Kvinne, 50+

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg er mer interessert i "Pensjonist, hva nå?" kjenner jeg. Det er virkelig noe jeg gruer meg til. Hva skal jeg finne på da? Jeg kommer til å gå på veggen.

Eller, interessert nå, er vel en overdrivelse. Det er jo noen år igjen, men kommer til å gi en større endring i livet enn at barnet flytter ut og jeg kommer i overgangsalderen.

Å, om jeg bare lever lenge nok til å oppleve at folk rundt meg blir pensjonister! Så de endelig kan få vist meg hvor lett som en plett det er, å fylle dagene med å lese bok og finne hobbyprosjekter på Pinterest!

Men sånn ellers, jeg er 42 (barna er 13 og 18 i år), men de fleste av vennene våre nærmer seg, eller har rundet 50. Barna er derimot ikke så mye eldre enn våre, men gamle nok til at mange av dem har flyttet ut. Og jeg synes venninnene mine blomstrer, skal jeg være ærlig. De ser mye bedre ut i farvannet rundt 50, med tid og overskudd til seg selv, enn de gjorde for ti år siden, i tidsklemma.

Dog må det sies at jeg merker en litt annen holdning til, og forståelse for, kropp og helse (fysisk og mentalt), nå når det ikke er sånn at de kan ta den like for gitt lenger. I likhet med Karamell, så har jeg levd med skrantende kropp lenge før folk flest.

[Blå]

Jeg ser egentlig litt blandet på det å bli pensjonist.



For meg er det sannsynligvis ca 19 år til. Så det begynner jo å bli en realitet.



Jeg trives med å ha god tid hjemme og tror egentlig at jeg kan få ganske mye tid til å gå med til bøker og hage (om jeg får beholde helsen sånn at jeg kan ha glede av hagen).



Jeg er engasjert i frivillighet, i en organisajon der jeg kan fylle hele dagen om jeg så vil med ulike oppgaver.



Jeg skal bli bestemor. Enten mine døtre vil ha barn eller ikke. Det finnes alltid barn som trenger besteforeldre. Og det gleder jeg meg til.



Jeg tror egentlig at det skal bli fint. I hvert fall om vi fortsetter å være to som har god helse. Men jeg er klar over at mye kan skje. Og jeg vet at jeg kommer til å savne det å jobbe.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har riktignok ikke fyllt 50 enda, men det er ikke så mange år igjen til det skjer.

Det jeg kjenner veldig på for tiden er at jeg ikke er like nødvendig for de rundt meg lenger. Ungene mine klarer seg stort sett selv, og derfor er det mye mindre logistikk som må koordineres med mannen min. Dette er jo på mange måter veldig godt - selvstendige unger har vært noe jeg har ønsket meg. Men det er også litt rart og sårt at jeg ikke "trengs" mer.

Og jeg har ikke funnet helt ut av hva jeg skal bruke all den nye fritiden min på.

Jeg bet meg merke i det siste her, og vil slå et slag for frivillig innsats på et felt som interesserer deg eller som du brenner for.

De fleste av oss har vel hatt våre år med tvangsfrivillighet i form av å stille opp på ungenes fridtidsaktiviteter i en eller annen form.
Nå er kanskje tiden inne for å gjøre noe som er større enn en selv og sine, og som man virkelig har lyst til.
Alle frivillige organisasjoner trenger frivillige som kan stille opp på jevnlig basis, jeg kan i full fart nevne Røde Kors, Bymisjonen og Kreftforeningen som har utrolig mange forskjellige tilbud, Dyrebeskyttelsen, pasientforeninger, ulike telefon/chat for psykisk helse, barn, unge, språktrening med flyktninger og sånn kan jeg fortsette i det uendelige.
Jeg kan love at du vil føle deg nyttig og verdsatt.

[Niobe]

Veldig enig med Nextlife. Frivilligheten trenger folk, og det burde være mulig for de fleste å finne noe de kan brenne for. Selv jeg er nyttig nok til å hankes inn til både det ene og det andre, så det er virkelig ikke mye man trenger å kunne stille opp med. Og jeg har blitt kjent med så utrolig mye fine folk!

[Karamell]

Jeg har vært delvis pensjonist i 10 åg og 80% pensjonist (ja, jeg har jo sånt pensjonistkort til buss og sånt) i 5-6 år. Nå har jeg nok med 20 % jobb og mor/kone/drifter av AS Hjemmemiljø, men som heltidspensjonist uten hjemmeboende barn bør jeg sikkert melde meg inn i noe. Jeg liker alenetiden min litt i overkant godt, og ser jeg kan bli nokså asosial om jeg ikke inviteres ut på noe.

Egentlig synes jeg at foreldregenerasjonen min, spesielt kvinnene, de som er 70 + og fremdeles har god helse, og god råd, er nokså aktive med trening, turgrupper, teater, reiser og venninner. De enslige mennene er det kanskje verre med.

[ingling]

Jeg er ikke 50 ennå (fyller 48 i år), og barna mine er 10 og snart 12, så et stykke utenfor målgruppen vil jeg tro, men jeg er en av dem som kan bli litt trist/bitter når folk snakker om at de får så mye tid til overs når barna blir større og flytter ut, fordi jeg vet at minst ett av mine barn og trolig begge trenger mye hjelp og oppfølging fra oss også når de blir voksne, på grunn av diagnosene de har. Vi kommer ikke til å ha et vell av fritid eller noen empty nest-opplevelse, selv om de kanskje ikke bor hjemme vil de trenge oss så lenge vi lever. Så mine tanker om tilværelsen 50+ handler mer om å holde seg så frisk og oppegående som mulig i mange, mange år for å kunne være der for barna. Og hverandre, såklart. Eventuell fritid som måtte komme skal jeg ikke ha noen problemer med å bruke kjenner jeg, og hvis det i tillegg betyr mulighet for å reise eller tilbringe mer tid aleine med han jeg er gift med er det utelukkende positivt!

Hvis det er empty nest-greien som er hovedfokus ville jeg kanskje tenkt større aldersspenn? Det er jo ganske mange som ikke har barn på vei ut av huset når de fyller 50, i hvert fall her jeg bor (Oslo-området). Kanskje ikke tenke alder men livssituasjon? Men jeg henger heller ikke helt med på hva du vil, og ble skeptisk til den "Dere er høyt utdannede og oppegående"-kommentaren.

[-ea-]

Kan melde meg som ganske lavt utdannet forumbruker, som en motvekt mot hvem det nå er. Femtiårene er straks over, redet er tomt i teorien men i praksis er Pip her ganske ofte, jobben krever sitt, og frivillig-vervet mitt er ganske omfattende til tider.
Har hatt mange år som alene-boer tidligere i livet, så jeg syns ikke det blir så stor forandring nå, bare tilbake til livet jeg var vant til før. Færre pubturer og mindre sjekking da.

Mere spent på pensjonistlivet, og da er det økonomien jeg evt bekymrer meg for.

[Røverdatter]

Så fin denne tråden er.

Jeg skal i hvertfall ikke flytte i leilighet når begge jentene har forlatt redet. Jeg skal beholde stor hage, hus og ikke minst skal jeg ta igjen alle serier jeg ikke har sett, bøker jeg ikke har lest, turer jeg ikke har gått, steder jeg ikke har reist til når jeg bikker både 50 og pensjonist. Jeg tenker også at jeg er heldig og har en veldig spennende og givende jobbsituasjon hvor jeg skal gi alt jeg kan så lenge jeg kan. Alt hvis helsa holder.

Jeg har også vokst opp med sterke kvinner (tidlige enker) og sett hvor rikt man kan leve som moden kvinne.

[Tallulah]

Janne S. Drangholts siste bok om Ingrid Winter handler om denne perioden. Jeg syns hun skriver innmari morsomt, så denne gleder jeg meg til.

https://www.aftenposten.no/foreldrel...ener-forfatter

[Divine]

Jeg bare gleder meg til yngstemann flytter ut til høsten, og gruer meg allerede til han flytter tilbake igjen etter at året på folkehøyskole er over (for det kommer han nok til å gjøre). Jeg har aldri vært en person som har gått all-in når det gjelder ungene, så den der sorgen og savnet skjønner jeg ikke helt. Og ikke føler jeg at jeg har så mye mer fritid heller.

MEN - jeg må innrømme at de siste årene så har jeg begynt å savne eldstemann. Han bor ikke langt unna, men han prioriterer ikke oss, så vi må nesten lokke eller true (neida) for å få møtt han. Jeg synes dagens unge henger altfor mye sammen foreldrene sine, så jeg er jo glad han ikke henger i skjørtene mine, men en gyllen middelvei hadde vært fint. Men jeg nekter å bli en sånn passiv-aggressiv klagende gammel dame som sutrer over at ingen bryr seg, så jeg har sagt rett ut til han at jeg er lei meg for at jeg ser han så lite, og at det må vi gjøre noe med. Og det skjønte han.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Jeg bet meg merke i det siste her, og vil slå et slag for frivillig innsats på et felt som interesserer deg eller som du brenner for.

De fleste av oss har vel hatt våre år med tvangsfrivillighet i form av å stille opp på ungenes fridtidsaktiviteter i en eller annen form.
Nå er kanskje tiden inne for å gjøre noe som er større enn en selv og sine, og som man virkelig har lyst til.
Alle frivillige organisasjoner trenger frivillige som kan stille opp på jevnlig basis, jeg kan i full fart nevne Røde Kors, Bymisjonen og Kreftforeningen som har utrolig mange forskjellige tilbud, Dyrebeskyttelsen, pasientforeninger, ulike telefon/chat for psykisk helse, barn, unge, språktrening med flyktninger og sånn kan jeg fortsette i det uendelige.
Jeg kan love at du vil føle deg nyttig og verdsatt.

Du har helt rett. Jeg bare bruker veldig lang tid på å bestemme meg for hvem som skal få arbeidsinnsatsen min.

Jeg jobber allerede frivillig for fotballklubben som ungene var med i, men det er bare noen timer her og der. MEN; i går fikk vi nye naboer. Det har blitt bygd en flyktningebrakke rett ved siden av borettslaget vårt; primært er den tenkt for ukrainere. Et par av leilighetene får sågar solid utsikt til "norsk kultur" aka mor (les: meg) sitter i sofaen mens hun strikker og ser på tv-serier. Jeg håper egentlig at jeg kan bidra med noe der. Det vil være så enkelt.

[Divine]

Jeg kan tenke meg å bli frivillig. Men – samtidig vil jeg ikke jobbe direkte med mennesker, så hva i all verden finnes av muligheter da?

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Janne S. Drangholts siste bok om Ingrid Winter handler om denne perioden. Jeg syns hun skriver innmari morsomt, så denne gleder jeg meg til.

https://www.aftenposten.no/foreldrel...ener-forfatter

Jeg har reservert alle bøkene på biblioteket i dag.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg kan tenke meg å bli frivillig. Men – samtidig vil jeg ikke jobbe direkte med mennesker, så hva i all verden finnes av muligheter da?

Du kan strikke luer til nyfødte på sykehus om du kan strikke.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av millact, her.

Du kan strikke luer til nyfødte på sykehus om du kan strikke.

Kan ikke noen form for håndarbeid, så alt slikt utgår også.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg kan tenke meg å bli frivillig. Men – samtidig vil jeg ikke jobbe direkte med mennesker, så hva i all verden finnes av muligheter da?

Røde Kors har digital leksehjelp. Da sitter man og chatter med elevene. Dersom det er menneskekontakten du ikke ønsker

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Røde Kors har digital leksehjelp. Da sitter man og chatter med elevene. Dersom det er menneskekontakten du ikke ønsker

Jeg vil ikke chatte med noen heller. Og leksehjelp er uansett helt, helt uaktuelt. Mine pedagogiske evner er ikke-eksisterende.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg kan tenke meg å bli frivillig. Men – samtidig vil jeg ikke jobbe direkte med mennesker, så hva i all verden finnes av muligheter da?

Du kan få komme til oss å digitalisere noter. Kan sørge for at du ikke behøver å møte en eneste sjel. Kun deg og scanneren.

[Divine]

Det er nok mer i min gate, ja, Floksa.

[Skilpadda]

Jeg har alltid følt at det er viktig å ha ting i livet som jeg er opptatt av, og som hverken er knyttet til barn eller partner. Både interesser og engasjement og venner, mener jeg. Det synes jeg jo egentlig alle burde ha; jeg skjønner at ikke alle har tid til så mye av det, men jeg tror jo det blir enda viktigere når man blir eldre og barna trenger mindre oppfølging og etter hvert flytter ut. For ikke å snakke om når man blir pensjonist.

Og hvis man har en partner, tenker jeg det kan være et poeng å snakke litt sammen om hvordan man ser for seg de neste 20 årene. Kanskje man finner på noen morsomme felles prosjekter eller planer? Kanskje det er verdt å tenke over hvordan man organiserer livet og hverdagen, hvis ting i utgangspunktet ble som de ble for å få logistikken til å gå opp?

Kvinner har jo lengre forventet levealder enn menn, og det er dessuten vanligere at vi har partnere som er eldre enn oss, så det er god grunn til å tro at mange av oss kommer til å bli enker etter hvert. Og da vil det være ekstra viktig å ha et nettverk og ting å holde på med som man kan gjøre uten partner.