Er offentlig ansatte bortskjemte?

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, ikke sant! Vil ikke si at dagene er avslappende, men jeg blir ofte forbløffet når lærere fremstiller yrket som så utrolig mye mer stressende enn de fleste andre yrker. Vel er det litt i overkant travlet i perioder (slik som nå) men vi har jo, snart , en lang sommerferie + avspasering å se fram til. Med tanke på den, synes jeg ikke at vi bør klage så mye.

Jeg er så innmari enig med deg altså. Klart det er travelt nå og da men på ingen måte det tempoet jeg er vant med fra det private. Nyter både de travle og de mindre travle dagene og synes jeg har det glimrende.

[zeppelin]

Jeg har også erfaring fra både offentlig og privat sektor, ulike typer arbeid i begge leire. Min erfaring er at det er vanskelig å si noe generelt om forskjellen. Det er lettere å sammenligne ett yrke med ett annet, selv om også dette er vanskelig. Det er jo så mange variabler som bestemmer, og man har jo svært ulike krav og forventninger til hva som er bra eller ei.

Jeg jobber som lærer nå, og av alle de yrkene jeg har hatt er dette helt klart det travleste (og kanskje også det kjekkeste og mest givende).

[Harriet Vane]

Privat sektor er kjempestor og omfatter også et mer eller mindre lutfattig organisasjonsliv, der man tjener to femti og en IFA, mens man jobber døgnet rundt uten tariffavtaler. Jeg har jobbet både i det offentlige og det private og tror jeg har funnet en god jobb til å kombinere med småbarn. Grei lønn, masse frihet og fleksibilitet, stor sikkerhet, gode utviklingsmuligheter og ansvar i form av at jobben hviler på meg og at alt blir hva jeg gjør det til.

Jeg er underordnet og tjener mer nå enn jeg gjorde som sjef med ansvar for folk og penger.

[Molo]

Jeg har kun jobbet i det offentlige og er nok en av de som til tider har trodd at gresset var så mye grønnere på den andre siden. Privat avlønning har vært tabu, man får aldri vite hva folk i privat sektor tjener, mens det står oppslag på billboards hele byen rundt under forhandlingene hva en sykepleier tjener i året. Det gjør ikke klagingen mindre tror jeg, at det skal være en slik hemmeligholdelse rundt det hele.
Det er jo relativt flat struktur i det offentlige, hvor stort sett ansiennitet og utdannelse vekter i forhold til lønnssetting, mens det i det private er litt mer "lønn som fortjent". Det tror jeg mange av oss i offentlig sektor gjerne hadde hatt hos oss også. I allefall i min stilling. Det er mye som skiller på ytelsesgrad, og ingenting som skiller på lønn.
Det finnes goder i det private man kunne tenkt seg å hatt, men aldri likevel om jeg hadde byttet bort tryggheten jeg har i min jobb. Så får man heller klage litt av og til da, det stikker nok ikke så dypt likevel, summa sumarum.

[Callisto]

Jeg alltid jobbet i privat næringsliv i forskjellige bransjer med to unntak. MEns jeg var i min første svangerskapspermisjon så ble hele min avd. "outsorcet" som det heter på fint og alle ble oppsagt. Jeg har opplevd nedskjæringer før men de har aldri rammet meg og opplevd oppturer også med bonuser etc.
Etter svangerskapspermisjonen hadde jeg et 6 mnds engasjement i Bergen kommune. Fin overgang fra permisjons livet til jobblivet igjen med tanke på arbeidstid etc. Det var først når jeg begynte i private igjen at jeg så den store forskjellen. Kan jo være tilfeldig men tempoet og den følelsen at vi jobbet for eksistensen gir en annen "drive".

[Anne C]

Jeg er lærer og har aldri ment at jeg har et mer stressende yrke enn andre. Det går i bølgdaler som alle andre yrker. Og med 14 års erfaring så er det jo mange ting som går lettere og bedre enn tidligere. Det jeg blir oppgitt over er at så mange som IKKE er lærere mener at vi bare har ferie.

Jeg innrømmer glatt at hadde det ikke vært for feriene så hadde jeg ikke giddet å være lærer, tror jeg da... Jeg trives veldig godt, men det er jo klart at feriene er en stor gulerot. Og det er veldig praktisk i forhold til barn.

[Teofelia]

Offentlig sektor er jo kjempestor og på ingen måte ensartet. Jeg jobber i staten, tjener ganske godt, har betalt lunsj, kan avspasere alt jeg jobber mer enn 37,5 timer i uka og har fleksitid. Jeg får også velferdspermisjon for planleggingsdager i barnehagen og SFO, ingen blir sur på meg når jeg bruker opp alle sykt barn-dagene eller ønsker å starte min nye jobb med å gå ut i fødselspermisjon (i alle fall sier de det ikke til meg hvis de er sure). Og ikke minst: jeg blir omplassert, ikke oppsagt når jobben min slutter å eksistere.

Jeg synes på mange måter jeg er litt bortskjemt på min arbeidsplass.

[Katta]

Hvis jeg skal snakke ut fra min offentlige (sykehus)-arbeidsplass, er det nok noe sutring. Som har sammenheng med brøkstillinger, forventninger om å stille på jobb på kort varsel, jobbing til alle døgnets tider og alle dager i året og stadige taler om "fleksibilitet". Den såkalte fleksibiliteten innebærer i realiteten arbeidsgivers mulighet til å beordre. Dårlig planlegging av ferier etc gjør ikke saken bedre, mange opplever å ikke få ferie samtidig med barna sine eller får omgjort ferien sin etter at de først har fått godkjent et tidsrom og bestilt utenlandstur med familien. Lønnsmessig ligger man bak de som jobber i det private, hvis man sammenligner med tilsvarende arbeid. (jeg kan evt spa opp noe statistikk, jeg er veldig klar over at ikke alle i det private tjener mye).

Mye av dette er ikke det spor bedre i det private. Man har som offentlig ansatt nytt godt av sikker jobb og endel sosiale goder man kan se langt etter i de fleste private bedrifter. Men sikkerheten er i stor grad blitt borte. De omgår loven ved utstrakt bruk av prosjektstillinger som varer akkurat for kort til at det gir krav på fast ansettelse. De krever at man jobber overtid uten betaling, man skal avspasere. Eneste problem er at det ikke finnes tid til å avspasere, man får rett og slett ikke innvilget avspasering på noe tidspunkt. Og hvis man ikke får brukt opp timene innen nyttår, blir de borte. Arbeidsgiver evner heller ikke å gi sine arbeidstagere det lille ekstra, følelsen av å være av betydning. Ingen julegaver, ingen gratis lunsjer, ingen kurs med mindre man har det hjemlet i tariffavtale, ingen reisegodtgjørelse, ikke noe klapp på skulderen etter en tøff periode. (og jeg er enig i at man skal være forsiktig med penger når det er skattepenger man forvalter, så jeg mener ikke det offentlige skal begynne med frynsegoder). Jeg tror mange private arbeidsgivere er flinkere enn offentlige til å gi medarbeiderne en følelse av å "eie" litt av prosjektene slik at man gjør det lille ekstra med glede.

[Lucifer]

Føler nok at vi er litt bortskjemte på en måte. Jobben er jo trygg. Men f.eks. det med pensjonavtalen er jo for så vidt en del av lønnen vår.

Jeg føler meg heldig som har jobb i offentlig sektor.

Men jeg vil legge til at sutrer er vel noe mange gjør, uavhengig hvor de jobber.

[ming]

Innimellom føler jeg meg litt bortskjemt i det offentlige. Som i dag, på tur i skogen med blide unger og (nesten) oppholdsvær. Og selvsagt er det en god trygghet i å vite at jeg ikke blir oppsagt, men flyttet til en annen skole dersom skolen min ikke har bruk for meg lenger. Men at jeg skal være bortskjemt fordi jeg får avspasere for sene kvelder og søndagstimer sommerstid, det vil jeg ikke påstå. Kjekt med fri store deler av skoleferiene, selvsagt, men noen ganger er jeg usikker på om det virkelig kompenserer for alle de søndagene søndagsturen utgår fordi jeg må en tur på jobb...

Jeg vil tro det er plusser og minuser med de fleste yrker være seg i det private eller i det offentlige, og så er kunsten å finne det yrket der en setter pris på plussene og ikke bryr seg nevneverdig om, eller i hvert fall kan leve med, minusene.

[Anne C]

Jeg har ikke noen muligheter til å avspasere for å være hjemme med unger når det er planleggingsdager. Jeg har sagt ifra at faren ikke kan ta alle planleggingsdagene, så da må jeg ta med ungen. Det er ikke skolen selv som har bestemt dette, men kommunen. Så de har igrunn ikke annet valg enn å la oss ta med unger. Nå bor jeg i en annen kommune enn jeg jobber, så planleggingsdagene faller ikke sammen med kommunen jeg jobber i sine. Når det er planleggingsdager i samme kommune som jeg jobber så er det endel unger med på jobb for å si det sånn.

[Anne C]

I ungdomsskolen har man jo ikke mulighet til å gi elevene fri, men det vet du sikkert.

[rine]

...

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

I ungdomsskolen har man jo ikke mulighet til å gi elevene fri, men det vet du sikkert.

I vg hos oss gir vi nærmest aldri elevene fri, det er kun i krisesituasjoner, det settes inn vikar nesten alltid. Men vet at det er svært forskjellig fra skole til skole.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

I vg hos oss gir vi nærmest aldri elevene fri, det er kun i krisesituasjoner, det settes inn vikar nesten alltid. Men vet at det er svært forskjellig fra skole til skole.

Vet ikke hvor du jobber, men hos oss er det alltid veldig vanskelig å få tak i korttidsvikarer.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vet ikke hvor du jobber, men hos oss er det alltid veldig vanskelig å få tak i korttidsvikarer.

Vi vikarierer for hverandre da. Nesten ingen eksterne.

[Anne C]

Jeg kan sikkert løse det med vikar som jeg tar igjen senere jeg og. De er veldig greie på dette egentlig. Jeg har bare jobbet dette året på denne skolen, men vi har løst det ved å dele på dagene til nå (jeg og mannen altså) Ingen av oss får gjort noe når vi har med 3 åringen på jobb. Men når vi deler det så går det igrunn greit. Elevene synes det er kjempestas. Til og med tøffe gutter smelter når en søt liten treåring kommer med verktøy på jobb. Han skal jo "jobba" når han er med mamma på jobb!

[ming]

Jeg har hatt med unger på jobb, og mannen likeså (også lærer). Ikke ideelt i det hele tatt, men ulønnet permisjon er uaktuelt, og på barneskolen underviser man stort sett alle ungenes timer på en 100% stilling, så det er ikke lett å jobbe inn en fridag. Ingen velferdsperm for planleggingsdager, nei.

Det verste er at barnehagens planleggingsdager ofte kolliderer med skolens planleggingsdager. Da kan jeg ikke ha med unger på jobb, og kan heller ikke være borte. Da er gode råd dyre og gode venner VELDIG verdifulle.

[Trollet]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Jeg har hatt med unger på jobb, og mannen likeså (også lærer). Ikke ideelt i det hele tatt, men ulønnet permisjon er uaktuelt, og på barneskolen underviser man stort sett alle ungenes timer på en 100% stilling, så det er ikke lett å jobbe inn en fridag. Ingen velferdsperm for planleggingsdager, nei.

Det verste er at barnehagens planleggingsdager ofte kolliderer med skolens planleggingsdager. Da kan jeg ikke ha med unger på jobb, og kan heller ikke være borte. Da er gode råd dyre og gode venner VELDIG verdifulle.

Å ha med barna på jobb er vel sjelden ideelt i noen som helst yrker egentlig.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Trollet, her.

Å ha med barna på jobb er vel sjelden ideelt i noen som helst yrker egentlig.

Nei, jeg regner ikke med det. Skrev jeg noe som fikk det til å virke som om jeg mente at det var ideelt i andre yrker?