Holdninger til overvektige mennesker

[Travolta]

Jeg er ikke overvektig selv, men har forståelse for at det IKKE er lett å gå ned, eller at man kan føle det sårende med ymse kommentarer.

Men har dere tenkt på hvorfor folk sier at dere er blitt flotte etter vekttap? Kanskje fordi det er sannheten? Fordi mange etter vekttap også fornyer garderoben, får økt selvtillitt og ofte utstråler en annen energi! Det betyr ikke at dere ikke var flotte før, men at folk ønsker å være hyggelig ved å påpeke forandringen. En forandring som mest sannsynlig er ønsket av denne personen.

Klart jeg kommenterer når en god venninne har gått ned mange kilo. Fordi fedme er skadelig, fordi jeg ønsker best mulig helse for venninnen min og fordi man som slankere har et bedre utgangspunkt for god helse (f.eks mindre belastning på knær, redusert risiko for hjerte-og karsykdommer.)

Det er få som kommenterer hvor tykk man er. Man sier f.eks ikke til en kollega "nå er du blitt feit, du!". Men det er liksom greit å slenge bemerkninger om hvor tynne folk er. Akkurat som om mange synes det er så koselig å høre at man er beinrangel, at det ikke er pent å være for tynn etc. For mennesker som sliter med å gå opp i vekt er faktisk ikke dette særlig hyggelig å høre, men det virker å være alment akseptert. Skulle noen bemerke fedme, så er det derimot forferdelig. Da er det stigmatiserende og ufølsomt.

Og ja, selv om det er vanskelig å gå ned i vekt, så må man tenke på matinntaket. De som jeg observerer med ei pølse i hånda på vei hjem fra jobb, er ofte overvektige. Da tenker jeg at det kanskje er en grunn til overvekten. Men det forblir tanker, jeg sier ingenting.

Jeg har gått ned femti kilo. Det er ingen tvil om at jeg behandles meget annerledes i dag enn dengang da. Spesielt i forhold til å behandles litt gentleman-aktig. STooor forskjell.

[Nessie]

Jeg følte også at enkelte behandlet meg annerledes kanskje, da jeg var tynnere. Men mest av alt var det meg selv som gjorde det. Når jeg tenker på det nå, så er det ingen av mine venner som opptrer annerledes mot meg nå - når jeg har lagt på meg igjen - enn for 35 kg siden.

Men som Esme sier så endrer man seg selv, i form av at man får mer selvtillit, tør bruke litt andre klær, sminker seg mer kanskje, fiffer seg opp - fordi man har et annet forhold til seg selv. Hos meg lå det iallefall mest der.

Det med at jeg blir annerledes behandlet er nok mest fremtredende blant de jeg ikke kjenner - det må jeg nok si. Som at menn åpner døra for meg nå - det gjorde de aldri før. Jeg behandles rett og slett mer damete nå.

Men vennene mine er jo glade i meg som før da. Bortsett fra en som ble stressa av at jeg ikke så ut som noe monster mer.

[Joika]

Jeg tror også mange overser overvektige fordi de ikke vet hvordan forholde seg. Mange overvektige sliter veldig psykisk og med selvtilitt, og det er veldig åpenlyst hos noen. Man kan være redd for å tråkke på tær, såre osv.

[Pebbles]

Må legge til at jeg ikke tror at følelsen av å ikke være bra nok kun sitter i eget hode. Langt ifra. Holdninger som går på at det ikke er "tak i en" at man ikke "bryr seg om egen helse" at man er "lat" og slikt eksisterer i fullt monn både hos enkeltmennesker og i samfunnet gerelt.

Det er det jeg sliter mest med. Jeg blir veldig ukomfortabel ved tanken på at andre muligens tillegger meg negative personlige egenskaper kun pga. det de ser og ikke basert på den jeg er.

Det hadde jo vært kjempefint å være helt uavhengig av hva andre mener om en,men jeg er ikke der. Jeg er ikke ekstremt opptatt av hva andre mener, og jeg har et solid selvverd i bunnen, som gjør at jeg meget sjelden lar meg tråkke på eller behandles dårlig. Men jeg er langtifra uberørt av samfunnets holdning til overvekt.

[Bergensis]

Eg får makk av den Bama/Bendit-reklamen der tjukke, dumme dama har treretters med shakes og spreke, tynne, smarte dama er i skogen og eter banan.

Den er så stigmatiserande at det provoserer meg.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Bergensis, her.

Eg får makk av den Bama/Bendit-reklamen der tjukke, dumme dama har treretters med shakes og spreke, tynne, smarte dama er i skogen og eter banan.

Den er så stigmatiserande at det provoserer meg.

Den reagerte jeg på også!

1) Jeg er glad jeg ikke har sett den reklamen, Bergensis. Den hadde medført klikk her i huset.
2) Jeg er enig med deg, Zoe. Det er holdninger til vekt der ute. Det er ikke til å komme forbi. De man kjenner som vet at man er smart og ok bryr seg ikke om vekta. Men de man ikke kjenner som bare ser en som en er ser ofte at der står det en som ikke har skjønt ting.

Da jeg var på det største, antagelig større enn de aller fleste på dette forumet, pleide jeg å si rett ut at det er f*** ikke fordi jeg er dum at jeg er så stor. Jeg røykte førti om dagen og sluttet - det var helt greit. Gå ned i vekt - går ikke.

Til slutt fant jeg løsningen som passet for meg, og nå er jeg kraftig, men ikke rar slik jeg var før. Jeg er sånn at jeg kan overbevise meg selv om at det er såvidt innenfor greit-nok.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er enig med deg, Zoe. Det er holdninger til vekt der ute. Det er ikke til å komme forbi. De man kjenner som vet at man er smart og ok bryr seg ikke om vekta. Men de man ikke kjenner som bare ser en som en er ser ofte at der står det en som ikke har skjønt ting.

Det som unektelig kan være vanskelig å forholde seg til, er overvektige som åpenbart har et spiseproblem, men som stadig vil snakke om jakten på årsaken til den uforklarlige, mystiske overvekten. Jeg har en i familien som gjentatte ganger gjør egen kropp og vekt til et tema, og det er til å bli av å høre på, for hun kommer aldri til at det kanskje muligens er en sammenheng mellom kaloriinntaket hennes og den helsefarlige overvekten hun sliter med. Jeg føler at jeg har munnkurv på i disse samtalene - det er liksom ikke rom for å si det som det er, nemlig at hun spiser for mye og beveger seg for lite. Tålmodigheten min blir virkelig satt på prøve når hun legger ut om de siste prøvene hun har tatt, hva homeopaten hennes tror, hvordan hun kan forbrenne kalorier vha tankens makt and_what_not. Jeg må bare innrømme at jeg blir littav å høre på disse avhandlingene. Det hadde vært så mye lettere å forholde seg til henne om hun erkjente årsaken til problemene sine. Da kunne jeg ha støttet henne på ektefølt måte - nå føler jeg meg bare som en elendig og falsk lytter.

[Travolta]

Er ikke samfunnet gjennomsyret av holdninger da?

Røykere (bør nedprioriteres av helsevesenet for de er skyld i det sjæl), undervektige (herregud,hun spyr sikkert etter lunsjen), homser (femi jålebukker som bare elsker Grand Prix), lesber (flatbankere), innvandrere (homogen gruppe som vanker på sosialen), SV'ere og Arbeiderpartifolk (j...sosialister), FrP'ere (en gjeng med nordledninger og andre korttenkte), sekretærer (blondiner som bare filer negler), blondiner (dumme som brød), Groruddalen (bare høyblokker), vestkanten (kun rike folk i store villaer), Asker (visstnok en bygd iflg. media), bergensere (rappkjefta), politifolk (rasister), statsanatte (late og udugelige folk)....

og så har vi de overvektige da - slutt å spise, begynn å trene!

Tja, noe er vel sant, annet ikke...men det hadde vært fint om folk generelt hadde være mindre fordomsfulle, og heller forsøkt å se mennesket som det er. Eller tålt at andre velger å gjøre ting annerledes enn de selv gjør. Baksnakking, misunnelse og korttenkthet er typisk norsk!

Banan er jo ikke akkurat sunn mat heller.

Pida. Jeg må innrømme at det innlegget der fikk meg litt rød i kinnene. Jeg har aldri selv påstått at jeg ikke spiser og at det er et mirakel at jeg var så stor. Men jeg ville ofret livet fremfor å innrømme eller gå i detalj på hva jeg spiste jeg også.

Det er en del av sykdommen, og den delen der kommer av skamfølelsen som henger på fedmen. Det er liksom ikke lov å si at "jeg greier rett og slett ikke å spise mindre eller i det minste sunnere". For hvis man sier det så er det lov å si at det er bare å ta seg sammen.

Men det er ikke bare å ta seg sammen. Så da ender man med å sitte i benektelse og snakke tull isteden da.

Kjip situasjon. For alle.

Jeg skjønner hva du sier, Smilefjes, og når jeg tenker meg om er det vel egentlig bare dette familiemedlemmet mitt som er så vanskelig å forholde seg til. Det er i høyeste grad forståelig at overvektige ikke vil blottlegge seg og snakke om spisevanskene sine - jeg anser det i det hele tatt for å være en privatsak. ..Men når dette familiemedlemmet mitt gjentatte ganger (eller alltid ) gjør egen overvekt til et tema, er det ubehagelig å bare jatte med, nikke og si "hm" på en mest mulig nøytral måte. Jeg finner rett og slett ikke ut av hvordan jeg skal forholde meg til henne uten å føle meg falsk.

[Travolta]

Pida, har du spurt om hun trener, endret kostholdet sitt etc? Hva er i så fall reaksjonen?

Opprinnelig lagt inn av Travolta, her.

Pida, har du spurt om hun trener, endret kostholdet sitt etc? Hva er i så fall reaksjonen?

Nei, jeg føler ikke at dette angår meg, egentlig. Jeg kunne ønske at jeg slapp å forholde meg til overvekten hennes hele tiden - at vi kunne møtes og prate om noe helt annet, gjøre noe sammen, etc. For meg er jo ikke overvekten hennes et problem - det er hun som tar det opp og setter fokus på det gang på gang. Jeg vet ikke hvordan hun hadde reagert om jeg kom med konkrete forslag til livsstilsendring, men grunnen til at jeg ikke gjør det, er jo at jeg tror det ville ha krenket henne. Hun vet jo selvfølgelig like godt som meg at det hun sliter med er å begrense matinntaket. Jeg har et par ganger spurt om hun vil være med og gå tur, men det har hun takket nei til.

[Travolta]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Nei, jeg føler ikke at dette angår meg, egentlig. Jeg kunne ønske at jeg slapp å forholde meg til overvekten hennes hele tiden - at vi kunne møtes og prate om noe helt annet, gjøre noe sammen, etc. For meg er jo ikke overvekten hennes et problem - det er hun som tar det opp og setter fokus på det gang på gang. Jeg vet ikke hvordan hun hadde reagert om jeg kom med konkrete forslag til livsstilsendring, men grunnen til at jeg ikke gjør det, er jo at jeg tror det ville ha krenket henne. Hun vet jo selvfølgelig like godt som meg at det hun sliter med er å begrense matinntaket. Jeg har et par ganger spurt om hun vil være med og gå tur, men det har hun takket nei til.

Ok, da er du nok mer forsiktig enn meg. Så lenge det er hun som til stadighet tar opp temaet, så hadde jeg spurt eller kommet med velmenende råd. Hvis ikke hadde hun vel holdt munn, hadde jeg tenkt.

Travolta - jeg vil tro det er et tilfelle av angrep er beste forsvar. Hun har kompleksr for overvekten og forsvarer seg med å snakke om den. Siden hun tror det er det eneste de andre tenker på likevel.

Det er innmari trist å ha det sånn. Og en sosial hemsko i tillegg - man blir liksom ikke innmari inne i katgorien "mennesker man gleder seg til å treffe" på den måten der. Antegelig er hun klar over det også - og ikke i stand til å gjøre noe med det.

Jeg tror heller ikke det er noen vits i å snakke om kosthold osv. Da skal man ha syyykt peiling på problematikken først. For alle overvektige vet godt at det handler om kaloribalanse. Det er bare det at det er veldig, veldig vanskelig å gjøre noe med det.

Selv holder jeg orden i sysakene med å spise omtrent ingen karbohydrater. Men det er bare å si med en gang at man skal være bra disiplinert for å holde på sånn år ut og år inn. Det funker for meg - men det funker ikke for alle.

[Travolta]

Det er sikkert som med mye annet - at man vet så godt hva som må til, men det er utrolig vanskelig å gjennomføre i praksis. Teori er én ting, praksis er noe annet.

Smilefjes, jeg kan godt forestille meg at du har rett mht. forsvar er det beste angrep. Kanskje det er hennes måte å ta kontroll på.

Det jeg mente i sted, er vel at det som regel er en grunn til at folk spiser for mye eller for lite. Vanlig søthunger er nå én ting, men kraftig overvekt bunner kanskje like mye i underforliggende problemer som i ren sult.

Siden du har vært så åpen mht. din overvekt, Smilefjes, så drister jeg meg til å spørre? (ikke konkret altså, men om du spiste mye fordi du hadde komplekser/andre problemer?)

Pida - det er sånn. Man vet jo så godt hva som skal til. Og det er umulig å gjøre det. Og det skammer man seg for og er takknemlig for alle som orker å bli med og opprettholde en historie om at det ikke kan endres.