Kvinner og deltid og LO

[Bokormen]

Jeg lurer på hva som ligger bak skjevfordelingen. Jeg forstår godt at det er lettere å si fra seg noen titusener i året vs noen hundre tusen. Men samtidig ser jeg selvstendig næringsdrivende damer, damer som tjener meget godt, noen av dem i mannsdominerte yrker, innen alle disse sjangrene greier damer både å ta permisjon og også jobbe redusert etterpå. Hvorfor er det vanskeligere for menn? Eller er det ikke så mange menn som har lyst til å ha en fridag i uka for eksempel?

Jeg tror det er stor smitteeffekt på disse områdene, i noen miljøer herover er det mange småbarnsfedre som virkelig gjør det meste ut av pappaperm og fleksibel jobb. Og kanskje er det en selvforsterkende effekt? Om en føler at partneren ville gjort det bedre er det kanskje lite motiverende, og jeg har klokketro på det å faktisk være alene med ansvaret noen uker og måneder. Jeg lærte i alle fall mye av det. I noen forhold er det sikkert et sjefete rivjern av en kjerring som nekter pappaen å delta, og det finnes nok også tafatte menn som ikke evner å ta ansvar, men ofte tror jeg vi formes av erfaringene vi får.


Nå har vi hatt barn i snart 11 år, og en del familier vi har "fulgt" tror jeg har litt ufrivillig havnet i den mønteret som nå kritiseres. At moren kanskje tjente litt mindre, og hadde lyst til å ha deltidsplass i barnehagen, og det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å ha mange og store barn da en har en liten en. Og så går årene og vips har en 2-3 unger, moren har aldri fått satset så mye på jobb som hun kanskje ønsket, og sitter med mye av logistikken hjemme. Og faren, som har kunnet bygge karriere i mange år, tjener for godt til at det går rent praktisk å bytte jobb eller trappe ned. Jeg snakker ikke om nekete cupcakebakende kvinner og menn som kun dyrker seg selv og jobben, men helt normale folk som i teorien hadde tenkt dette litt annerledes, men som har havnet her mens livet har ruslet og gått.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jepp, enig. Jeg er oppriktig overrasket over hvor skeiv arbeidsfordelingen er i hjemmene til mange av mine medsøstre. Gifter de seg med late slabbedasker, eller er det de som ikke klarer å si fra når de ser at de tar for stor del av byrden hjemme?
Likevel: Vi må ikke glemme at mange av de typiske kvinneyrkene ikke har en mye mindre fleksibel arbeidsituasjon enn f.eks jeg har. I dag kunne jeg gå hjem kl. 14.00, men jeg tok rettebunken med meg hjem og retter litt når solen går ned en gang. Jeg kan i ganske stor grad bestemme over egen arbeidsdag slik at det ikke er så ofte jeg er totalt utslitt. I tillegg har jeg en arbeidstid som er perfekt for barn og familie. Mange av de jeg kjenner (og jeg mistenker at det gjelder en del i denne tråden også) som okker seg mest over deltidsarbeidende kvinner har da både sommertid, hjemmekontor og hva_har_du når de måtte ønske det. Jeg skjønner at sykepleiere som starter i jobb før barnehagen er åpen, med førti minutters kjøretid til jogg og som jobber på de rareste tider av døgnet, kan føle behovet for å redusere stillingen litt når barna er små. Hvis man i tillegg har en mann som tjener mer (og det har gjerne en sykepleier) er regnestykket rimelig enkelt.
Men selvsagt ser jeg problemet på samfunnsnivå når det alltid er kvinnen som velger bort arbeidslivet. Jeg kjenner jo f.eks mange kvinnelige lærere som jobber deltid, kanskje også med en mann som er lærer, og det har jeg litt større problemer med å skjønne.
Jeg er også litt enig med den som skrev at penger ikke alltid er det viktigste, og at det kan være flott for en småbarnsfamilie å trappe ned litt en periode, det hadde bare vært så fint om det var mannen som gjorde det innimellom.

Sykehusleger har jo mye større arbeidsbelastning og akkurat like lite fleksibel arbeidstid som sykepleiere, og det er ikke så mange som jobber redusert av de kvinnelige legene, så jeg tror at hvilken kultur det er på jobben og i hvilket miljø en er i har ekstremt mye å si.

[rine]

Esme: Jeg vet det, men det er vel der lønnen kommer. Jeg antar at kvinnelige sykehusleger, eller leger i det hele tatt, som regel ikke har menn som tjener det dobbelte av det de gjør.
Av de jeg kjenner er den klassiske deltidsarbeidende kvinnen sykepleier i 70 % av tilfellene og førskolelærer/lærer i resten. Som Anne C er jeg overrasket over at så mange kvinnelige lærere jobber deltid. Visst er jobben slitsom og det er mye å gjøre, men den absolutt fleksibel, synes jeg iallfall.

[LaBanga]

Jeg synes LO-lederen er tøff som tør å kaste denne brannfakkelen. Av og til kan man ikke pakke alt inn i bomull dersom man skal få fram hva man virkelig mener.

Og det er absolutt viktig å se på samfunnsaspektet her. Velferdsstaten slik vi kjenner den er truet og vi har mange store utfordringer i framtiden, både når det gjelder alderssammensetningen i samfunnet om noen år og faktisk også utfordringene vi får med økt innvandring, ikke minst fra Øst-Europeiske land.

Men det er også interessant å se på forskning på området. Jeg bor på Sørlandet hvor man gjerne blir sett rart på når man sier man jobber fulltid. Agderforskning forsker på dette, og en studie viser at barn av heltidsarbeidene mødre trives bedre enn barn med deltidsarbeidende mødre.

Her er en artikkel fra Forskning.no som har sett helhetlig på forskning rundt deltidsarbeidende kvinner vs. heltidsarbeidende.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Sykehusleger har jo mye større arbeidsbelastning og akkurat like lite fleksibel arbeidstid som sykepleiere, og det er ikke så mange som jobber redusert av de kvinnelige legene, så jeg tror at hvilken kultur det er på jobben og i hvilket miljø en er i har ekstremt mye å si.

Da jeg jobbet i en kjønnsnøytral bransje: "Har du mange barn? Ja, da er det klart du må jobbe fullt. Du har jo mange munner å mette."

Da jeg var sykepleier: "Har du mange barn? Hvorfor er du her da? Vil du ikke heller være sammen med dem?"

(Ikke nødvendigvis sagt like direkte hver gang, men det var budskapet fra eldre kolleger og avdelingssykepleiere som selvsagt selv kunne fortelle at de jobbet deltid eller var hjemme da barna var små.)

Man tok det på en måte for gitt at det var en annen som sto for forsørgingen og at min oppgave var tilstedeværelsen. Det var også først i sykepleieryrket jeg traff folk som jobbet for å "få luftet seg litt".

Jeg (og flere med meg blant de "nye") var ikke i den situasjonen, så det er mulig det var en slags generasjonsgreie som er i ferd med å bedres.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Sykehusleger har jo mye større arbeidsbelastning og akkurat like lite fleksibel arbeidstid som sykepleiere, og det er ikke så mange som jobber redusert av de kvinnelige legene, så jeg tror at hvilken kultur det er på jobben og i hvilket miljø en er i har ekstremt mye å si.

Det er jo ikke kultur for å jobbe deltid blant leger. Da blir man på flere avdelinger straks litt mindre attraktiv. Selv det å gå ned til 100% stilling er noe som skaper krøll i planleggingen.

Dette er helt klart kulturelt i tillegg til at det har med lønn å gjøre. Da jeg var i permisjon med eldstemann og nr 2 var det veldig mange som var så glad for kontantstøtten, for da kunne man jo være lenger hjemme uten at det ble noe stort økonomisk tap. På den tiden var jo barnehager endel dyrere enn idag. Men det gikk opp for meg at det er en ordning som er laget for familier med skjevdelt økonomi, det er ingen av oss som kunne vært hjemme med kontantstøtte for å si det sånn. En av oss hjemme vil elegant føre til en halvering av familiens totale lønn.

Likevel blir jeg omtrent ukentlig spurt om jeg jobber fullt. Og når jeg svarer bekreftende på det er neste setning "ja, dere får kanskje ikke lov til det dere"? Det er ingen som spør mannen min om det samme. Eller noen av mine mannlige kollegaer. Jeg jobber på en klinikk som legger til rette for deltid og andre krumspring om man vil, men stort sett er det ingen som vil. Det ligger en forventning der om at jeg som kvinne skal ønske å jobbe mindre fordi jeg har barn. Og det ligger ingen tilsvarende forventning der for mannfolka. Sykepleierne får jo ofte ikke full stilling, og de som har full stilling blir ofte anbefalt å gå ned i deltidsstilling allerede i svangerskapet. Jeg ble litt sånn: da jeg hørte at lederne deres anbefalte det, det er jo det samme som å anbefale noen å komme dårligere økonomisk ut i permisjon og ingen garanti for å få tilbake full jobb om de ønsker det etterpå. Men for å si det litt tabloid: hos oss er det sånn at en gravid lege går ut i permisjon 3 uker før termin og er tilbake fullt etter 8 mnd, og i løpet av de 8 mnd har hun ofte vært på et par kurs. En gravid sykepleier reduserer jobb i løpet av svangerskapet og kommer ikke tilbake i noen jobb som egentlig teller for driften på mange år. (Jeg vet det ikke gjelder alle, men forskjellen er påfallende).

[Agent Scully]

Er det antall timer som teller, eller er det rett og slett umoralsk med lavtlønnsyrker?

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Jeg håper virkelig at folk flest setter mer pris på å leve i velferdssamfunnet enn som så. Det har ikke noe med martyr å gjøre, det har med at man ønsker å bidra til at alle har noenlunde like rettigheter til utdannelse, til helsehjelp og til alle de goder og rettigheter som velferdssamfunnet genererer.

Nå er det helt tilfeldig at jeg quoter akkurat deg, altså, men dette har gått igjen her. (og jeg er jo ikke uenig i og for seg, men vil bare forklare at det at man tar valg ut fra egen hverdag ikke betyr at man ikke ønsker å bidra til fellesskapet)

Jeg jobber 100% + og det samme gjør mannen min. Jeg gjør det av hensyn til vår familieøkonomi, våre drømmer, og fordi jeg er fordømrade mye bedre til å jobbe enn til vaske hus og bake muffins. Men jeg gjør det av den grunn at det er det riktige for oss og for meg. Ikke fordi jeg føler at jeg MÅ pga fellesskapet.

Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på velferdsgodene. Jeg setter veldig pris på det, og innser omtrent daglig at det er livets største lottogevinst å bli født i Norge. Og dermed betaler jeg også skattene, kanskje ikke med glede, men innser at det er noe som er lurt at vi bidrar med for å bo i dette fine landet.

Hver enkelt sine valg, betyr jo ikke så mye for samfunnet, og dermed så kjenner man ikke så mye på det ansvaret tror jeg. Det at man jobber deltid har jo i praksis mer å si for den egne økonomien enn det har for samfunnet, allikevel tar man noen det valget. Jeg tror ikke de gjør det av forakt for velferdsstaten, men av ulike kulturelle eller bekvemmelighetsårsaker.

Jeg er jo enig i at flere bør jobbe mer, men jeg er i mot at man skal få det tredd nedover ovenfra. Men myndighetene kan jo gjøre mye, legge opp til at det lønner seg enda mer å jobbe enn det gjør nå. Og fjerne kontantstøtta, som noen sa, at man belønner det at noen ikke bidrar i form av å være i jobb, det behøver man jo ikke gjøre.

Dessuten er det i flere yrker vanskelig å få heltidsstillinger. Det kunne jo være et sted å starte. Og Staten selv er jo arbeidsgiver for mange av disse.

Og det er lett for oss som sitter i ganske godt betalte, veldig fleksible jobber å si at man må yte til fellesskapet. Det kan være andre som har veldig tøffe skiftordninger, og kanskje tjener ganske lite, og at det dermed vil føles lite igjen for å gå opp fra 60% til 100% for eksempel, i forhold til hvor tøff merbelastningen kjennes. Jeg tror det er sånne hensyn i første rekke som får folk til å velge deltid.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Agent Scully, her.

Er det antall timer som teller, eller er det rett og slett umoralsk med lavtlønnsyrker?

Jeg tenker at det er stillingsprosenten. I antall timer så er det ikke så mye oljearbeiderne jobber, 168/6=28 timer i snitt i uken, inkludert ferieukene da.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Agent Scully, her.

Er det antall timer som teller, eller er det rett og slett umoralsk med lavtlønnsyrker?

Ingen av delene? Jeg tenker at det er "bidra etter evne" som er greia.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Ingen av delene? Jeg tenker at det er "bidra etter evne" som er greia.

Jeg også. Og så er jeg enig at det også har med kultur å gjøre. Ingen hever på øyenbrynene om en sykepleier eller lærer ønsker å jobbe deltid, men jeg kan tenke meg ganske mange yrker der både arbeidsgiver og kolleger hadde blitt rimelig Ke? om noen plutselig kom på at de skulle gjøre akkurat det.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Najade, her.

Ellers blir jeg rimelig provosert av uttalelser om at det er urettfeigt at deltidsarbeidende har de samme velferdsgodene som oss. Nok en gruppe man skal hakke på altså, i tillegg til sykemeldte, trygdede og sosialhjelpsmottakere?

Det er en god del av de tre gruppene du nevner som jeg ikke uten videre unner en bit av kaka, men la oss håpe at de fleste faktisk fortjener den.

Hvordan forsvarer du at en fullstendig frisk og fin kvinne (eller mann, for den del) i tredveårene skal få subsidiert skole til barna, gratis legehjelp, barnetrygd, veier og broer fra felleskassen hvis hun ikke har bidratt til den i det hele tatt? Bare nysgjerrig.

[Katta]

Jeg synes forresten det er greit å jobbe deltid med små unger altså, der er det likestillingsperspektivet som er det største problemet her i landet synes jeg. Men jeg synes ikke det er greit at man over tid og på permanent basis velger å ikke bidra, men likevel velger å motta alt som velferdsstaten kommer med. Mange glemmer at skatt betaler for lege, sykehus, veier og skole også, ikke bare sykepenger og trygd.

[kie]

Jeg lurer på om kanskje Kristine Tofte har et poeng i forhold til hvilken modell vi forholder oss til i debatten også.

Mor veit best

Kanskje er ikke alle enige om hva som er det optimale?

Selv stiller jeg meg for eksempel ganske tvilende til samfunnsbidraget jeg sto for da jeg jobbet som telefonselger og at det var så himla mye bedre enn tiden og innsatsen jeg har lagt inn på hjemmebane for at sønnen min ikke trengte "ung ufør" allikevel. Jada, jeg vet. Vi snakker ikke om foreldre til barn med spesielle behov her osv. Poenget mitt er allikevel at det ikke er så svarthvitt. Foreldre til funksjonsfriske barn kan også gjøre viktige jobber selv om de ikke står i et arbeidsforhold. Det er ikke alle som drar hjemmefra om morgene for å redde liv og slukke branner heller. Å ringe fremmede under Dagsrevyen for å prakke på dem diverse saker føltes ikke akkurat superviktig i forhold til å synge for og legge barna mine.

Kanskje vil også slike ting påvirke den enkelte i deres vekting av "bidra til samfunnet" og "bidra hjemme". Et skille jeg forresten synes kan bli ganske kunstig noen ganger. Samfunnsbidrag starter ikke nødvendigvis alltid ved utgangsdøra og folk bruker kanskje forskjellige målestokker for å måle hva et godt bidrag egentlig er.

[Darth]

Ikke få lik del i velferdsgodene fordi man jobber deltid. En hjelpepleier tjener vel fort halvparten av en rørlegger - i full stilling - hvis det er sånn at bidraget til fellesskapet er det som skal telle så bør jo hjelpepleieren trekkes for velferdsgoder uansett, så lav som den lønna er. Mens en rørlegger trygt kan redusere ti prosent og fortsatt tjene bedre enn hjelpepleieren.

Eller er det ikke bidraget som teller egentlig? Men innsatsen?

[Katta]

Jeg vet ikke om noen har linket til dette ennå, men det var et interessant innlegg: http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...l#.UakH-mROq3k

Sitat:

Det ikke noe galt i narsissime, men det å få barn har blitt et eksistensielt prosjekt. Man realisere seg igjennom barna, og ikke igjennom jobben. Barneprosjektet spiser av arbeidsprosjektet, sier han.

Sitat:

Forskning viser at kvinner uten barn (eller med voksne barn) jobber mer deltid enn kvinner med barn under 16 år. Kvinner har en sterk og stigende deltidsrisiko i takt med ektefellens økende inntekt.

I 2011 var andelen av kvinner med barn som jobber deltid sunket til 36 prosent, mens andelen som jobber deltid blant kvinner uten barn økte til 44 prosent.

- Når over 40 prosent av dem som jobber deltid ikke er mødre, kan det se ut til å være noe bak tallene om at menn fortsatt er hovedforsørgere, sier Sørhaug.

Ifølge en undersøkelse fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), mener 30 prosent av gutter og jenter i Norden at mannen har en rolle å spille som hjemmets overhode når en mann og en kvinne er gift.

På spørsmål om man foretrekker en familie der kvinnen har en mindre krevende jobb enn mannen, der hun har hovedansvar for hus og barn, svarer 52,8 prosent unge mellom 15-20 år «ja».

Sier disse tallene noe om årsaken til at kvinner har lettere for å velge deltid enn menn?

[Meissa]

Jeg synes det må være greit å arbeide deltid når man har småbarn. Om det er mannen eller kvinnen som velger det er ett fett, spør du meg. Når det ofte viser seg å være kvinnen som velger å gå ned i stilling så tror jeg det henger sammen med tradisjonelle kvinneyrker som er ofte er tunge og har lav lønn. Så enkelt er det. Jeg kan ikke skjønne at det skal være vanskelig å forstå, i det hele tatt.

Jeg synes også det er snålt å degradere den innsatsen mange gjør i hjemmet til å ha null verdi nesten, og jeg blir stadig forundret over at ganske mange av brukerne her inne faktisk mener at man skal prioritere å arbeide fulltid framfor familie om man blir syk eller har svekket arbeidsevne for en periode. Det har stor verdi i å oppdra barn som fungerer og kan voksne opp og bidra positivt til samfunnet.

Vi er to som arbeider fulltid og jeg synes ikke det er lett, jeg og hadde vi hatt økonomisk mulighet til det så hadde jeg glatt gått litt ned i stilling. Rett og slett for å ha nok overskudd til å følge opp trolla mine. Her går det i middag og leksehjelp på ettermiddagene så er det kveld.

Her er en artikkel som jeg synes er ganske nyansert og morsomt skrevet. Det tar opp gode poenger på begge sider og jeg synes den får fram at det ikke er så svart/hvitt som mange vil ha det til. Vel verdt å lese!

http://www.prosa.no/2013/jobbe-litt-...leve-litt-mer/

Her er et sitat som jeg synes var ganske treffende, men artikkelen fremmer ikke utelukkende dette synet altså.

Sitat:

Mange småbarnsmødre opplever at representanter for statsfeminismen framstiller barnefødsler, amming og omsorgsinstinkt som irrasjonelle blindveier. De føler at kvinner oppfordres til å leve livet som om det var en hektisk Super Mario-ferd, der vinneren er den som runder brettet med flest pensjonspoeng i ryggsekken.

[oslo78]

Jeg som endelig har innsett at jeg burde jobbet deltid og slik spart staten for utgifter ved å gå på smellen min - også er det også galt...

Neida, jeg har ingen interesse av å jobbe deltid. Men så elsker jeg jobben min. Dersom jeg ikke hadde gjort det, har jeg forståelse for at det er fristende å ikke jobbe fem dager i uka når man har små barn.

Jeg gleder meg stort til jeg kommer meg opp i 100% igjen - forhåpentligvis i oktober. Barna mine er godt ivaretatt uansett heldigvis.

[Bokormen]

Om flere fedre trappet ned litt i de mest hektiske årene ville det jo ulempene ved å ansette småbarnsforeldre utliknes. Det vil uansett variere fra familie til familie hva man har lyst til og hvilke muligheter man har. Men at det nesten alltid er kvinnen synes jeg er litt rart ja. Det at vi er gravide, føder og ammer synes jeg snarere er et argument for at pappaen er den som kan være hjemme hver onsdag det andre leveåret, for å sette det litt på spissen.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Vi har begge jobbet noe deltid i perioder, jeg forstår godt fordelene ved å gjøre det. Men da må det også gå an å si at det er en egoistisk avgjørelse. Ikke gå i vranglås om andre påpeker fordelene ved å bidra til fellesskapet.

Hva mener man her med å "bidra til samfunnet"? (Dette spørsmålet går egentlig til alle som syns at man må bidra til samfunnet ved å jobbe 100%, ellers er man egoistisk eller bør ikke få ta del i samfunnets goder på lik linje med de skikkelige folka som jobber 100%.)

Er det den personlige skatten man mener er bidraget? I tilfelle er man jo skikkelig egoistisk om man velger å jobbe som ufaglært i en barnehage. Da burde man heller skaffet seg en utdanning som var godt betalt og tjent det tre- eller firedobbelte!

Jeg er gjerne med på at det bidraget til samfunnet som lærere, sykepleiere, brannmenn, politi, etc kommer med, er viktige bidrag i seg selv. Men betyr det da at de som står på Narvesen bidrar på et lavere nivå?

Jeg syns det er merkelig å kvantifisere "bidrag til samfunnet" ut fra stillingsprosent.