Er det suspekt å ønske seg 3 eller flere barn?

[Pebbles]

banana:
Jeg synes heller ikke at man automatisk skal tillegge andre mennesker dårlige intensjoner. Jeg går som regel utifra at andre mennesker mener godt.

Å bli altfor paranoid, føler bare til ulykke for en selv.

Det skulle likevel bare mangle om man ikke reagerer negativt om noen er altfor ubetenksomme og leverer sårende bemerkninger.

Det er vel ikke meningen at man skal forholde seg til andre på en så svart/hvit måte at man enten tar alt opp i beste mening eller tar alt opp i verste mening?

Jeg tolker andre i et positivt lys i utgangspunktet.
Men det betyr selvfølgelig ikke at jeg tar imot alt andre klarer å vrenge ut av seg uten å av og til bli lei meg eller sint.
Jeg må si at jeg forventer et visst minimum av normal høflighet og ørlittegrann sosial intelligens av andre mennesker.

Finnes det noen som bare trekker på skuldrene over ALT andre sier?
Det tror jeg ikke skal være et mål, heller, for så blir vi jo temmelig tamme i følelseslivet.

[bina]

Jeg signerer banana helhjertet.

Dessuten blir det litt sprøtt, for jeg vil tro at de som klager over at folk reagerer på deres ønske om å få nr. 3 vil gjerne selv gjøre akkurat det samme hvis en 6-barnsmor planlegger nr. 7.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg signerer banana helhjertet.

Dessuten blir det litt sprøtt, for jeg vil tro at de som klager over at folk reagerer på deres ønske om å få nr. 3 vil gjerne selv gjøre akkurat det samme hvis en 6-barnsmor planlegger nr. 7.

Jeg vet ikke om jeg klager så veldig.
Å lufte problemstillinger her inne gjør vi vel alle (også du,bina?) uten at det nødvendigvis er utidig klaging.

Om en 6-barnsmor planlegger nr. 7, så ville jeg ikke fatte at hun hadde at energi til det.
Men jeg vil jo skjønne med hodet mitt at andre har helt andre mål i livet sitt enn meg. Dessuten ville jeg aldri kommentert det på en negativ måte overfor henne. Tror på ingen måte at mitt ønske om akkurat tre barn burde gjelde verken for de som er fornøyd med ett, eller ønsker seg sju barn.

[Michayla]

Vi har 3 barn, jeg har alltid ønsket meg 4, men det har ikke mannen, han mener det holder med 3.

Jeg kommer alltid til å ha et barn for lite føler jeg.

Vi har 3 gutter og folk spør hele tiden at ja nå må dere prøve å få en jente.

Ja jøss, en jente hadde vært kjempekoselig og jeg har jo alltid ønsket med det.
Men et hvert barn er velkommen uansett kjønn.

Jeg ønsker meg 4 barn uansett kjønn.

Men folk får jo hakaslepp nå de får høre om det.

[Strå]

Det er noe merkelig med at antall barn er noe alle har lov til å ha meninger om. Og det er lov å kritisere andres ønsker. Syns det egentlig er litt rart.

Selv ønsket jeg meg 0 barn og fikk en god del pepper for det og, selvfølgelig, kommentarer som: "Har du testet deg ennå". "For hva da?" var standardsvaret mitt. "Om du kan få barn." Akkurat som om det ikke var mulig å tro at jeg var tilfreds med null barn, det måtte jo ha en årsak. For meg gjorde det lite, men for min venninne som hadde null, men ønsket seg minst to, var disse stadige kommentarene veldig vonde.

Når jeg endelig begynte å ønske meg barn så var folk lettere sjokkert over at jeg ikke ville stoppe på to. Men så sa de fornøyd "Å ja, du vil jo ha en gutt også!" Det virket som om de fant en legitim grunn for meg til å ønske tre. Jeg klarte ikke å la være å si "Tenk så praktisk med klær og ting om nr tre også blir jente".

For all del, folk flest er ikke så dømmende, det bare virker slik av og til.

[Polyanna]

Jeg kan faktisk ikke huske noen slike kommentarer, jeg, etter at vi fikk tredjemann. Selv om vi altså egentlig burde vært ferdige, med en av hver.

Jeg får noen oioi! og Ja, da har dere det vel travelt! og Dere står på, ja!, men de er avlevert med smil, så da tolker jeg det bare positivt. Det kan jo hende jeg har et godt utviklet filter mot kritikk også, da.

Jeg tror de som velger ett barn får mest pes, egentlig. Tre begynner jo å bli mer "normalt" etter hvert, særlig her jeg bor. På barselgruppen min er vi 6 av 8 tredjegangsmødre. "Three is the new two!"

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Men det er en ting som jeg har begynt å irritere meg bittelitt over.

Det virker som om veldig mange tenker at å ønske seg to barn (helst en av hvert kjønn) er det normale.

Ønsker man seg ett eller tre-fire ( eller gud forby ingen eller sju!), så forventes det at man forklarer seg, eller til og med forsvarer seg.

Jeg føler det samme "kravet om" at man må forsvare det å ha ett barn. " Skal hun ikke ha søsken?", "ett barn blir bortskjemt", "stakkar, da blir det ensomt"....osv.osv.

[Sansa]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Det er nok mange som syns det er rart. De fleste i min omgangskrets og familie i hvertfall.

For meg er det helt naturlig. Jeg vurdererte i 2 øyeblikk å få et barn til for Podens skyld, men la det i fra meg.
Hvis jeg skulle satt Poden først i alt jeg tenker og gjør hadde han nok fått søsken. Jeg setter ham ikke først i ett og alt, så det er for min del at han ikke får søsken. Og da inndirekte for hans del.
Jeg har egentlig ikke noen problemer med at jeg tenker sånn, men det er en del andre som har det.

Ser i signaturen at du har en stedatter og da har han vel et søsken?

Jeg skjønner godt at det for noen kan være nok med et barn.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Etter mi meining er dette eit personleg valg som ingen har noko med. Eg trur nok kanskje at hovudgrunnen til at nokre har eit stort behov for å kommentere andre sine valg botnar i ei usikkerheit i forhold til eigne valg. Ofte kan det beste svaret på slike kommentarar vere: "Er det meg eller deg sjølv du prøvar å overbevise?" .

Nå følte jeg meg ikke truffet.

Jeg har en gutt og en jente som er kommet til verden etter to ganske slitsomme svangerskap, og vi tør rett og slett ikke prøve på flere, det vil nok ikke psyken min tåle. Så jeg bruker alle slike floskelargumenter så godt jeg kan og er krampepositiv med at det holder med to. Hvis jeg sier det mange nok ganger så blir jeg kanskje enig med meg selv, også.

[Blondie]

Jeg har hele mitt voksne liv hatt lyst på fire barn og har aldri lagt skjul på det heller. Mannen har dog ikke vært enig hele veien.
Faktisk har jeg aldri opplevd noen negative kommentarer, bortsett fra svigermor når vi ventet nummer tre. Hennes kommentar var: "En til?? Hvorfor det? Dere har jo allerede ei jente og en gutt"

Nå som jeg er gravid med nummer fire så er det mange som hever brynene, men det bryr jeg meg fint lite om. Hadde ting vært litt mindre kompliserte, så kunne jeg gjerne fått fire til.

[Lykken]

Dette synes jeg er rart, virker som det er flere og flere som velger flere enn to barn som var det "normale" før. Trodde det var status og trendy å få tre barn nå for tiden, jeg. Ihvertfall i visse kretser.

[Pelikan]

Det er alltid noen som skal blande seg oppi hvor mange barn en skal ha. Vi som strevde lenge med og få et barn, og vi har heller ikke tenkt og få flere, vi får også det evinnelige spørsmålet om barnet ikke skal ha søsken. Jeg er dritlei av å forsvare akkurat det. Og de som ønsker seg mange barn må jo også forsvare sitt synspunkt. Skjønner ikke hvorfor folk er så opptatt av hvor mange/få barn en vil (eller kan) ha. Men jeg har en mistanke om at folk prater om det i mangel på andre samtaleemner.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Sansa, her.

Ser i signaturen at du har en stedatter og da har han vel et søsken?

Jeg skjønner godt at det for noen kan være nok med et barn.

Joda, poden har ei søster, men jeg har likevel bare ett barn.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror folk veldig ofte vurderer andres valg ut fra seg selv, og har en tendens til å forlange begrunnelser for hvorfor andre velger noe de selv ikke vil ha. Siden de selv ikke kunne tenke seg flere enn to barn, mener de at de er i sin fulle rett til å få vite hvorfor andre har valgt noe annet. (Det er de naturligvis ikke, men det er en annen sak.)

Og så tror jeg ofte (men ikke fullt så ofte) folk oppfatter andres valg som en slags "statement" om hvordan ting bør gjøres, og kan havne i en posisjon der de føler at de må forsvare sitt eget valg. Slik at om man har bare ett eller to barn selv, føler man at en syvbarnsfamilie er en krass kritikk av ens eget valg, og blir provosert og føler for å forsvare det. (Det kan også skje hvis situasjonen er omvendt, selvsagt, men det virker som om folk blir mer provosert over andres valg hvis deres eget valg er det mest vanlige og "normale".)

Og dessuten er det en del ting som det er lett for at man tar som personlig kritikk, selv om det kanskje bare er en beskrivelse av egen situasjon. Som Kirsebær sier: man kan si at man selv ønsker bare ett barn fordi man føler at man bare greier å følge opp dette ene, uten at man dermed mener at alle som får flere enn ett barn ikke følger opp sine barn. Og omvendt er det jo mange som sier at de ikke kunne tenke seg å ha bare ett barn, for tenk så forferdelig trist for dette barnet å ikke ha søsken, og det kunne jo jeg velge å ta som en slem og personlig kritikk av oss (det gjør jeg vanligvis ikke, for jeg synes ikke situasjonen er trist, men jeg kan godt forstå det om andre ettbarnsforeldre føler seg kritisert/angrepet av slikt).

Jeg synes ellers ikke det er det minste "suspekt" å ønske seg tre barn, selv om jeg ikke ønsker det selv.

Skilpadda sier det som det er, som vanlig.

Jeg har opplevd flere enn en gang at foreldre med to+ barn blir provosert når jeg sier at vi ikke føler vi har overskudd/tid/økonomi osv. til flere enn to barn. Jeg synes det er ganske frustrerende at noen velger å ta alt som en personlig kritikk av deres valg. Jeg kan godt finne på å si at jeg ikke synes vi har økonomi til å få flere barn, f.eks. til en arbeidskollega som har omtrent samme økonomi som oss. Og vips er piggene ute- "Synes du vi har for lite penger til å ha fire barn"?

Når det gjelder antall barn, og ønsket om hvilket kjønn barna er, så er det visst veldig lett å tråkke noen på tærne.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg har hele mitt voksne liv hatt lyst på fire barn og har aldri lagt skjul på det heller. Mannen har dog ikke vært enig hele veien.

Kan du fortelle meg hemligheten din?
Hvordan overtalte du mannen om nr 4?

Allt er verdt å prøve.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Michayla, her.

Kan du fortelle meg hemligheten din?
Hvordan overtalte du mannen om nr 4?

Allt er verdt å prøve.

Jeg ble gravid mens jeg gikk på p-piller to ganger.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg ble gravid mens jeg gikk på p-piller to ganger.

Gubben har hoppet av svingen i 4 år nå..
Håper han bommer skikkelig en gang

Lov håpe.
Det er ikke avskrekkende for han å bli pappa igjen, for noen ganger er han uforsiktig og sier "shit au"

Etterpå funderer han på om det kommer en konsekvens av "tabben"
Og sier, jaja, det var verdt det i alle fall.

Så jeg håper i mitt indre.....at en dag..

[Blondie]

Han høres ut som om han er så klar som en mann kan få blitt.
Min mann var med og planla nummer tre og da jeg sto med positiv test etter åtte prøveperioder (som han var like opptatt av å lykkes i), så utbrøt han: "Faen også.."
Jeg ble mildt sagt rasende og spurte hva han mente med det og da svarte han: "Da blir det jo ikke like intensiv sex de neste månedene, da"

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Han høres ut som om han er så klar som en mann kan få blitt.
Min mann var med og planla nummer tre og da jeg sto med positiv test etter åtte prøveperioder (som han var like opptatt av å lykkes i), så utbrøt han: "Faen også.."
Jeg ble mildt sagt rasende og spurte hva han mente med det og da svarte han: "Da blir det jo ikke like intensiv sex de neste månedene, da"

Å dæven, der fikk jeg meg en god latter....

Ja, gubben var svært så fornøyd i prøveperioden med nr 3.
(nr 3 var den eneste planlagte)


Du får krysse fingrene for meg denne mnd.....slik går det når man får spandert weekend på hotell

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror folk veldig ofte vurderer andres valg ut fra seg selv, og har en tendens til å forlange begrunnelser for hvorfor andre velger noe de selv ikke vil ha. Siden de selv ikke kunne tenke seg flere enn to barn, mener de at de er i sin fulle rett til å få vite hvorfor andre har valgt noe annet. (Det er de naturligvis ikke, men det er en annen sak.)

Ja. jeg er ufrivillig ettbarnsmor. Dvs, jeg er veldig glad for hun jeg har, men jeg vil altså ha fler og får ikke til. Ettersom vi ikke er særlig åpne på at vi sliter og nå har et enebarn på 5, er det ingen grenser for hvilke kommentarer vi får. Mine favoritter er blant de som skal minne oss på å prøve å få fler. -Dere har ikke tenkt på en til, da? Hva skulle responsen være? -Å, ja, det var godt du sa! Jeg VISSTE det var noe jeg hadde glemt!

Hadde jeg vært frivillig ettbarnsmor, ville nok tilbakemeldingene føltes mer irriterende enn sårende, tror jeg. For mange er det å stoppe med ett helt utenkelig, og de blir helt tullete av tanken på at noen kan være fornøyde med ett barn.

Min mor har vært og er i andre enden av skalaen, som seksbarnsmor. Alle ønsket og de aller fleste planlagt. Hun og min far har mange ganger måttet forsvare det å ha fått så mange. Men vi har fått mer tid, mer kjærlighet og mer oppfølging enn mange enebarn og unger med bare ett søsken jeg vet om. Så det er ikke antallet, men vilje og evne, vil jeg tro.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?