Fra tynn/slank til overvektig

[Philippa]

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)

Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

Det er jeg helt enig med deg i. Problemet kommer når man mister kontrollen, trøstespiser fordi man synes man er feit, osv. Så er man i den onde sirkelen. Jeg vet ALT om hva jeg bør og ikke bør spise, men det hjelper så lite når man ikke har kontroll.

[Philippa]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Det er jeg helt enig med deg i. Problemet kommer når man mister kontrollen, trøstespiser fordi man synes man er feit, osv. Så er man i den onde sirkelen. Jeg vet ALT om hva jeg bør og ikke bør spise, men det hjelper så lite når man ikke har kontroll.

For all del - jeg skal ikke tøffe meg for mye her jeg sitter med Cola Zero, Stratos og ostepop... Men synes bare det er viktig å få frem at det ikke hjelper å trene uten at man tar tak i kostholdet. Mange overvektige som tenker at "jeg får jo ikke trent/liker ikke å trene, så da kan jeg jo bare fortsette å være overvektig da"

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)

Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

Jeg er ikke enig. Dette tror jeg er veldig individuelt altså. Jeg kan leve på 1300 kalorier men ikke gå ned i vekt. For sure. Trener jeg ikke så skjer det ikke noe..... Dessverre. Tror ganske mange har det sånn.

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt.
Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

Jeg er veldig treningsfokusert, det er helt sant. Du har rett i at kosthold er ekstremt viktig ifm vektnedgang - skal man gå ned i vekt må kcal inn < kcal ut. Min teori går på at jeg tror svært få klarer å få en varig vektnedgang dersom de kun slanker seg ved å redusere matinntaket. Da vil jo forbreninningen gå ned slik at man legger på seg igjen så fort man spiser litt mer igjen. Det er ikke så mange som klarer å spise lite resten av livet. Trener man derimot mens man slanker seg (og etterpå), holder man forbrenningen oppe slik at man lettere unngår vektoppgang.

[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)

Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

Heeelt enig, hvis man vil gå ned i vekt så mååå man gjøre noe med inntaket, MEN for å holde vekten så hjepler trening veeeldig godt!

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)

Den setninga der kverna rundt i hodet mitt under gårdagens løpetur.

Jeg er dog usikker på om den var motiverende eller direkte skremmende.

Fjorten timer for ett kilo?!? Fjorten?! Fjorten?!?

Ja, ja, i dag kan jeg hvile på laubærene og tenke at tre kvarter er unnagjort, nå er det bare 209 timer og ett kvarter igjen.

[Tussa]

For meg er det det altså.

[Anne C]

Jeg var normalvektig frem til jeg var rundt 25 år. Da var jeg lei av å ha dålrig samvittighet for alt jeg puttet i munnen og slappet litt mer av. Det endte med at jeg la på meg. La sikkert litt på meg hvert år selv om jeg var flink til å trene. Så ble jeg gravid og la på meg mye. Livet som nybakt mamma var ingen dans på roser, og trøstespisingen startet. Så da la jeg på meg masse på kort tid. Klarte å gå ned endel, ble gravid og så var det samme runden igjen. Startet på lavkarbo for tre år siden og gikk ned 25 kg. 15 av de er på igjen. Jeg har et utrolig dårlig forhold til mat og trøstespiser når jeg føler at jeg mister kontroll over maten. Det er noe dritt og det er faktisk ikke bare å ta seg sammen. Det sitter litt lenger inn enn det. Jeg trener 4-5 ganger i uka, spiser greit, men er oververktig.

(Jeg har vokst opp med en mamma med anorexi/bulimi og det har gjort at jeg har et utrolig dårlig forhold til mat.)

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

det er faktisk ikke bare å ta seg sammen. Det sitter litt lenger inn enn det.

Når det gjelder tvangsspising/overspising (BED) så blir det jo det samme å si til en person som sliter med dette, at vedkommende skal ta seg sammen og slanke seg, som å si til en alkoholiker at vedkommende skal ta seg sammen og slutte å drikke. Jeg sier ikke at noen her i tråden sier det, men bare for å poengtere. Altfor mange sier at det bare er å ta seg sammen og bruke viljestyrke når det gjelder å gå ned i vekt, men det ER forskjell på 10-20 kgs overvekt og 70-100 kgs overvekt. I den siste kategorien finnes det som regel mennesker med store psykiske spiseproblemer. Man blir ikke så stor fordi man ikke går på Elixia.

[Harriet Vane]

Altså.

De fleste av oss er ikke tvangsspisere, slik de fleste av oss ikke er alkoholikere.

For de fleste av oss er det faktisk å ta seg sammen, men det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem som sliter med spiseforstyrrelser. De fleste av oss er helt alminnelige bedagelige hverdagsmennesker som liker å late oss på sofaen, fremfor å lære oss den edle treningskunsten.

Snørr og bart, folkens, snørr og bart!

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Altså.

De fleste av oss er ikke tvangsspisere, slik de fleste av oss ikke er alkoholikere.

For de fleste av oss er det faktisk å ta seg sammen, men det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem som sliter med spiseforstyrrelser. De fleste av oss er helt alminnelige bedagelige hverdagsmennesker som liker å late oss på sofaen, fremfor å lære oss den edle treningskunsten.

Snørr og bart, folkens, snørr og bart!

Jeg snakker, som sagt, om sykelig overvektige. Og det er nok av dem som får beskjed om å bare ta seg sammen.

[Vianne Rocher]

Tja, jeg er ikke i kategorien sykelig overvektig, enda.
Men noen sylfide er jeg definitivt ikke lengre. Jeg var en str. 34/36 frem til jeg var 24-25 år. Nå er jeg 29 og bruker 44.
Sånn midt i tjueårne ble jeg veldig glad i, og opptatt av matlaging, kjærestekos, cafèliv, vinkvelder og begynte sakte men sikkert å legge på meg. Jevnt og trutt. La omtrent ikke på meg i svangerskapet med poden. Gikk ned 15 kg den uka poden ble født, mest sannsynlig pga. av traumet med KS og reoperasjon. Da var jeg m.a.o. tilbake på akseptabelt nivå noen måneder, så "plutselig", uten at jeg egentlig la merke til det hadde jeg lagt på meg 20 kg på rekordtid.
Og her sitter jeg. Det er kombinasjonen latskap, alt for glad i mat, det gode liv, tv og nett og å ikke klare/gidde og sparke meg ut av døra for å løpe/trene/Whatever.
Det til tross for at jeg for tiden er hemmafru med barn i barnehagen og plenty tid til trening. Jeg er rett og slett bare udugelig lat og en elendig selvpisker.
I tillegg klarer jeg alltid å synes at jeg ikke er så verst selv om jeg ser at jeg er alt for tykk og kjenner på helsa at jeg skulle bevegd meg mer.

[Tussa]

Men korfor er dette så vanskelig å ha kontoll over? Og korfor er det slik at så mange har full kontroll over resten av livet sitt men ikkje maten?

Og er det her det kjem inn at overvektige kvinner ikkje blir ledera? Har en ikkje kontroll på maten har en ikkje kontroll på resten?

Det er vel en slags allmenn fordom at dei som er overvektige ikkje har kontroll over mat og trening?

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Men korfor er dette så vanskelig å ha kontoll over? Og korfor er det slik at så mange har full kontroll over resten av livet sitt men ikkje maten?

Og er det her det kjem inn at overvektige kvinner ikkje blir ledera? Har en ikkje kontroll på maten har en ikkje kontroll på resten?

Det er vel en slags allmenn fordom at dei som er overvektige ikkje har kontroll over mat og trening?

Jeg tror at det er vanskelig å få kontroll over matinntaket fordi mat er noe man ikke kan unngå - alle må ha mat. Skal man slutte med noe, er det lettere å slutte helt enn å slutte delvis.

Det med overvektige kvinner som ikke blir ledere er interessant. Jeg tror jeg har lest et eller annet sted at høyt utdannede har lavere BMI enn lavt utdannede (uten at jeg kan dokumentere dette). Mange lederstillinger krever høy utdannelse. Det kan være en del av grunnen.

Jeg tror også at en del overvektige kvinner har lav selvfølelse - de tror alle rundt dem tenker at de ikke har selvkontroll pga vekten - og mer eller mindre ubevisst utrykker dette i jobbsituasjon.

Til slutt tror jeg også at det faktisk skjer at overvektige kvinner ikke får lederjobber nettopp fordi de har rett i at de som skal ansette dem tror at de mangler selvkontroll/selvdisiplin.

Jeg ser at jeg tror veldig mye i dette innlegget....

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Synnemor, her.

Jeg ser at jeg tror veldig mye i dette innlegget....

Ja, det gjør du. Tror og mener veldig mye.

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Ja, det gjør du. Tror og mener veldig mye.

Det er et tema jeg har tenkt en del på, ja. Delvis fordi jeg synes det er interessant å se hvor ulikt mennesker håndterer situasjonen når de legger på seg i voksen alder, og også fordi jeg kjenner en som slet veldig med å få jobb og vedkommende følte at vekten var årsaken.

Er det problematisk for deg at jeg tror og mener mye om dette? Eller bør jeg ikke mene så mye om temaet fordi jeg ikke er overvektig selv?

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Synnemor, her.

Det er et tema jeg har tenkt en del på, ja. Delvis fordi jeg synes det er interessant å se hvor ulikt mennesker håndterer situasjonen når de legger på seg i voksen alder, og også fordi jeg kjenner en som slet veldig med å få jobb og vedkommende følte at vekten var årsaken.

Er det problematisk for deg at jeg tror og mener mye om dette? Eller bør jeg ikke mene så mye om temaet fordi jeg ikke er overvektig selv?

Nei, det er ikke problematisk for meg at du tror og mener, men du trekker noen ganske heftige konklusjoner om hva overvektige mener og synes om seg selv og hvilke konsekvenser det får i arbeidslivet. Selvsagt kan du synse selv om du ikke er overvektig, men konklusjonene blir litt for enkle, og du skal ikke se bort i fra at du støter noen.

Ja, det kan godt stemme at en del arbeidsgivere diskriminerer overvektige ved ansettelse og forfremmelse. Men da må en jo komme de fordommene som ligger bak den diskrimineringen til livs!

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Synnemor, her.

Jeg tror jeg har lest et eller annet sted at høyt utdannede har lavere BMI enn lavt utdannede (uten at jeg kan dokumentere dette). Mange lederstillinger krever høy utdannelse. Det kan være en del av grunnen.

Jeg tror også at en del overvektige kvinner har lav selvfølelse - de tror alle rundt dem tenker at de ikke har selvkontroll pga vekten - og mer eller mindre ubevisst utrykker dette i jobbsituasjon.

Jeg passer ikke helt inn i det du tror noe om her. Jeg har over 6 års høyskoleutdannelse, og jeg går ikke rundt å tenker at andre tenker at jeg ikke har selvkontroll. På jobb har jeg stålkontroll. Nå kommer jeg riktignok aldri til å bli noen leder, men det er fordi jeg ikke har noe ønske om å bli inspektør eller rektor.

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg passer ikke helt inn i det du tror noe om her. Jeg har over 6 års høyskoleutdannelse, og jeg går ikke rundt å tenker at andre tenker at jeg ikke har selvkontroll. På jobb har jeg stålkontroll. Nå kommer jeg riktignok aldri til å bli noen leder, men det er fordi jeg ikke har noe ønske om å bli inspektør eller rektor.

Selvsagt fins det høyt utdannede som er overvektige - det var snakk om gjennomsnittlig BMI og da vil det naturligvis være høyt utdannede som har høy vekt og lavt utdannede som har lav BMI.

Når det gjelder det med selvfølelse, skrev jeg en del, ikke alle. Det fins mange overvektige som har god selvfølelse (heldigvis!), og det fins tynne som ikke har det. Det jeg skulle frem til, er at jeg TROR det fins NOEN overvektige som tenker at de ikke mestrer en lederjobb fordi de har problemer med mestring når det gjelder matinntak. (Ikke alle overvektige har problemer med matinntak)