Flere med besteforeldre som ikke henger med i svingen?

[Bokormen]

Det er litt komisk. "Alle" kommenterer hvor lang og tynn eldste er, men de fleste kjøper klær etter alder. Gjerne en genser som blir for kort på ermene, og et skjørt som faller av.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det er litt komisk. "Alle" kommenterer hvor lang og tynn eldste er, men de fleste kjøper klær etter alder. Gjerne en genser som blir for kort på ermene, og et skjørt som faller av.

Mellomsøster fikk en genser fra HM i str 152 (= 12 år.) Joda, hun er 12 år, 174 cm og bruker damestørrelse L i klær.

[Cuyahoga]

Ja, det er bare å bytte. Men det er faktisk litt kjipt å måtte bytte så godt som alt tøyet ungene får til jul og bursdager fordi det ikke passer. Når nær familie spør hvilke størrelser som gjelder, glemmer det og kjøper for lite (eller kjøper sommerklær på salg til julegaver, og klærne passer akkurat i jula, og er for små til sommeren, det er jo klassikeren.)

[ingling]

Nå er dette første julen vår med barn, men her har vi enten fått penger til å kjøpe selv, eller så har de handlet ut i fra våre ønskelister der også størrelse var spesifisert (tror jeg da). Både min mor og svigermor har ganske god oversikt over hvilke størrelser som gjelder enn så lenge, men når de ikke har det lenger regner jeg med at de spør. Det er veldig vanskelig med størrelser når det kommer til større barn altså, og selv om en spør og kjøper det en får beskjed om, er det noen merker som er mindre i størrelsen etc. Jeg skjønner godt at en kan bomme. Hvis det er konsekvent feilkjøp år etter år og det føles som manglende interesse skjønner jeg at det blir litt sårt, i grunnen. Hvis det bare er en engangsfeil, not so much.

[007]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Nå er dette første julen vår med barn, men her har vi enten fått penger til å kjøpe selv, eller så har de handlet ut i fra våre ønskelister der også størrelse var spesifisert (tror jeg da).

Der kom jeg på noe: Vår eldste fikk vinterjakke i str 104 til sin første jul. Han var 10 måneder og vinterjakken ble med på 2 flyttelass før den endelig ble brukt. Den ble kun brukt en gang, den ble gjenglemt på bussen ved første bruk.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Der kom jeg på noe: Vår eldste fikk vinterjakke i str 104 til sin første jul. Han var 10 måneder og vinterjakken ble med på 2 flyttelass før den endelig ble brukt. Den ble kun brukt en gang, den ble gjenglemt på bussen ved første bruk.

[Frances]

Senk forventningene til barna, tenker jeg. Forklar dem før pakkeutdelingen at de kanskje kommer til å få gaver som kanskje ikke passer, og som man kanskje ikke ønsker seg. Livets realiteter rett og slett. Mulig det er kjipt med ting som ikke passer, men det meste er faktisk byttbart. Det å ikke få noe som helst ville ha vært så mye, mye verre. :lei julegavejaget:

[007]

Opprinnelig lagt inn av Frances, her.

Senk forventningene til barna, tenker jeg. Forklar dem før pakkeutdelingen at de kanskje kommer til å få gaver som kanskje ikke passer, og som man kanskje ikke ønsker seg. Livets realiteter rett og slett. Mulig det er kjipt med ting som ikke passer, men det meste er faktisk byttbart. Det å ikke få noe som helst ville ha vært så mye, mye verre. :lei julegavejaget:

Men du må da være enig i at det er ganske kjipt for barn som ønsker seg skøyter og som kanskje skal stå på skøyter i romjulen å få skøyter som ikke passer? Eller å få gaver som ikke passer og som ikke kan byttes?

[Cumulus]

Skuffelsen min går egentlig i et manglende engasjement. Dette gjentar seg år etter år, de gir ALLTID noe barna ikke trenger, ikke passer eller de har gitt før. De fikk f.eks også noen luer av dem i går som var akkurat like noen de har kjøpt før i høst. (i samme str som sist.) Disse passet jo. Men jeg synes som sagt dette vitner om et lite engasjement samtidig som jeg synes det er utrolig sløsete å kjøpe ting som man ikke trenger. Dessuten er det SÅ enkelt å bare ta en telefon til oss å spørre. Jeg sier IKKE at jeg ikke lærer barna mine å være takknemmelige uansett. Men at en treåring begynner å gråte synes jeg ikke er så rart, det er ikke lett å kontrollere følelsene sine i den alderen. Jeg mener at det ikke er størrelsen på en gave som er viktigst- det er tanken og engasjementet som ligger bak.

[Stjerneskuddet]

Det vitner om litt lite engasjement synes jeg når man kjøper mange størrelser for stort. Eller for smått da. En størrelse over synes jeg bare er flott. Det er jo ikke lett om man skal kjøpe klær og ikke spør etter størrelse, for alder og størrelse går ikke alltid overens. Heldigvis har vi ikke vært borti så mange bomgaver, men ungene ville absolutt ikke grått over det, uansett hva det var. Vi ville ha spøkt det vekk og sagt at sånn er det noen ganger. Og så evt prøvd å bytte. Kom forresten på at minsten fikk et politisett med bil, helikopter etc i år, fra oldefar. Dette er det eneste vi skal bytte, for han finnes ikke interessert i slikt, og får panikkanfall om det ikke går an å plassere en mann i bilen... Kunne valgt å spare på det, men velger å bytte i noe han har glede av nå, ikke minst fordi han fikk et nesten likt til toårsdagen sin av samme oldefar!

[polarjenta]

Her spørres det om størrelse, både fra besteforeldre og tante/onkel. Oldefar har ofte kjøpt for store klær, men i fjor traff han veldig bra, så jeg er spent i år. Det er ikke så enkelt å bytte siden vi ikke har kjedebutikker her, men det går sikkert bra

Jeg er forøvrig enig i at det er litt pussig at du(HI) ikke fikk gave fra søsteren din, mens mannen din fikk.

[Inagh]

Svigers er alltid i god dialog med oss før julegaver blir kjøpt inn. Far min orker ikke gå i butikker, så han gir meg penger og ber meg kjøpe noe gutta trenger.

[Niobe]

Nei, det er faktisk ikke alltid slik at gavekjøp er talende for engasjementet. Jeg tenker at de som tror det legger mye i gavene selv, men ikke alle gjør det. Uten at det sier så mye om hva de ellers gjør. Konseptet gaveutveksling har veldig forskjellig verdi for folk.

[007]

Jeg må innrømme at jeg er skuffet over svigers, som mener at detaljerte ønskelister blir for mye pes og som derfor heller gir penger. Det er ikke like stas for 8-åringen å få 1500 kr til jul som det er med langrennski, ulltøy i rett størrelse, et DS-spill hun har siklet på i flere måneder eller hage og hagemmøbler til dukkehuset.

[Frances]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg må innrømme at jeg er skuffet over svigers, som mener at detaljerte ønskelister blir for mye pes og som derfor heller gir penger. Det er ikke like stas for 8-åringen å få 1500 kr til jul som det er med langrennski, ulltøy i rett størrelse, et DS-spill hun har siklet på i flere måneder eller hage og hagemmøbler til dukkehuset.

Detaljerte ønskelister er et pes, og skaper forventninger. Det er ikke gitt at man finner det man trenger i den første butikken man er i. Kanskje ikke den tredje en gang. Aldri om jeg hadde forlangt at mine foreldre, eller svigers, skulle bruke mye tid på å matche mine barns ønsker i detalj. Det synes jeg er drøyt, og en smule storforlangende.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Om vi stod i fare for å ødelegge en ferie, så hadde jeg nok også ordnet utstyret selv. Men det ser jeg uansett på som vårt eget ansvar, og hadde nok ikke belaget meg på at andres gavekjøp skulle ordne det. Det er jo ikke bestillinger man leverer, man ønsker seg. Det er for meg to forskjellige ting.

Mine barn får og ønsker seg ting de trenger til jul, som skiutstyr. Jeg kunne selvsagt kjøpt alt de trengte en fredag før jul og ønskelistene kunne vært full av dilldall, men de ønsker seg heldigvis nyttige bruksting i tillegg til ting de ikke trenger, men vil ha.

Opprinnelig lagt inn av Frances, her.

Detaljerte ønskelister er et pes, og skaper forventninger. Det er ikke gitt at man finner det man trenger i den første butikken man er i. Kanskje ikke den tredje en gang. Aldri om jeg hadde forlangt at mine foreldre, eller svigers, skulle bruke mye tid på å matche mine barns ønsker i detalj. Det synes jeg er drøyt, og en smule storforlangende.

Så man skal altså kjøpe en haug med dill til andre fordi det er et pes å kjøpe noe folk ønsker seg? Det er i så fall langt fra min verden.
Jeg har drøssevis med tantabarn med lange øsnkelister og jeg anstrenger meg for å kjøpe noe de vil ha. For meg er det halve, eller kanskje hele, kosen: Å oppfylle ønsker. Ikke bare kjøpe noe jeg finner fordi detaljerte ønskelister blir pes. Det samme gjelder forresten de voksne; jeg kjøper ikke en cardigan til svigermor når hun øsnker seg et sjal. Da går jeg fra butikk til butikk og leter etter ønsket, jeg kjøper ikke bare noe jeg finner fordi jeg ikke orker å anstrenge meg for å finne det hun vil ha. Kanskje storforlangene, men jeg vil gi folk noe de ønsker seg og blir glad for.

[Niobe]

Ja, det er kjipt, men jeg tenker at det er "leve-med-kjipt". Gaver er noe man får av andre fordi de ønsker å gi, ikke fordi man har krav på noe. Noen ganger får man akkurat det man ønsker seg, andre ganger ikke. Noen kjipe opplevelser tåler man å ta med seg på veien. Alt trenger ikke være knirkefritt. Men ja, mine får mange gaver. De tåler at ikke alt er midt i blinken.

[007]

Om en får mange gaver tåler en lettere at ikke alt treffer. Men om noen bommer år etter år, så skjønner jeg om barna (og de voksne) synes det er kjipt.

[Niobe]

Ja, men det er ikke mer enn kjipt heller. Og det er slett ikke ille, egentlig.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, men det er ikke mer enn kjipt heller. Og det er slett ikke ille, egentlig.

Jeg synes det er ille om det bommes år etter år. Jeg, som er voksen, blir glad for ting jeg ønsker meg og som er kjøpt med omtanke for å glede akkurat meg. Jeg blir ikke lei meg om det bommes ett år (som at jeg får klær som ikke passer eller det samme som jeg fikk i fjor), men om dette gjentar seg år etter år, så blir jeg både skuffet og lei meg. Det samme blir ungene mine og det skjønner jeg faktsik godt.
Jeg har barn som ikke får så mye uten om jul og bursdager og de ønsker seg ting veldig lenge før de får det. De vil selvsagt bruke det de får og blir lei seg om de må vente 2-4 dager før de endelig kan få bruke det de har ønsket seg.