibiotika osv. og kanskje føler et ansvar i forhold til kostnadene. Hvordan veier man det opp mot hverandre? Og hvordan bør lojaliteten fordeles?

Tid er et relativt begrep. Jeg synes at hva man fyller tiden med er like viktig. Tiden som trengs for at fysiske skader/inngrep skal leges er jo til en viss grad "normert", selv om det selvsagt finnes individuelle varasjoner, mens tiden som trengs for å komme seg gjennom en depresjon, en sorg, et samlivsbrudd etc. blir veldig varierende fra person til person. At man trenger tid av og til er vel ingen uenig i, men av og til er kanskje tidsbruken ikke av det mest fornuftige med tanke på prosessen tilbake til arbeidslivet. Det er en kjennsgjerning at veien tilbake etter en lengre sykmelding blir mentalt vanskeligere ettersom ukene går forbi...

Mitt perspektiv i denne debatten er vel egentlig farget av det å forsøke å få en arbeidsplass til å være et bra sted for alle. Det gjelder de som er på jobb, vikarene vi bruker og selvsagt de som trenger ekstra oppfølging i forhold til sykdom. Det er viktig å se det store bildet, og krav om utstrakt tilrettelegging for enkeltpersoner vil kunne gjøre det vanskelig å forebygge sykdom hos andre ansatte. Vikarer lever ofte i en usikkerhet over lang, lang tid, og det er en utfordring å være en god leder for alle samtidig. Men, tross alt, fra mitt ståsted er det i det minste lettere å planlegge for langvarig fravær, det er det kortvarige sykefraværet vi ikke kan forutse (fravær vi ikke får erstattet hver med penger eller vikar) som evt kommer til å ta knekken på meg en dag...

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Tid er et relativt begrep. Jeg synes at hva man fyller tiden med er like viktig. Tiden som trengs for at fysiske skader/inngrep skal leges er jo til en viss grad "normert", selv om det selvsagt finnes individuelle varasjoner, mens tiden som trengs for å komme seg gjennom en depresjon, en sorg, et samlivsbrudd etc. blir veldig varierende fra person til person. At man trenger tid av og til er vel ingen uenig i, men av og til er kanskje tidsbruken ikke av det mest fornuftige med tanke på prosessen tilbake til arbeidslivet. Det er en kjennsgjerning at veien tilbake etter en lengre sykmelding blir mentalt vanskeligere ettersom ukene går forbi...

Dette er jeg veldig enig i.
Da jeg ble sykmeldt så var jeg den som tok initiativ til å komme på venteliste hos behandler. Legen ville kanskje ha gjort dette uker eller måneder senere. Jeg måtte allikevel vente i 3 måneder, men da jeg først begynte så skjedde det i alle fall noe. I de tre månedene før det skjedde det ingenting, annet enn at jeg hadde det jævlig. At det selv med behandling tar tid er på en måte litt greiere nå som det skjer noe.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Er dette en kjensgjerning?

Trodde virkelig det jeg, det virker jo sånn at jo lengre man er borte desto vanskeligere blir det å komme tilbake. Selv etter at jeg var sykemeldt i 8 uker ble det tøft nok.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror også det er slik i de fleste tilfellene, men jeg syntes det var generaliserende å kalle det en kjensgjerning.

Dersom sykmeldingen har opphav i forhold på arbeidsplassen kan prosesser på arbeidsplassen i mellomtiden gjøre det lettere å komme tilbake etter 7 mnd. enn etter 2 mnd.
Jeg tror også det avhenger veldig av typen yrke og årsak til sykmelding. Jeg tror det i mitt yrke i enkelte situasjoner ville vært enklere å komme tilbake etter lang tid enn etter kort tid.

Det kan jeg være med på at det kanskje er. Derimot er det ikke sikkert at en situasjon på arbeidsplassen trenger veldig lang tid for å bli løst dersom den ansatte er åpen og ledelsen er villige til å høre og ikke minst handlekraftige nok til at noe blir gjort. At man er lenge borte vil ikke i seg selv garantere endring og jeg vil påstå at også den sykemeldte i en slik situasjon må gå i seg selv og se om noe av endringen bør komme innenfra også.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Absolutt, men selve problemet behøver ikke å sitte hos den sykmeldte i det hele tatt. Hvis en person er trakassert og sykmeldt kan det være lettere å komme tilbake etter 3 mnd. om den som har trakassert har forduftet enn når den personen fremdeles er på arbeidsplassen.

Det jeg tenker med tidsperspektiv og det å komme tilbake kan handle mye om arbeidsoppgaver og hvordan arbeidet er organisert.

Jeg ville synes det hadde vært tøffere å komme tilbake til jobb enkelte måneder i året enn i andre.

Jeg nevnte det bare for å innvende mot generaliseringen. Jeg er enig i at det ofte er lettere å komme tilbake hvis man har vært kort tid ute.

Det skal jo ikke handle om arbeidets organisering om man kommer tilbake eller ei da, det skal handle om man helsemessig er i stand til det eller ikke.

Selvsagt er det lettere å komme tilbake etter at den som trakasserer er flyttet, det ser jeg. Slikevel mener jeg at den sykemeldte har plikt til å få behandling fordi det å bare være hjemme i seg selv og en flytting av vedkommende alene gjør at ting blir bedre.

Måneder av året sier du? Da tenker jeg jo at arbeidet er periodisert men det er likevel ikke arbeidets art men helsen som skal styre dette.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Absolutt, men selve problemet behøver ikke å sitte hos den sykmeldte i det hele tatt. Hvis en person er trakassert og sykmeldt kan det være lettere å komme tilbake etter 3 mnd. om den som har trakassert har forduftet enn når den personen fremdeles er på arbeidsplassen.

Det ER en kjensgjerning at det er vanskeligere å komme tilbake jo lengre tid det går. Dette skyldes for en stor del forhold i den enkelte. At man har vært lenge borte gjør det vanskeligere å komme tilbake fordi man har fått noen mentale barrierer. Spesielt der hvor det har vært psykososiale forhold eller organisatoriske forhold på arbeidsplassen som har ført til sykemeldingen, men også der hvor det skyldes f.eks. langvarig depresjon, osv.

Mange har ideer om at "de andre snakker om meg", at man har blitt overflødig, at "alle vet", man registrerer at arbeidsgiver har tatt inn vikar eller fordelt oppgavene på noen andre, og frykter at man ikke har noen jobb å komme tilbake til, man er redd for å gå på en smell igjen, man ser jo at arbeidsplassen har gått videre, de har ikke stått på stedet hvil selv om JEG gjorde det. Det har kanskje kommet inn nye folk, og når man er innom ser man at en selv ikke er "medregnet" lengre. Noen har tatt i bruk arbeidsplassen min, noen gjør oppgavene mine, folk ler og har det hyggelig, og her går jeg og har det vondt inni meg, og føler meg utenfor.

Man føler seg fremmed samtidig som man er kjent. Man føler seg usikker på arbeidsoppgavene, for man har vært lenge borte, mens arbeidsgiver forventer at du fortsatt kan jobben din.

Dette er mye av de samme mekanismene som man ser i folk som blir gående arbeidsledig over tid. (Og forsåvidt av og til når folk skal tilbake i jobb etter endt fødselspermisjon).

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Er dette en kjensgjerning?

Vel, nå er jeg usikker på om du kommenterer skrivefeilen eller påstanden?


Ifølge absentia.no så viser statistikkene at hvis man har vært borte fra arbeidplassen i mer enn 3 måneder, er det nesten 50% av de sykmeldte som ikke kommer tilbake på jobb. Skal se om jeg kan finne statistikkene. de referer til..

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Var du i tvil om jeg kommenterte min egen skrivefeil?

Det er visst kjensgjerning og ikke kjennsgjerning i følge ordbok.no

[Billa]

Lagt til info om kjensgjerningen i en tidligere post altså!

[Billa]

Sakset fra NAV.no:
Langtidssykemeldte

I Troms øker sykefraværet mest blant de som har vært sykmeldt lengre enn åtte uker.

– Dette er uheldig, fordi vi vet at det er vanskeligere å vende tilbake til jobb jo lengre arbeidstakeren blir sykmeldt. NAV har fokus på dette, i samarbeid med arbeidsgivere og leger. Tett oppfølging av den sykmeldte og tilrettelegging på arbeidsplassen er viktig, sier Hartvigsen.

Tipper NAV har peiling i og med at det er de som tross alt følger opp dette.

[Jessica]

.........................

[Irma]

Jeg leser og leser med store øyne, og registrerer en virkelighet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Med min egenerfaring og i forhold til nære personer som har vært sykmeldt over en viss tid, så framstår NAV som en stor og pågående kontrollinstans i forhold til sykemeldinger. Når jeg leser her så virker det som om de knapt eksisterer. Vel, jeg kan fortelle at NAV her hvor jeg bor er veldig aktive utover de standardsamtalene og kravene som allerede finnes. De holder kontakt med lege, arbeidsgiver og pasient, og er veldig frampå. Med tilbud om relevante ting utover det legen kan tilby (kurs f.eks), NAV har nemlig også tiltak for de sykmeldte. En gang leste jeg noe i en sykmelding hvor jeg tenkte: Dette kommer NAV til å stusse på. Det tok ikke mange dagene før NAV var på telefonen hos legen og foretok en avklaring på det uklare.

Jeg kjenner til leger som f.eks er svært interessert og kompetent i forhold til depresjonsplager, og som i stor grad behandler pasientene selv over tid og som avventer psykologbehandling dersom det ikke anses nødvendig. I min virkelighet er det slik at leger kan ha særinteresser og kompetanse som gjør at de kan behandle pasientene selv - og at spesialist ikke er nødvendig. Jeg synes det er et gode.

Dersom man ønsker ytterligere kontroll på legene og den sykmeldte, så bør man vel la legene som per i dag er ansatt i NAV gjøre den jobben ved å gå igjennom sykemeldingsgrunnlaget? Folk venter i votter og vinter på å komme til psykolog og spesialist, etter min mening vil man ramme folk som virkelig trenger det dersom man har som utgangspunkt at folk er lathanser og bør til andre enn legen (les: spesialist) for å avgjøre om det er slik at de virkelig er syke. Jeg kan ikke fatte og begripe hva en spesialist skal ha med saken sykmelding å gjøre. Disse skal jo gi lege og pasient en tilbakemelding på pasientens diagnose og funksjon innenfor et smalt område, og for mange utgjør dette kun en del av sykmeldingsgrunnlaget helhetlig. Leger har tatt en lang utdannelse, og må etter min mening kunne avgjøre arbeidsevne i samråd med pasient og NAV - og etter å ha fått tilbakemelding fra eventuelle spesialister. NAV sitter på ryggen til legen allerede.

[emm]

Jeg hadde etter operasjon ifjor en lengere sykemelding. Både NAV, arbeidsgiver og lege var veldig oppmerksomme, og jeg satt ikke overlatt til meg selv i de ukene dette pågikk. Jobber forresten i en IA bedrift, og de var på banen så fort det lot seg gjøre for å se hvordan jeg raskest mulig kunne komme tilbake. Funket fint, men jeg vet jo ikke om dette er slik hele veien for alle.

Jeg tenker litt mer på denne sammenligningen med 30 år tilbake. Var en like stor del av den voksne befolkningen i arbeide da? Har noe endret seg i løpet av disse årene? Er det slik at kvinner, som er de med flest sykemeldinger, i større grad jobber fulltid nå og har et større press på seg hjemme og på jobb. Og derved kanskje har en større belastning i hverdagen. Jeg var barn for 30 år siden, og i min klasse var det mange med hjemmeværende mor. Bestemorgenerasjonen vår, der var det også veldig mange som ikke jobbet, og ikke hadde gjort det siden de giftet seg og fikk barn.
Må vi kanskje påregne at prisen for å få så mange i arbeid, også de svakeste helsemessig og de med stort press på seg privat på toppen av jobb, er et større fravær?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg tenker litt mer på denne sammenligningen med 30 år tilbake. Var en like stor del av den voksne befolkningen i arbeide da? Har noe endret seg i løpet av disse årene?

Jeg tror at det kan ha vært en del mørketall i forhold til hjemmeværende kvinner og helseplager før i tiden, ja.

[kie]

Det jeg har savnet litt har vel vært nettopp dette med rask hjelp. I ettertid er det skremmende å tenke tilbake på hvor ille det faktisk var. Jeg forundres over at jeg klarte å ta initiativ til behandling selv. Tro meg: I den tilstanden jeg var i så var det slett ingen selvfølge. Jeg gikk så til de grader på sparebluss. Så kanskje legen i større grad kunne ha tatt initiativ til sånne ting i tillegg til å skrive ut sykmelding. For passiv sykmelding var for meg bare å stå fast og ha det vondt.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det jeg har savnet litt har vel vært nettopp dette med rask hjelp. I ettertid er det skremmende å tenke tilbake på hvor ille det faktisk var. Jeg forundres over at jeg klarte å ta initiativ til behandling selv. Tro meg: I den tilstanden jeg var i så var det slett ingen selvfølge. Jeg gikk så til de grader på sparebluss. Så kanskje legen i større grad kunne ha tatt initiativ til sånne ting i tillegg til å skrive ut sykmelding. For passiv sykmelding var for meg bare å stå fast og ha det vondt.

Ja, helt klart kie. Må få lov til å legge til at jeg er så imponert hvordan du taklet det du har vært gjennom. Når legen ikke gjør annet enn å koseprate og skrive ut sykemelding står man like fast på samme sted, det nytter bare ikke med tid i fred og ro når man skal opp av gjørma når man er utbrent. Dagens sykemeldingssystem er såpass passifiserende at det godt kan få en gjennomgang.

[Billa]

Jeg er SÅ enig i det som Kie og Skvetten diskuterer vedrende hjelp i perioden man er sykmeldt. DET må da være hele nøkkelen til det å kunne komme så raskt _man selv klarer_ tilbake til arbeidsplassen. Målet er selvfølgelig ikke at ikke folk skal bruke tid, men hele min innsigelse mot nåværende system er det at jeg opplever som at "gå hjem og ta vare på seg selv" nærmest er en generell løsning på ALT.

Det er ikke lett å komme seg ut av det man sliter med, hvis man ikke får NOEN hjelpemidler annet enn tid. Hjelp til nye tankemønstre, hjelp til å se ting med andre øyne, hjelp til å lære seg å leve MED sorg eller skuffelse. Jeg vet forøvrig godt hvordan det er når dårlig ledelse og mangelfull støtte i tøffe arbeidsperioder kan gjøre deg syk, men jeg tror ikke dette er den største årsaken til den skremmende sykefraværsstatistikken vi har i Norge.

Jeg ser at Irmas erfaringer er andre enn mine, og jeg hadde virkelig ønsket ethvert initiativ fra NAV velkommen (f.eks i forbindelse med innsendte sykmeldinger av ulike årsaker). Vi har per i dag et godt forhold til vår IA-konsulent, samt at vi er med i noe som heter "Raskere Tilbake". Dette krever imidlertid at jeg som arbeidsgiver er initiativtager til samarbeid og løsninger, og det er en vanskelig balansegang med tanke på den som er sykmeldt...