Fastlegene skal få mindre makt i forhold til sykemeldinger

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Dersom en person har gått i "veggen", og trenger tid for å komme tilbake i jobb så er det vel ikke nødvendig at det skal inn noen spesialist? Noen ganger trenger man tid og intet annet. Det siste man trenger er masse press. Det må komme når man er moden for det dersom det skal ha noe for seg. Så kan NAV, fastlege osv komme inn og prøve å finne måter å hjelpe pasienten tilbake i jobb eller om den må over i attføring evnt. annet.

Det at man tilsynelatende bare trenger "tid", er kanskje nettopp en av de faktorene NAV burde kunne gå inn og korrigere eller følge opp. Mange vil, hvis de selv skal bestemme når man er moden for å gå tilbake i arbeidet, egentlig aldri føle seg helt klare, nettopp fordi det å være lenge borte fra arbeidsplassen i seg selv er med på å gjøre veien tilbake lang.

I mange tilfeller er det heller ikke arbeidsplassen som er problemet når man går på en smell (erfart på begge sider av bordet), og da er det kanskje ikke tid borte fra kollegaer og jobb som egentlig er den riktigste medisinen over tid?

Jeg ønsker faktisk en endring av systemet hjertelig velkommen, særlig når det kommer til det "å møte veggen". Langt fra alle er flinke til å ta tak i det som er den underliggende årsaken, og langt fra alle klarer å strukturere sin sykmeldte hverdag slik at den inneholder meningsfyllte aktiviteter. Jeg måtte selv nærmest dra en ansatt opp av sofaen og ut i frisk luft etter at hun hadde fått en sykmelding i hånda, og fortalte meg etter 1 uke at hun og mannen bare satt hjemme og gråt sammen, hele dagen. Hun hadde ikke fått forslag til hvordan hun kunne bearbeide det hun var midt opp i i det hele tatt, ei heller tilbud om terapi. Hun forble sykmeldt i 10 måneder.

[Candy Darling]

Jeg tror også det hører til veldig sjeldne unntak at den riktige løsningen er å være sykemeldt i 8-9 måneder uten en form for spesialistoppfølging, også ved utbrenthet.

Ved allergi er det selvsagt ikke sikkert at man trenger spesialister, men mange får oppfølging fra ØNH-leger hvis man har en litt komplisert allergi med komplikasjoner. Eller lungeleger, hvis man har allergiindusert astma. Og igjen, hvis man er langtidssykemeldt pga. dette, bør man selvsagt få spesialistoppfølging.

Jeg innrømmer at jeg ikke har satt meg ordentlig inn i forslaget foreløpig, men at det er fornuftig å øke ressursene i spesialisthelsetjenesten (inkl. psykologer) er jeg ikke det minste i tvil om. Hvis endring i sykemeldingskrav kan øke fokuset på det, er det i utgangspunktet en bra ting.

[bina]

Jeg er jevnt over veldig enig med Billa.

Jeg ser at flere er inne på diffuse lidelser hvor pasienten trenger ro og hvile. Jeg har også tidligere sittet på arbeidsgivers side, og håndtert mange mennesker som vil ha ro og hvile, og som blir stresset av å ha møte med arbeidsgiver med noen ukers mellomrom. Jeg spør meg selv hvorfor.

Er det slik at arbeidstakere i dag er mer "sarte" og tåler mindre enn for 30 år siden? Hva er årsaken til at vi har så vannvittig høyt sykefravær her i landet? Jeg tror det er en kombinasjon av ting. Vi har svært gode sykelønnsordninger, sånn at det ikke koster oss noe som enkeltindivider å være syk. Tvert i mot... vi får jo fri, med full lønn.

Der jeg jobbet før var det to topper i sykefraværet. En rundt jul, og en rett rundt sommerferien. Det slo aldri feil. Rett før sommerferien fløy sykefraværet til himmels. Diverse diffuse ting, som sliten, utbrent, vondt i det kneet man pleide å ha vondt i - og mer konkrete ting, som infeksjoner, operasjoner, osv. Men sistnevnte var mer konstant over året. Det påfallende med sommer og jul var de diffuse lidelsene. Der hvor folk kom og leverte sykemeldingen (eller svært mange gjorde ikke det en gang, de sendte den i posten), og erklærte at legen hadde bedt dem "ta det med ro".

Dette sammenfalt ofte med ferieavvikling, og dermed satt folk med ferie til gode. Hvert eneste år, de samme personene. Er det tilfeldig? Det virker ikke tilfeldig. Det virker som om noen har sett at de kan avvikle ferien sin og dessuten få den en gang til. Vi ba om sykemeldingssamtaler, men folk kunne ikke komme, for de var bortreist. Likevel skal de ha ferien til gode. Noen ganger meldte vi videre til NAV, men ingenting skjedde.

Jeg tror også faktisk at mange arbeidstakere i dag tåler lite press, stress, motgang og utfordringer. Det skal lite til før folk føler at motbakken er for bratt, og når motbakken er bratt, da går man til legen. Jeg tror også at legene er for slepphendte med sykemeldinger. Du skal ikke være lenge innafor døra til legen før legen spør hvor lang sykemelding du skal ha. Det er nesten uansett hva som feiler en.

Hvorfor det er sånn, det vet jeg ikke, og det kan hende jeg tar feil. Kanskje er ikke folk mer "sarte" nå enn før. Men ett eller annet er riv ruskende galt i norsk arbeidsliv, når sykefraværet bare øker og øker.

Jeg tror derfor det er helt nødvendig å se på sykelønnsordningen, og redusere legenes rett til å sykemelde over lang tid. Jeg har også vært borti et tilfelle hvor en arbeidstaker var 100 % sykemeldt i 12 måneder, for så å bli 100 % friskmeldt. Ingen behandling, ingen operasjon, ingen ting. Bare uka før hun ble friskmeldt mente hun selv at hun slett ikke var bra. Men hun mistet retten til sykepenger, så hun måtte tilbake til jobb. Er det mulig å gå fra 100 % syk til 100 % frisk over natta? Eller kunne hun vært tilbake i jobb tidligere, med tilrettelegging og kanskje i gradert sykemelding?

Jeg er overbevist om at det er litt for mange som utnytter det systemet vi har, og dessverre går dette utover de som har reelt behov for sykemelding. Endres sykelønnsordningen som vil det ramme de som virkelig er syke. De som "skulker" blir jo bare nødt til å gå på jobb, de taper ikke annet enn "fridager".

Jeg er også overbevist om at dersom det innføres karensdager eller fastlegene fratas retten til lange sykemeldinger (over 6 mnd), så vil sykefraværet i Norge gå ned. For da vil den enkelte tape økonomisk på å holde seg borte fra arbeidet.

I IA-bedrifter kan den enkelte arbeidstakeren ta ut 24 dager egenmelding i løpet av ett år (det er mer enn en normal arbeids-måned ved 5-dagers uke). I tillegg kan man være sykemeldt ukesvis, alt uten å tape ei krone i lønn. Da kan man jo tillate seg å være hjemme fordi man er "sliten" eller er i konflikt med arbeidsgiver.

[Katta]

Enda en sykepengediskusjon...

Dette er vanskelig. Jeg har aldri sittet på arbeidsgiversiden av bordet, og har vel egentlig aldri vært sykmeldt arbeidstager i mer enn max en uke eller to i forbindelse med svangerskap. Jeg har imidlertid sittet i den stolen at jeg har sykmeldt folk, og jeg er kollega på en arbeidsplass som de siste to årene har hatt en voldsom økning i sykefraværet.

Jeg er helt enig med Bina, billa og flere om at det er for lite tak i opplegget rundt langtidssykmeldte. Og jeg synes det er veldig bra at det har blitt mer fokus på møter mellom arbeidsgiver, NAV, den sykmeldte og evt fastlege for å finne ut om noe kan tilrettelegges etc, spesielt når det er diffuse problemstillinger og delvis arbeidsrelatert. Nå er det mange år siden jeg har jobbet på et fastlegekontor, og hele sykmeldingsordningen har vært reformert minst to ganger siden den gang, så jeg skal ikke uttale meg alt for bombastisk om samarbeid med bedrifter. Men på den tiden var dette vanskelig. Du sitter der med en pasient som er sykmeldt. Vi brukte å ha som praksis ved langtidssykmeldinger at de i det minste måtte ha en avtale hos fysioterapeut eller tilsvarende. Men når det kom til arbeidsgiver, var det ofte vanskelig. Veldig ofte fikk man høre at "arbeidsgiver er ikke interessert i å ha meg tilbake før jeg fungerer 100%, og det er ikke mulig å tilrettelegge med det kjøret vi har på jobb". Og da kan man ikke som lege uten videre ta en telefon til arbeidsgiver. Jeg synes det er synd hvis arbeidsgivere har en følelse av å ikke få kontakt med helsevesenet, men dette kan gå begge veier.

Det andre jeg fikk lyst til å kommentere var dette med sykmeldinger rundt ferieavvikling. Det har vi slitt med på jobb. Og jeg tror ikke at årsaken er selve ferien, altså at folk blir "syke" når det er fint vær, men rett og slett at det hos oss ikke leies inn vikarer og de som er igjen på jobb kjøres ganske så hardt. Jeg ønsker meg alltid ferie i slutten av perioden. Hvorfor? Fordi jeg er helt utslitt når de andres ferie er over. Og da er jeg nesten avhengig av å ha noe ferie selv etterpå. Jeg har når jeg har blitt beordret på den n'te ekstra vakten i løpet av en ferie sagt et par ganger at "da må jeg avspassere på mandag, ellers går dette galt". Og fått forståelse for dette. Men jeg er ganske varm i trøya og trygg på arbeidsgiver, jeg har ikke vanskelig for å se for meg at noen som er nylig ansatt heller jobber til vedkommende ikke greier å møte på jobb og blir sykmeldt.

Det tredje er karensdager. Dere som er for karensdager, har dere tenkt på denne diskusjonen satt opp mot diskusjonen om å holde seg hjemme når man har en smittsom sykdom for ikke å smitte andre? Jeg kan med sikkerhet si at jeg hadde gått på jobb med større smittepress hvis jeg hadde tapt 1-3 dagers inntekt på å være hjemme. Og det ville ingen vært tjent med, i hvertfall ikke i min jobb. Hos oss blir man nemlig sendt hjem med endel smittsomme sykdommer med beskjed om å ikke vise seg før man er smittefri. Og ikke alt dette er noe man føler seg veldig syk av, ett eksempel er konjunktivitt. I et sånt tilfelle synes jeg karensdager blir veldig urettferdig. Kronikere regner jeg med det kommer et unnak for.

[Jessica]

Jeg tror ikke folk har blitt mer sarte og av den grunn blir sykemeldt. Jeg startet i arbeidslivet i 1984. Jeg har vært med på den utviklingen i arbeidslivet fram til året 2000. Kravene til arbeidstakerne ble tøffere. Vi skulle hele tiden registrere hva vi gjorde i løpet av arbeidsdagen. Vi fikk stadige krav om at jobben vi gjorde skulle gjøres raskere og problemer i de oppgavene vi fikk skulle vi ikke dvele ved eller prøve å nøste opp. Det var da vi skulle legge inn vårt arkiv på data. Etterhvert følte vi at vi gjorde en dårlig jobb og vi fikk også klager fra de som skulle bruke datasystemene at det var for dårlig. Men her var det fristene som skulle holdes og økonomien som skulle ivaretas. Resultatet var at når de som skulle utføre jobbene ikke fikk riktig informasjon så var det de som fikk problemene og penger tapt.... kortsiktig tenkning. Hele tiden hadde vi "spøkelset" over oss om at vi snart var overflødige. De ansatte begynte å kjempe seg i mellom om arbeidsoppgaver. De som fikk kurset seg og fikk karet til seg de framtidsrettede oppgaven beholdt jobben.

Nå høres jeg bitter ut, kanskje, men det er jeg overhodet ikke. Jeg var lenge med på denne karusellen, men er glad for at jeg etterhvert mistet jobben både av helsemessige årsaker og at den etterhvert ble flyttet.

Vi ble også involvert i forhold til sykemeldinger. Pga musearm måtte jeg slutte i yrket som tegner, og det føltes svært ubehagelig når sjefen la fram månedens sykefravær og sa at dette var ikke bra. Vi var 13 personer på kontoret, og alle visste jo hvem som var sykemeldt. Grunnen til at jeg måtte gi meg i jobben var at jeg hadde blitt kronisk musesyk. Jeg prøvde å holde ut i jobben.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Enda en sykepengediskusjon...
Jeg er helt enig med Bina, billa og flere om at det er for lite tak i opplegget rundt langtidssykmeldte. Og jeg synes det er veldig bra at det har blitt mer fokus på møter mellom arbeidsgiver, NAV, den sykmeldte og evt fastlege for å finne ut om noe kan tilrettelegges etc, spesielt når det er diffuse problemstillinger og delvis arbeidsrelatert. Nå er det mange år siden jeg har jobbet på et fastlegekontor, og hele sykmeldingsordningen har vært reformert minst to ganger siden den gang, så jeg skal ikke uttale meg alt for bombastisk om samarbeid med bedrifter. Men på den tiden var dette vanskelig. Du sitter der med en pasient som er sykmeldt. Vi brukte å ha som praksis ved langtidssykmeldinger at de i det minste måtte ha en avtale hos fysioterapeut eller tilsvarende. Men når det kom til arbeidsgiver, var det ofte vanskelig. Veldig ofte fikk man høre at "arbeidsgiver er ikke interessert i å ha meg tilbake før jeg fungerer 100%, og det er ikke mulig å tilrettelegge med det kjøret vi har på jobb". Og da kan man ikke som lege uten videre ta en telefon til arbeidsgiver. Jeg synes det er synd hvis arbeidsgivere har en følelse av å ikke få kontakt med helsevesenet, men dette kan gå begge veier.

Klart man kan! Det hadde vært supert om en av fastlegene faktisk tok en telefon for å høre hvordan ting kunne gjøres. Noe av problemet er nok at mye av kommunikasjonen mellom arbeidsplass og lege har vært via den som er sykmeldt, og (riktig) informasjon kan fort forsvinne eller tolkes om på veien. Den nye sykmeldingsblanketten er med på å bedre dette, med egne rubrikker hvor lege og arbeidsgiver kan skrive beskjeder til hverandre.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Klart man kan! Det hadde vært supert om en av fastlegene faktisk tok en telefon for å høre hvordan ting kunne gjøres. Noe av problemet er nok at mye av kommunikasjonen mellom arbeidsplass og lege har vært via den som er sykmeldt, og (riktig) informasjon kan fort forsvinne eller tolkes om på veien. Den nye sykmeldingsblanketten er med på å bedre dette, med egne rubrikker hvor lege og arbeidsgiver kan skrive beskjeder til hverandre.

Det er veldig begrenset hva man kan si til arbeidsgiver om ikke pasienten synes det er greit. Eller er det totalt endret slik at arbeidsgiver er et unntak fra taushetsbestemmelsene når man snakker sykmelding?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er veldig begrenset hva man kan si til arbeidsgiver om ikke pasienten synes det er greit. Eller er det totalt endret slik at arbeidsgiver er et unntak fra taushetsbestemmelsene når man snakker sykmelding?

Selvsagt ikke! Men graden av arbeidsFØRHET og tilrettelegging skal man vel kunne diskutere, hvis ikke faller jo hele vitsen med samarbeid bort? Hvis en fastlege hadde ringt til meg for å høre om det var mulighet for at NN kunne unngå direkte kundekontakt en periode, hadde jo ikke DET gitt meg noe som helst informasjon om NNs diagnosekode.

Ville ikke det som sykmeldende lege føles rart hvis en sykmeldt ikke ønsket at arbeidsgiver skulle få innspill på hva som kan tilrettelegges? Jeg har selvsagt ikke krav til å vite noe som helst om diagnoser o.l., men hvis det er ting jeg kan gjøre på arbeidsplassen for å raskere få en sykmeldt i jobb, er det jo en klar fordel at jeg får beskjed om det... Hva hvis den som er sykmeldt ikke føler seg klar, til tross for at det tilrettelegges, og derfor gir legen/arbeidsgiver ulne signaler om hva arbeidsgiver/lege egentlig er villig til å gjøre eller anbefaler?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har også tidligere sittet på arbeidsgivers side, og håndtert mange mennesker som vil ha ro og hvile, og som blir stresset av å ha møte med arbeidsgiver med noen ukers mellomrom. Jeg spør meg selv hvorfor.

Det er kanskje todelt i en del tilfeller.

For det første så er det i noen tilfeller slik at selv basic gjøremål som å stå opp og ta en dusj oppleves som nærmest uoverkommelig. Eller i alle fall noe som bruker opp det meste av dagens energikvote. Et møte med arbeidsgiver er ikke bare selve møtet. Det er kanskje det å bli stresset og grue seg flere dager i forkant, sove minimalt de siste nettene før møtet, usikkerhet i forhold til hva man skal si, skamfølelse osv. I tillegg så kan det være at man sliter kognitivt. Man sliter med å lese en bok, med å følge en samtale osv. Altså er et møte som ellers er piece of cake veldig slitsomt og "stjeler" energi og fokus fra det å komme til hektene.

For det andre så har det kanskje litt å gjøre med at når en pasient først er der at man har sterkt begrenset kapasitet, så kan det være å foretrekke at kapasiteten brukes på behandling fremfor møter uten hensikt. Altså ørten møter når det ikke er noen endring i forhold til arbeidsførhet og der tilrettelegging er vanskelig å si noe om med mindre man kan spå. Det blir møter for møtenes skyld og lite annet.

På den annen side så kan møter allikevel være positivt. Selv om man som arbeidstaker føler at man kommer veldig til kort fordi verken en selv, fastlegen eller eventuell behandler har noe nytt/mer å tilby enn status quo i forhold til sykmeldingsgrad, så kan møter ivareta kontakten. Kanskje oppdatere arbeidsgiver i forhold til behandlingen, dersom det føles greit. Og man skal heller ikke undervurdere det å få et smil og en klem fra en kollega som sier at du er savnet på jobben.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Men graden av arbeidsFØRHET og tilrettelegging skal man vel kunne diskutere, hvis ikke faller jo hele vitsen med samarbeid bort?

Graden av arbeidsførhet står vel oppført på sykmeldingen, men fastleger har kanskje for lite innsikt i hva arbeidsoppgavene til den de sykmelder består i.

Ellers er det jo noen ganger sånn at det for alles del, også arbeidsgiver, at det som måtte være av "arbeidsførhet" kanaliseres til behandling i en periode. Så kanskje man kunne fått tydeliggjort det på en bedre måte? At Kari riktignok kunne ha klart 4 timer i uka på jobb, men da hadde hun ikke maktet å gjøre en innsats i den behandlingen hun er inne i akkurat nå. Og at det til syvende og sist er det dårligste alternativet for både Kari og sjefen hennes?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det tredje er karensdager. Dere som er for karensdager, har dere tenkt på denne diskusjonen satt opp mot diskusjonen om å holde seg hjemme når man har en smittsom sykdom for ikke å smitte andre? Jeg kan med sikkerhet si at jeg hadde gått på jobb med større smittepress hvis jeg hadde tapt 1-3 dagers inntekt på å være hjemme. Og det ville ingen vært tjent med, i hvertfall ikke i min jobb. Hos oss blir man nemlig sendt hjem med endel smittsomme sykdommer med beskjed om å ikke vise seg før man er smittefri. Og ikke alt dette er noe man føler seg veldig syk av, ett eksempel er konjunktivitt. I et sånt tilfelle synes jeg karensdager blir veldig urettferdig. Kronikere regner jeg med det kommer et unnak for.

Jeg er generelt ganske enig med Bina og Billa i denne tråden, men mht karensdager, så er jeg litt enig med deg om at det kan være andre grunner til at det ikke er veien å gå.

Her i USA er det en diskusjon om det, bare på et litt annet nivå. Det å være syk her er jo ikke akkurat noen enkel ting, og mange har ikke ubetalte sykedager en gang. Dvs at de kan ikke være borte fra jobb i det hele tatt - syk eller ei - uten å risikere å miste jobben. Så her er det mange som går på jobb, uansett hvor syke de er, av redsel for at de ikke har noen jobb å komme tilbake til i det hele tatt.

Ironisk nok er det de som jobber i bl.a restaurantbransjen, som har de dårligste ordningene. Og i disse svineinfluensatider, så ble det nevnt at det kanskje ikke var så smart at folk som jobber med mat (og mennesker) går på jobb selv om de er syke, fordi de er redde for å miste jobben. Så noen mente at man burde innføre sykedager, slik at folk kunne være hjemme når de var syke...

Det er lett å se at man har et mer enn godt nok system i Norge, når man sammenlikner med det systemet som er her . Eller mangelen på system, snarere.

Norge har et veldig bra system, og vil vi opprettholde det, så må vi sørge for at det er så vanskelig som overhode mulig å misbruke det. Og da er kanskje kvalitetssikring av fastlegenes sykemeldinger veien å gå? I tillegg til ytterligere oppfølging av de sykemeldte. Etter seks mnd som sykemeldt er det kanskje overhode ikke dumt å få second opinion og spesialisthjelp?

Jeg tror på tettere oppfølging av de som er syke, og jeg blir litt skeptisk når folk sier de blir stresset av å bli fulgt opp, og at man skal komme under spesialistvurdering/behandling. Man trenger jo ikke å tolke det som om at folk er skeptisk til at man er syk. Man kan like gjerne tolke det som om folk har lyst til å hjelpe til å bidra at en blir frisk igjen .

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Graden av arbeidsførhet står vel oppført på sykmeldingen, men fastleger har kanskje for lite innsikt i hva arbeidsoppgavene til den de sykmelder består i.

Ellers er det jo noen ganger sånn at det for alles del, også arbeidsgiver, at det som måtte være av "arbeidsførhet" kanaliseres til behandling i en periode. Så kanskje man kunne fått tydeliggjort det på en bedre måte? At Kari riktignok kunne ha klart 4 timer i uka på jobb, men da hadde hun ikke maktet å gjøre en innsats i den behandlingen hun er inne i akkurat nå. Og at det til syvende og sist er det dårligste alternativet for både Kari og sjefen hennes?

Sykmeldingsgrad står på sykmeldingen. Kanskje burde legene ofterer kontakte arbeidsgiver for å høre hvilken prosentandel som blir riktig (med det mener jeg å si at det jo bør gjøres en reell vurdering av om man kan jobbe noe i det minste)? Oftere enn jeg liker å tenke på er det 100% sykmeldingsgrad umiddelbart, og tilrettelegging blir sjelden nevnt. I hvertfall ikke til meg (som vel er den som best vet hva jeg kan tilrettelegge for hver enkelt...)

Jeg tror ikke det er noen arbeidsgiver i verden som ville krevd at en sykmeldt ansatt bytter ut effektiv behandling med arbeidstid i stedet. Poenget med å se på dette på nytt var vel nettopp at sykmeldte muligens _ikke_ fikk riktig behandling (eller behandling i det hele tatt) for å komme raskere tilbake i arbeid.

[bina]

Jeg syns at legene burde be om dialog. Legen står i en særstilling i forhold til pasienten. Pasienten har tillit til legen, og kan derfor påvirke pasienten til at det er lurt å snakke med arbeidsgiver om tilrettelegging. Når arbeidsgiver prøver å påvirke arbeidstakeren til å få i gang dialog med legen, så opplever mange arbeidstakere dette som en utidig innblanding i deres helse. At dette er noe arbeidsgiver ikke skal blande seg inn i.

Samtidig er jeg overbevist om at mange arbeidstakere / pasienter tror at alt er så vanskelig i forhold til tilrettelegging, gjerne helt uten å ha spurt arbeidsgiver. Og så sitter arbeidsgiver og vil gjerne tilrettelegge, men "får" ikke, for arbeidstaker gjemmer seg bak "legen min sa". Og så sitter legen og får høre at det er "umulig" å tilrettelegge, dessuten er arbeidssituasjonen slik og sånn, og arbeidsgiver er uvillig.

Jeg har vært borti flere saker hvor jeg satt på arbeidsgivers side og visste at vi kunne tilrettelegge. Jeg brukte sykemeldingsblanketten til å melde tilbake til legen om hvilken til rettelegging vi kunne få til. Og noen ganger var det tydelig at legen ikke ante at dette gikk an. Andre ganger var det tydelig at arbeidstaker slett ikke ønsket noen tilrettelegging, bare ville være i fred, og legen kom da under sterkt press.

Jeg syns egentlig sykemeldingssystemet burde legges om slik at dialog mellom lege og arbeidsgiver burde være obligatorisk. Ikke om pasientens helsetilstand, men om hvordan man kan tilrettelegge. Dette for å "presse" legene til å tenke alternativer til sykemelding, "presse" arbeidsgiver til å faktisk tilrettelegge, og "presse" arbeidstaker til å ta tak i sin egen situasjon og ta ansvar for både helse og arbeidssituasjon. Jeg innser at det i dag svikter på alle kanter.

[Mjau]

Jeg må bare si at jeg ikke har lest hele tråden.
Jeg lurer på hvordan det vil føles å skulle legge frem noe vanskelig for legen jeg. Tanken om det å ikke bli trodd når man kommer med det ban plages med.

[Katta]

I en ganske perfekt verden er jeg enig med bina, det hadde vært av det gode om både lege, NAV, arbeidsgiver og arbeidstaker fokuserte på tilrettelegging og at pasienten skal bli frisk. Og jeg kan ikke tenke meg at de ikke ønsker det i teorien, men det er noe med å se hele bildet. Arbeidsgiver ønsker at arbeidstager skal bli frisk, men ønsker kanskje mer en avklaring om hvorvidt vedkommende kan komme fullt tilbake eller ikke. Og endel arbeidsgivere ønsker minst av alt en arbeidstager som bare delvis fungerer i jobb over tid. I hvertfall er det mange arbeidstagere som er i en situasjon hvor de har fått et tilrettelagt opplegg på jobb, og de ønsker å jobbe, men de greier ikke selv å begrense seg mens de ser at de andre løper. Eller de merker blikkene fra de andre som mener at vedkommende "ser jo så frisk ut". Og ender med en nedadgående spiral istedenfor en gradvis tilfriskning. I en sånn situasjon vil en reaksjon fra leger nok være å sykmelde 100% fordi det tross alt er bedre. Jeg husker også endel episoder med arbeidgivere som etterspurte aktiv sykmelding, som for dem var synonymt med å få lønna dekket av NAV mens arbeidstager gjorde sitt vanlige arbeid. Arbeidsgivere kan med andre ord også være en utfordring å samarbeide med.

Jeg vet ikke hva løsningen på dette er, men jeg er ganske sikker på at løsninga ikke er å sende alle sykmeldte til spesialist etter 6 mnd. Jeg skjønner ikke helt hva man skulle oppnå med det, jeg vil tro at de aller fleste som ville ha nytte av spesialistbehandling allerede er henvist på det tidspunktet. Kanskje da heller en eller annen kommunal revurdering av saken, konsultasjon hos en annen lege med påfølgende møte? Det kan jo av og til være fornuftig å se på en sak med friske øyne, sykmeldt eller ei. Jeg vet ikke.

[kie]

Jeg synes tid er undervurdert i forhold til sykdom, jeg. Enkelte ting trenger tid, men det virker ikke som om vi har rom for det i samfunnet lenger. Vi skal helst medisinere, behandle og være effektive som bare det. Senebetennelser, utbrenthet, infeksjoner osv. Jeg lurer litt på hvordan det må være for legene å ha denne dobbeltrollen overfor pasienter når man på en side kanskje mener at væske, febernedsettende, tid, terapi, hvile, gradvis opptrening etc. er det beste og på den andre siden har verktøy som kortisonsprøyter, antidepressiva, antibiotika osv. og kanskje føler et ansvar i forhold til kostnadene. Hvordan veier man det opp mot hverandre? Og hvordan bør lojaliteten fordeles?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

I en ganske perfekt verden er jeg enig med bina, det hadde vært av det gode om både lege, NAV, arbeidsgiver og arbeidstaker fokuserte på tilrettelegging og at pasienten skal bli frisk. Og jeg kan ikke tenke meg at de ikke ønsker det i teorien, men det er noe med å se hele bildet. Arbeidsgiver ønsker at arbeidstager skal bli frisk, men ønsker kanskje mer en avklaring om hvorvidt vedkommende kan komme fullt tilbake eller ikke. Og endel arbeidsgivere ønsker minst av alt en arbeidstager som bare delvis fungerer i jobb over tid. I hvertfall er det mange arbeidstagere som er i en situasjon hvor de har fått et tilrettelagt opplegg på jobb, og de ønsker å jobbe, men de greier ikke selv å begrense seg mens de ser at de andre løper. Eller de merker blikkene fra de andre som mener at vedkommende "ser jo så frisk ut". Og ender med en nedadgående spiral istedenfor en gradvis tilfriskning. I en sånn situasjon vil en reaksjon fra leger nok være å sykmelde 100% fordi det tross alt er bedre. Jeg husker også endel episoder med arbeidgivere som etterspurte aktiv sykmelding, som for dem var synonymt med å få lønna dekket av NAV mens arbeidstager gjorde sitt vanlige arbeid. Arbeidsgivere kan med andre ord også være en utfordring å samarbeide med.

Jeg vet ikke hva løsningen på dette er, men jeg er ganske sikker på at løsninga ikke er å sende alle sykmeldte til spesialist etter 6 mnd. Jeg skjønner ikke helt hva man skulle oppnå med det, jeg vil tro at de aller fleste som ville ha nytte av spesialistbehandling allerede er henvist på det tidspunktet. Kanskje da heller en eller annen kommunal revurdering av saken, konsultasjon hos en annen lege med påfølgende møte? Det kan jo av og til være fornuftig å se på en sak med friske øyne, sykmeldt eller ei. Jeg vet ikke.

Jeg er tildels enig i at å sende til spesialist ikke nødvendigvis bør være løsningen, men at noen utenfra bør ha anledning til å se på hva som er blitt gjort og hvilke planer som foreligger: absolutt!

Dette med aktiv sykmelding er ikke lenger en "enkel" løsning, men noe som krever planlegging og oppfølging fra arbeidsgiver. Det er dessuten ikke noe legen kan bestemme, men noe man kan få til innenfor IA-systemet etter en vurdering av nytteverdien. Aktiv sykmelding var noe som helt klart ble misbrukt i sin tidligere form, og nettopp derfor ble det strammet inn...

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes tid er undervurdert i forhold til sykdom, jeg. Enkelte ting trenger tid, men det virker ikke som om vi har rom for det i samfunnet lenger. Vi skal helst medisinere, behandle og være effektive som bare det. Senebetennelser, utbrenthet, infeksjoner osv. Jeg lurer litt på hvordan det må være for legene å ha denne dobbeltrollen overfor pasienter når man på en side kanskje mener at væske, febernedsettende, tid, terapi, hvile, gradvis opptrening etc. er det beste og på den andre siden har verktøy som kortisonsprøyter, antidepressiva, antibiotika osv. og kanskje føler et ansvar i forhold til kostnadene. Hvordan veier man det opp mot hverandre? Og hvordan bør lojaliteten fordeles?

Tid er et relativt begrep. Jeg synes at hva man fyller tiden med er like viktig. Tiden som trengs for at fysiske skader/inngrep skal leges er jo til en viss grad "normert", selv om det selvsagt finnes individuelle varasjoner, mens tiden som trengs for å komme seg gjennom en depresjon, en sorg, et samlivsbrudd etc. blir veldig varierende fra person til person. At man trenger tid av og til er vel ingen uenig i, men av og til er kanskje tidsbruken ikke av det mest fornuftige med tanke på prosessen tilbake til arbeidslivet. Det er en kjennsgjerning at veien tilbake etter en lengre sykmelding blir mentalt vanskeligere ettersom ukene går forbi...

Mitt perspektiv i denne debatten er vel egentlig farget av det å forsøke å få en arbeidsplass til å være et bra sted for alle. Det gjelder de som er på jobb, vikarene vi bruker og selvsagt de som trenger ekstra oppfølging i forhold til sykdom. Det er viktig å se det store bildet, og krav om utstrakt tilrettelegging for enkeltpersoner vil kunne gjøre det vanskelig å forebygge sykdom hos andre ansatte. Vikarer lever ofte i en usikkerhet over lang, lang tid, og det er en utfordring å være en god leder for alle samtidig. Men, tross alt, fra mitt ståsted er det i det minste lettere å planlegge for langvarig fravær, det er det kortvarige sykefraværet vi ikke kan forutse (fravær vi ikke får erstattet hver med penger eller vikar) som evt kommer til å ta knekken på meg en dag...

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Dette med aktiv sykmelding er ikke lenger en "enkel" løsning, men noe som krever planlegging og oppfølging fra arbeidsgiver. Det er dessuten ikke noe legen kan bestemme, men noe man kan få til innenfor IA-systemet etter en vurdering av nytteverdien. Aktiv sykmelding var noe som helt klart ble misbrukt i sin tidligere form, og nettopp derfor ble det strammet inn...

Jeg er veldig klar over det, og det er bra. Jeg har som sagt ikke så mye erfaringer fra den siden av bordet slik det fungerer nå, men det var et eksempel på at det ikke bare er på legesiden at samarbeidet er vanskelig. Det er vedlig vanskelig å gjøre noe med sykepengeordningen all den tid det er mange som trenger den slik den er idag av ulike årsaker. Og det er vanskelig å snakke om dette uten å støte eller mistenkeliggjøre en av partene.

Med unger innkaller vi ofte til et møte hvor alle som har med barnet å gjøre er tilstede for å legge en plan og bestemme hvem som har ansvaret for hva. Kanskje det er en modell som burde blitt brukt oftere også for voksne i langtidssykmeldingssaker. Men nå bare tenker jeg høyt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg er veldig klar over det, og det er bra. Jeg har som sagt ikke så mye erfaringer fra den siden av bordet slik det fungerer nå, men det var et eksempel på at det ikke bare er på legesiden at samarbeidet er vanskelig. Det er vedlig vanskelig å gjøre noe med sykepengeordningen all den tid det er mange som trenger den slik den er idag av ulike årsaker. Og det er vanskelig å snakke om dette uten å støte eller mistenkeliggjøre en av partene.

Med unger innkaller vi ofte til et møte hvor alle som har med barnet å gjøre er tilstede for å legge en plan og bestemme hvem som har ansvaret for hva. Kanskje det er en modell som burde blitt brukt oftere også for voksne i langtidssykmeldingssaker. Men nå bare tenker jeg høyt.

I know, og jeg vet at det selvsagt er massevis av dårlige ledere som ikke gidder å løfte en finger for delta i problematikken. Jeg tror møter av typen du beskriver er en veldig lur idè. Litt sånn det fungerer i dag også. Møte med arbeidsgiver, sykmeldt NAV og lege (hvis NAV finne det hensiktmessig!!) etter så og så lang sykmeldingsperiode. Herregud som jeg av og til har mast og kjeftet på NAV for å få til disse såkalte dialogmøtene. Virker av og til som NAV ikke helt har tro på løsningen de selv skal være pådriver for...