Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er en brølemamma :bryter sammen og tilstår:

Jeg har et fælt temperament, og stemmen blir veldig høy og veldig sint. Jeg roer meg ganske fort igjen, og er veldig flink til å be om unnskyldning. Jeg tror også at jeg viser mer følelser og blir mer høylytt når jeg er glad også- det er ikke bare når ting går dårlig.

Nå er jeg riktignok fra lenger sør i Europa, og ungene er vant med at folk der nede gjerne lager mere lyder både når de er sinte, triste eller glade. Nylig var vi på en restaurant hvor det ble ledd veldig mye og høyt ved nabobordet. Da kommenterte Lillebror at det nesten hørtes ut som vi var i Italia.

Mine barn hadde nok blitt mer redde om jeg plutselig hadde brukt en iskald hviskestemme når jeg var sint.

Jeg kan brøle like mye til mannen som til barna, men han trigger meg veldig sjelden i motsetning til barna.

Jeg glemte å skrive at jeg har fått min straff for all brølingen: Jeg har selvsagt fått brølebarn også.

[007]

Jeg brøler, som i roper. Jeg er veldig, veldig hissig, og fyker fort opp og lander like fort igjen. Ungene mine er vant med at jeg "brøler" og jeg er ikke særlig flink til å be om unnskyldning heller. I mitt hode brøler jeg ikke uten grunn, men jeg tror ikke alle er enig med meg.

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Mine barn hadde nok blitt mer redde om jeg plutselig hadde brukt en iskald hviskestemme når jeg var sint.

Mine barn blir fryktelig usikker om noen er iskald mot dem med lav stemme. Eldste hadde en lærer som aldri hevet stemmen,men som alltid var rolig med en iskald, pedagogisk og litt spydig stemme. Jeg har aldri sett han så usikker som han var sammen med denne læreren.

Og jeg har selvsagt fått samme straffen som Olympia: Brølebarn.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg brøler, som i roper. Jeg er veldig, veldig hissig, og fyker fort opp og lander like fort igjen. Ungene mine er vant med at jeg "brøler" og jeg er ikke særlig flink til å be om unnskyldning heller. I mitt hode brøler jeg ikke uten grunn, men jeg tror ikke alle er enig med meg.
Mine barn blir fryktelig usikker om noen er iskald mot dem med lav stemme. Eldste hadde en lærer som aldri hevet stemmen,men som alltid var rolig med en iskald, pedagogisk og litt spydig stemme. Jeg har aldri sett han så usikker som han var sammen med denne læreren.

Og jeg har selvsagt fått samme straffen som Olympia: Brølebarn.

Og her er jeg helt forskjellig, jeg føler at jeg nesten alltid brøler uten grunn, men kjeften er så vanvittig mye raskere enn huet.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg blir bare så fnisen av å se for meg voksne mennesker brøle og hoppe opp og ned. Jeg skjønner at det ikke er så gøy, altså, men jeg ser for meg en tegneseriefigur, liksom.

Som når man blir -smilyen på jobb?


Jeg har stort sett alltid "utestemme". Når blir irritert eller sint så blir den enda høyere så det kan sikkert høres ut som brøling.

Jeg har et temperament langt inne, som av og til kommer fram. Jeg tror foreldrene min ennå husker en gang jeg totalt eksploderte i en krangel med faren min.

[Pappalille]

Jeg hever sjelden stemmen, men har en helt egen tone som tas frem når jeg blir virkelig lei og strikken er tøyd så langt som den, for øyeblikket, kan tøyes. (Bølla er bare 2, men Mett er snart 36 og vet godt hvor lang den strikken er ...) Det har dog hendt at jeg har brølt, og det har uten unntak vært helt berettiget. De to gangene det skjedde hadde Mett vært aldeles på jordet, og påstår han noe annet skal jeg ta frem det lydnivået igjen.

Det hender jeg "brøler" til Bølla, men med det mener jeg bare at jeg blir mye hardere i stemmen. Det er stort sett aldri berettiget, og jeg ber jevnlig om unnskyldning. Jeg tror det å kunne være ydmyk i forhold til egne barn og innse at man av og til må be om unnskyldning redder mang en uheldig situasjon, og den teorien kommer jeg til å tviholde på. Jeg ser for meg å mange, mange ganger måtte be om unnskyldning for å ha vært urimelig.

[Lorien]

Neket sa det.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Lorien, her.

Neket sa det.

Mener du jeg skal leite meg bakover i tråden for å finne ut hva hun mener da?

[Lorien]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Mener du jeg skal leite meg bakover i tråden for å finne ut hva hun mener da?

Jepp!

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Lorien, her.

Jepp!

Sånn. Da vet jeg hva du mener.

Og egentlig var det litt bra at jeg måtte lete opp det svaret, for jeg tenkte å kommentere det før i dag, men glemte det.

Jeg blir jo også sintere enn jeg syns er nødvendig til tider. Eller har en lengere alvorsprat enn strengt tatt nødvendig. Men likevel vil jeg påstå at jeg er veldig langt fra en brølemamma.
Så definisjonen, som flere har kommet med, som går på at man overreagerer i forhold til situasjonen blir liksom litt knapp.

[Maverick]

Jeg har et eksplosivt temperament, og blir lynende sint når jeg blir sint. Dog tar det ganske lang tid før jeg sprekker, men de gangene jeg gjør det, da er det definitivt en overreaksjon hvis det er mine barn som står i kryssilden. De har også behørig blitt bedt om unnskyldning, og nå skjer det sjelden, veldig, veldig sjelden. Jeg kan (heldigvis) ikke huske sist.

Derimot ønsker jeg meg utvilsomt en punching ball.

[Mirasol]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er en brølemamma :bryter sammen og tilstår:

Jeg har et fælt temperament, og stemmen blir veldig høy og veldig sint. Jeg roer meg ganske fort igjen, og er veldig flink til å be om unnskyldning. Jeg tror også at jeg viser mer følelser og blir mer høylytt når jeg er glad også- det er ikke bare når ting går dårlig.

Mine barn hadde nok blitt mer redde om jeg plutselig hadde brukt en iskald hviskestemme når jeg var sint. Slik hadde det nok vært her også. Det er det verste jeg vet selv også.

Jeg kan brøle like mye til mannen som til barna, men han trigger meg veldig sjelden i motsetning til barna.

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg glemte å skrive at jeg har fått min straff for all brølingen: Jeg har selvsagt fått brølebarn også.

Her er jeg også. Og senest i helgen hadde vi en alvorsprat her i huset, for storebror har nemlig begynt å bruke litt stygge ord når de krangler seg i mellom. Så vi har hørt både "jævla dust" og "din idiot" når han og søsteren har kranglet. Vi tok det opp i et rolig øyeblikk og lurte på hva det kom av at han hadde brukt så stygge ord til henne, og om det var slik de snakket til hverandre på skolen. Svaret var: "Nei, du og pappa ropte det til hverandre når dere kranglet en gang". Sannheten er at vi har kort lunte og masse temperament alle fem, og det kan gå en kule varmt innimellom. Det positive med det er at vi får ut all dampen med en gang og blir fort venner igjen, så vi slipper å gå å gnage og ha en isfront mellom oss. Men vi ble enige om å skjerpe oss alle sammen, for selv om vi er sinte og har lyst til å brøle kan vi bruke penere ord hvertfall.

[Polyanna]

Og ellers brøler jeg til mann og til ting ( - og fy søren som jeg lo av den atle antonsen-filmen!), og har brølt mye til søstra mi da vi vokste opp.

Men ting oftest.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men ting oftest.

Jeg kan bli helt usannsynlig rasende på ting, men brøler ikke så mye til dem, det kan vel mer sammenlignes med han der nordnorske vaskemaskinreperatøren.

Jeg kan også bli helt villt sint på pc-en min, hvis den bare tøyser seg, henger seg og ikke gjør som jeg vil. Verst var det da jeg gikk over til office 2010 før de verste bugs i systemet var fikset, for da var det tøys og tull hver eneste dag. Og plutselig sitter jeg der og viser fingeren til pc, ser opp og ser min splitter nye sjef rett foran meg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg brøler merkelig nok ikke til mannen; han hveser jeg til.

Jeg setter dette tryne i mannen: Jeg tror jeg faltisk ser akkurat sånn ut også.

[Divine]

Jeg er på linje med Missa. Jeg nekter også å skamme meg over det. Ingen av ungene mine reagerer negativt på brøling og kjefting. Jeg ser det som et tegn på at jeg har lykkes litt. Jeg selv takler derimot ikke brøling. Jeg er oppvokst med kjefting og brøling av det konstant negative slaget. Stefaren min kjeftet og brølte 24/7, samme hva, og jeg krymper meg derfor alltid når folk blir høyrøstede, for det sitter sånn i meg. Men jeg ønsker likvel ikke å skjerme ungene mine helt for kjefting og brøling. Det er forskjell på å bli sint og lei av handlinger ungene gjør og å kjefte/brøle på ungene bare fordi de er til.

[Kirsebær]

Jeg sniller også Sambo. Men jeg har sett meg selv i speilet når jeg gjør det, og selv om jeg føler meg som , så får jeg det ikke helt til.
Og det er nedtur altså.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg sniller også Sambo. Men jeg har sett meg selv i speilet når jeg gjør det, og selv om jeg føler meg som , så får jeg det ikke helt til.
Og det er nedtur altså.

Jeg sniller ikke mannen, men jeg blir fryktelig pedagogisk (og irriterende) tror jeg.

Jeg brøler nok til tider til mine barn. Eller. Roper iallefall. Jeg har kort strikk, jeg har i egentlig ikke veldig temperament, men jeg tåler likevel lite fuss.

[Ole Brumm]

Jeg er også brølemamma, jeg brøler både med og uten ord. Jeg definerer brølemamma som Missa gjør.

Jeg har alltid reagert sånn, tror jeg, både på ting som ikke gjør som jeg vil de skal gjøre og personer som provoserer på et eller annet vis.

Noen ganger har jeg overreagert og må be om unnskyldning til mine barn (Størsten, som oftes), andre ganger har jeg ikke overreagert, men kunne kanskje ha styrt meg litt. Når jeg er sint og klarer å "bare" heve stemmen er jeg ikke brølemamma. Og ja noen ganger så ser jeg omtrent slik ut.

[Skremmern]

Jeg får det ganske bra til, om jeg får si det selv. Jeg vil også legge til at man blir aldri for gammel til å himle med øynene.

Skremmern står opp tidlig, drar alle ungene opp, kler på, pusser tenner og setter frem frokost. Går i kjøleskapet for å ta ut matboksen som lages kvelden i forveien. Ingen matboks.

Skremmern: Hvor er matboksen til storesøster?

Mann: Jeg tenkte jeg skulle lage den i dag

Skremmern:

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg får det ganske bra til, om jeg får si det selv. Jeg vil også legge til at man blir aldri for gammel til å himle med øynene.

Skremmern står opp tidlig, drar alle ungene opp, kler på, pusser tenner og setter frem frokost. Går i kjøleskapet for å ta ut matboksen som lages kvelden i forveien. Ingen matboks.

Skremmern: Hvor er matboksen til storesøster?

Mann: Jeg tenkte jeg skulle lage den i dag

Skremmern:

Jeg er også ganske god på den egentlig, når jeg tenker etter.
Det dumme er at mannen er så sykt trøtt på morgenene, at han ikke alltid får med seg effekten, så da må det ord til i tillegg.