Introvert eller ekstrovert? Eller begge deler?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Hvordan fungerer det med å være superintrovert skravlebøtte, egentlig? Jeg tenker at det å være introvert ofte også handler om å være litt inne i sitt eget hode (ikke bare hvordan man lader opp), men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre?

Jeg blir stressa og sliten hvis jeg ikke får nok alenetid for å lade batteriene, men samtidig skravler jeg (ofte) som bare det når jeg først har tvunget meg til å gå ut blant folk. For meg er det nok dette med måten å lade batterier på som er det sentrale i introvert-diagnosen. Jeg er i mitt eget hode også, bevares (mesteparten av tida skravler jeg jo nettop ikke med andre) - og det kan for øvrig være slitsomt, det også. Jeg er jo ganske slitsom og grubler altfor mye, samtidig som jeg kjeder meg gal.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

He-he, vi er motsetninger, tror jeg Gaia - jeg er en superintrovert skravlebøtte som ikke finnes sjenert. Det kan nok tenkes at vi utad fortoner oss som ganske like.

Ja, det er ikke helt utenkelig.

Into/ekstro handler vel utelukkende om hvor man henter energien sin. Sett utenfra så er det ingen som skulle tro at jeg har ett introvert barn. Hele familien fremstår som relativt ekstroverte, og hvis noen skulle tippe på hvem av oss fire som er intro, så hadde de tippet på mannen (han er for øvrig ekstro. Ikke like ekstrem som meg og det ene barnet mitt, men godt over på ekstrovertsiden av skalaen). Begge barna er tilsynelatende like sosiale utad. Men det ene trenger mye alenetid, for å veie opp for at hun er omgjengelig og snakkesalig utad. Mens det andre trenger folk rundt seg til enhver tid, og blir nesten ulykkelig av å være alene.

Jeg tror intro-barnet har tjent mye på at jeg har skjønt at hun er introvert, ikke minst fordi hun skjermes mye mer enn hun hadde klart uten hjelp.

Vi hadde for øvrig en interessant samtale om intro/ekstro i sommer. Eldste var helt tydelig på at han trenger folk rundt seg når han er sliten og sur, mens minste var like tydelig på at da trenger hun rom og tid for seg selv. Hun løper rett og på rommet etter skolen, mens eldste sitter i stuen, og vil helst ha minst en annen person der. Gjerne flere, om mulig.

Jeg er for øvrig sjelden stille når jeg er sammen med andre. Det ligger rett og slett ikke til meg å holde kjeft.

[Fløyel]

Jeg er begge deler. Prater og er sosial ute blant folk (selger av yrke), men stortrives i mitt eget selskap - helt stille rundt meg, gjerne langt unna folk.

Jeg kjente meg igrunnen ganske godt igjen i videoen.

[Marla Singer]

Ellers er jeg, som sagt, veldig glad for ekstroverte som evner å holde igang en interessant samtale. Samtidig kan jeg bli ganske svett av de som må prate absolutt hele tiden. Jeg tåler stillhet ganske godt, og rekker jo ikke å tenke i slike situasjoner. Men det å ikke takle noen sekunders stillhet har vel strengt tatt ikke så mye med å være ekstrovert å gjøre.

[Toffskij]

Det er ikke bare ekstroverter som kan holde i gang en interessant samtale, altså. (Jeg sliter litt mer med å holde i gang en uinteressant samtale, men jeg har da trent litt på det også. ) Alt det man koker opp inne i hodet sitt, skal jo ut også.

[Candy Darling]

Jeg kan godt være stille sammen med folk jeg kjenner, men i tvungne sosiale sammenhenger?




(OK, jeg KAN være stille, men er det jo sjelden. )