Verdens beste band!

[Skilpadda]

Den var lett: Tom Waits. Ingen over, ingen ved siden, og slik har jeg hatt det i over tyve år. Og mitt nær religiøse forhold til ham har bare blitt enda kraftigere etter å ha sett ham på konsert et par ganger. Jeg kjenner vel ikke til noen artister som har mer bredde i det de har gjort, og han er så overbevisende i alle deler av det han gjør, og så skriver han fantastiske tekster og har en stemme som kan brukes til alt. Og så er han morsom. Og gripende sentimental uten å være flau over det. Og, ja. I det hele tatt.

Det er mange andre band, og artister, jeg er veldig glad i, men du spurte etter den ene, ja?

[Røverdatter]

Jeg får litt dejavu her. Dette har vi diskutert før tror jeg.

Personlig så syns jeg Beatles må være tidenes beste band. De appelerer til så mange og det er ikke mange som ikke har et eller annet forhold til Beatles.

[Maverick]

Jeg er så glad for at Skilpadda og Scarlett fikk meg til å høre på Tom Waits!

[Susse]

Nr. 1 : A-ha.

Morten Harket var min stoore helt fra 8-9 års alderen. Musikken har hengt med meg siden.
Har fått andre helter siden dengang, men A-ha er fortsatt nr.1 her.
Hører ikke så ofte på dem lenger, men har alt av album og er vel hva en kan kalle trofast fan.
Lista videre blir omtrent noe sånt som dette:
Nr.2 Vidar Johnsen og Peter Nordberg
Nr.3 Vamp
Nr.4 Faith no more
Nr.5 Stone Temple Pilots
Nr.6 Coldplay
Nr.7 Metallica

[Guava]

1. Queen
2. U2
3. Nick Cave and the bad seeds

[Maiden]

Iron Maiden

[Dråpe-hmm]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er mange andre band, og artister, jeg er veldig glad i, men du spurte etter den ene, ja?

Ja du har rett i at jeg spurte om det ene bandet som er verdens beste og hvorfor, men tråden tok som vanlig sin litt egne retning..
Ser ut til at folk liker å lage nummererte lister over band og artister, og liker ikke å forklare hvorfor de liker et band spesielt godt.
Musikk har vel ofte med følelser å gjøre og de er det ikke alltid like lett å forklare.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er så glad for at Skilpadda og Scarlett fikk meg til å høre på Tom Waits!

Tom Waits er utrolig bra

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Dråpe-hmm, her.

Ja du har rett i at jeg spurte om det ene bandet som er verdens beste og hvorfor, men tråden tok som vanlig sin litt egne retning..
Ser ut til at folk liker å lage nummererte lister over band og artister, og liker ikke å forklare hvorfor de liker et band spesielt godt.
Musikk har vel ofte med følelser å gjøre og de er det ikke alltid like lett å forklare.

Jeg tror det er kjernen i grunnen til at folk liker å disse musikksmaken min.
Jeg hører nemlig musikk nesten like mye med hjertet som med ørene og hjernen, og det virker nesten som om det er uforståelig for enkelte hvorfor jeg har kunnet holde på et puddelband fra åttitallet i alle disse årene.
Men jeg har ingen problemer med å forklare mine følelser overfor et band, det kan jeg holde på med til det kjedsommelige - det dummeste man kunne finne på å spørre meg om i slutten av juli i år, var:
"Hvordan var det for deg å se Europe på Rocken da, Enhjørning?"
Da gled jeg nemlig, hver gang og uten unntak, ut i et følelsesladet harang med tindrende øyne, tårer og høy puls som tilbehør.

[Tjorven]

Jeg vet ikke om de kan kalles verdens beste band, men jeg er veldig, veldig glad i Bo Kaspers Orkester.

[Eia]

Queen! Det mest tidløse jeg kan tenke meg, og det bandet jeg liker absolutt flest låter av.

Ellers rager Prince (ellerhvahannåheter) og U2 også veldig høyt. Men Queen altså høyest av dem alle.

[Dråpe-hmm]

Hvordan var det for deg å se Europe på Rocken da, Enhjørning?

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Dråpe-hmm, her.

Hvordan var det for deg å se Europe på Rocken da, Enhjørning?

... don't go there ...

Det var, rett og slett, ubeskrivelig stort.
Bandet som har vært mitt hjerte nærmest i 20 år sto på vår scene, her i lille bygda vår (og hadde noen fortalt meg det for 20 år siden hadde jeg ledd meg ihjel!), og det var så uvirkelig at jeg nesten ikke trodde det var sant før de var her.
Jeg jobbet backstage (siden mannen er bookingansvarlig er jeg nærmest programforpliktet til å hjelpe til) i år som i fjor, og jeg er slett ikke den som blir starstruck.
Når jeg er på jobb, så er jeg på jobb, og behandler medarbeidere og "stjerner" på lik linje.
Men da lørdagen kom, følte jeg meg rett og slett ubrukelig.
Utenpå var jeg kjølig som en agurk og veldig "på", gjorde alt jeg skulle og mer til, men inni meg var jeg en dirrende fjortis.
Pulsen var skyhøy og jeg hadde store problemer med å kontrollere pusten min.
De som skulle ankomme plassen var ikke et hvilket som helst band, det var Bandet.
Jeg sto bak disken i pubteltet og gjorde klart til kvelden, da det plutselig lød et muntert "Hei!" fra døra.
Jeg snudde meg, smilte og hilste - på Ian Haugland.
Da han hadde gått igjen, knakk jeg sammen i knærne, skjelvende som en frosen bikkje.
Da gikk det opp for meg at bandet mitt, mine store helter gjennom en tredjedel av livet mitt, faktisk var her og skulle spille samme kveld.
Som sagt, jeg er ikke den som blir hysterisk og gråter og hyler på konserter, men da jeg senere den kvelden sto fremst foran scenen og ventet, og jeg så at bandet gjorde seg klare til å gå på, da gråt jeg.
Jeg hyperventilerte og skalv og gråt - og venninna mi klappet meg på skuldra og sa at hun visste nøyaktig hvordan jeg hadde det, for sånn hadde hun vært på KISS-konserten i Oslo samme vår.
Da de gikk på og sparket i gang "Love is not the enemy" lettet jeg.
Jeg landet ikke igjen før langt utpå natta.
Jeg tok fullstendig av, jeg kunne hvert eneste ord, jeg sang med, hoppet opp og ned og klappet på meg blåmerker i håndflatene.
Og da de, til min store glede, spilte "Sign of the Times", føltes alt så veldig, veldig rett:
Jeg fikk stå der, mellom mine to beste venninner - som hadde et nesten like lidenskapelig forhold til bandet som meg - og synge linja: "This is the way it's meant to be" ...

Jeg skjelver bare jeg skriver om dette nå, faktisk.
Det er nesten ikke mulig å forklare nøyaktig hvor stort det var.
Jeg er ekte, lidenskapelig og livsvarig Europefan - det fikk jeg hvertfall slått fast i sommer.

... Eh, beklager.
Men du spurte.

[Interference]

Enhjørning: Fantastisk bskrevet, og hadde det stått Metallica istedenfor Europe så kunne det ha vært jeg som skrev det.

Dråpe-hmm: Det er ikke alltid lett å beskrive hvorfor man føler som man gjør i forhold til musikk. Jeg kunne kommet med lange utgreinger om hvorfor Metallica er mitt nr 1 band, men det blir for personlig, for nakent, for ærlig og for vanskelig å sette ord på.

[Dråpe-hmm]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

... don't go there ...

Det var, rett og slett, ubeskrivelig stort.

... Eh, beklager.
Men du spurte.

Og det var gøy å lese

[Mandino]

Band:
The Smiths
Depeche Mode
Kent
Dum Dum Boys
White Stripes

Artister:
Tracy Chapman
Carole King
Bruce Springsteen
Leonard Cohen
Bob Marley

Kunne nevnt flere, men tenkte holde meg til 5 i hver kategori.

[Dråpe-hmm]

Opprinnelig lagt inn av Mandino, her.

Band:
The Smiths
Depeche Mode
Kent
Dum Dum Boys
White Stripes

Kunne nevnt flere, men tenkte holde meg til 5 i hver kategori.

Enig, veldig enig i veldig mye....

[oslo78]

Abba og Beatles... Litt gammeldags.

[Maverick]

Enhjørning: Åh, jeg skjønner deg så godt. Starstruck er ikke det jeg heller blir, men jeg har advart kollegaene mine om at akkurat 17. juni neste år - da må de bare leve med at jeg kommer til å være en fnisende fjortis. Og det bare av nærkontakt med crewet til Metallica.

[Balanse]

Enhjørning, det var veldig flott beskrevet.

Hvorfor et band eller en artist blir det helt store er vel for mange en veldig privat greie, og som sagt over ikke så lett å forklare. Min favoritt (Fairground attraction) er favoritt fordi musikken, teksten og stemmekvaliteten rører ved noe inni meg som handler om å godta sin egen ensomhet og sårbarhet, og å føle seg litt rotløs men samtidig fornøyd med å være en litt sær og grublende person i bunn og grunn. Det hadde liksom ikke vært helt "meg" å foretrekke Aqua, fordi det handler om noe helt annet.