Foreldre og ekstremsport

[Bamsemums]

Ser jeg er en veldig heldig mann, å har havnet med en dame med over snittet høy tolleranse for ting!

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er det vel ingen som sier. Poenget må da være om man kan være lykkelig sammen. Hvis ikke du kunne være lykkelig sammen med en basehopper, så burde du ikke være sammen med en basehopper. Hvis mannen din ikke kunne være lykkelig uten å drive med basehopping, så burde han da ikke være sammen med deg.

Akkurat, og slike ting finner man vel som oftest ut av ganske tidlig i et forhold.

Opprinnelig lagt inn av Downfall, her.

Ser jeg er en veldig heldig mann, å har havnet med en dame med over snittet høy tolleranse for ting!

Ja, det er du nok, samtidig som at hun nok ikke ville vært sammen med deg om hun ikke like at du drev med dette. Min mann sier innimellom at han er heldig fordi at jeg aksepterer både det økonomiske og risikoen ved bilinteressen hans. Heldig er han vel kanskje, men det er jo ikke noe jeg sånn sett gjør for å være snill. Altså jeg ofrer ikke noe for å la han drive med dette. Dette er en del av han, og en del av det jeg valgte å leve med.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av Downfall, her.

Så du sier din lykke er den viktigste? Om mannen sitter hjemme å kjeder seg/er ulykkelig, er ikke det så nøye, han er jo ikke ute å ofrer livet!

Nei, jeg sier at begges lykke er like viktig. Det virker helt fjernt for meg å skulle ofre meg for at mannen skal få ha den hobbyen han vil (som er slik jeg tolker Inputs innlegg), like lite som jeg ønsker at han skal velge vekk hobbyen sin. Løsningen er for min del å ikke velge en mann som driver med ekstremsport.

[rine]

Jeg synes det er egoistisk å drive med ekstremsport når man har barn. Kjæreste/partner/ektefelle også, for den del.

[Candy Darling]

Nei, det synes jeg ikke. Det vil si, alle personlige fritidsinteresser er så klart egoistiske, men jeg ville ikke tenkt på det på den måten. Min mann sykler i trafikken (med sydlandsk temperament) hver eneste dag, sommer som vinter. Risikoen for å bli alvorlig skadet der er mye høyere enn ved et sporadisk fallskjemhopp.

Vi har valgt å ikke dykke sammen etter vi fikk barn, for å spre risikoen. Det er vel det eneste vi har bestemt i den gaten.

[Harriet Vane]

Jeg nekter ikke mannen min noe. Han får hoppe i fallskjerm, sykle i byen og kjøre bil på RV3. Han nekter ikke meg noe heller.

Jeg tenker nå at det er mange typer egoprosjekter som skal gi livet mening og som tar tid vekk fra ungene. Toppjobber, internasjonale oppdrag av mange slag, flere grener i forsvaret, ekstrem trening i store mengder, forfattere, musikere, skuespillere, billedkunstere, you name it.

[Harriet Vane]

Min mann aksepterer at jeg bruker all tid og alle pengene på hage. Grei fyr.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Nei, jeg sier at begges lykke er like viktig. Det virker helt fjernt for meg å skulle ofre meg for at mannen skal få ha den hobbyen han vil (som er slik jeg tolker Inputs innlegg), like lite som jeg ønsker at han skal velge vekk hobbyen sin. Løsningen er for min del å ikke velge en mann som driver med ekstremsport.

For meg er det helt elementært og selvsagt at jeg er villig til å ofre noe for at mannen min skal få drive med det han elsker. Hadde jeg fått velge, hadde han ikke gjort det.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

For meg er det helt elementært og selvsagt at jeg er villig til å ofre noe for at mannen min skal få drive med det han elsker. Hadde jeg fått velge, hadde han ikke gjort det.

De fleste er vel villige til å ofre noe for at partneren skal ha det bra. Samtidig kan jeg tenke meg flere ting der jeg vil si: "Det må du gjerne gjøre, men da er det ikke sikkert at jeg vil være sammen med deg lenger." Noen av tingene HV nevner er i den klassen for meg. En jobb som gjør at han er mye fraværende, ekstreme treningsmengder (som han hadde før vi ble sammen), en svært risikofylt hobby f. eks. At andre synes det er greit, skjønner jeg, men for meg er dette ting som betyr mye. Vi hadde noen sånne diskusjoner den første tiden vi var sammen faktisk. Og før vi ble sammen spurte jeg om han så for seg at han noen sinne kunne komme til å stemme på FrP.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

For meg er det helt elementært og selvsagt at jeg er villig til å ofre noe for at mannen min skal få drive med det han elsker. Hadde jeg fått velge, hadde han ikke gjort det.

Tja, ideellt sett er det jo slik at jeg håper at både jeg og mannen min får noe ut fra relasjonen vi har til hverandre, heller enn at vi må ofre noe (jeg kjenner jeg blir påvirket av ordbruken. For meg er det å ofre seg dramatisk, og ikke helt i kategorien "gi og ta" som er mer hverdagslig og noe man må gjøre i alle forhold)

[Input]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Tja, ideellt sett er det jo slik at jeg håper at både jeg og mannen min får noe ut fra relasjonen vi har til hverandre, heller enn at vi må ofre noe (jeg kjenner jeg blir påvirket av ordbruken. For meg er det å ofre seg dramatisk, og ikke helt i kategorien "gi og ta" som er mer hverdagslig og noe man må gjøre i alle forhold)

Ja, vi legger nok ulike ting i ordet offre.

[rine]

Å ikke ønske at mannen skal drive med basehopping i Trollveggen, er ikke det samme som at jeg ikke ønsker at han skal ha det bra, eller at jeg ikke vil ofre noe for at han skal få drive med det han elsker. Jeg har "ofret" (enig med him i at ordbruken er vel dramatisk) mye for han, og han har gjort det samme for meg. Å leke med livet når man har barn sammen, er over grensen for hva jeg synes er greit.

[Katta]

Jeg synes det er aktiviteter, både sport og arbeid, som ikke egner seg for folk med barn i fredstid. Jeg reiser ikke ut med leger uten grenser til skumle områder for eksempel. Uten barn kunne jeg godt ha gjort det. Jeg synes man som forelder har et ekstra ansvar for å tenke gjennom risikoen i det man driver med og nødvendigheten av å ta den risikoen.

Det er imidlertid ikke sikkert at all såkalt ekstremsport faller innenfor det man bør droppe som forelder, det er ikke alt som har så høy risiko. Fordi selv om det i teorien kan gå riktig ille er det ikke sikkert at sannsynligheten er særlig stor.

[Trulte]

Han kiter. I mitt hode er ikke det ekstremsport. Han har vært totalt hekta på det i 13 år, og er god, og god på sikkerhet. Men det jeg hater derimot, er når han skater. Han lå med skruer i beinet etter en slik runde og var en pest og en plage i sin lille, åååh jeg kan ikke gjøre noe boble.

[Teofelia]

Jeg er ambivalent. Mannen min har en hobby som jeg alltid har syns har vært litt på kanten av hva jeg er komfortabel med, risikomessig (ikke ekstremsport, men risiko, absolutt). Etter at en god venn omkom som følge av samme aktiviteten, føles det ikke alltid like godt å sende ham på tur.

For oss blir dette en gi og ta-greie: han tar hensyn til meg ved å alltid være veldig bevisst sikkerhet, aldri ta unødige sjanser og bruke topp sikkerhetsutstyr (de var veldig sikkerhetsbevisste før også, men trappet ytterligere et par hakk opp etter ulykken), og alltid sende meg en tekstmelding når de er ferdige for dagen. Jeg tar hensyn til ham ved å ikke nekte ham å gjøre noe han elsker.

Basehopping og lignende høyrisikoaktiviteter hadde jeg ikke orket. Jeg tror ikke jeg ville valgt å lage barn med noen som satte egne behov så til de grader over familiens behov for å ha en far i live. Virkelig farlig sport hadde vært en dealbreaker for meg, det er jeg ganske sikker på.

[Ruslebiffen]

Jeg har sett klippet, og ville ikke betegnet syklingen som ekstremsport.

Når det gjelder foreldre og ekstremsport, så er jeg litt delt. Mannen og jeg klatret mye samme før vi fikk barn, og nå etter å ha hatt en pause siden jeg ble gravid med førstemann snakker vi mye om at dette er noe vi har lyst til å ta opp igjen. Klatringen i seg selv er uproblematisk (jeg anser ikke sportsklatring som ekstremsport, overhodet ikke), men vi diskuterer mye rundt om vi synes det er forsvarlig å drive med fjellklatring. Og da spesielt vi to sammen; det er ille nok om det skulle skje noe med en av oss, langt verre om det skulle skje noe med begge. Nå har vi aldri vært ekstreme når det gjelder fjellklatring, til det er vi hverken gode nok eller risikosøkende nok. Men det er så klart en større sjanse for at det skjer noe med oss enn på en vanlig topp- eller fjelltur. Enn så lenge så har vi ikke konkludert, men ingen av oss er egentlig ikke spesielt interesserte i å ta opp fjellklatring om vi ikke kan dra på turer sammen.

Basehopping, ekstreme ekspedisjoner osv. synes jeg ikke er forenlig med å ha barn. Til det er risikoen for at skal skje noe for høy og konsekvensene av en ulykke for store.

[Floksa]

Hmmm.... Jeg hadde nok ikke likt at mannen drev med ekstremsport.
Men så har det seg slik at jeg selv rir, og red aktivt under alle graviditetene.
Jeg drev også med innriding av min egen unghest da jeg var gravid.

Nå driver jeg ikke med spesielt farlig ridning, det er mest sandkassetrening, men det hender jo jeg triller av og slå meg. Sist var faktisk kiropraktoren ganske skarp og lurte på hvorfor jeg ikke sluttet å ri.
Og det er ikke et tema. Det er helt fullstendig uaktuelt. Det kommer aldri til å skje. Og skulle mannen min prøvd å tvinge meg, ville jeg faktisk forlatt han. For da er han ikke lenger den mannen jeg valgte. Så jeg tenker jo at jeg vanskelig kan si at man SKAL slutte med noe man elsker. Men samtidig kan jeg jo ikke skjønne at det er kult/fint/moro/givende å kaste seg utfor høyder eller gjøre andre farlige ting. Så slikt kan man jo slutte med

[Tallulah]

Jeg har også sett videoen nå og hadde ikke hatt motforestillinger. Jeg hadde ikke gjort det selv, men det er fordi jeg både er en pysete og ganske dårlig syklist. Så jeg hadde sikkert forblødd etter å ha veltet og skrapet meg opp fra topp til tå. Mannen som er en bedre syklist, bedre til å beregne fart og har mer trening med kjipe underlag kunne syklet der så mye han lystet.

[Mirmell]

Jeg synes ikke sykkelvideoen ser risikofylt ut. Hadde mannen drevet med det, hadde jeg ikke bekymret meg overhode.

[Maverick]

Klarer ikke heller se hvordan det der er ekstremsport?