"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[gajamor]

Jeg er en bedre adm. dir. enn husbonden. Derfor tar han 90 % av hverdagslivet (rydding, vasking, matlaging, kjøring av unger, vanlige legetimer, etc), mens jeg organiserer de lange linjene, tar hånd om økonomien, etc. Konkret betyr det f.eks. at jeg tar storhandelen og lager middagslister, mens han lager middagene. Jeg tar møtene med sykehuset der vi blir enige om operasjoner og opptrening, han følger ungen til fysioterapien de neste 14 ukene.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvis det er slik at den mentale belastningen er større hos kvinner, burde vel sykefraværet vært høyt i alle land hvor det bor kvinner som er i jobb.

For at man skal kunne være sykemeldt, så må man være i jobb. Norge ligger høyere enn de fleste andre land når det gjelder andel kvinner i jobb: https://ourworldindata.org/female-la...tion-key-facts

I Japan forlater visst 70% av kvinnene yrkeslivet når de får sitt første barn: https://www.vg.no/nyheter/meninger/l...id/a/23737171/

[Karamell]

Vi har det sånn med hvem som har ansvaret for å huske på alle ting og ha kontrollen. Jeg har oversikt over nesten alle områder. Men selve utførelsen er lik, noen ganger i pluss for mannen. Jeg har vært syk over lengre tid.

[Palmen]

Jeg tar barnebursdager, høytider og barnas klær. Alt annet føler jeg vi deler på. Mannen min har vært hjemme i en periode og i den perioden overtok han veldig mye av det mentale ansvaret. Det funker for oss begge.

[Tjorven]

Mannen min gjør en større del av det praktiske husarbeidet enn meg. Men jeg har oversikt og kontroll på en helt annen måte enn ham.

Han gjør det han blir bedt om, men han ser ikke hva som trengs å gjøres. Altså - jeg trenger jo ikke si hver dag at han har ansvar for å lage matpakker. Han vet at det er hans oppgave hver dag.

[Appelsin]

Det er akkurat sånn her. Selv da jeg var temmelig syk ble det ingen særlig endring.
Det er litt deprimerende at noen kan lage en så gjenkjennelig strek, for det kan virke som den eneste løsningen for min del er å bo alene med barna, uten forventninger, mer behagelig bare av den grunn, resten av livet.

[Appelsin]

Ingen som ville si noe etter meg nei?

Jeg kan jo supplere med at jeg føler jeg er kommet til bunnen av verktøyskrinet.
Det har ikke hjulpet å snakke, tilsynelatende konstruktivt, det har ikke hjulpet å bli rimelig invalidisert først av hyperemesis, siden av alvorlig depresjon. Det har heller ikke hjulpet at han hadde stadig større fødselspermisjon, siste gang også med to måneder ulønnet permisjon. Det virker fullstendig innebygd å ta minst mulig ansvar på hjemmefronten. Selv når det har vært rimelig fritt fram,
i tilfelle jeg nå var kontrollerende og hersesyk.

[Vianne Rocher]

Appelsin:

Jeg er som sagt den ansvarlige for «alt» i vårt hus, og hovedgrunnen er jo jobben mannen min har. Den er altoppslukende og spiser av fritid og hverdag på en helt annen måte enn min. Jeg har for lenge siden gått med på at han skal få velge den jobben og ha en slik karriere, selv om det er klart at belastningen som den er i dag hadde jeg vel ikke forutsett, men det er sånn det må være for oss.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Appelsin:

Jeg er som sagt den ansvarlige for «alt» i vårt hus, og hovedgrunnen er jo jobben mannen min har. Den er altoppslukende og spiser av fritid og hverdag på en helt annen måte enn min. Jeg har for lenge siden gått med på at han skal få velge den jobben og ha en slik karriere, selv om det er klart at belastningen som den er i dag hadde jeg vel ikke forutsett, men det er sånn det må være for oss.

Jojo men jeg har jo samme jobb som mannen din og jeg gjør jo nesten halvparten hjemme, og for ofte så gjør jeg halvparten.

Jeg sier jo til mannen min at jeg strever fordi mine mannlige kolleger har jo svært ofte koner som godtar at de «bare må slippe». Det er pinadø alltid kvinnene det går ut over, uansett om man er den med heftig jobb eller den som ikke har det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Ingen som ville si noe etter meg nei?

Jeg kan jo supplere med at jeg føler jeg er kommet til bunnen av verktøyskrinet.
Det har ikke hjulpet å snakke, tilsynelatende konstruktivt, det har ikke hjulpet å bli rimelig invalidisert først av hyperemesis, siden av alvorlig depresjon. Det har heller ikke hjulpet at han hadde stadig større fødselspermisjon, siste gang også med to måneder ulønnet permisjon. Det virker fullstendig innebygd å ta minst mulig ansvar på hjemmefronten. Selv når det har vært rimelig fritt fram,
i tilfelle jeg nå var kontrollerende og hersesyk.

Han har vel alltid vært sånn? For dere er vel kanskje en løsning å få inn tiltak som sparer deg, som vaskehjelp etc?

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Han har vel alltid vært sånn? For dere er vel kanskje en løsning å få inn tiltak som sparer deg, som vaskehjelp etc?

Vi har hatt vaskehjelp lenge. Kunne tilføyd flere ting fra verktøykassen også. Jeg er som sagt ferdig med å være kreativ (ikke at hyperemesis og depresjon var bevisst kreativitet), så alternativene er å godta det, eller å slutte med "å dele".

[Fintdethei!]

Det hadde verken blitt ferier, jul, bursdag, konfirmasjon eller noe om ikke jeg hadde planlagt. Det er jeg veldig, veldig sikker på...

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Fintdethei!, her.

Det hadde verken blitt ferier, jul, bursdag, konfirmasjon eller noe om ikke jeg hadde planlagt. Det er jeg veldig, veldig sikker på...

Mulig det er sånn. Men som Tussa sier, noen ganger tvinger det seg frem. Jeg hadde full kontroll i vår familie med ex. Da jeg flytta var jeg skeptisk om han ville klare få med seg alt, ha kontroll, kjøpe bursdagsgaver, kjøpe det som trengs av klær etc. Men det har gått helt strålende. Hjemmet er dog kanskje ikke like ryddig som da jeg bodde der, men det var min «standard».

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Fintdethei!, her.

Det hadde verken blitt ferier, jul, bursdag, konfirmasjon eller noe om ikke jeg hadde planlagt. Det er jeg veldig, veldig sikker på...

Trur du oppriktig talt at mannen din hadde satt seg i en situasjon at klokka 16:50 på julaften spurte han ungane om dei skulle varme en grandis?

[Fintdethei!]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Trur du oppriktig talt at mannen din hadde satt seg i en situasjon at klokka 16:50 på julaften spurte han ungane om dei skulle varme en grandis?

Om jeg hadde vært hjemme, så ikke helt utenkelig, nei. Om jeg ikke hadde vært hjemme, da tenkes det kanskje litt mer. Jeg skrev ut fra at jeg er hjemme, og det går visst automatikk i at jeg har full kontroll på alle praktikaliteter.

[Polyanna]

Vanskelig å akspetere at "sånn er ham bare", skjønner jeg godt. Han er jo en voksen mann som jeg antar fungerer i jobb og klarer å ta ansvar når han vil, så det er umulig å ikke tenke at det er viljen det står på, og at å ikke respektere deg er et valg han tar.

[Niobe]

Jeg tror vi deler den mentale belastningen for Familien AS ganske likt. Ingen av oss er uunværlige, ingenting står og faller med en av oss. Men vi har hver våre områder vi tar oss av, og det at vi utfyller hverandre, både praktisk og mentalt, er vår store styrke. Det har hvert fall blitt det, forskjellene mellom oss opplevdes mer frustrerende i starten.

[Anne C]

Jeg synes vi deler ganske likt, men vi gjør helt ulike ting. Han lager alt av mat, jeg rydder og ordner. Jeg har vel kanskje det siste overblikket over ting som skal skje, men det er fordi jeg skriver det opp i planneren min. Vi er like sløve og like med begge to. Den eneste gangen jeg har følt på at jeg syntes han gjorde lite var når han gikk arbeidsledig. Han stod opp sammen med oss og lagde matpakker og sendte unger på skolen. Men etter det gjorde han ikke så mye som jeg så liksom, men jeg har ikke vært arbeidsledig og kan ikke helt sette meg inn i det. Han hadde det skikkelig dritt, så jeg har aldri sagt noe om det. Jeg hadde det forøvrig dritt da jeg og, men det syntes heller ikke at jeg kunne si noe om.

Det kan godt hende han tenkte det samme om meg når jeg gikk hjemme med unger, at jeg burde ha gjort mer hjemme, men han sa aldri noe om det.

[Blånn]

Tegneserien treffer ganske godt hos oss og det gjør meg sur. Uten at jeg har klart å gjøre noe med det. Det er også mine aktiviteter som kommer sist i køen. Det prøver jeg å gjøre noe med nå. Men, selv nå når jeg skulle til London var det mitt ansvar å oppdatere kalenderen med kamper, korpsseminar og diverse. Står det ikke i kalenderen finnes det ikke... Jeg så dog at minsten hadde på seg uniformen på konserten og mellomste har fått sang og kjeks på senga i dag.

[Floksa]

Man kan også bruke det til egen fordel. I en del år organiserte jeg skiturer nesten hver søndag. Jeg sto sågar opp tidlig for å stelle fjøs, mens mannen sov slik at vi kom avgårde tidlig. Jeg er ikke engang veldig glad i å gå på ski

Nå gjør jeg ikke det lenger. Og nei. Vi går ikke lenger på ski på søndager i særlig grad. Men vi er alltid klare og i tide til ting jeg ønsker å gjøre med familien. Kino. Bading. Sykkelturer (som jeg liker). Mannen min elsker (tanken på) familieskiturer på søndager men evner ikke å organisere dem vinn-vinn

[Pelen]

Har dere felles kalender emd resten av familien? Vi har flere kalendere som vi deler. En for fellestiltak som heter Familie, en som heter Herremannen, en som heter Pelen og en som heter Pelenmannen. I tillegg har jeg og Pelenmannen en felles som ikke Herremannen ser og jeg har en privat (som ikke brukes mye, men f.eks. til overraskelser, julegaver etc). I tillegg har jeg en jobb som synkroniseres med kalenderen på jobb. Da har alle oversikt og Herremannen er også mye inne i kalenderen (han har skolering der) så alle har oversikten.

Når har keg en mann som organiserer mye og tar veldig mye av den mentale belastningen, men til dere som ikke gjør det, del kalender i mobilen.