Ikke spioner på hva barna bedriver på nettet

[Filifjonka]

Jo, men det brukes til mye annet også - jeg syns det er bedre å ta tak i det om man mistenker konkrete problemer.

Det blir jo som å si at barna ikke får lov å være alene sammen med vennene sine på rommet, fordi vi må følge med at de ikke baksnakker noen?

[Nabojenta]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tenker at dette må være kjipt for 10-åringen. Jeg ville kanskje foretatt et valg; enten så stoler du på han nok til at han kan opprette en profil på et nettsted, eller så setter du ned et forbud. Det må oppleves ekkelt og invaderende at mamma skal vite passordet og nærmest overvåke alt du gjør.

Jeg stoler på gutten, men ikke på alle andre rundt. Jeg kommer aldri til å gå inn på hans side, uten at han er til stede. Og enda har jeg ikke hatt noen grunn til å være engstelig.
Har dessverre i nærmiljøet opplevd litt skumle tilstander ved bruk av Nettby og MSN, og vil at guttungen skal vite hvilke fallgroper han kan havne i. Jeg kommer aldri til å overvåke ham, men jeg vil vite hvor han seiler, og hvem han seiler med.

[007]

Vi logget podens samtaler i begynnelsen (noe han var enig i), men ikke nå lenger. Vi har aldri lest loggen, bortsatt fra samtalen jeg refererte til, det det var påstand om mobbing. Vi sluttet å logge de han ble 14, og alle tidligere logger er slettet. Jeg tror likevel jeg har ganske bra kontroll og oversikt og regner med at han styrer privatlivet sitt på en OK måte.
Det hender han viser meg samtaler, bilder, diskusjoner - for å dele, høre min mening, vise ting han synes er teit/kult osv.

[*HH*]

Jeg er veldig glad for at sønnen min bare er snart tre år jeg Forhåpentligvis støter vi ikke på disse problemene før det har gått noen år til.

Har gjort meg noen tanker om hva vi skal gjøre når tiden er inne for bruk av internett. Vi tar en prat om hva som er viktig å tenke på når man ferdes på nettet, skal MSN tas i bruk vil jeg nok gjerne at loggen skal være på(det vil jeg selvsagt fortelle barnet, ikke noe hemmelig logging av samtaler) ikke for at jeg skal lese samtalene der men i tilfelle mobbing eller andre ting som barnet opplever som ubehagelig dukker opp i en samtale. På den måten har han muligheten til å varsle oss hvis han føler at noe er galt og vil at vi skal se på det.

[Skremmern]

Jeg ser ikke poenget med å være føre var og lagre logger.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg ser ikke poenget med å være føre var og lagre logger.

Vi lagret samtalene i begynnelsen fordi vi syntes det var nytt og skummelt og fordi vi hadde hørt så mye dommedagsprofeti om msn. Vi fikk bruk for loggen da poden var 12 år, og etter en stund glemte vi at vi logget samtalene.

[MillyMollyMandy]

Jeg synes det blir litt som å lese i dagboka til ungen sin, det gjør man ikke. Jeg stoler på jenta mi men om jeg hadde følt at det var et problem og at hun drev med kjipe ting på nett ville jeg spurt direkte.
Man kan da fortsatt snakke sammen selv om barnet er blitt ungdom..

[*HH*]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg ser ikke poenget med å være føre var og lagre logger.

Jeg har selv vært i en situasjon der jeg var veldig glad for at jeg hadde bevisene klare og derfor vil jeg heller hjelpe mitt barn til å være føre var. Hva er positivt med å være etter snar?

Jeg snakker ikke om å lagre logger til barna er voksne, men hvis barnet syntes det er greit så skjønner ikke jeg at det skal gjøre noe(så sant ikke foreldrene leser loggen hvis ikke barnet har bedt om det).

Jeg har også opplevd at min lille kusine ble stygt mobbet på nettet og msn, såpass at dette var problemer som måtte tas opp. Så jeg vil mye heller være føre var, selv om ikke du ser poenget i det

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg ser ikke poenget med å være føre var og lagre logger.

Noen skrev noe om å bevise mobbing, eller omvendt.
Men ellers?

[Lykken]

Vi er jo mange som uttaler oss uten å ha tenåringer, så vi får ha forbehold om hvordan situasjonen er når vi får det.
Men når f.eks kontakttelefon blir nevnt, som var ganske utbredt når jeg var svært ung tenåring, så kunne nok foreldrene mine ha godt av å overhøre de samtalene…Vi utga oss for å være 16 år, 20 år og diverse. Vi avtalte møter med 19-åringer og vi pratet med helt tydelig "gamlinger".
Når jeg har i hodet hvor mye "kødd" jeg og mine venninner kunne finne på, så må jeg si at jeg vil være fristet til å overvåke mine barn ganske så nøye. Nå er jo mulighetene enda større enn før, ref. kontakttelefon, og det er fullt mulig å holde et slik regime uten at det er bak ryggen deres eller at de føler at privatlivet blir invadert. De har selvfølgelig krav på et (visst) privatliv, men samtidig er de faktisk ikke voksne og kan bestemme alt selv.

[Skremmern]

Jeg lager ikke mine egne logger, og kommer heller ikke til å lagre barnas. (Og hvert fall ikke for å være føre var, eller bare fordi "man kan".)

[him]

Jeg har logging på min msn. Synes det er ganske greit, brukte det mye i jobbsammenheng før og da kan det være greit å skjekke hva man egentlig ble enig om. Har fått problemer med lagringen en gagn med noen som snoket. Jeg håper det var av uvitenhet og ikke for å snoke.

Opprinnelig lagt inn av MinaX, her.

Jeg skjønner ikke helt, tror jeg. Er msn-samtaler i prinsipp noe annet enn en muntlig samtale? Det er jo ingen risiko i forhold til at voksne med skumle hensikter kan utnytte det som skrives eller blande seg inn i samtalen. Det er da bare en privat samtale som foregår skriftlig istedenfor muntlig?

Du kan da også greit bruke msn som en mange-til-mange konversasjon. Og det kan jo fort bli litt klabb og babb. Jeg la bla til feil person på grunn av skrivefeil. Han tok kontakt med en gang jeg la inn bilde.

[*HH*]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg lager ikke mine egne logger, og kommer heller ikke til å lagre barnas. (Og hvert fall ikke for å være føre var, eller bare fordi "man kan".)

For vår del vil dette være riktig så når den tid kommer så gjør vi antakeligvis det(så sant barnet ikke er veldig sterkt i mot det), uavhengig av hva noen på FP måtte mene

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av *HH*, her.

For vår del vil dette være riktig så når den tid kommer så gjør vi antakeligvis det(så sant barnet ikke er veldig sterkt i mot det), uavhengig av hva noen på FP måtte mene

Ja, jeg kan ikke si at jeg bryr meg nevneverdig om hva du måtte finne på, så det går greit.

[kie]

Vi har valgt å kjøre "ha datamaskinen i fellesrom"-strategien.

Allikevel...

Når man hører om hvordan nettopp disse kanalene brukes til bl.a. alvorlig mobbing, så kan jeg ikke dy meg for å tenke at kanskje det ikke hadde vært så ille om flere foreldre overvåket barna sine litt mer? Kan denne "jeg har tillit til barna mine"-greia bli en slags sovepute og forklaring for foreldre som egentlig er litt slappe i forhold til å ta ansvar i slike settinger?

På samme måte som en del kanskje tenker om de som sier de bedriver attachment parenting?

For ordens skyld. Jeg funderte litt på spørsmålene. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er sånn, men tenker at det høres jo så fint å flott ut å slå seg på brystet og prate om respekt og tillit og slike ting. Men med tanke på hvor mange barn som bruker disse tingene til bl.a. grov mobbing så ville det jo heller ikke ha forundret meg om også foreldrene til disse barna er blant dem som drar frem "jeg stoler på barnet mitt"-kortet.

For det er vel ingen tvil om at mobbing via SMS, MSN o.l. faktisk er et stort problem? Og vi tror vel ikke at det bare gjelder alle andre og alle andres barn? Så hva med den problemstillingen?

En annen ting jeg tenker på er også det høyst reelle problemet at voksne på nett ikke alltid har gode intensjoner når de logger på. Bør foreldre følge med for å passe på at barnet ikke roter seg borti noe der? Eller utleverer for mye informasjon slik at det er sårbart for hendelser vi ikke vil at de skal utsettes for? Hva om det barnet som får all denne tilliten sakte men sikkert forer en overgriper med informasjon som gjør akkurat dette barnet altfor lett tilgjengelig? Som når det er alene hjemme. Hvor man bor osv. En voksen som er god til å snakke for seg kan gjerne ta innersvingen på et barn og få barnet til å utlevere informasjon selv om barnet ikke er klar over hvor mye som avsløres selv om man ikke oppgir adresse. Er man respektfull for barnet og viser det tillit da eller har man overlatt barnet til seg selv i skummel situasjon?

Og så en siste ting. I denne tråden synes jeg Jessica ble lest litt vel mye på vranga fra starten av og jeg synes det blir litt guffent når både hun og hennes forhold til egne barn blir tillagt egenskaper på den måten.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For det er vel ingen tvil om at mobbing via SMS, MSN o.l. faktisk er et stort problem? Og vi tror vel ikke at det bare gjelder alle andre og alle andres barn? Så hva med den problemstillingen?

Jeg mener at det er mobbingen som er problemet, ikke kanalene. Mobbingen vil ikke forsvinne selv om man greier å luke det vekk fra disse kanalene.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg mener at det er mobbingen som er problemet, ikke kanalene. Mobbingen vil ikke forsvinne selv om man greier å luke det vekk fra disse kanalene.

Selvsagt ikke. Men har ikke disse kanalene blitt et slags fristed der mobbere nå ikke bare får holde på i fred, men også lar det utarte? Vi voksne ser jo også selv hvordan folk ofte drar den litt lenger når de sitter foran skjermen. I tillegg så har man kombinasjonen mobilkamera og internett som gjør at bilder fra f.eks. fellesgarderoben på skolen tas og deles på nett, folk blir ikke bare mobbet der og da i skolegården men mobberen inkluderer andre via disse redskapene osv.

Og tenker vi sånn om andre settinger der voksne overvåker barna? Hva med inspeksjon i friminuttene? Er dette også egentlig mangel på tillit og frihet under ansvar?

Vi kan jo snakke mye om hva som er galt og den korrekte fremgangsmåten for å løse det. Ja, dersom man får vite om problemene.

For dersom ditt barn bruker internett over tid som et fristed til å gjøre livet til et helvete for et annet barn. Ville du ikke da like å vite det? Hvordan kan du vite om all denne tilliten misbrukes og andre lider under det, dersom man ikke begår "tillitsbruddet" det er å sjekke?

Tror vi at alle barna/ungdommene som får alle denne tilliten i dag ikke misbruker den? Eller tror vi at akkurat vårt barn aldri ville ha funnet på noe sånt?

Jeg er som sagt ikke sikker på hva som er "det rette" her. Men jeg ser at denne "jeg stoler på mitt barn" lett kan bli en sovepute og jeg tenker at jeg som forelder ikke bare skal vise barnet tillit, men også har et ansvar for hva mitt barn evt. forårsaker der ute i samfunnet.

Det ble nevnt at politiet mener man bør overvåke og mulige motiver for dette. Men kan det ikke også være noe med at politiet har lang erfaring med "ikke mitt barn, nei", "jeg stoler på mitt barn, så jeg sjekker ikke" og lignende ting? Kan det ikke også være at politiet ser gapet mellom de barna mange tror de har og de barna de faktisk har? Daglig?

[Harriet Vane]

Jeg tror ikke at frihet under ansvar er en sovepute, Kie, tvert om. Derimot, tror jeg at overvåkning er en sovepute, for jeg tror feks at Jessica er bombesikker på at hun har sjikkli' oversikt, men min erfaring er at de strengeste foreldrene som kontrollerer mest er de som har minst kontroll. Det er de strengeste foreldrene som blir løyet til, ikke dem som viser ungene sine at de stoler på dem. Når man kjører frihet under ansvar-regimet, så vil ungene være mer indrestyrt og vite hvorfor de gjør og ikke gjør ting.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror ikke at frihet under ansvar er en sovepute, Kie, tvert om. Derimot, tror jeg at overvåkning er en sovepute, for jeg tror feks at Jessica er bombesikker på at hun har sjikkli' oversikt, men min erfaring er at de strengeste foreldrene som kontrollerer mest er de som har minst kontroll. Det er de strengeste foreldrene som blir løyet til, ikke dem som viser ungene sine at de stoler på dem. Når man kjører frihet under ansvar-regimet, så vil ungene være mer indrestyrt og vite hvorfor de gjør og ikke gjør ting.

Det der er en sannhet med modifikasjoner. Mine venninner som ble stolt på, hadde slækkere regler og ikke ble sjekket slik som jeg og noen andre, var bare mye flinkere til å skjule hva de drev med og var nøye med "flink pike"-imaget ovenfor foreldrene. Mine foreldre derimot, var ganske strenge og hadde nese for trøbbel. Og hadde ingen illusjoner, som de sa, om at jeg ikke kunne finne på noe jeg ikke burde. Jeg følte ikke at de ikke hadde tillitt innen en viss grense eller at de ikke hadde respekt, men de hadde øynene åpne og ga meg klart uttrykk for at de hadde det. Jeg fortalte masse til min mor og hadde en rimelig åpen linje for hvor jeg var og hva jeg skulle, mens mine "frie" venninner konstant jugde og åpnet seg aldri for foreldrene.

[Harriet Vane]

Jeg har helt motsatte erfaringer, Lykken.

Jo strengere de hadde det hjemme, jo mindre tillit de fikk, jo mer uoppdragne var de, jo mer galt gjorde de, kanskje fordi de aldri kunne diskutere ting, få råd eller ble sett på som tenkende mennesker som etterhvert skulle ta egne avgjørelser på stadig flere arenaer der foreldrene ikke har innpass.