Besteforeldre som ikke passer

[Charlie]

Vi aleneforeldre må ha barnevakt for enhver ting vi skal gjøre uten barn. Det betyr at jeg har barnevakt flere ganger i måneden, noe jeg betaler en flott jente 100 kr/t for. Sett opp lapp på nærmeste vgs (evt u .skole). Tjenester koster.

Alternativt finn en familie i samme situasjon, og bytt barnevakttjenester (bhg. er et fint sted å begynne, lapp på helsestasjonen el.l.). Så får barna gode venner i samme slengen.

[Katta]

Det går forresten an å ha lyst til å se barnebarna uten at man nødvendigvis ønsker dem på helgebesøk uten foreldre som toåringer heller. Og enkelte besteforeldre vil ha kontakt med ett barnebarn i gangen. Dette er kjipt for foreldrene som ikke får avlastning, men trenger ikke være verre for barnebarna. Jeg skjønner heller ikke helt familier som ikke hjelper hverandre, men jeg tror likevel at hvis man er utstyrt med slike foreldre er det beste man kan gjøre å tenke at sånn er det, da må man ivareta parforholdet uten å reise bort uten barn i noen år. Det går fint det også.

Jeg har også tenkt å vise mine barn at jeg er av et helt annet materiale enn enkelte og noen. Dette skal jeg vise dem gjennom at de skal se hver eneste dag så lenge jeg lever at de er min høyeste prioritet og mest forpliktende prosjekt og at de kan stole på meg fullt og helt. Både som barnevakt og som det aller meste annet. Dette går veldig fint til tross for at jeg ikke har planer om å ta vare på gamle foreldre som ikke har gjort noe godt for noen i hele sitt liv.

[Sonar]

Det meste her sagt her.

Selv fikk jeg det bedre når jeg aksepterte at ene paret med besteforeldre hadde andre prioriteringer enn barnabarna. Litt skjevfordeling var det også mellom de ulike barnabarna (mulig det er det idag også, men jeg irriterer meg ikke over det). Nå skal ikke vi klage da det andre besteforeldreparet stiller opp på en utrolig måte. De ringer dem for å høre hvordan det går, mikser kusiner og fettre på overnatting bare fordi de ønsker, ikke fordi vi trenger barnevakt.
Nå har vi på ingen måte dårlig kontakt med noen av besteforeldrene. Når det først er besøk, så er de tilstede. Men vi prøver alltid å finne andre løsninger før vi spør dem. For oss handlet det om å akseptere at slik er det.

Og selv med besteforeldre som stilller opp når de kan, så har vi bygget et nettverk rundt oss og har da andre som kan avlaste også.

[rine]

Selvfølgelig er det lov å være sår hvis man har foreldre som er sånn passe uinteresserte i barnebarna sine, men det er jo også ofte sånn at noen har større forventninger til hvor mye besteforeldre bør stille opp enn andre. Jeg personlig grøsser litt når jeg hører om folk som plutselig synes det er kjempepraktisk å flytte nært foreldrene sine etter å ha fått fire barn på tre år. Stakkars besteforeldre, tenker jeg da. Jeg kjenner flere som etter min mening utnytter sine altfor snille foreldre til barnepass. Når det er slik at far og mor har tre frihelger i mnd mens bestefar og bestemor har en, synes iallfall jeg det begynner å skurre litt.

[Mississippi]

Jeg syns det er lov å være litt skuffa når besteforeldre skryter på facebook av hvor hyggelig det er med barnebarna, men ikke viser interesse overfor de som evt kunne trenge den interessen ...

Besteforeldre er ikke hva de engang var ...

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg kjenner flere som etter min mening utnytter sine altfor snille foreldre til barnepass. Når det er slik at far og mor har tre frihelger i mnd mens bestefar og bestemor har en, synes iallfall jeg det begynner å skurre litt.

Jeg kjenner ingen som har det sånn faktisk. Er det vanlig altså?


Jeg tenker at det er den eldste generasjonen som har hovedansvaret for å danne gode relasjoner jeg. Om jeg vil ha en god og nære relasjon til mine nieser og nevøer så er det jeg som må holde kontakten med dem når de er små, det er jeg som må invitere på overnattingsbesøk og gjøre ting med dem. Jeg kan ikke forvente at når de blir voksne at de skal ta mye kontakt, jeg får heller håpe at jeg har bygget en relasjon som gjør at de har lyst å ha kontakt med meg, men jeg kan ikke kreve det.

På samme måte, om jeg er så heldig å få barnebarn, så kan jeg ikke forvente at de skal sette av tid til en bestemor som ikke har vært nær dem i oppveksten. Om jeg ønsker at de skal huske på meg når de blir voksne så betyr det at jeg må bygge mine egne relasjoner med dem. Det betyr i praksis at man tilbringer tid. Å bygge en relasjon med et barn betyr alltid at man bruker tid sammen med det. Det er ingen snarveier til det.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg kjenner ingen som har det sånn faktisk. Er det vanlig altså?


.

Jeg kjenner en del. Men hvor vanlig det er skal jeg ikke uttale meg om.

Det er jo forskjell på besteforeldre også. Jeg kjenner et besteforeldresett som spurte pent sønn og svigerdatter om å få bosette seg så nær dem som overhodet mulig. De kunne ikke tenke seg noe mer supert enn om barnebarna ville komme innom etter skolen på brødskive og leksehjelp etter skolen. Gjerne hver eneste dag. De sa selv at de var helt tussete over barnebarna sine - og foreldrene syntes det var greit de også.

Men man kan jo ikke forvente sånne besteforeldre. (Jeg kunne ikke ønsket meg sånne heller til mine. Jeg er storfornøyd med svigermor i Syden og mine foreldre på Jupiter.)

Jeg kjenner noen som har så mye pass, faktisk vesentlig mer, som det rine beskriver. Men det er jo ikke så vanlig akkurat da. Besteforeldrene er ikke akkurat veldig happy for arrangementet heller.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, der er vi uenige. Jeg mener det er mange flere måter å uttrykke kjærlighet på. Gjerninger er selvsagt én, men ikke viktigere enn andre.

Jeg er enig i at man kan uttrykke kjærlighet på mange måter, og jeg synes ikke en måte nødvendigvis er bedre enn en annen.

MEN jeg er helt enig med Esme i at hvis man ønsker seg en bra relasjon til familien, så må man legge ned en innsats. Jeg kjenner flere som mener at "familie trenger man ikke å pleie eller være grei mot, det holder at man er familie". Det fungerer etter mitt skjønn dårlig.
[quote=Esme;2806826]Jeg kjenner ingen som har det sånn faktisk. Er det vanlig altså?[//quote]Jeg vet om tilfeller jeg også, men det er ikke vanlig. Det kan jeg ikke tenke meg.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg kjenner noen som har så mye pass, faktisk vesentlig mer, som det rine beskriver. Men det er jo ikke så vanlig akkurat da. Besteforeldrene er ikke akkurat veldig happy for arrangementet heller.

Som Smilefjes sier.

[amo]

Jeg følger litt med her, siden jeg snart er i den kategorien selv.
Jeg har ikke besteforeldre til mine her jeg bor, og har ikke hatt så mye hjelp derfra iom. at det er snakk om reiser, inkl. ferjer og tidsaspektet det medfører. Dog har de alltit stillt opp om det er siste utvei. Siste utvei er min ordlegging, siden det må planlegges med reiser om vi har reist dit med de, eller de har kommet her. Det må også planlegges med tilbakelevering.Jeg har heldigvis opparbeidet meg et godt nettverk her jeg bor ila de 24 årene jeg har vært mamma. Noen helger har vi dog avtal fremover, der minste skal til mamma ila sommeren/høsten.
Slik vil det nok bli når jeg blir bestemor også. Siden barnebarnet bor langt unna, så kan jeg ikke delta i det daglige og avlaste/passe en kveldsstund på sparket. Ferjer er noe herk å være avhengig av.

[bjørkhaugtrollet]

Hos oss bor svigermor og svigerfar 2 km unna oss, de passer barna til svigerinne, men våre blir kun passet i et nødstilfelle der vi begge to må på et foreldremøte eller noe. Våre barn har overnattet hos bestemor og bestefar en gang, det var da jeg var på sykehuset og fikk minstemann, reiste hjem fra sykehuset dagen etter og tok barna hjem. Når det gjelder mine foreldre så bor de 200 mil unna, men de passer på å ha barna i to-tre dager hver sommer slik at vi kan finne på noe uten barn. Jeg klager ikke, vi har det egentlig fint, tar med ungene på det vi gjør. Hos oss er det ungene som legger merke til hvem som får lov å ligge hos bestemor og bestefar og det er jo litt synd.

[Anne C]

Mamma og pappa passer ungene til brødrene mine veldig ofte. Så ofte at jeg kvier meg for å spørre de få gangene det er aktuelt for oss. Mamma vet at jeg nesten ikke spør pga det, så hun spør heller om å få ha de noen ganger. Brødrene mine eier ikke antenner på dette området.

[Mississippi]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Det er en viss planmessighet, en gudbenådet frekkhet og fullstendig skamløshet i å spørre. Jeg synes det er uproblematisk å spørre, det verste som kan skje er at man får nei og det er da ikke så farlig?

Jeg er nok ikke velsignet med å kunne ta familie for gitt. Mannen min kan det, de er mye mer familieorientert. Vi trenger ikke så mye hjelp, men får stort sett alltid ja når vi spør. På den annen side så hjelper vi dem med hytte, hage og andre ting.

Det er vel også sånn at det ikke nytter å ligge på gamlehjemmet og sutre over manglende besøk, om man ikke stilte opp for barn eller barnebarn i det hele tatt. Mine foreldre er hippier som nekter å innse at de begynner å dra på åra, og synes i grunnen det er litt stress å være besteforeldre, tittelen og rollen bryter med deres selvoppfatning. Hvis de ikke stiller opp eller er interessert, så blir ikke ungene kjent med dem og hvem bryr seg om en bestefar de ikke kjenner?

Joda, det er ikke så farlig å få et ´nei´ på et evt spm om barnevakt. Det er bare det at det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å spørre ´hvem-som-helst´! Som en annen skriver, tusenvis av andre mennesker rett utenfor døra.
Om barna mine skal overnatte hos noen, evt være hjemme uten oss skal jeg kjenne vedkommende rimelig godt.
Mulig jeg misforstår her, at ting skal leses annerledes, da må noen forklare.

Ingen bryr seg om en bestefar dem ikke kjenner, men jeg er på linje med Safran, det er lov å til en viss grad forvente at familie stiller opp for hverandre.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Mississippi, her.

Joda, det er ikke så farlig å få et ´nei´ på et evt spm om barnevakt. Det er bare det at det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å spørre ´hvem-som-helst´! Som en annen skriver, tusenvis av andre mennesker rett utenfor døra.
Om barna mine skal overnatte hos noen, evt være hjemme uten oss skal jeg kjenne vedkommende rimelig godt.
Mulig jeg misforstår her, at ting skal leses annerledes, da må noen forklare.

Ingen bryr seg om en bestefar dem ikke kjenner, men jeg er på linje med Safran, det er lov å til en viss grad forvente at familie stiller opp for hverandre.

Har dere ingen venner som dere bruker å besøke/få besøk av som familie? Det er sånne venner vi har spurt om å være barnevakt. Da kjenner de ungene, og ungene er trygge på dem. Man spør jo ikke en tilfeldig person på gata, det hadde vært rart.

[Mississippi]

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Har dere ingen venner som dere bruker å besøke/få besøk av som familie? Det er sånne venner vi har spurt om å være barnevakt. Da kjenner de ungene, og ungene er trygge på dem. Man spør jo ikke en tilfeldig person på gata, det hadde vært rart.

Vi har det, jo. Jeg stusset litt over måten det ble sagt på. Det virket så enkelt.
Det er kanskje ikke det for mange ...?

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Mississippi, her.

Vi har det, jo. Jeg stusset litt over måten det ble sagt på. Det virket så enkelt.
Det er kanskje ikke det for mange ...?

Det er jo ikke så vanskelig å bytte barnevakttjenester med et vennepar da. Selvsagt er det noen som ikke har venner, men da bør man jo kanskje starte med å bygge opp et nettverk.

Vet at for noen så er det fryktelig vanskelig å mestre det å finne nye venner, men tror det er mindretallet vi snakker om da.

[Mani]

Jeg synes familie kan være vanskelig å forholde seg til fordi jeg merker at jeg har forventninger til dem. Mine forventninger til min svigermor endret seg da jeg ble mor selv. Jeg hadde på mange måter en forestilling av at hun skulle være like opptatt av mitt barn, sitt barnebarn som det jeg selv var.
Etterhvert som jeg opplever at hun er mer opptatt av å være hipp og kul enn å være bestemor må også jeg justere mine forventinger til henne. Jeg kan ikke regne med henne som barnevakt og jeg forholder meg helt greit til det. Men det blir som esme sier en kjølighet, en distanse og det anser jeg som hennes valg og beslutning. Hun må selv få bestemme hvilken relasjon hun ønsker å ha til sin familie.

Og la meg understreke at hun på ingen måte er ille, hun er tvertimot ekstremt hyggelig, men vi er bare ikke førsteprioritet i henne liv og det merker vi da selvsagt også at vi ikke er.