Hvem var du på videregående?

[Mani]

Om det var noen kule og populære i klassen min på videregående så måtte det ha gått meg regelrett helt hus forbi. Jeg grubler litt over dette nemlig fordi jeg ser at så mange av dere snakker om dem.

Innser at videregående skole langtfra var noe høydepunkt i mitt liv. Bare tre vanlige år jeg måtte gjennom for å kunne gå videre.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Om det var noen kule og populære i klassen min på videregående så måtte det ha gått meg regelrett helt hus forbi. Jeg grubler litt over dette nemlig fordi jeg ser at så mange av dere snakker om dem.

Innser at videregående skole langtfra var noe høydepunkt i mitt liv. Bare tre vanlige år jeg måtte gjennom for å kunne gå videre.

Jeg har grublet litt jeg også, mens jeg har lest innleggene her, og sånn er det for meg også. Bortsett fra de nærmeste vennene og et par som jeg har hatt sporadisk kontakt med de siste årene er klassen bare en grå masse for meg i dag, og jeg kan ikke huske at jeg oppfattet noen som kule eller populære. Det er dog godt mulig at noen oppfattet seg selv sånn, og andre kan godt ha gjort det også. Jeg tror rett og slett ikke jeg var interessert nok til å få det med meg; følte meg sååå mye voksnere enn de andre fordi jeg hadde vært et år i utlandet og var eldre enn dem og i tillegg hadde kjæreste som var "ordentlig" voksen (som i ferdig med utdanning og i jobb, med eget hus og bil). I tillegg trivdes jeg ikke særlig i klassen og savnet dem jeg gikk sammen med før jeg dro til USA. De to siste årene ble derfor bare en mellomstasjon for meg på vei mot høyere utdanning i Trondheim. Det var fine år, det!

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg har grublet litt jeg også, mens jeg har lest innleggene her, og sånn er det for meg også. Bortsett fra de nærmeste vennene og et par som jeg har hatt sporadisk kontakt med de siste årene er klassen bare en grå masse for meg i dag, og jeg kan ikke huske at jeg oppfattet noen som kule eller populære. Det er dog godt mulig at noen oppfattet seg selv sånn, og andre kan godt ha gjort det også. Jeg tror rett og slett ikke jeg var interessert nok til å få det med meg; følte meg sååå mye voksnere enn de andre fordi jeg hadde vært et år i utlandet og var eldre enn dem og i tillegg hadde kjæreste som var "ordentlig" voksen (som i ferdig med utdanning og i jobb, med eget hus og bil). I tillegg trivdes jeg ikke særlig i klassen og savnet dem jeg gikk sammen med før jeg dro til USA. De to siste årene ble derfor bare en mellomstasjon for meg på vei mot høyere utdanning i Trondheim. Det var fine år, det!

Uttrykket "de kule" har alltid fått meg til å fnise litt - både som tenåring og nå som voksen. Jeg har alltid hatt mange venner både på skolen og gjennom ulike fritidsinteresser og jeg har alltid blitt dratt mot folk ut fra hvilke egenskaper de har (humor, selvstendghet, oppegåendehet, empati) og graden av kulhet har alltid vært helt irrelevant.

Årene på vgs var deilig fordi det var så befriende å komme til en stor skole med nesten 1000 elever - jeg følte meg voksen og friiii. Men jeg trivdes ikke noe særlig i klassen - noen av klassekameratene var hyggelige og voksne, men klassen var preget av en ungdomsskoleånd og de som så på seg selv som "kule" var ikke så veldig kule i mine øyne. Jeg var veldig misunnelig på venninna mi som gikk i en klasse der alle de voksne, hyggelige, trygge og politisk engasjerte guttene var - i en slik klasse hadde jeg hatt det som plommen i egget.

Nå som jeg jobber som lærer i vgs er det veldig interessant å observere de ulike sosiale rollene. Jeg har ofte samtaler med utilpasse elever hvor jeg forteller dem at livet i klasserommet er en helt egen boble og at om de ikke passer inn der, så er det bare en liten parantes i den store sammenhengen - den virkelige frihetsfølelsen begynner når man blir ordentlig voksen og velger utdanning/jobb/bosted/venner helt fritt etter egne interesser og personlighet.

[Mani]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg har grublet litt jeg også, mens jeg har lest innleggene her, og sånn er det for meg også. Bortsett fra de nærmeste vennene og et par som jeg har hatt sporadisk kontakt med de siste årene er klassen bare en grå masse for meg i dag, og jeg kan ikke huske at jeg oppfattet noen som kule eller populære. Det er dog godt mulig at noen oppfattet seg selv sånn, og andre kan godt ha gjort det også. Jeg tror rett og slett ikke jeg var interessert nok til å få det med meg; følte meg sååå mye voksnere enn de andre fordi jeg hadde vært et år i utlandet og var eldre enn dem og i tillegg hadde kjæreste som var "ordentlig" voksen (som i ferdig med utdanning og i jobb, med eget hus og bil). I tillegg trivdes jeg ikke særlig i klassen og savnet dem jeg gikk sammen med før jeg dro til USA. De to siste årene ble derfor bare en mellomstasjon for meg på vei mot høyere utdanning i Trondheim. Det var fine år, det!

Jepp der har du meg også bortsett fra at det var folkehøgskole jeg hadde drevet med i mellomtiden. Det var helt uaktuelt for meg å se to ganger på noen av guttene i klassen og jeg fikk meg også voksen kjæreste som var i arbeid. Jeg festet med mye eldre folk og lånte kjæresten min sin bil på skolen. Muligens også derfor det ikke falt meg inn at noen skulle være så kule av de i klassen min, for meg var deihvertfall ikke det.

[Irma]

Nå gikk jeg fire år på videregående, i fire ulike klasser. Og gikk fra å være en jente som bodde hjemme hos mamma uten kjæreste, til en voksen person med samboer i løpet av den tiden. Så her kan nok svarene være mange.

Jeg tror jeg av en del vil huskes som den alltid svartkledde og rocka, som stort sett jobbet, gikk på skole, eller var på rockepuber av ymse slag. Og som hørte på støyende musikk med alt for høy lyd på walkman. En som turte å si meningene sine i skoletimene (jeg trodde egentlig du var en sånn "natur og ungdom" fikk jeg høre, uten at jeg vet helt hva det betyr ), en som var helt idiot før prøver med smånervøse sammenbrudd på grunn av forventninger om stryk på tross av stadig gode karakterer (med unntak av på Handel- og kontor hvor jeg ga jamt blanke, siden jeg visste at jeg hadde havnet på feil hylle). Og en person som var veldig veldig intenst forelsket til stadighet, med en forkjærlighet for gutter med langt hår. Mesteparten av tiden var jeg forelsket i han som nå er min mann, men det var også en solid dose andre gjesteforelskelser på veien.

[007]

Jeg er usikker på om det var noen som var kulere enn andre. Vi tilhørte forskjellige gjenger, noen var mer seriøse enn festegjengen. Jeg tilhørte siste nevnte gjeng.

[Irma]

Jeg føler også at kulhetsbegrepet er litt fremmed for meg, iallefall for perioden på videregående. Der føler jeg at folk tok ulike retninger. Noen var rocka, noen var av treningstypen, noen kjørte hippie, andre var superskoleflinke og dydige - jeg oppfattet liksom ikke at det ene nødvendigvis var så mye kulere enn det andre, at det var noen få som var "kremen" som alle så opp til.

På ungdomsskolen derimot, følte jeg mer av den biten. Der var jeg den som hang på røykehjørnet. Det var muligens et kulhetstegn da. Nå synes jeg ikke det lenger. *knirk*

[Dixie Diner]

På videregående var jeg sånn middels populær og middels flink, helt vanlig, egentlig. Eller, i andre klasse ble jeg vel mest kjent som "hun der vegetarianeren".

På ungdomsskolen, derimot ... Det var da jeg tok helt av, jeg var ferdig med festing og alt da jeg begynte på videregående. Det var på ungdomsskoletrinnet du fant meg halvdød og fordrukket i byen på en torsdagskveld, det var da jeg rømte hjemmefra i 2 døgn mens politiet lette byen rundt, det var da jeg måtte ha møter med Uteseksjonen hver uke (de tok meg til og med på tur til Preikestolen), og det var da jeg stjal penger av mamma, tok bussen til byen og var med ukjente mannfolk hjem fra utesteder og biljardsjapper osv (men hadde aldri sex med dem, at jeg ikke ble voldtatt er et mysterium i dag). Det er helt vilt å tenke på hvordan livet mitt var da, men det var bare en periode på et år eller noe. Etter det har jeg vært nesten for fornuftig, et prakteksemplar.

[Mrs. Longbottom]

Veldig rocka og svartkledd. Glad i fest og moro, ikke så opptatt av skole, men kunne sette inn støtet innimellom. Jeg var ganske usikker på meg selv etter en tøff tid på ungdomsskolen, og hadde behov for uniformering og å føle tilhørighet til en gruppe. Rockerne var min gjeng

[Fibi]

På ungdomsskolen var jeg stemplet som billig, mobbeoffer, upopulær men med noen få venner. Billigstempelet ble med meg til videregående, og etterhvert endte jeg opp med å gjøre meg fortjent til "tittelen". Jeg var usikker, prøvde å passe inn men fikk det aldri helt til, men hadde noen få venner (som jeg ikke gikk på skole med). Det var ikke før jeg ble sammen med mannen i en alder av atten år at ting begynte å falle på plass for meg. Har mange fine minner, men flere "ikke fullt så fine".

[Nabojenta]

Jeg var harry, rocka, rappkjefta, vulgær (i kjeften) og svimete. Festet og hadde det morsomt, og så ikke nødvendigheten i å gjøre lekser eller følge med i timene. Det var jo så mye annet gøy å holde på med. Som agenten dukket jeg opp brisen og ble til og med sendt hjem av lærer ett par ganger da jeg var FOR brisen. Jeg var ingen mobber, men kjempet heller hardt for dem som ble urettferdig eller dårlig behandlet. Har ikke tall på alle de gangene jeg viftet med knytteneven forna nesa på de store, stygge guttene som gjorde livet jævlig for andre.
Jeg er mye den samme i dag, dog litt roligere og mer ansvarsbevisst.

Det der med "de kule" var vi som gikk yrkisen på mannsdominerte linjer vidunderlig fritatt fra. Det nærmeste vi kom var vel en av gutta i klassen som sa til meg første dagen på skolen: "Du kommer lite til å stryke i alle fag! " Men han var plenty real nok til å også si på avslutningsfesten et år seinere: "Jeg dreit meg lite ut med det der'a - jeg trodde ikke du skulle slå oss ned i støvla alle sammen. :klaskepåskulderen:"

Det var helt lov og helt greit å være annerledes der. Jeg tror ikke jeg hadde vært den jeg er i dag hvis jeg ikke hadde funnet veien til yrkisen. Det halve året med gjesteopptreden på allmenne fag ville tatt knekken på meg om det skulle blitt tre fulle år av det.

[Flubby]

På skolen min var "de kule" gjerne ungdommer med veldig mange venner, de hadde økonomi til å følge motene slavisk og de var sosiale pådrivere både når det gjaldt fester, skolearrangementer, elevråd, russestyre osv. Hvilken bydel man bodde i, om du hadde et "kjent" etternavn osv hadde mye å si for sosial status på skolen. Jeg syntes disse elevene var såpass kjipe at jeg ikke gadd bruke energi på engang bli kjent med dem, og tviler egentlig på at jeg nå vil kunne navngi eller huske ansiktene til halvparten av dem engang.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

På skolen min var "de kule" gjerne ungdommer med veldig mange venner, de hadde økonomi til å følge motene slavisk og de var sosiale pådrivere både når det gjaldt fester, skolearrangementer, elevråd, russestyre osv. Hvilken bydel man bodde i, om du hadde et "kjent" etternavn osv hadde mye å si for sosial status på skolen. Jeg syntes disse elevene var såpass kjipe at jeg ikke gadd bruke energi på engang bli kjent med dem, og tviler egentlig på at jeg nå vil kunne navngi eller huske ansiktene til halvparten av dem engang.

Enig. Jeg tror også at det gjelder veldig mange -de "kule" var de som selv mente de var kule, og de som mente at andre så opp til dem. Uten at det var tilfelle. Som lærer på vgs ser jeg det samme. Det er en gjeng som helt ærlig tror at andre vil være som dem, fordi de selv mener at de er kjempekule, gjør kule ting, har kule klær og oppfører seg kult. Som regel er det ikke så mange som faktisk synes de er så kule eller vil være som dem...

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

På skolen min var "de kule" gjerne ungdommer med veldig mange venner, de hadde økonomi til å følge motene slavisk og de var sosiale pådrivere både når det gjaldt fester, skolearrangementer, elevråd, russestyre osv. Hvilken bydel man bodde i, om du hadde et "kjent" etternavn osv hadde mye å si for sosial status på skolen. Jeg syntes disse elevene var såpass kjipe at jeg ikke gadd bruke energi på engang bli kjent med dem, og tviler egentlig på at jeg nå vil kunne navngi eller huske ansiktene til halvparten av dem engang.

Det må jo i så fall være de selv som anså seg som kule. Jeg ville neppe gjort det, verken da eller nå.

[Flubby]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Det må jo i så fall være de selv som anså seg som kule. Jeg ville neppe gjort det, verken da eller nå.

Jeg vet ikke, det virket på meg som om det var en mengde folk som sirklet rundt disse og forsøkte å innynde seg med dem med mer eller mindre hell, så jeg tror nok de sånn generelt ble ansett som populære.

[Zip]

Jeg var gankse stille og beskjeden og middels skoleflink, godt likt av lærere. Hadde mange venner og var populær blandt gutta. Var på endel fester og ble sammen med en som var 4 år eldre og var mye på fest og diverse ting...!. Flytta sammen med han en periode men det ble slutt etter to år. Flytta hjem. Ble etterhvert sammen med min nåværende mann.

[Neket]

De kule vet ikke jeg hvem var heller. Men jeg er ganske sikker på at det ikke var meg

[Svanen]

1. året var jeg hun stille som gjorde lekser og fikk gode karakterer, som spilte i korps og var med i 4H. Rakk vel så å si aldri opp hånda frivillig... Hadde egentlig ingen venner, det var mye pga at jeg var sur på foreldrene mine siden vi flyttet vekk fra de jeg gikk ungdomsskole sammen med. Jeg ville ikke trives.

Vi flyttet igjen etter første året på videregående. Jeg var nok litt mer åpen for å få venner, så jeg ble etterhvert med en liten gjeng på 4 stykker (2 i min klasse og to som var venner til de to). Fortsatt skoleflink og gjorde lekser. Ble etterhvert med venninnene i Natur og Ungdom, syklet eller sparket på skolen selv om jeg kunne sitet på med faren min som jobbet på skolen. Venninnene mine introduserte meg for alkohol noe før vi var gamle nok. Men vi passet godt på hverandre, så det var bare et par ganger jeg fikk altfor mye.

Brydde meg lite om mote og var bare avstandsforelsket i noen gutter. Hadde aldri kjæreste. Spilte fortsatt i korps, og ble med i styret for russerevyen. Det var moro, selv om jeg holdt meg til å være tekstskriver på sanger og kulisseansvarlig.

De andre på skolen og i klassen husker jeg knapt navnet på, så vi var nok litt rare. Jeg er veldig spent på om noen av jentene mine blir min type.

[Tjorven]

Jeg kom godt ut av det på videregående. På ungdomsskolen var jeg ekstremnerd, og faglig sett var jeg sterk også på videregående. Men på et eller annet vis fikk jeg veldig aksept i "den kule gjengen". Jeg ble alltid invitert på festene deres, selv om jeg bare unntaksvis gikk. Jeg ble også valgt inn i russestyret. Og hadde eldre kjæreste med 1000-kubikkers motorsykkel.

Jeg var også ganske svartkledd.