Hvordan forholder du deg til organdonasjon?

[Tjorven]

Jeg er helt klar på at jeg gjerne vil være organdonor, hvis uhellet først er ute. Dette har jeg informert klart og tydelig til alle i min nærmeste familie.

Hvor får man tak i donorkort?

[Pelikan]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Hvor får man tak i donorkort?

Du får donorkort på apotek, og det ligger som regel på venteværelse hos leger også.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Hvor får man tak i donorkort?

Det enkleste er å skrive det ut selv.

[Mams]

Ja, jeg vil være donor om det blir aktuelt.
De kan bruke de organer de måtte ønske og jeg har gitt mine nærmeste beskjed om dette.
Jeg ønsker også at mine barns organer skal brukes, men håper jeg aldri vil oppleve at det er nødvendig.

[Smarties]

Jeg har tatt et standpunkt og ønsker å donere.
Dette har jeg fortalt mannen og mamma.
Mannen min ønsker ikke å donere, han kan ikke gi noen grunn, her er det noen irasjonelle følelser som styrer. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg vil gjøre med det ønske. Har mest lyst til å ovekjøre det, men det blir jo feil - tenk om han hadde gjort det med mitt ønske?
Når det gjelder barnet. Jeg er i teorien for, men vet ikke hva jeg vil gjøre før jeg står der, og det skal selvsagt ikke skje.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Shamu, her.

* Har du vurdert om dette er noe du vil gjøre?
* Har du tatt ett ja/nei standpunkt?
* Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette?
* Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv)

Jeg har vurdert det, og kommet til at jeg ikke vil være donor. Unntaket er dersom jeg f.eks. kan gi en nyre mens jeg fortsatt er i live. Men etter min død er det ikke aktuelt å donere organer.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har vurdert det, og kommet til at jeg ikke vil være donor. Unntaket er dersom jeg f.eks. kan gi en nyre mens jeg fortsatt er i live. Men etter min død er det ikke aktuelt å donere organer.

Hvordan stiller du deg da til å eventuelt ta imot organer?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Hvordan stiller du deg da til å eventuelt ta imot organer?

Saken er den at mine aller nærmeste (særlig mannen) absolutt ikke hadde ønsket at noen skulle "partert" meg etter min død. Fordi dette ville blitt svært vanskelig for han vil jeg ikke si ja til å donere organer. Det handler om følelser, sorgreaksjoner - ikke om det rent praktiske.

Jeg hadde gjerne tatt i mot organer. Tror jeg.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Saken er den at mine aller nærmeste (særlig mannen) absolutt ikke hadde ønsket at noen skulle "partert" meg etter min død. Fordi dette ville blitt svært vanskelig for han vil jeg ikke si ja til å donere organer. Det handler om følelser, sorgreaksjoner - ikke om det rent praktiske.

Jeg hadde gjerne tatt i mot organer. Tror jeg.

Jeg klarer ikke helt å skjønne dette jeg. Man vil svært gjerne ta imot andres organer men vil selv ikke gi.

Jeg liker ikke ordet partert men ja organene taes ut men det gjøres på en svært human og respektfull måte.
Ellers kan man faktisk risikere å bli obdusert, partert om du vil selv om en ikke gir bort sine organer. F.eks hvor dødsårsaken ikke er sikker eller av andre årsaker. Har selv vært tilstede ved en obduksjon.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nelle, her.

Jeg klarer ikke helt å skjønne dette jeg. Man vil svært gjerne ta imot andres organer men vil selv ikke gi.

Jeg liker ikke ordet partert men ja organene taes ut men det gjøres på en svært human og respektfull måte.
Ellers kan man faktisk risikere å bli obdusert, partert om du vil selv om en ikke gir bort sine organer. F.eks hvor dødsårsaken ikke er sikker eller av andre årsaker. Har selv vært tilstede ved en obduksjon.

"Svært gjerne" var nå ditt uttrykk, da.

Slik jeg ser det, etter min død er det ikke hensynet til meg som veier tyngst, men hensynet til mine etterlatte. Min mann orker ikke tanken på organdonasjon. Enkelt og greit.

[Fibi]

Både jeg og mannen har donorkort i lommeboka, og det er en selvfølge for oss at det gjelder barna også.

[Røverdatter]

Jeg stiller meg selvsagt fullt og helt til disposisjon som organdonor, og de kan ta hva de vil av organer. Mannen min og jeg har helt sammenfallende tanker om og syn på dette.

[leliane]

Ja, jeg ønsker å være donor, og jeg har gitt beskjed om dette til mine nærmeste. De kan ta alt som brukes kan.

Jeg har også skrevet ut donorkort, men når jeg tenker meg om, lå det i en lommebok jeg ble frastjålet, så det kan jeg jo gjøre om igjen...

[Dixie Diner]

Man skal selvsagt respektere andres syn på død, sorg og ja, det meste. Men dersom jeg hadde syntes det var så vanskelig å tenke på at mine avdøde slektninger ble obdusert og lignende at jeg ikke ville donere av den grunn, hadde jeg nok jobbet endel med dette for å bli kvitt slike tanker. Donasjon er såpass viktig, synes jeg, at mine følerier rundt død og organer bør bli litt nedprioritert. Synes JEG, jeg skjønner jo at dette er et vanskelig tema og vil jo helst ikke støte noen.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Man skal selvsagt respektere andres syn på død, sorg og ja, det meste. Men dersom jeg hadde syntes det var så vanskelig å tenke på at mine avdøde slektninger ble obdusert og lignende at jeg ikke ville donere av den grunn, hadde jeg nok jobbet endel med dette for å bli kvitt slike tanker. Donasjon er såpass viktig, synes jeg, at mine følerier rundt død og organer bør bli litt nedprioritert. Synes JEG, jeg skjønner jo at dette er et vanskelig tema og vil jo helst ikke støte noen.

Obduksjon har som formål å avgjøre dødsårsak, jeg syns derfor ikke at det er sammenlignbart med det å faktisk fjerne deler av kroppen til den avdøde.

Jeg er litt sånn... jeg kunne godt donert bort mine egne organer, men vet jeg ville kviet meg for å si ja hvis det gjaldt mannen eller barna. Og jeg vet at mannen også har det sånn. Vi har diskutert organdonasjon, og han er krystallklar: ikke aktuelt.

Jeg syns ikke man skal forlange at folk skal nedprioritere sine følelser rundt død og organer. Alle har sin måte å komme igjennom sorg på, og det må man bare respektere.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg syns ikke man skal forlange at folk skal nedprioritere sine følelser rundt død og organer. Alle har sin måte å komme igjennom sorg på, og det må man bare respektere.

Veldig enig.

[jolie]

Jeg har tatt et standpunkt, og jeg har informert mine nærmeste. Jeg ønsker å donere bort de organer som er brukanes. Her i Norge tar de vel bare indre organer, gjør de ikke? Hjerte, lunger, lever, nyrer og en til? Men er det noen som trenger hud eller øyne, så for all del.

Men jeg ønsker ikke å donere kroppen min til forskning.

Mannen mener det samme som meg. Vi er vel også enige om at våre barns organer kan doneres bort, men jeg merker at jeg jobber litt med den følelsen. Barna mine! Men det er andre små håpefulle som har mer bruk for Maias hjerte om hun skulle være så uheldig å falle fra i ung alder

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg hadde gjerne tatt i mot organer. Tror jeg.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg syns ikke man skal forlange at folk skal nedprioritere sine følelser rundt død og organer. Alle har sin måte å komme igjennom sorg på, og det må man bare respektere.

Jeg har ingen problemer med å respektere at folk takler sorg på ulik måte, og jeg synes ikke man er "forpliktet" til å være for donasjon. Det jeg har større problemer med å skjønne er at man vil akseptere å ta imot organer, men ikke kan tenke seg å donere bort sine egne.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg har ingen problemer med å respektere at folk takler sorg på ulik måte, og jeg synes ikke man er "forpliktet" til å være for donasjon. Det jeg har større problemer med å skjønne er at man vil akseptere å ta imot organer, men ikke kan tenke seg å donere bort sine egne.

Å? Man er i en helt annen situasjon når det er snakk om å redde noe du er glad i, kontra det å innse og akseptere at den du er glad i er død, og at de attpå vil kutte opp personen og gi organene til fremmede.

Jeg har hvert fall ikke noe problem med å "innrømme" at jeg gledelig hadde mottat organer til mitt døende barn, men jeg vet ikke om jeg hadde akseptert at barnet mitt er død og at de ikke kan gjøre annet enn å ta ut organer. (Med meg blir det noe annet, ta det som er.)

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg har hvert fall ikke noe problem med å "innrømme" at jeg gledelig hadde mottat organer til mitt døende barn, men jeg vet ikke om jeg hadde akseptert at barnet mitt er død og at de ikke kan gjøre annet enn å ta ut organer. (Med meg blir det noe annet, ta det som er.)

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å svare på dette uten å høres sarkastisk ut, så jeg skal heller la være.