Filosofi (transperson som eksempel)

[Guava]

Det å være «trygg» tror jeg ingen kan ta for gitt at man er. Vi er bare folk alle sammen og har innøvde tankemønstre som lett kan gjøre at vi bommer. Jeg tror lett det kan bli kunstig å tenke for mye på oppskrifter for hvordan oppføre seg mot ulike grupper. Noen røde flagg finnes og de bør samfunnsdebatten ha lært oss. Ut over det er vi alle mennesker som møter andre mennesker. Det å bli generalisert som minoritet er ikke gøy. Hudfarge, legning, religion, etnisitet er en viktig del av identiteten, men det er ofte begrenset relevant i tidlige møter med andre.
Det å være symboler i solidaritet kan slå begge veier og der synes jeg også alle TERF-debattene, ulike regnbuer og symboler har gjort det mer komplisert. Jeg bærer et helt vanlig regnbueflagg når jeg deltar i Pride-parade. I møte med mennesker tar jeg for gitt at personen møter meg med åpent sinn og prøver det jeg kan motsatt.. og så kan vi bomme begge to. Jeg er ikke sikker på at det å ikle meg symboler eller signalisere noe spesielt overfor den jeg møter bare vil være positivt.

[Bloppy]

Spennende debatt. Jeg tror jeg har veldig lite fordommer mot andre mennesker generelt. Jeg er veldig glad i å bli kjent med folk, og veldig nysgjerrig på folk. Veldig åpent sinn og ønsker virkelig bare å lære og forstå. Jeg er ekstremt lite privat av meg, og det skal veldig mye til før jeg synes folk spør for mye eller deler for mye. Når jeg leser debatten her inne nå, så skjønner jeg at jeg må vokte meg vel. Jeg kan veldig fort finne på tråkke i salaten.

Og det har jeg sikkert gjort mange ganger. Jeg er enig i at enkelte ting bør man ha «lest seg opp på» eller fulgt nok med på til å forstå essensen av. Men likevel. Det er litt mye forlangt at folk skal lese seg opp på alt mulig og vite inngående ting om alt mulig.

Det går an å ikke være så forbanna lettkrenket også? Hvor ble det av å gi folk litt slækk. Hvorfor må alt være så PK hele tiden, at folk ikke tør å spørre? Jeg vil veldig gjerne lære å kjenne nye mennesker. Alle slags mennesker med andre bakgrunner enn meg. Men det er vanskelig da. Når man hele tiden er redd for å tråkke i salaten og redd for å krenke noen. Å spørre noen som ikke ser etnisk norske ut om hvor de har røttene sine fra, kunne jeg lett ha gjort. Og jeg ville lyttet med store ører og nysgjerrige øyne om de ville fortelle meg litt om den kulturen de har med seg. Ikke fordi jeg er lat og ikke gidder å lese meg opp, men det er begrenset hvor stor kapasitet jeg har. Jeg ville likevel elsket en sånn spennende samtale. Synd hvis den andre parten ville sett på det som frekt og et overtramp.

Nei, dette ble bare surr. Men jeg skjønner at jeg må passe på og legge en demper for min genuine interesse for andre mennesker.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Bloppy, her.

Det går an å ikke være så forbanna lettkrenket også? Hvor ble det av å gi folk litt slækk. Hvorfor må alt være så PK hele tiden, at folk ikke tør å spørre? Jeg vil veldig gjerne lære å kjenne nye mennesker. Alle slags mennesker med andre bakgrunner enn meg. Men det er vanskelig da. Når man hele tiden er redd for å tråkke i salaten og redd for å krenke noen. Å spørre noen som ikke ser etnisk norske ut om hvor de har røttene sine fra, kunne jeg lett ha gjort. Og jeg ville lyttet med store ører og nysgjerrige øyne om de ville fortelle meg litt om den kulturen de har med seg. Ikke fordi jeg er lat og ikke gidder å lese meg opp, men det er begrenset hvor stor kapasitet jeg har. Jeg ville likevel elsket en sånn spennende samtale. Synd hvis den andre parten ville sett på det som frekt og et overtramp.

Nei, dette ble bare surr. Men jeg skjønner at jeg må passe på og legge en demper for min genuine interesse for andre mennesker.

For å ta eksempelet med mennesker som ikke ser etnisk norske ut: De blir spurt veldig ofte om hvor de kommer fra, eller hvor de "egentlig" kommer fra, hvis de svarer Lillestrøm. Og jeg vet at det er lett å bli sliten av å skulle forklare at bestefar er fra Pakistan, men jeg er født her, eller jeg er adoptert fra Iran og kan ingenting om kulturen der, for jeg har hatt norsk oppvekst. Jeg mener at det beste er å la være å grave i halvkjente menneskers utseende/bakgrunn/seksualitet/funksjonshemming. Blir du ordentlig venn med noen som ikke er A4, så kommer opplysningene av seg selv.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

For å ta eksempelet med mennesker som ikke ser etnisk norske ut: De blir spurt veldig ofte om hvor de kommer fra, eller hvor de "egentlig" kommer fra, hvis de svarer Lillestrøm. Og jeg vet at det er lett å bli sliten av å skulle forklare at bestefar er fra Pakistan, men jeg er født her, eller jeg er adoptert fra Iran og kan ingenting om kulturen der, for jeg har hatt norsk oppvekst. Jeg mener at det beste er å la være å grave i halvkjente menneskers utseende/bakgrunn/seksualitet/funksjonshemming. Blir du ordentlig venn med noen som ikke er A4, så kommer opplysningene av seg selv.

Men det kan fort bli så berøringsangst at man spør alle andre om hvor de er fra og ikke tør å spørre den som er brun, selv om man er mest opptatt av hvilket t-banestopp hen bor i nærheten av. Slik at resultatet blir at man behandler mennesker ulikt når man tror de tilhører en minoritet fordi snubletrådene er for mange. Bedre å la være å snakke med dem enn å bli tatt for uvitende/rasist/ en som burde ha lest seg opp osv. Sånn sett synes jeg Bloppy har et poeng. Gi litt slækk og ta ting litt i beste mening til det motsatte er bevist. Så er det stress å være minoritet. Vi er mange som er eller har vært det i ulike sammenhenger. Det er stress. Det er sånn å være en de ikke har vært borte i før/ så mye.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Men det kan fort bli så berøringsangst at man spør alle andre om hvor de er fra og ikke tør å spørre den som er brun, selv om man er mest opptatt av hvilket t-banestopp hen bor i nærheten av. Slik at resultatet blir at man behandler mennesker ulikt når man tror de tilhører en minoritet fordi snubletrådene er for mange. Bedre å la være å snakke med dem enn å bli tatt for uvitende/rasist/ en som burde ha lest seg opp osv. Sånn sett synes jeg Bloppy har et poeng. Gi litt slækk og ta ting litt i beste mening til det motsatte er bevist. Så er det stress å være minoritet. Vi er mange som er eller har vært det i ulike sammenhenger. Det er stress. Det er sånn å være en de ikke har vært borte i før/ så mye.

Selvfølgelig skal man ta ting i beste mening. Men samtidig synes jeg man kan notere seg at folk som ser ut som å tilhøre en eller annen minoritet, synes det er belastende og stress å stadig bli spurt hvor de kommer fra, og om man uansett er interessert i hvilken t-banestopp de bruker, så kan man jo bare spørre hvor de bor.

Akkurat som man ikke behøver å være heteronormativ på autopilot, heller. det finnes jo endel ganske nøytrale samtaletemaer man kan ha når man er helt i oppstarten av å kjenne folk. Vi bor jo i Norge, så vi kan snakke om været.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

For å ta eksempelet med mennesker som ikke ser etnisk norske ut: De blir spurt veldig ofte om hvor de kommer fra, eller hvor de "egentlig" kommer fra, hvis de svarer Lillestrøm. Og jeg vet at det er lett å bli sliten av å skulle forklare at bestefar er fra Pakistan, men jeg er født her, eller jeg er adoptert fra Iran og kan ingenting om kulturen der, for jeg har hatt norsk oppvekst. Jeg mener at det beste er å la være å grave i halvkjente menneskers utseende/bakgrunn/seksualitet/funksjonshemming. Blir du ordentlig venn med noen som ikke er A4, så kommer opplysningene av seg selv.

Og noen ganger stiller man det spørsmålet, og så er det «Lillestrøm» man egentlig ville ha til svar. Men man får hele den lange forklaringen om hvor forfedrene er fra.

[nokon]

Viss eg skal spørje folk kor dei kjem frå, for å small talke, så pleier eg spørje kor dei har dialekten sin frå. Uavhengig av hudfarge.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Viss eg skal spørje folk kor dei kjem frå, for å small talke, så pleier eg spørje kor dei har dialekten sin frå. Uavhengig av hudfarge.

Og av og til spør man for å få vite hvor de har gått for å kunne hjelpe dem med veiforklaring… men får en historie om bakgrunn og opprinnelse.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og noen ganger stiller man det spørsmålet, og så er det «Lillestrøm» man egentlig ville ha til svar. Men man får hele den lange forklaringen om hvor forfedrene er fra.

Jeg var på en konferanse om minoriteter og minoritetsstress i fjor høst, og da ble feks "hvor bor du?" "hvor har du vokst opp?" lansert som mindre stressende spørsmål. Særlig hvis det faktisk er Lillestrøm man ønsker som svar, og ikke om reisen fra Lahore til Norge på 70-tallet.

Noman Mubashir hadde for noen år tilbake en greie på FB hvor folk fortalte om da foreldrene deres kom til Norge. Det var utrolig mange flotte historier, jeg skulle ønske han laget en TV-serie om det.

[annemede]

Folk kan tråkke i salaten og trampe i klaveret, helt uten å ønske det - hvordan man opptrer etterpå har nesten alt å si.

[Katta]

Det er jo alltid en fordel å ha noe bakgrunnskunnskap om diverse og mye, men jeg vil tro alle havner i ulike situasjoner hvor vi må innse at vi vet ganske lite. Eller at det vi vet er utdatert, unyansert eller til og med feil. Og i møte med mennesker kan vi bomme ganske solid på forventningene både med å spørre for mye og for lite. Stort sett er det raushet nok rundt omkring at sånne bommerter går greit.

Men å åpne opp for et tema… akkurat når det gjelder eksemplet hvor en person plutselig kommer som motsatt kjønn (og hvor man åpenbart ikke har snakket om det før ettersom man føler behov for å si at man kan snakkes med)… det kan jo bli rart både å si noe og ikke si noe, det kan i hvertfall være greit å vite om man skal bruke et annet navn enn man har vært vant til. Men utover det tror jeg at man virker åpnest om man lar relasjonen være som den alltid har vært uten å gjøre noe stort utav det. Så kommer samtalen om den vil.

[Skilpadda]

Ja, altså, når jeg skrev det om å spørre mørkhudede folk hvor de egentlig kommer fra, så skrev jeg det jo på den måten ikke fordi jeg mener det er galt å spørre folk hvor de kommer fra, men fordi jeg synes man kan la være å være den ørtogfjørtiende som sier «men hvor kommer du egentlig fra?» hvis personen har svart Lillestrøm.

[Toffskij]

Det kan være ganske nyttig å prøve å være minoriteten selv en gang i livet, for eksempel ved å studere utenlands i et land hvor du kan språket bare sånn passe godt og gjerne ser litt annerledes ut. Lover at man får mange rare og ikke alltid så hyggelige spørsmål!

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det kan være ganske nyttig å prøve å være minoriteten selv en gang i livet, for eksempel ved å studere utenlands i et land hvor du kan språket bare sånn passe godt og gjerne ser litt annerledes ut. Lover at man får mange rare og ikke alltid så hyggelige spørsmål!

Men samtidig… det kan være både en døråpner og veldig relevant å spørre. Jeg er veldig takknemlig for de som har tatt seg tid til å beskrive for meg hva slags forhold de kommer fra og hva de har opplevd. Jeg tror ikke man skal være så redd for å vise interesse. Hvis noen snakker kav norsk spør man jo ikke hvor de egentlig kommer fra selvsagt, men man skjønner jo fort nok om de ikke er så interessert i å svare.

[liefje]

En eldre person jeg kjenner, har reist til sjøs og vært over alt i verden. Hen spør ofte folk (taxisjåfører etc) hvor familien deres kommer fra og har hatt utrolig mange hyggelige samtaler om landet det er snakk om. Taxisjåførene synes det er kjempegøy å møte noen som faktisk har vært i og vet noe om landet. Så det går an å stille sånne spørsmål. Jeg var veldig skeptisk til om min bekjente faktisk klarte å stille spørsmålet slik at dette ble «riktig», men har lyttet flere ganger og merket at det fungerer

[Skilpadda]

Men My, jeg synes ikke noen i denne diskusjonen har sagt at dette må man overhodet ikke finne på å si?

Jeg synes, som Tally er inne på, at det som ofte skjer, er at noen forteller om ting som kan være uheldige eller irriterende, sånn at det kan være greit å ha det i bakhodet, eller følge litt med på hvordan samtalepartneren svarer på det man sier, og så reagerer andre som om de har blitt fortalt at man «aldri kan si noe som helst». Og det synes jeg er synd, for da ender ofte diskusjonen som svart-hvit, selv om det ikke var det som var poenget i utgangspunktet.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men My, jeg synes ikke noen i denne diskusjonen har sagt at dette må man overhodet ikke finne på å si?

Jeg synes, som Tally er inne på, at det som ofte skjer, er at noen forteller om ting som kan være uheldige eller irriterende, sånn at det kan være greit å ha det i bakhodet, eller følge litt med på hvordan samtalepartneren svarer på det man sier, og så reagerer andre som om de har blitt fortalt at man «aldri kan si noe som helst». Og det synes jeg er synd, for da ender ofte diskusjonen som svart-hvit, selv om det ikke var det som var poenget i utgangspunktet.

Nei, det synes ikke jeg heller, og det sa jeg vel heller ikke. Men det oppfattes ofte slik tror jeg, sånn generelt. Det som er ment som tips til noe som kan bli tatt ille opp blir oppfattet som "forbudt". Mange blir veldig redde for å si noe feil, derfor lar de heller være å si noe. Særlig hvis man får slike tilbakemeldinger som him får i denne tråden (og kanskje ender med å ta en pause fra FP) dersom man sier noe feil, eller ikke engang sier det, men bare kommer med et tenkt eksempel på noe man kunne si, i dette tilfellet.

Også må man ha i bakhodet hvor ulikt det kan være individuelt, når det gjelder hvor interessert folk er i å forklare annerledesheten sin. Noen vil helst at folk spør direkte, og at de kan avmystifisere hele greia først som sist, andre ønsker at de heller kunne snakke om alt annet, som er mye mer interessant, og ønsker ikke å fokusere på akkurat det. Og det er nettopp det du også er inne på, det å følge med på hvordan samtalepartneren svarer og reagerer. Ikke alle reagerer likt på det samme.

Min far er ekspert på å vedta "sannheter" om hvordan folk reagerer, basert på uttalelser fra en person. "Jeg snakket en gang med en kar som satt i rullestol, og han sa at ..." og dermed er det noe som gjelder for alle rullestolbrukere, i all framtid.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Min far er ekspert på å vedta "sannheter" om hvordan folk reagerer, basert på uttalelser fra en person. "Jeg snakket en gang med en kar som satt i rullestol, og han sa at ..." og dermed er det noe som gjelder for alle rullestolbrukere, i all framtid.

Ja, ikke sant.

Jeg har tenkt en del på den typen situasjoner, der man blir oppfattet som ikke bare en representant for den gruppen man tilhører, men en talsperson for dem. For en ting er jo å bli spurt «hvordan opplever du å være kvinne/spansk/bifil/autist», og en annen er å liksom skulle slå fast hvordan alle i den gruppen er.

[nokon]

Nå har eg lese gjennom tråden igjen, for eg synest heile tråden utvikla seg veldig rart.

Eg stusser litt over dette med å «åpne opp» for eit samtaletema som på mange måtar er premisset her. Det er aldri noko fasitsvar på korleis ein samtale utvikler seg. For min eigen del kjenner eg meg som ei pågåande skravlebøtte den eine dagen og som ein som stort sett lytter den andre. Enkelte folk prater eg med om djupe filosofiske eller eksistensielle og viktige tema, andre prater eg med om film og bøker. Kanskje snakkar vi om barneoppdragelse den dagen eg er frustrert over sur preteen og ein film det var koseleg å sjå saman med same preteen same dag. Men samtalar blir til undervegs og kan utvikle seg i alle retningar.

Eg tenker det handlar om å føle seg litt fram.

Eit eksempel frå mitt liv, frå før eg begynte å bevege meg tilbake i arbeid, er kor slitsomt eg syntes det var med alle som innleda samtaler med «Kva jobbar du med?» Heilt vanleg ice breaker, men frykteleg vanskeleg å mumle «Nei, eg er sånn derre naver på grunn av langvarig sjukdom, men før …. Då hadde eg jobb, då!» som regel svarte eg på ein sånn måte at det ikkje inviterte til oppfølgingsspørsmål. Men det er ein invaderande tulling i alle foreldregrupper som følger opp med: «Åh, kva feiler det deg?» og då står ein der og må seie at ein ikkje gidder snakke om det.

Eg trur ikkje det er vondt meint - men eg trur det er veldig individuelt kva folk opplever som invaderande og ikkje. Og då tenker eg det beste ein kan gjere er å lytte seg litt fram undervegs i samtalen.

Om det er respektlaust eller taktlaust å ta opp vekt, hudfarge, kjønnsidentitet eller diagnoser eller ikkje, kjem an på så mange faktorar. Både relasjon, setting, grad av fortrolighet og humøret til den ein snakkar med. Eg trur ikkje det går an å svare generelt på spørsmålet i HI, fordi alle samtalar er forskjellige. Og om ein skal «åpne opp» for eit tema eller ikkje, vil komme heilt an på samtalen.

[My]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Om det er respektlaust eller taktlaust å ta opp vekt, hudfarge, kjønnsidentitet eller diagnoser eller ikkje, kjem an på så mange faktorar. Både relasjon, setting, grad av fortrolighet og humøret til den ein snakkar med. Eg trur ikkje det går an å svare generelt på spørsmålet i HI, fordi alle samtalar er forskjellige. Og om ein skal «åpne opp» for eit tema eller ikkje, vil komme heilt an på samtalen.

Veldig enig i dette. Også synes jeg diskusjonen er interessant, selv om det ikke er noen fasit, den setter i gang mange tanker.