Ville du vært hjemme på heltid om mulig økonomisk?

[Marit K]

Nei, jeg ville ikke vært hjemme på fulltid. Til det trives jeg alt for godt med jobben min, som jeg føler er en utrolig viktig del av det å realisere meg selv. Jeg trenger å jobbe for å føle meg hel. Det jeg antagelig ville vurdert var å være hjemme en eller to dager i uka, fordi jeg også trives med å være husmor. Jeg kunne godt brukt tid på husarbeid, baking, og denslags mens mann og barn var på jobb og skole/barnehage.

[Teofelia]

En ting jeg derimot godt kunne tenke meg, var å ta permisjon fra jobb et år eller to og ta mer utdannelse. Den sjansen hadde jeg glatt grepet, om forholdene plutselig lå økonomisk til rette for det.

[Ruslebiffen]

Nei, absolutt ikke. Jeg kunne til nød jobbet 90 % i kombinasjon med at mannen gjorde det samme. Som mange andre her skriver så syens jeg det er godt å få brukt hodet mitt skikkelig og få brukt utdannelsen min. Jeg liker i grunnen både å sysle i huset og lage mat, men jeg hadde sannsynligvis blitt en svært sur dame om jeg skulle vært hjemmeværende husmor.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

En ting jeg derimot godt kunne tenke meg, var å ta permisjon fra jobb et år eller to og ta mer utdannelse. Den sjansen hadde jeg glatt grepet, om forholdene plutselig lå økonomisk til rette for det.

Det hadde jeg også! Selv om jeg er glad i utdannelsen min, er det et par andre utdannelser og yrker (ernæringsfysiolog, jordmor) jeg gjerne kunne tenkt meg, så det hadde vært en mulighet.

[Blåbær]

Vi greier oss i prinsippet med bare min mann sin inntekt.

Kunne fint jobbet deltid.
Jeg har en mann som jobber mye, pendler mye og reiser mye utenlands. Jeg syns det er blir litt hektisk å jobbe fulltid, men det går jo greit. Helst vil jeg jobbe 60% eller 80%.

Nå har jeg vert student med liten deltidsstilling i to år, og det har vert litt for ensomt for meg. Så nå har jeg takket ja til jobb 60 til 80% utenom fulltidsstudium ett år. Det tror jeg blir meget hektisk, hehe.

Etter jeg er ferdig med studiumet tenker jeg å jobbe fulltid, også skal mannen få mulighet til å trappe ned/prøve noe nytt.

[Synnemor]

Hvis vi hadde prioritert litt annerledes økonomisk, kunne jeg gått hjemme og levd på lønna til Synnemormannen.

Det hadde dog vært en særdeles dårlig løsning for familien A/S. Jeg hadde klikket i vinkel etter kort tid og trolig blitt sprø av både hjerneskrump, kjedsomhet og mangel på sosial omgang og faglig input. Alt dette hadde gjort meg til en sinnsykt dårlig mor og dessuten en sur og grinete kjæreste.

Jeg jobbet litt redusert i en del år (80 og 90%) fra en stund etter at nr 2 begynte i bhg og til i høst engang. Etter at yngstedamen begynte på skolen ble det meningsløst for meg å jobbe 90% og jeg gikk opp i full stilling igjen. Å gå ned i stilling og lønn for å vaske hus gidder jeg ikke, da får vi heller dele på vaskinga hele familien.

For øvrig blir det helt feil for meg å være økonomisk avhengig av en annen. Jeg vil kunne stå på egne bein selv om jeg har levd lykkelig med samme mann i snart 20 år og ikke har planer om å endre på dette. For meg er det også viktig å føle meg nyttig rent samfunnsmessig, å faktisk utføre et arbeid befolkningen har behov for.

Hadde jeg vunnet 50 millioner i lotto, hadde jeg fortsatt å jobbe som før. Kanskje hadde jeg tatt litt flere og lengre ferier, men dagliglivet mitt er jeg fornøyd med som det er.

[Inagh]

For en kort stund, kanskje, men nei - min kjære ønsker at jeg helst skal slutte å jobbe, det gjør livet vårt 100 % enklere mht Lillemann at jeg er hjemme. Men søren - jeg har en utdannelse, jeg har en yrkesstolthet - og jeg har ikke minst behov for å ha et sted hvor jeg blir sett på som kollega, fagperson, voksen og medmenneske - og ikke bare som mamma. (Og så liker jeg, må jeg innrømme, de ekstra kronene som kommer inn på konto fra min jobb. Det er ikke mye i måneden, men de kommer godt med.)

Jeg jobber ikke mye, men jeg klorer meg fast til de timene jeg har.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

For en kort stund, kanskje, men nei - min kjære ønsker at jeg helst skal slutte å jobbe, det gjør livet vårt 100 % enklere mht Lillemann at jeg er hjemme. Men søren - jeg har en utdannelse, jeg har en yrkesstolthet - og jeg har ikke minst behov for å ha et sted hvor jeg blir sett på som kollega, fagperson, voksen og medmenneske - og ikke bare som mamma. (Og så liker jeg, må jeg innrømme, de ekstra kronene som kommer inn på konto fra min jobb. Det er ikke mye i måneden, men de kommer godt med.)

Jeg jobber ikke mye, men jeg klorer meg fast til de timene jeg har.

Ja, det er dette jeg savner mest…
Det å være noen andre enn mamma og kone. Selv om jeg studere rså blir det noe annet når det er samlingsbasert, der vi bare møtes innimellom. Jeg føler jeg har mistet en identitet liksom.

[Skremmern]

Ja, absolutt, og det skal jeg nå. Men ikke med større barn (selv om de skal ha redusert tid i barnehage), men med Sumo, som ikke er året enda. Han skal begynne i barnehage og jeg i 100 % jobb neste høst, da er han rundt 20 måneder.

[Katta]

Nei, jeg trenger en arena jeg kan være bare meg på, få bekreftelser på og bruke hodet på. Hvis ikke blir jeg frustrert. Det blir også ubalanse i forholdet vårt, jeg merker veldig godt av at vi har godt av å dele det likt. I tillegg vil jeg være økonomisk uavhengig til en viss grad.

Hvis vi endrer forutsetningene du ga slik at det ikke er partnerens lønn som ga meg muligheten, men arv eller kapitalinntekt eller noe sånt ville jeg fortsatt ikke vært hjemmeværende, men i en sånn situasjon kan det være at jeg hadde tenkt noe mer alternativt med tanke på jobb fordi fokuset på opprettholdelse av egen inntekt ville være vesentlig mindre. For eksempel ta noe mer utdanning eller vurdert å jobbe for en ideell organisasjon.

[Fintdethei!]

Et ekstra år med permisjon når ungene var små kunne jeg nok tenkt meg. Men nå som minste snart er 5 år, så er ikke det noe tema. Men jeg kunne gjerne jobbe litt redusert, og hatt en helt annen jobb enn nå. Tenker jeg i perioder ihvertfall. I andre perioder er 100% som jeg er i nå, helt supert.

[Vind]

Nei, akkurat nå vil jeg ikke det.
Men jeg har vært hjemmeværende i flere år, i Norge og i utlandet, og det er ikke utenkelig at det skjer igjen. Og det er helt ok.

[naima]

Eg blir tussete av fødselspermisjon, og griner meg til delvis sjukemelding om eg er sjuk. Viss eg seier opp jobben for å vere heime trur eg sjefen min dør av latter...

Om vi fekk ein diger lottogevinst eller arv ville vi nok primært ha jobba litt mindre begge to, 70-80% stilling kanskje, og tatt meir ferie. Kanskje hadde vi også brukt eit år på å reise jorde rundt - heller litt mindre jobb og lengre feriar på begge enn null jobb på ein og full på den andre.

Det er dog meir sannsynleg at Mannen hadde slutta eller tatt permisjon frå jobben for å vere heime på fulltid, han har fleire "prosjekt" han sikkert kunne tenkt seg å halde på med eit par år. Men ingen av oss hadde vore heime med barna, vi innser stadig vekk at barnehagen er eit fantastisk tilbod. Eg hadde ikkje fått barn om det ikkje var mogleg å jobbe fulltid også i småbarnstida.

[Cuyahoga]

Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha tenkt meg.

[Palmen]

Nei, det kunne jeg ikke tenkt meg. Økonomisk selvstendighet er alt for viktig for meg, for ikke å snakke om viktigheten av voksenkontakt.

[Che]

Nei. Jeg er ikke laget for å gå hjemme.

[Tertit]

Kjerringa mot strømmen melder seg

Jeg var hjemme med ungene helt til minstemor begynte i 2. klasse og har aldri angret et eneste sekund. Tvert i mot så føler jeg meg priviligert som har kunnet bruke så mye tid på ungene. Jeg hadde masse overskudd og god tid til ungene. Mannen min er lærer, så det innebar at vi hadde alle skoleferier sammen alle fire. Vi har fra de var små hatt som mål at de skulle få være med på det meste som vi gjorde her hjemme, selv om det ofte innebar at det ble mere rot og tok lengre tid. Før ungene begynte på skolen var vi med i en barneklubb som møttes to ganger i uken og det var cirka 50 barn som var med der. Hadde jeg skulle valgt på nytt, så hadde valget mitt blitt akkurat det samme.

[Trixie]

Nei, der ville jeg ikke.
Nå jobber jeg deltid, 60 % og det er kjekt, men jeg studerer ved siden av (75%) noe som blir mye til sammen.
Jeg trenger å møte mennesker, bruke hodet, å bare være meg.

Hvis jeg bare skulle jobbet, ikke hatt studier så kunne jeg tenkt meg å jobbe 70-80 %.
Nå kunne jeg tenke meg å jobbe 50 % egentlig.

[Bomull]

Det kunne jeg overhode ikke tenke meg. Redusere til 60 % ja, men noe mer enn det er så langt fra hva jeg er laget av og for som det er mulig å komme tror jeg.

[Primrose]

Opprinnelig lagt inn av Lilletrille, her.

Haha, nei! Og ville familien hatt meg hjemme på heltid? Nope!

Men her var det jo overveldende enighet om at det vil ikke. Hvor er alle de som trives med å være hjemme da?

Det er nok ikke så mange av dem her på FP tror jeg.

Jeg kunne aldri i verden gått hjemme på heltid, av alle grunner som allerede er nevnt her. Det går på psyken løs å ikke møte andre voksne mennesker og faglige utfordringer, jeg er ikke så glad i husarbeid at jeg føler for å ha hovedansvaret for det, og jeg vil være økonomisk selvstendig. Deltid og tid til studier kunne jeg imidlertid vurdert!

[Mams]

Å gå hjemme og være husmor passer meg veldig dårlig.
Jeg blir i tillegg enda sløvere når det gjelder husarbeid når jeg suller hjemme.
Så det utgår for min del.