Den som tror man er uunnværlig, ...

[ullmor]

Jeg føler meg ikke uunværelig, men føler meg viktig ganske ofte. Familien min ville klart seg bra uten meg, men om jeg skulle bli borte (dø) tror jeg ikke barna mine kunne utviklet like følelser for noen andre. Jeg tror det er noe eget ved den biologiske tilknytningen som er mellom barn og foreldre som alltid vil være sentral i livet (mer eller mindre). Selv om mannen min hadde giftet seg på ny med en god "morsfigur" for mine barn tror jeg ikke de ville fått samme følelser overfor henne som overfor meg fordi jeg er deres biologiske mor.

[Pebbles]

Jeg tror ikke det handler om biologi, men om den unike relasjonen man har til barna fra de er bittesmå og gjennom barneårene.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg kan jo skjønne at man liker å tenke at barna ville fått det like fint hos andre, men det er nok som Skvetten skriver over her,ja. Det er også min erfaring med folk som har mistet en eller begge foreldrene som barn.

Jeg tror ikke man evner å få det like fint hos noen andre dersom foreldrene dør. Det er noe med de unike båndene som blir knyttet fra fødselen av.

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg føler meg ikke uunværelig, men føler meg viktig ganske ofte. Familien min ville klart seg bra uten meg, men om jeg skulle bli borte (dø) tror jeg ikke barna mine kunne utviklet like følelser for noen andre. Jeg tror det er noe eget ved den biologiske tilknytningen som er mellom barn og foreldre som alltid vil være sentral i livet (mer eller mindre). Selv om mannen min hadde giftet seg på ny med en god "morsfigur" for mine barn tror jeg ikke de ville fått samme følelser overfor henne som overfor meg fordi jeg er deres biologiske mor.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror ikke det handler om biologi, men om den unike relasjonen man har til barna fra de er bittesmå og gjennom barneårene.

Helt enig med Zoë her.

[Kråka]

Jeg tror ikke jeg er uunnværlig, jeg ER uunnværlig.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror ikke det handler om biologi, men om den unike relasjonen man har til barna fra de er bittesmå og gjennom barneårene.

Jeg tror det handler om en kombinasjon av biologi og identitet, som kan være to sider av samme sak. Det forklarer hvorfor mange adoptivbarn leter etter sitt opphav.

Klart at relasjon og tidsbruk sammen har sammenheng med tilknytning, men jeg tror ikke det er hele svaret. Tenker du at barna har mest tilknytning til den forelderen de er mest med? Eller tror du det har med alderen også? Andre ting?

Det er klart at et barn på tre måneder lettere knytter seg sterkt til en ny forelder enn et barn på ellve år for eksempel. Så alder spiller inn.

Ellers er det vel gjort nok forskning på babyer og mødre til at man kan si nokså bestemt at det er en biologisk tilknytning mellom disse. Og tilsvarende forskning på menn (ta det med en klype salt for jeg kan ikke linke til undersøkelser her, jeg bare mener å huske) viser at de fedrene som tar del i ungene får en like sterk tilknytning til dem som mor, mens de som ikke tar del ikke får det - dermed ser det ut til at tilknytningen til far er sosialt betinget - men ikke dårligere eller mindre verdt eller noe i den retning. De bare kommer fra ulike steder.

Dette er jo ikke så ufornuftig heller hvis man ser på oss i lengre tidsperspektiv. Babyen vokser inni mammaen som påvirkes kjemisk til å binde seg uendelig sterkt til babyen når den fødes. Det er en ren overlevelsesmekanisme for baby. Mamma skal føle smerte når babyen hennes gråter og det skal være omtrent umulig å ikke lystre - for da vokser babyen opp med større sannsynlighet.

Pappa var jo i urgamle tider ute og skaffet mat til familien sin og hadde dermed en annen tilknytning til babyen enn mor. Men begge trengtes for at babyen skulle vokse opp.

I våre dager er pappa mye mer på banen som nær forelder enn før og dermed får pappa også et mye tettere bånd til barnet. Det er en flott ting. Men den er da antagelig ikke der at den tilknytningen kommer fra biologien vår foreløpig. Tror jeg.

Men som sagt - uunnværlig kommer litt an på hva man legger i ordet da. I den store sammenhengen er alle og alt unnværlig. I mindre sammenhenger vil jeg si at konsekvensene av å miste noen er så store at det er ok å si at denne er uunnværlig.

[Filifjonka]

Selvfølgelig er man uunnværlig for barna sine. Det er en katastrofe for et barn å miste en av foreldrene.

[Jessica]

Jeg er enig i at for vårt barn så er vi uunværlige, men vi skal ikke gjøre oss uunværlige. Da gjør vi våre barn urett. Ingen av oss vet hvor lenge vi får følge våre barn gjennom livet. Derfor er det viktig at det er flere rundt barnet som er viktige for barnet. Det vil ikke erstatte en forelder fullt og helt, men godt nok til at barnet kan få et godt liv uten oss. Når barn kommer i kriser, som f.eks. å miste en forelder så er det viktig hvordan de voksne rundt takler det for hvordan barnet kommer ut av den krisen i livet. Dette kunne jeg sagt mye om, men jeg tror dere skjønner...

[Karima]

Pussig diskusjon. Jeg er selvfølgelig ikke uunnværlig på den måten at noen ville sluttet å puste hvis jeg forsvant. Men det finnes de som ville savnet meg, og aldri kommet over savnet. Barna mine er blant dem.

Jeg "mistet" moren min i en periode som barn. Hun døde ikke, men flyttet til en annen by. Det er til dags dato det vondeste jeg har opplevd, og ingen og ingenting annet enn henne kunne ta vekk savnet. Jeg tror det kom som et sjokk for henne hvor dramatisk tapet var for meg. Men jeg har lært. Selv om mine barn har en veldig mye mer tilstedeværende far enn jeg hadde, kommer jeg aldri til å forlate dem for en lengre periode dersom det kan unngås. Sånn sett betrakter jeg meg som uunnværlig.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Karima, her.

Pussig diskusjon. Jeg er selvfølgelig ikke uunnværlig på den måten at noen ville sluttet å puste hvis jeg forsvant. Men det finnes de som ville savnet meg, og aldri kommet over savnet. Barna mine er blant dem.

Jeg synes også at det er en litt pussig diskusjon. Av og til dukker det opp tråder av dette kaliberet på FP, og jeg tror ofte det kan bunne i at man legger ulikt innhold i det samme begrepet.

Jeg tror man må tåle å være i den vonde følelsen det utløser når man av og til begynner å tenke på hva som ville skjedd med barna om en selv eller den andre forelderen (eller grøss og gru begge) ble borte.
Å tro at man ikke er uunnværlig og at andre kunne fyllt dine sko vel så bra er selvfølgelig et rent selvbedrag og i grunnen en merkelig tanke i mine øyne. Om noen ble borte i mitt liv, ville slett ikke en annen person kunne erstattet akkurat dette mennesket på noen som helst måte. Men at man kan fylle livet sitt med nye mennesker som hver på sitt vis kan gå inn i den samme type rolle, er selvfølgelig (og heldigvis) sant.

Ikke noe annet menneske kan fungere 100% like godt som en mor eller far (bioligisk eller ikke biologisk) som har fulgt barnet sitt fra fødselen (eller evt 1-2 års alderen om man har adoptert). Man har en høyst unik kjennskap til barnet fra de tidlige, grunnleggende barneårene som selvfølgelig spiller en stor rolle i forholdet videre i livet også. Et voksent menneske som går inn som mor/far på et senere tidspunkt vil uten tvil kunne elske barnet like høyt - vi møter jo partener som vi elsker i voksen alder - men de vil likevel ikke ha med seg den uinke kjennskapen til barnet som man får i de tidligste barneårene.

Vi går ut og inn i situasjoner og relasjoner gjennom hele livet - og ikke noe sted faller folk døde om om man forsvinner - men at man kan være mer eller mindre uunværlig i enkelte relasjoner/situasjoner tro jeg ikke vi skal være i tvil om. Vi har alle vårt unike fingeravtrykk i tilværelsen.

[Dronningen]

Da oppsummerte vel Zoë det hele.

[Grøten]

Jeg føler at jeg er uunnværlig, men vet at jeg til syvende og sist ikke er det.
Mange finne innlegg her synes jeg da.

[Dronningen]

Man kan vel heller si at man i aller høyeste grad er viktig og betydningsfull i noens liv. Det er både godt og skremmende. Jeg er ikke opptatt av biologi sånn sett. Jeg mener at det å være forelder - en omsorgsperson - er noe du er mot noen, uansett blod eller ikke. Fravær av en trygg og nær omsorgsperson kan virke brutalt på et barn - og en voksen - uansett hvem det er. Det vil kunne påvirke én for resten av livet, selv om nye forbindelser skapes.

(men nå vil jeg ikke være mer i denne tråden, for jeg blir så lei meg)

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Vakkert skrevet!

Selv mistet jeg et uunnværlig menneske, min mamma, da jeg var 10 år. Jeg kan med hånden på hjertet si at livet uten mamma er et liv som mangler det aller mest vesentlige. Selv føler jeg meg uunnværlig for min sønn forid jeg vet at hans liv ville blitt et sant helvete til tider uten mamma.

Til de som nå skal irettesette meg med at fedre er like viktige som mødre, ikke gjør det. I mitt tilfelle er det ikke slik, min far var og er et monster.

Jeg skal ikke irettesette, men siterer Zöe:

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror ikke det handler om biologi, men om den unike relasjonen man har til barna fra de er bittesmå og gjennom barneårene.

Relasjoner har mye mer å si enn biologien. Alle kan erstatt en biologisk forelder om den biologiske ikke duger.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Relasjoner har mye mer å si enn biologien. Alle kan erstatt en biologisk forelder om den biologiske ikke duger.

Vet du, det er kun de som faktisk har vokst opp uten en av sine foreldre som kan fortelle noe om det. Når det var som det var etter at mamma døde kan jeg fortelle at til tross for at min far var som han var, så var det bedre enn å miste begge to. Sikkert veldig vanskelig å forstå de som har vokst opp med begge sine velfungerende foreldre rundt seg.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Vet du, det er kun de som faktisk har vokst opp uten en av sine foreldre som kan fortelle noe om det. Når det var som det var etter at mamma døde kan jeg fortelle at til tross for at min far var som han var, så var det bedre enn å miste begge to. Sikkert veldig vanskelig for de som har vokst opp med begge sine velfungerende foreldre rundt seg.

Vet du...det vet jeg. Og jeg er helt enig med deg.

[Benzo]

Pappa var uunnværlig for meg, dessverre mistet jeg ham da jeg var 12 år og det har preget meg veldig. Takk og lov for at jeg har hatt moder'n, og jeg er veldig glad for at jeg slapp en stefar. Tror jeg hadde klikket i vinkel om hun hadde dratt inn et mannfolk i ungdomstiden. Jeg synes rett og slett det var grusomt å ikke ha en far, alle hadde jo det. Jeg får en dyp sympati for mennesker som enten har mistet en forelder eller er alvorlig syk. Som ved all annen smerte, det må føles på kroppen selv for å vite akkurat hvor jævlig det er. Sorry, en liten avsporing, men jeg ble litt trist av denne tråden.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Vet du, det er kun de som faktisk har vokst opp uten en av sine foreldre som kan fortelle noe om det. Når det var som det var etter at mamma døde kan jeg fortelle at til tross for at min far var som han var, så var det bedre enn å miste begge to. Sikkert veldig vanskelig å forstå de som har vokst opp med begge sine velfungerende foreldre rundt seg.

Måtte inn og lese her igjen.

Jeg hører hva du sier her. Men det er jo situasjoner der barn får det mye bedre og opplever trygghet og kjærlighet og alt det foreldrerollen krever, hos noen som ikke har født dem. Eller tror du ikke adopterte har det like bra og er like elsket som barn som er "født av" noen?

Og tenker man egentlig så mye på i hverdagen at man har født et barn. Greit nok at man har det og vet det. Men i hverdagen så er det jo relasjonen mellom mennesker som er de viktige.

Noen biologiske foreldre er helt udugelige, slemme, bryr seg ikke, gjør vonde ting mot et barn. Noen foreldre dør. Noen er fattige. Noen blir syke og klarer ikke å ta seg av et barn.

For noen barn har livet bare vært med de foreldrene de har, uansett om de har født dem eller ikke. For noen ble redningen de foreldrene de har, uansett om de har født dem eller ikke.

Electronica - jeg har tenkt litt mer over dette. (Igjen).

Jeg tror at man kan si at en god forelder er uunnværlig. En dårlig forelder er ikke det. En god forelder har bånd til barnet som ikke kan brytes opp mens barnet er lite, og kanskje ikke fullstendig noen gang, uten at det gjør stor skade. Barnet dør ikke, men skaden vil være så stor at jeg synes man kan si at den forelderen er uunnværlig for barnet sitt. Det vil gjelde enten det er mor eller far, steforelder, adoptiv eller fosterforelder.

[Joika]

Jeg tror de jeg er mest unnværlig for er mamma og pappa. Et barn kan aldri erstattes.
Tror nok andre kunne oppdratt poden og gjort en god jobb. Tror også at han kunne fått det bra om han ikke var veldig stor da jeg forsvant.