Mobbing blant voksne

[kie]

Jeg blogget litt om det for et par år siden. Der er det i alle fall noen lenker og info fra forskning.

I tillegg har denne damen skrevet og holdt en del foredrag om mobbing. Mobbebloggen ble etablert da hun skrev "Fordi jeg fortjener det?" og inneholder også en del info.

[Skremmern]

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg har tenkt en del på dette de siste dagene. Jeg var på foreldremøte i barnehagen til Smurfen i går, og der ville en mor sette noe på dagsorden. Å lære barna å oppføre seg allright mot de som de misliker. Det er mye fokus på venner, å behandle venner og de man liker fint, men hvordan skal man behandle de man ikke går overens med. En annen mor kunne fortelle at på deres sønn skole, har de en regel som sier at det ikke er lov å si nei hvis noen spør om å få leke sammen med noen. Ped.leder sier at en sånn regel har vi ikke her, og kommer heller aldri til å få. Det måtte være lov å mislike noen og ha et ønske om å leke med noen andre. Men man må behandle dem ordentlig, ikke være slem, men ha respekt og blablabla.

Styrer er i rommet og hører på. Hun bryter inn og sier at dette ordet å "mislike" er veldig sterkt, og at man skal ha en temmelig god grunn for å mislike andre. Hun sier at denne "leke med alle"-regelen er fin på den måten, og at vi ikke skal gi barna en grunn til å utestenge og mislike andre. Og da må man starte tidlig.

Jeg synes dette er veldig tankevekkende, spesielt etter "jeg liker deg ikke"-meldingen jeg fikk servert her om dagen. Jeg føler meg ikke mobbet, altså, men jeg følte meg litt avkledd fordi jeg ikke kjenner vedkommende og vedkommende kjenner ikke meg. Men sårt var det, i flere dager etterpå, og jeg prøvde å sette ord på hvorfor det er sårt at en total fremmed sier noe sånt. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er veldig få personer jeg misliker, som jeg ikke liker og som jeg kan stå inne for. Altså sagt det til dem, og hatt det helt greit med meg selv etterpå. På en tidligere arbeidsplass opplevde jeg at en kollega var brysk mot meg. Hun anklaget meg for noe som ikke var sant, og selv om jeg visste at det ikke var sant og selv om jeg visste at alle andre visste at det ikke var sant, hørte en del av meg på henne. Jeg er en sånn som liker å bli likt, men jeg er ikke villig til å jatte med andre og snu kappen etter vinden av den grunn. Jeg håper at forskjellige meninger til tross, synes folk at jeg er en ok person. Denne dama på jobb kan umulig synes det mtp hva hun gjorde mot meg, og selv om denne episoden fikk meg til å faktisk mislike henne, så var det sårt å tenke på. Det gjør meg kanskje svak, ikke vet jeg, men jeg er nå engang skrudd sammen sånn.

Og jeg har venninner som kaster ut dette ordet i tide og utide "jeg liker ikke den og den", "jeg misliker den og den", og når jeg spør hvorfor, så er det sjelden noe voldsomt som ligger til grunn. Det kan være måten de snakker på, måten de sier ting på, forskjellig syn på livet, barneoppdragelse mm. På et arbeidssted vil man merke sånt. Er det en bekjent av en bekjent det er snakk om, kan man holde seg unna, snakke med noen andre og omgås bare ved spesielle anledninger, kanskje, men på et arbeidssted merker man sånt. At man blir mislikt.

For å avslutte delen av innlegget mitt som tar for seg forum, vil jeg si at det er flust av personligheter her inne, og noen er naturlig nok mer kjente og fremtredende enn andre. Det er sånt som gjør forumet spennende og levende! Uttalelsen jeg fikk var ikke spesielt sjokkerende eller uventet, man er da voksen, men det gjorde likevel noe med meg å lese det. Jeg er kanskje litt naiv på det punktet. Jeg tenkte med en gang at nå må jeg gjøre noe her. Slutte å mene så mye, si så mye, ikke delta hele tiden, ikke bli oppjaget eller hormonell og skrive noe jeg kanskje angrer på. Jeg tåler kanskje ikke svaret. Det var rett og slett ekkelt, og hvis det er slik at man misliker andre så lett, og mislike er jeg enig med styrer i barnehagen er et sterkt ord, så er det ikke rart konflikter oppstår rundt om.

Jeg har en mor og en bror som bruker "hater" om alt mulig. Hater regn, hater snø, hater den og den serien, hater å våkne før vekkerklokka ringer osv. Når storesøster bruker det ordet om å stå opp tidlig eller å måtte legge seg tidlig, prøver jeg å ta det med rota og lære henne andre ord. At å hate er et sterkt ord, og at folk legger forskjellige ting i det, så det kan være greit å tone det ned litt.

Dette ble veldig langt, og en blanding av alt mulig rart, ser jeg.

[Pebbles]

Ordet "mislike" sitter langt inne hos meg også. Jeg har blitt såpass sosialt rund i kantene i voksen alder at jeg synes de aller fleste er ok folk - det er mulig jeg har vært spesielt heldig med kolleger og annet nettverk, for jeg kan telle på én hånd folk jeg "misliker". Det er da fortrinnsvis folk som behandler andre mennesker dårlig - jeg misliker aldri andre for småting.

Jeg synes ikke det er rart om man blir lei seg for uttaleleser om en selv på nett. Den jevne, aktive FP'er vet mer om mitt indre liv enn de fleste jeg omgåes irl. Det er klart at man da gjør seg veldig sårbar for tilbakemeldinger. Jeg har ved en to-tre anledninger fått "støttende" kommentarer av arten "Dette er jo helt sjokkerende, men jeg er faktisk enig med Zoë ". Jeg har aldri følte meg mer freakish enn når jeg har lest slike kommentarer. Så fuckings far out er jeg vel for pokker ikke, tenker jeg da.

Jeg har mer enn én gang prist meg lykkelig for at jeg aldri har vært utsatt for mobbing eller annen form for trakassering. Når man kjenner hvor vond én enslig sårende kommentar i enkelte situasjoner kan være, så kan man bare forestille seg hvor negativt gjentatt nedvurdering og plaging vil være for psykisk og emosjonell velvære og i sin tur selvfølelsen. Det har jeg stor respekt for.

Jeg synes du setter ord på noe viktig mtp behandling av folk man ikke har så mye til overs for, Skremmern. Så lenge det ikke blir en daglig tvangstrøye, så tenker jeg at barn ikke har vondt av å tilbringe litt tid med andre barn som de ikke er en fullkommen match med. Og samtidig så er dette med å behandle alle andre respektfullt og omsorgsfullt det aller beste grunnlaget for å skape et klima der mobbing ikke får vokse og blomstre.

Jeg hadde senest i dag en elevsamtale med en tenåringsgutt som beskriver seg selv som lett å irritere og litt småarrogant. Han sa følgende: "Jeg har lett for å ikke like andre. Men jeg viser det ikke tydelig og jeg oppfører meg høflig mot alle."

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg hadde senest i dag en elevsamtale med en tenåringsgutt som beskriver seg selv som lett å irritere og litt småarrogant. Han sa følgende: "Jeg har lett for å ikke like andre. Men jeg viser det ikke tydelig og jeg oppfører meg høflig mot alle."

Oi, det var selvinnsikt, det. Jeg tenker at det er greit å vite at man har et problem på det punktet, for da kan man også, om ønskelig, gjøre noe med det. Jeg har fått en del ting inn med morsmelka fra min negative mor, og jeg har måtte (og må daglig) jobbe knallhardt med meg selv og hvordan jeg opptrer overfor egne barn. Men det er så verdt det. Jeg liker de fleste, jeg kan ikke nevne et eneste nick på dette forumet som jeg misliker, så jeg har ikke et problem der (og det er meget mulig at de som misliker andre mener de har grunnen nok til det og ikke anser det som et problem i det hele tatt), men når vi snakker mobbing, når vi snakker raushet overfor andre, det vi alle (forhåpentligvis) prøver å lære egne barn, så er det å practise what you preach det aller viktigste, tror jeg. Det er ikke nok å bare si det.

[Che]

Vi har hatt tendenser til å være "i varmen" eller ei. Det er for meg mobbing på høyt nivå når det kommer fra ledelsen.

[rine]

De eneste gangene jeg har hørt noen har sagt (eller skrevet) rett ut av de ikke liker meg er faktisk her på FP. Jeg blir sikkert mislikt andre steder også, men det er litt zpesielt at man føler behov for å si det rett ut, ja.

[Nora H]

Har sett mobbing fra sjefer overfor ansatte. Ansatte som til slutt ikke har orket mer og sluttet. Sjefer som vil skvise ut folk de ikke liker. Kvalmende.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Har sett mobbing fra sjefer overfor ansatte. Ansatte som til slutt ikke har orket mer og sluttet. Sjefer som vil skvise ut folk de ikke liker. Kvalmende.

Jeg liker deg Rine :kozemoze:

Jeg liker ikke alltid meningene dine dog.

[Polyanna]

Interessante tanker, Skremmern. Det er jo viktig at barna både vokser opp med en evne til å se etter det gode i folk de ikke nødvendigvis "liker" kjempegodt i utgangspunktet, men også med at de lærer seg at de i og for seg er ok å innrømme at noen folk liker man bedre enn andre (men at man likevel oppfører seg anstendig).

Jeg føler i hvert fall at mye av de mobbesamtalene vi hadde på skolen bommet helt, for det ble så ENKELT. "Alle skal få være med - ingen skal være slemme - inni er vi like - tralala". Man turde ikke si eller anerkjenne at "det vil alltid være slik at noen folk vil du synes er dønn irriterende av en eller annen grunn." Jeg tror mange følte at "vær snill med hverandre, alle er så fine og greie" gjorde at man så på det hele som irrelevant og urealistisk. Og at mange ga seg selv frikort til å være ekle mot folk de syns var så irriterende at de ikke taklet det i det hele tatt.


Vi har barn på en liten skole, og det har fordeler og ulemper, men en av fordelene er at jeg ungene rett og slett bare MÅ lære seg å sette pris på de de har å leke med. For det er ikke så mange å leke med. Det skaper gnisninger og frustrasjoner: min firkantede, ordentlige, urampete og litt uempatiske fyr både irriterer seg over og irriterer den kreative, utadvendte, fantasifulle og, eh, fleksible-med-sannheten, vennen sin. Men de lærer litt hver gang det smeller, og setter mer og mer pris på hverandre, er oppriktig glade i hverandre og jeg tror begge har fått med seg en veldig verdifull lærdom for livet av det vennskapet.

[Polyanna]

Og angående spørsmålet i HI:

Nei, jeg tror ikke jeg har sett mobbing blant voksne. Jeg har vært velsignet med å jobbe på veldig "rasjonelle" arbeidsplasser med veldig grundige og innarbeidede måter å gi tilbakemeldinger på. Da kommer man ikke så langt med ubegrunnet skvalder, og man vil få fanget opp om noen røyker mer enn de jobber, før det plutselig kommer som en sjokkbeskjed.

Det betyr ikke at jeg ikke har opplevd konflikter, eller har blitt behandlet urimelig. Jeg har grått på do jeg også. Men det har ikke vært systematisk eller over tid. Og det har blitt håndtert.

[Billa]

Jeg absolutt hater all form for utestengelse og latterliggjøring av andre. Voksne eller barn spiller ingen rolle, og selvhevdelse på grunn av det ene eller andre (kunnskap, intelligens, økonomi) er en av de absolutt dårligste egenskapene jeg kan tenke meg. Sammen med mangel på evne til å tenke selv, og av den grunn bare kaste seg på en eller annen flertallsbølge .Dette synspunktet lar jeg nok av og til komme til syne her på FP også...

Jeg er skrekkelig stolt av at datteren min får skryt av klassekamerater for å "si de riktige tingene" når det gjelder rettferd og rett og galt, og evner å stå for det hun mener selvom hun er alene om det. De egenskapene har jeg helt bevisst vært med på understreke viktigheten av. Utestengelse og ekskludering i skolegården for eksempel har vi snakket MYE om.

Jeg er leder på min arbeidsplass, og er veldig bevisst på at min rolle og oppførsel setter eksempel for personalet. Mobbing, ufinheter eller manglende hjelpsomhet er helt uakseptabelt hos oss, og det blir slått ned på umiddelbart. Det er viktig for meg at særlig nye (ofte unge) ansatte skal føle seg trygge og iveratt, og jeg har for flere år siden gitt skriftlig advarsel i et tilfelle hvor en en nyansatts autoritsrolle ble "testet" ut.

Mobbing er ugreit i alle former, men det er viktig for meg å få høre alle de involvertes syn på saken. Vi føler ting ulikt, og vi har ulike måter å formidle det vi sier og mener på. Hvis jeg hadde fått vite at en av mine ansatte hadde følt seg mobbet av meg hadde jeg blitt helt knust, og virkelig gått langt inn i meg selv for å endre min måte være på.

[Liljekonvall]

Mobbing, kanskje men jeg følte meg iallefall trakassert på en av mine tidligere arbeidsplasser. Åpent kontorlandskap og i såpass lite rom, at alle hørte hva alle sa. Vi hadde ei skikkelig hurpe, som trodde og mente hun var den viktigste personen i firmaet. Gift med en avdelingsleder, så om hun var bitchy, så var det ikke så mange som turte å ta igjen med henne.
Minst et par av gutta, var veldig på nett med henne og jeg fikk skikkelig sjokk første dagen jeg hørte hun baksnakket disse gutta også. Smisket med dem når de var tilstede og baksnakket så fort de var ute av kontoret. Og slik holdt hun jo på med oss alle.

Tilslutt rant begeret mitt over, og jeg tok igjen med henne.
Og hva skjedde da ? Jo da, jeg ble nå lagt for hat!

Om å gjøre å slenge mest mulig dritt. Vi hadde også en del vikarer, og hver gang det kom en ny, så ble vikaren raskt tatt med ut for pause/røykepause og jeg ble baksnakket til de grader

Dette gikk opp for meg da jeg et par ganger sto og snakket med vikarer, og de etterhvert utbrøt "du er jo ikke sånn som NN sier jo ". Og de fortalte da hun hadde sagt ting om jeg (som selvsagt ikke hang på greip) så fort de hadde kommet første arbeidsdag.

Jeg tok det opp med ledelsen, men ingenting ble gjort. Hun var såpass viktig for jobben, for var jo en av få uten barn, som kunne jobbe overtid nårsom helst, og dessuten gift med en avdelingsleder, en som var konfliktsky som fy (han satt jo rett foran henne og hørte all drittslenginga hennes).

Og kundesamtaler ble gjenfortalt av NN, med høy og skingrende stemme, gjerne endel overdrevet....for å få de andre til å le / bli imponert.

Da jeg ble 50% sykemeldt under svangerskapet med minste, ble jeg flyttet til et annet kontor, for å gjøre forefallende arbeid, samt endel oppgaver knyttet til jobben min. (det fungerte ikke å jobbe halv stilling i den jobben jeg hadde).
Satt sammen med regnskapsdamene på jobben, og der hadde vi det veldig koselig. Sååå deilig å slippe å høre skingrestemmen som snakket overdrevent høyt, slik at alle skulle høre hva hun så.
Så deilig å slippe å høre all drittslenginga.

De visste også hvordan NN var, men orket ikke ta tak i det, siden de satt et annet sted og ikke hadde daglig kontakt med vedkommende.

Så etter 2 års permisjon (ett år uten lønn), bestemte jeg meg for å si opp jobben min. Ikke for at jeg var redd NN eller fikk vondt i magen av å skulle gå på jobb og møte henne, men rett og slett fordi jeg fant ut at jeg ikke orker å bruke mesteparten av dagen min til å sitte å høre på dritt. Så mye var ikke jobben verdt, selvom jeg hadde vært der i 5 år og ellers var veldig fornøyd med jobben.

Jeg konkluderte bare for meg selv, med at hun hadde oppmerksomhetstrang og mulig dårlig selvtillit. Tråkke på andre gjør seg selv så mye større lizzm....

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og det har blitt håndtert.

Dette tror jeg er en av de viktigste egenskapene en arbeidsplass kan ha, etter mitt syn. Ingen er garantert at det ikke dukker opp konflikter, dårlig stemning og kjip behandling av kolleger osv. Men det at det blir tatt tak i på en ryddig og grei måte når noe skjer, har alt å si.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Lenam, her.

Jeg liker deg Rine :kozemoze:

Jeg liker ikke alltid meningene dine dog.

Takk for det, men hvorfor quoter du NoraH?

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Har sett mobbing fra sjefer overfor ansatte. Ansatte som til slutt ikke har orket mer og sluttet. Sjefer som vil skvise ut folk de ikke liker. Kvalmende.

Eller det kan være sjefer som prøver å bli kvitt folk som ikke fungerer. Egentlig er vel det like så sannsynlig. Jeg for min del kan godt jobbe med folk jeg ikke er så stor fan av, men jeg kan ikke jobbe med folk som ikke fungerer i jobben.

Og, ja, mobbing og utestengelse foregår i høy grad på FP også. Ganske ofte kan man jo lese at "nei, men da passer du kanskje ikke inn her, da..." hvis en nybegynner har feil meninger og i tillegg ikke klarer å argumentere ordentlig for de. Jeg er likevel ikke sikker på om det er riktig å stille samme krav til et forum som til en arbeidsplass. Har vi en plikt til å være hyggelige mot alle, eller er forum en friarena der folk må passe inn eller la vær?
Eller var dette kanskje opptakten til en helt annen diskusjon?

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Takk for det, men hvorfor quoter du NoraH?

For mye rødvin. Ikke bare blir jeg amorøs, jeg feilqouter også.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Eller det kan være sjefer som prøver å bli kvitt folk som ikke fungerer. Egentlig er vel det like så sannsynlig. Jeg for min del kan godt jobbe med folk jeg ikke er så stor fan av, men jeg kan ikke jobbe med folk som ikke fungerer i jobben.

Ja, det kan også være tilfelle, men på denne arbeidsplassen er det så absolutt ikke tilfelle.

[007]

Jeg tror ikke jeg har sett eller opplevd mobbing blant voksne eller på arbeidsplassen, men jeg har opplevd en kollega som følte seg mobbet og der vi andre satt igjen som store spørsmålstegn.

Jeg har også opplevd utestenging og manglende inkludering og det var vanskelig. Jeg er ikke så veldig inkluderende mot nye den første måneden, jeg er litt sosial klønete, er brauten og høyrøstet og sier de feile tingene og virker sikkert kjempeselvsikker når jeg egentlig føler meg som et nek, så jeg holder meg litt i bakgrunnen den første tiden, kjølig og avmålt .
Denne nye kollegaen var en ung, nyutdannet jente som ikke under noen omstendigheter slapp inn i den erfarne hønseflokken på jobben. Så da måtte kjeitete meg ta meg av henne, og jeg var selvsagt livredd for å skremme vettet av jentungen og å si og gjøre de feile tingene. Men det gikk bra, hun kom gradvis inn i varmen, og ble veldig glad i meg.

Men jo - det finnes voksne som mobber. Det vinnes voksne som går inn for å trykke andre mennesker ned i driten, enten for å heve seg selv eller fordi de liker å se andre nede.

Og Skremmern: Jeg er en som bruker sterke ord og mange utropstegn. Jeg hater mandager, jeg hater gult. Og slik er jeg, slik snakker jeg. Om om andre føler seg mobbet av mine sterke ord (det er det nemelig godt mulig at noen sarte sjeler gjør), så er jeg enig med Him: Da har vi forskjellige oppfatninger av virkeligheten.

[Skremmern]

Ja, altså, jeg nekter ingen å bruke "hate", men jeg vil ikke at mine barn skal gjøre det, så jeg lærer dem andre ord. Det siste du sier, at andre kan føle seg mobbet av de sterke ordene, kommer jo helt an på hva du sier og hvilken sammenheng du sier det i, jeg tviler på at noen tar seg nær av at du hater mandager.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det siste du sier, at andre kan føle seg mobbet av de sterke ordene, kommer jo helt an på hva du sier og hvilken sammenheng du sier det i, jeg tviler på at noen tar seg nær av at du hater mandager.

Jepp.

[Jessica]

Ja det kan man si.

Kollegaer sa fra til ledelsen, men ledelsen gjorde ikke annet enn å ringe mobbeofferet en måned etterpå for å høre hvordan det gikk. Da satt mobberen rett bak skilleveggen så offeret svarte sjefen: Det går på et vis.

Dermed var problemet løst for sjefen og offeret hørte ikke noe mer. 6 måneder etterpå ba offeret om overflytting til en annen del av landet. Sjefen spurte ikke noe om hvorfor. Problem løst!!!