Unpopular opinion-tråd

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hvor man kan få lov til å bare være middels god, men fremdeles spille når man er 15 år og uten noen ambisjoner utover å kose seg med idretten sin.

Jeg er ganske lei av å få høre at det er så utrolig viktig at de beste får utfordringer på sitt nivå. De færreste har tenkt å gjøre karriere innenfor fotball. Derimot er det mange som kunne tenke seg å spille fotball som en hobby.

Ikke at andre idretter er så mye bedre. Jeg så noe av det samme innenfor svømming. Vi syns det var strålende å ha vår jente på svømming, og var veldig glad for at hun ble såpass komfortabel i vannet. Men ganske raskt ble det slutt på å "bare" svømme. Man ble sterkt oppfordret til å delta på stevner. Stupe og foreta vendinger i vannet var noe "alle" skulle gjøre. Samt, selvsagt, landtrening med situp og pushup. Ganske raskt ble svømming bare et sted hvor vår datter opplevde nederlag på nederlag, og hun sluttet derfor.

Jeg syns det begynner å bli ganske få steder hvor ungdom kan få fysisk fostring en til to ganger i uka, uavhengig av hvor god man er. Det er liksom "all in" eller ikke noe i det hele tatt.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg er ganske lei av å få høre at det er så utrolig viktig at de beste får utfordringer på sitt nivå. De færreste har tenkt å gjøre karriere innenfor fotball. Derimot er det mange som kunne tenke seg å spille fotball som en hobby.

Ikke at andre idretter er så mye bedre. Jeg så noe av det samme innenfor svømming. Vi syns det var strålende å ha vår jente på svømming, og var veldig glad for at hun ble såpass komfortabel i vannet. Men ganske raskt ble det slutt på å "bare" svømme. Man ble sterkt oppfordret til å delta på stevner. Stupe og foreta vendinger i vannet var noe "alle" skulle gjøre. Samt, selvsagt, landtrening med situp og pushup. Ganske raskt ble svømming bare et sted hvor vår datter opplevde nederlag på nederlag, og hun sluttet derfor.

Jeg syns det begynner å bli ganske få steder hvor ungdom kan få fysisk fostring en til to ganger i uka, uavhengig av hvor god man er. Det er liksom "all in" eller ikke noe i det hele tatt.

Jeg mener at orientering er en slik idrett. Men den krever en del foreldreoppfølging, det beste er at foreldren(e) også er med og trener og løper (eller går, om det passer bedre). Jeg anser det som vinn-vinn.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Jeg mener at orientering er en slik idrett. Men den krever en del foreldreoppfølging, det beste er at foreldren(e) også er med og trener og løper (eller går, om det passer bedre). Jeg anser det som vinn-vinn.

Det lille jeg har hørt om orientering, er at det typisk er noe som nærmest går i arv og hvor familier typisk deltar, så du har nok helt sikkert rett i at det er mye foreldreoppfølging. Jeg tror også at kampsport ala taekwon-Do og judo kan være i samme gate?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg har en sønn som noen sikkert vil mene at spilte fotball for lenge. Han begynte fordi han hadde veldig lyst, og fortsatte og fortsatte fordi han trivdes så godt med alle de andre på laget. Det var helt på det rene at han aldri kom til å "gjøre det bra", men han ville være der. Og sånne spillere skal det også være plass til.

Nå spiller han håndball på et lag som resultatmessig gjør det dårlig, men de blir bedre og bedre. Motstanderne blir dessverre også det. Men laget har det så ålreit sammen at ingen vil slutte. Jeg er veldig glad for at det finnes sånne lag. Hvor man kan få lov til å bare være middels god, men fremdeles spille når man er 15 år og uten noen ambisjoner utover å kose seg med idretten sin.

Jeg er selvsagt helt enig i dette, og mente absolutt ikke å si at det bare skal være plass til de som er gode eller vil satse. Mitt inntrykk er at hoveddelen ligger der et sted, unger som har idretten som hobby og ikke har ambisjoner om noe annet, som er med fordi det er sosialt og gøy. Men også disse må møte på trening og gjøre det de skal. De jeg snakker om er de som ikke kommer på trening, og når de først kommer, ikke gidder å gjøre noe, som åpenbart ikke har lyst til å være der. Og i de aller fleste andre aktiviteter der man er avhengig hverandre av å fungere sammen som en gruppe, også korps, kor, teater o.l. forventes det både oppmøte og innsats. Og det er urettferdig mot de dedikerte om mesteparten av tiden til instruktørene skal brukes på de som ikke gidder å gjøre noe, som ikke følger med, og som aldri øver.

Her har alltid spillere vært ønsket velkommen tilbake selv om de har sluttet og holdt oppe i flere år. Det har heller ikke vært disse det har vært vanskeligst å tilrettelegge for, og brukt mest tid på. De er som regel både ivrige og motiverte, og innstilt på å gjøre en innsats.

Jeg er ellers enig i at det skulle vært flere lag og alternativ for de som bare vil ha det gøy, og ikke tar det så nøye. A la bedriftsidretten for voksne. Min eldste var en stund med på volleyball som var slik. De bare spilte volleyball for gøy, en eller to ganger i uka, med trener som lærte dem, men uten å stille i noen serie.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Strå, her.

Nå synes jeg du vrangleser nera. Hun sier da ikke noe om at de som ikke har vært med fra start ikke skal kunne bli med etter fem år, men at det får være grenser for tilpasninger. Det er da merkelig at man ikke kan ha et lag eller egen trenging for nye fram til de har fått litt bedre kunnskap (og ferdigheter).

Hvordan skal disse 2-3-4 barna bli gode da? Man må jo være et lag for å bli god i lagidrett.

Og grenser for tilpasninger - for en 10-åring? Nei!

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hvordan skal disse 2-3-4 barna bli gode da? Man må jo være et lag for å bli god i lagidrett.

Og grenser for tilpasninger - for en 10-åring? Nei!

Man har en tendens til å glemme at det ikke er proffe trenere, men foreldre som frivillig trener lag. Og som skal finne opplegg og tilpasse trening til spillere på ulike nivå, og bli kjeftet huden full av foreldre som ikke synes deres barn får det de mener barnet trenger. Med null ønske om å engasjere seg selv, verken mht trening eller dugnad eller whatever.

Vi hadde som sagt en gutt på laget vårt som krevde masse tilpasning. Som hadde utfordringer langt ut over «ikke være god i fotball». Og han fikk være med til han var 15. Når de laget et helt eget 7-er lag hvor noen spillere ble plassert, fordi han ikke fungerte på vanlig lag og andre spillere sluttet fordi fotball rett og slett ikke var gøy lengre, ble det omsider bestemt at han ikke kunne fortsette på laget lengre. Så mitt inntrykk (datapunkt) er ar man strekker seg langt for å legge til rette for alle som ønsker å spille, enten de er gode eller ikke. Eneste krever vi hadde var at ungene faktisk ønsket å spille fotball, og at barn med ekstra utfordringer hadde foreldre på sidelinjen som aktivt bidro for at deres barn skulle fungere på laget (og vi var heldige og hadde foreldre som gjorde det, heldigvis). Man kan ikke forvente at en tilfeldig far eller mor skal ha ansvar for tilrettelagt fotball for 15 unger på ulike nivåer. Virkelig ikke.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Man har en tendens til å glemme at det ikke er proffe trenere, men foreldre som frivillig trener lag. Og som skal finne opplegg og tilpasse trening til spillere på ulike nivå, og bli kjeftet huden full av foreldre som ikke synes deres barn får det de mener barnet trenger. Med null ønske om å engasjere seg selv, verken mht trening eller dugnad eller whatever.

Vi hadde som sagt en gutt på laget vårt som krevde masse tilpasning. Som hadde utfordringer langt ut over «ikke være god i fotball». Og han fikk være med til han var 15. Når de laget et helt eget 7-er lag hvor noen spillere ble plassert, fordi han ikke fungerte på vanlig lag og andre spillere sluttet fordi fotball rett og slett ikke var gøy lengre, ble det omsider bestemt at han ikke kunne fortsette på laget lengre. Så mitt inntrykk (datapunkt) er ar man strekker seg langt for å legge til rette for alle som ønsker å spille, enten de er gode eller ikke. Eneste krever vi hadde var at ungene faktisk ønsket å spille fotball, og at barn med ekstra utfordringer hadde foreldre på sidelinjen som aktivt bidro for at deres barn skulle fungere på laget (og vi var heldige og hadde foreldre som gjorde det, heldigvis). Man kan ikke forvente at en tilfeldig far eller mor skal ha ansvar for tilrettelagt fotball for 15 unger på ulike nivåer. Virkelig ikke.

Veldig enig i dette, og alt det andre Milfrid skriver.

[Blå]

Dette engasjerte.


Av egen erfaring så ser det ut som om viljen til å tilrettelegge for de som kanskje ikke er ekstremt interessert og treningsvillige, men likevel har lyst til å være med, er større i guttefotballen enn i jentefotballen.



Delvis fordi det er flere gutter som spiller og da er det lettere å legge opp til ulike lag med ulik grad av satsing. Men, også fordi jeg tror at samfunnet har en større godvilje mot gutter som ikke presterer optimalt. Jenter forutsettes i større grad å være positive og flinke og ta ansvar for alt mulig. En jente som har lyst til å bare gjøre en middels jobb møtes mye mer negativt enn en gutt som gjør det samme.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Delvis fordi det er flere gutter som spiller og da er det lettere å legge opp til ulike lag med ulik grad av satsing. Men, også fordi jeg tror at samfunnet har en større godvilje mot gutter som ikke presterer optimalt. Jenter forutsettes i større grad å være positive og flinke og ta ansvar for alt mulig. En jente som har lyst til å bare gjøre en middels jobb møtes mye mer negativt enn en gutt som gjør det samme.

I hvert fall i noen byer og bydeler tror jeg det også henger sammen med at for en del gutter er fotball omtrent det eneste positive som engasjerer og motiverer dem nok til at de vil være med, og som derfor har en superviktig rolle med tanke på å hindre at de faller helt utenfor, både skolemessig og sosialt. Jeg kjenner til folk som har vært frivillig engasjert i det lokale fotballaget og virkelig kjenner på det vanskelige ved å prøve å holde på halvstore gutter, selv om de dels ødelegger for de andre og ofte oppfører seg dårlig, fordi de vet at dette er siste sjanse før de ender opp i en kriminell gjeng. Det er ingen andre som vil ha dem med i sin gruppe eller sitt lag.

Og også i mindre ekstreme tilfeller er det flere steder sånn at «alle» gutter spiller fotball, mens jentene driver med mange forskjellige ting, og dermed har flere ting å velge i uten at de dermed blir sosialt utenfor.

Som på så mange områder tror jeg absolutt at jenter stilles høyere krav til, som du er inne på, og selvsagt er jeg enig i at samfunnet fremdeles nedvurderer jenter og alt som jenter driver med. Men samtidig opplever individuelle jenter ofte et litt bredere spekter av ting de kan velge blant enn individuelle gutter. Jenter kan for eksempel velge mellom både tradisjonelt guttete og tradisjonelt jentete ting, og bli støttet av foreldre og venner i dette, mens det samme ikke stemmer for mange gutter.

Jeg er ikke uenig med det du sa, altså. Bare spinner litt videre.

[My]

Jeg har samme inntrykk som Tally med ett av barna på judo i noen år. Grunnen til at hun sluttet var forventning om satsing og avansement, flere og hardere treninger. Det ble for vanskelig å kombinere med den andre aktiviteten, som hun ikke ønsket å slutte med (hun var da 12)

Turnforeninga her har breddegrupper for barn, parallelt med konkurransepartiene (som de beste tidlig velges ut til). Vet ikke hvor langt opp i alder disse går, men det er kanskje en slik mulighet.

Jeg hadde ikke sett det som vinn-vinn om jeg måtte være med og løpe ved siden av om barna mine skulle drive med orientering altså. Jeg har ellers samme inntrykk her, av at det ofte er en familiegreie. Det er et ganske aktivt orienteringsmiljø her, og flere av barnas venner driver med det. Hos de aller fleste har det gått i arv fra foreldrene ja, som selv er eller har vært aktive på ett eller annet nivå.

[Karamell]

Vi hadde en som mestret svømming veldig bra, men vr ganske dårlig i fotball. Han sluttet på svømming når de begynte å kreve svømmetrening mange ganger i uken, inkludert før skolestart. For 12-åringen var det uaktuelt å stå opp kl fem, seks for å trene. Han sluttet, men hold ut fotballen til han var 13 eller14-ish. Sluttet etter Norwaycupgulroten.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Vi hadde en som mestret svømming veldig bra, men vr ganske dårlig i fotball. Han sluttet på svømming når de begynte å kreve svømmetrening mange ganger i uken, inkludert før skolestart. For 12-åringen var det uaktuelt å stå opp kl fem, seks for å trene. Han sluttet, men hold ut fotballen til han var 13 eller14-ish. Sluttet etter Norwaycupgulroten.

Ja, på laget til min eldste var det ei som startet lenge etter de andre, som absolutt ikke var noe talent, men som ELSKET fotball likevel. Hun kom seg gradvis opp på et temmelig bra nivå, hun var ivrig og møtte alltid opp på trening, og deltok også på ekstratreninger. Aldri noe stjerneskudd akkurat, men det var heller ikke nødvendig, det er et breddelag, tross alt, og hun har et vesen som bragte utrolig mye positivt til det sosiale miljøet. Fra før gikk hun på fiolin, hvor hun var sett på som et skikkelig talent, men hun nektet etter hvert og hadde ikke lyst, og sluttet med det, til lærerens store fortvilelse. Det var bare fotball for henne. En annen spiller på laget var med fra starten, gikk der i flere år, men etter hvert som nivået, og ikke minst motstanden i kampene ble større var det tydelig at hun ikke trivdes. Det ble selvsagt gjort en innsats for å få henne til å fortsette, men så fant hun teater, sluttet på fotball, og formelig blomstrer på teaterscenen. Og det er så bra!

Og det er dette jeg mener det må være rom for. Ja, det er bra å jobbe for å beholde flest mulig, lengst mulig (som det heter i Fotballforbundet), men også om å prøve litt forskjellig som barn, og finne ut hva man liker og ikke liker, og innse at alt passer ikke for alle. Det trenger ikke ha med naturtalent og anlegg å gjøre, men med interesse og hvor man føler seg hjemme. I fotballen, kanskje spesielt for gutter, forventes det i større grad at det skal passe/tilrettelegges for alle, uansett. Og det er kanskje derfor det også blir større utfordringer i fotballen, når det gjelder å tilpasse nivået. Jeg mener at når man må bruke gulrot og pisk for å få ungene til å møte opp på treningene, eller lokke med dyre utenlandsreiser for å motivere spillerne til å fortsette, så kan de heller bare få lov til å gi seg, og begynne på noe de har lyst til å drive med i stedet. De som går på fotball for fotballens skyld trenger verken premie for å komme på trening eller å lokkes med dyre utenlandsturer. De kommer uansett, fordi de har lyst. Og der er ikke bare de beste, det er spillere på alle nivå.

[Tjorven]

Jeg har vært håndballtrener for en gjeng med 10-11-åringer med svært forskjellig motivasjonsnivå. Vi hadde ett opplegg klart til hver trening. Dette måtte alle gjøre. Det var på ingen måte noe påbud om å få til, men man skulle prøve. De som ikke prøvde og/eller aktivt saboterte de andres trening (sterk korrelasjon der), fikk beskjed om å sette seg på benken og bli med når de ville gjøre det som resten gjorde. Vi var 2 voksne på 15-20 unger. Mer tilpasning enn det klarer man faktisk ikke; som fullstendig ufaglært trener (som aldri har spilt håndball, men drevet mye med annen ballidrett).

[Input]

Det å snakke om 10-åringer som brenner for idretten og ønsker å satse er like meningsløst som å snakke om 10-åringer som brenner for politiyrket. Joda, noen av dem vokser faktisk opp og blir politi og noen av dem blir fotballspillere, men svært få av de som sier det er drømmejobben mens de fremdeles er barn. Bare det å snakke om et 1-er-lag for 10-åringer...

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det å snakke om 10-åringer som brenner for idretten og ønsker å satse er like meningsløst som å snakke om 10-åringer som brenner for politiyrket. Joda, noen av dem vokser faktisk opp og blir politi og noen av dem blir fotballspillere, men svært få av de som sier det er drømmejobben mens de fremdeles er barn. Bare det å snakke om et 1-er-lag for 10-åringer...

Eh. Nei. Det finnes 10-åringer som brenner for fotball. Helt uavhengig av om de skal bli fotballspillere når de blir store. Jeg har hatt en nevø som brukte all ledig tid på fotball fra før han begynte på skolen. Det var flere sånne på laget til Poden. Det handler ikke om å dyrke fram proffspillere, men la unger gjøre det de elsker. Det handler om at noen går all inn, mens andre gjør det som en sosial greie. Når det så er 25 unger og det er snakk om 7-er lag så er det faktisk helt ok å la de som legger hele sjela si i treningen, trene sammen, og så la dem som slår salto og ikke tar ting like seriøst trene sammen. Det er verken kjekt for den veldig gode eller den mer middelmådige å spille på samme lag.


Kamper spiller de uansett sammen når de er så små, men når man har en stor pool med spillere, kan man danne lag som fungerer sammen. Heller det enn å toppe lag og la noe sitte på benken store deler av kampen.

Det skal være plass til alle. Fotball er ikke bare breddeidrett og sosialt for alle.

Jeg har forøvrig en sønn som spilte fotball som en sosial greie, men som likevel tok det alvorlig. Han hoppet av da de laget 7-er laget rundt han som ikke fungerte på vanlig lag (han var keeper, laget måtte ha det).

Men jeg er enig i at noen klubber ikke klarer å ivareta bredden og blir for opphengt i å dyrke fram talenter. Som jeg er sterkt uenig i. Det ene skal ikke gå på bekostning av det andre. Vår klubb tabbet deg skikkelig ut der, og mistet mange spillere. Til foreldre tok grep, de relativt få talentene fikk spille med årskullet over, og breddelaget fikk de fineste foreldre-trenerne som fikk forballgleden tilbake hos resten.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det å snakke om 10-åringer som brenner for idretten og ønsker å satse er like meningsløst som å snakke om 10-åringer som brenner for politiyrket. Joda, noen av dem vokser faktisk opp og blir politi og noen av dem blir fotballspillere, men svært få av de som sier det er drømmejobben mens de fremdeles er barn. Bare det å snakke om et 1-er-lag for 10-åringer...

Det er vel ingen som snakker om førstelag for 10-åringer? Det er det ikke engang lov til å ha, det er klare regler for det i Fotballforbundet. Det er ikke lov med verken divisjonsspill eller nivådeling, eller differensiering på spilletid før i ungdomsfotballen. Og selv der er det klare regler for at alle spillere som er tatt ut til kamp skal ha spilletid tilsvarende minst halve kampen.

Og når det er snakk om "brenner for idretten" så menes det ikke å ha planer om å bli proffspiller som voksen. Det er snakk om de som brenner for idretten i nåtid, på sitt nivå. Som ønsker å bruke all tid på idretten, som har lyst til å lære, lyst til å utvikle seg. Ikke som voksen fotballspiller men som den de er. Så ikke mer meningsløst enn å snakke om de som brenner for programmering i fjerdeklasse, eller som elsker matte. For et barn som elsker matte, og har talent for det, vil det være utrolig umotiverende å hele tiden måtte tilpasse seg de som ikke har forståelse for matte i det hele tatt, og trenger masse ekstra oppfølging. Det handler ikke om at barnet skal bli matematiker som voksen, det handler om å få utvikle interessen og talentet sitt der og da, på sitt nivå.

Nei, fotball er ikke et karrierevalg, men for noen er det en altoppslukende interesse her og nå, som gir veldig mye glede, masse utfordringer og mestring. En arena der de ønsker å nerde, jobbe, utvikle seg, bli bedre. For andre er det en tidtrøyte der de har det gøy sammen med venner og er aktive. Og det er helt supert, uansett hvilke ferdigheter de har. Men for noen få blir det en plikt, noe de gjør fordi "alle andre" gjør det, eller fordi foreldrene sier at de må være med på minst en fysisk aktivitet, og da blir det fotball fordi der går de andre i klassen. Som kunne hatt det mye mer gøy på en annen aktivitet. Og sistnevnte gruppe krever gjerne mye mer tid og innsats fra trenere enn førstnevnte.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det er vel ingen som snakker om førstelag for 10-åringer? Det er det ikke engang lov til å ha, det er klare regler for det i Fotballforbundet. Det er ikke lov med verken divisjonsspill eller nivådeling, eller differensiering på spilletid før i ungdomsfotballen. Og selv der er det klare regler for at alle spillere som er tatt ut til kamp skal ha spilletid tilsvarende minst halve kampen.

Og når det er snakk om "brenner for idretten" så menes det ikke å ha planer om å bli proffspiller som voksen. Det er snakk om de som brenner for idretten i nåtid, på sitt nivå. Som ønsker å bruke all tid på idretten, som har lyst til å lære, lyst til å utvikle seg. Ikke som voksen fotballspiller men som den de er. Så ikke mer meningsløst enn å snakke om de som brenner for programmering i fjerdeklasse, eller som elsker matte. For et barn som elsker matte, og har talent for det, vil det være utrolig umotiverende å hele tiden måtte tilpasse seg de som ikke har forståelse for matte i det hele tatt, og trenger masse ekstra oppfølging. Det handler ikke om at barnet skal bli matematiker som voksen, det handler om å få utvikle interessen og talentet sitt der og da, på sitt nivå. Nei, fotball er ikke et karrierevalg, men for noen er det en altoppslukende interesse som gir veldig mye glede, masse utfordringer og mestring i nåtid. En arena der de ønsker å nerde, jobbe, utvikle seg, bli bedre. For andre er det en tidtrøyte der de har det gøy sammen med venner og er aktive. Og for noen få er det en plikt, noe de gjør fordi "alle andre" gjør det, eller fordi foreldrene sier at de må være med på minst en fysisk aktivitet, og da blir det fotball fordi der går de andre i klassen. Og sistnevnte gruppe krever gjerne mye mer tid og innsats fra trenere enn førstnevnte.

Det var helst 15-åringene jeg tenkte på da jeg skrev 1-er laget ja.

Men man har jo ulike lag for 10-åringene også, så lenge det er snakk om flere spillere enn det man kan stille på et lag. Og da er det jo poeng å sette sammen lag som fungerer sammen (og nei, det fungerer ikke om man setter alle de «dårlige» på ett lag altså).

Og det er mye snakk om fotball og bredde her. Men hvordan er det feks med korps eller kor eller dans/cheerleading? Er det plass for alle der også? Får man delta på lik linje om man ikke kan synge en tone rent om det så var for å redde livet, har null rytme eller ikke klarer å lære seg noter og spiller skjærende falsk. På konserter og opptredener tenke jeg?

[Blå]

Min som har sunget i kor har sunget i to. I begge fikk alle være med, uansett evner. I det ene var det to - tre utvalgte som fikk alle soloer, i det andre varierte de i veldig mye større grad. Det var det andre hun valgte å gå tilbake til. For henne var muligheten til å av og til skinne viktig for å kunne fortsette.



Jeg har aldri opplevd et kulturtilbud til barn som offentlig straffer med å nekte spilletid, henvise noen til å fylle flaskene til de andre fordi det er viktigst at de gjør seg klar, de som fyller flaskene skal jo uansett bare sitte på benken eller be noen om å gi fra seg fotballskjorter for at en av de viktigere spillerne skal få se bedre ut på et bilde.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Min som har sunget i kor har sunget i to. I begge fikk alle være med, uansett evner. I det ene var det to - tre utvalgte som fikk alle soloer, i det andre varierte de i veldig mye større grad. Det var det andre hun valgte å gå tilbake til. For henne var muligheten til å av og til skinne viktig for å kunne fortsette.



Jeg har aldri opplevd et kulturtilbud til barn som offentlig straffer med å nekte spilletid, henvise noen til å fylle flaskene til de andre fordi det er viktigst at de gjør seg klar, de som fyller flaskene skal jo uansett bare sitte på benken eller be noen om å gi fra seg fotballskjorter for at en av de viktigere spillerne skal få se bedre ut på et bilde.

Jeg har aldri opplevd at barn som blir straffet med å ikke få spille fotball, må fylle flasker eller gi boet trøya fordi noen skal se bra ut på bilder og er 110% enig i at det overhode ikke hører hjemme i idrett for barn altså. Og min sønn spilt en klubb som klarte å gjøre en del tabber mht det å skulle være en breddeklubb.

Eller. Korreksjon. De som ikke kom på treninger, ble ikke tatt ut til å spille kamp. Dvs, de som systematisk ikke kom på treninger, ikke de som av ulike grunner ikke kunne trene en uke. Og gikk man bananas på en trening så kunne man bli satt på benken resten av treningen. Men det antar jeg hadde skjedd om man i korpset dælja trompeten i hodet på sidemannen eller gang på gang skrek i øret på sidemannen eller hoppet opp og ned og forstyrret alle andre, sang helt annen sang eller nektet å følge noen av beskjedene som ble gitt.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Min som har sunget i kor har sunget i to. I begge fikk alle være med, uansett evner. I det ene var det to - tre utvalgte som fikk alle soloer, i det andre varierte de i veldig mye større grad. Det var det andre hun valgte å gå tilbake til. For henne var muligheten til å av og til skinne viktig for å kunne fortsette.

Jeg har aldri opplevd et kulturtilbud til barn som offentlig straffer med å nekte spilletid, henvise noen til å fylle flaskene til de andre fordi det er viktigst at de gjør seg klar, de som fyller flaskene skal jo uansett bare sitte på benken eller be noen om å gi fra seg fotballskjorter for at en av de viktigere spillerne skal få se bedre ut på et bilde.

Det er nok sant (og det du beskriver i siste avsnitt er jo horribelt, og heldigvis ikke noe jeg har opplevd i fotballen her), men jeg har barn i Kulturskolen, og det er den eneste aktiviteten (og mine har gått på mange ulike) hvor det er obligatorisk oppmøte på øvingene, man må melde fravær hvis man ikke kan komme, og risikerer å miste plassen hvis det er for mye ugyldig eller uanmeldt fravær (og der hvor det har vært differensiert på spilletid i ungdomsfotballen her har det nettopp vært på grunnlag av oppmøte på treninger, ikke ferdighetsnivå). Og det er helt greit, det er lange ventelister på gruppene, så det skulle bare mangle. Er man ikke interessert i å møte på øving har man ingenting der å gjøre, og bør overlate plassen sin til noen andre. Og det er også de ivrigste og flinkeste som får ha de mest fremtredende rollene i forestillinger, selv om alle er med, og alle er viktige for at forestillingen skal bli bra. Alle får skinne, men helt klart noen mer enn andre. Og jeg hører aldri noen klage på noe av dette. Så det stilles definitivt krav til deltakelse, også i kulturtilbud. Gjerne forventes det også at man skal øve på egenhånd, mellom øvingene. De som spiller surt i korpset, eller ikke greier å holde takta får også være med, men de får kanskje ikke spille solo like mye som de største talentene. Det er naturlig at de flinkeste også får tildelt de stemmene med de vanskeligste notene. Det handler om utfordringer og mestring på sitt eget nivå, ikke at alle skal behandles akkurat likt.