"Blande seg" på venteværelse?

[Høyt&Lavt]

Take on me, take on me.. :hører Morten Harket ljome i huet mitt:

Jeg ville hentet en legesekretær, eller papir (spurt først, selvfølgelig), og ville ikke tatt på vedkommende. Liker ikke at andre tar på meg heller, kan få temmelig krafitg reaksjon av det faktisk..(jeg skremte vettet av en tannlegetekniker en gang; hun mente det godt og ville bare trøste en panikkslagen pasient=meg, og tok meg i hånda uten at jeg var forberedt.. Hun tar nok ikke på noen uten å spørre først igjen, nei..)

[Aminta]

Jeg ville selv ikke ønsket innblanding hvis det var meg som gråt på legekontoret, og jeg ville overhodet ikke likt det hvis noen fremmede tok på meg *grøss*.
Men litt etter situasjonen ville jeg nok enten spurt om jeg skulle hente noen, eller bare gått til helsesekretæren og sagt at de fikk komme å spørre om de kunne gjøre noe.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er overrasket over at det er en overraskelse at enkelte ikke liker at fremmede tar på dem. Er du en av de som går og klapper på magen til gravide også?

Nei jeg pleier ikke å klappe, men sette meg ned på kne og klemme og snakke til magen .

Nix, jeg er ikke blant dem som klapper gravide på magen eller tar på fremmede sånn helt uten videre. Jeg deler ikke ut klemmer til kjente heller uten at motparten tar initiativ. Men hvis et fremmed menneske hadde sittet og grått offentlig, så kunne det hende jeg hadde tatt personen lett på armen og spurt om det var noen jeg kunne gjøre. For jeg hadde ikke kommet på at det var noen som kunne få helt hetta av det.

Men nå har jeg jo lært at det finnes folk som får hetta av det, så nå ville jeg selvfølgelig ha spurt uten å røre personen. Alt man lærer på FP! .

[Frances]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Når man tar en fremmed på armen, så overskrider man grensen på den personlige sone, og om personen samtidig er sårbar fordi h*n sitter og gråter så kan jo det jo selvfølgelig oppfattes som ubehagelig av noen.

Jeg er overrasket over at det er en overraskelse at enkelte ikke liker at fremmede tar på dem. Er du en av de som går og klapper på magen til gravide også?

Nei, ingen mageklapper. Men for MEG er det naturlig å berøre et menneske jeg har medfølelse for. Spesielt når jeg skal henvende meg til noen jeg ikke kjenner som tydeligvis er lei seg. (ok, bare gjort dette en gang før). Heldigvis rykket ikke damen til i avsky, men satte pris på medmenneskeligheten. Men som sagt, lærdom er tatt! Men jeg er fortsatt overrasket når det gjelder denne gitte situasjonen.

[Susse]

I sånne situasjoner våkner sykepleieren susse kjapt opp. Jeg ville spurt forsiktig om det var noe jeg kunne hjelpe med, men ikke tatt på vedkommende i første omgang.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er overrasket over at det er en overraskelse at enkelte ikke liker at fremmede tar på dem. Er du en av de som går og klapper på magen til gravide også?

Hun nynner og plystrer sikkert når hun er glad også.

[Avatar]

Det kommer helt an på hva det gjelder og hvordan situasjonen er.
Jeg kan godt "blande meg" om jeg føler det er riktig, men føler veldig godt på de først.

Når det gjelder meg selv så liker jeg at folk blander seg i noen tilfeller, og ikke i andre.
Jeg tåler fint en klem eller bli tatt på av fremmende, men som sagt, det kommer helt an på saken.

[Gaia]

I denne situasjonen hadde jeg nok enten tilbudt en kleenex eller spurt om jeg kunne gjort noe for å hjelpe, nettopp fordi personen satte seg ned rett ved siden av. Ellers er det svært sjelden jeg blander meg.

[Mamarazzi]

Antakeligvis hadde jeg plumpet ut med noe slikt som "oj, dårlige nyheter?", men hvis jeg skulle rekke å summe meg, så ville jeg nok ha spurt vedkommende om jeg kunne hjelpe ham/henne med noe. Papir, legesekretær e.l. Det er egentlig litt vanskelig å svare på før man har vært i en lignende situasjon, men jeg tror ikke jeg hadde latt være å "blande" meg inn, så fikk jeg heller se an reaksjonen fra vedkommende.

Jeg er ikke av den typen som "uoppfordret" tar på fremmede mennesker...

[Tøtto]

I den situasjonen pasienten sannsynligvis var i vil jeg tro at hun sikkert ikke tenkte over hvor hun satte seg. Jeg ville spurt om det var noe jeg kunne gjøre for henne, ringe noen e.l.
Om jeg hadde ønsket innblanding om det var meg kommer helt an på hva det var jeg var lei meg for, så det er ikke noe jeg kan svare på.

[Blåbær]

Dersom personen ikke prøvde å skjule seg eller trekke seg unna hadde jeg kom spurt om jeg kunne hjelpe. En kan lese mye fra kroppspråk.

Husker selv da jeg satt alene på legevakt og sykehus etter SA.
Tårene rant og rant. Folk tittet på meg, men ingen turde å komme bort. Aldri følt meg så ensom i hele mitt liv. Den følelsen da en gammel dame kom bort til meg og strøk meg på armen er noe jeg aldri kommer til å glemme!

[Nessie]

Jeg har en tendens til å "tiltrekke" meg folk som tydeligvis trenger en utstrakt hånd. Enten det er på buss, tog, butikk, gata - you name it. Tror jeg må se fryktelig snill ut Så jeg føler meg vant til å både "tørrprate" og vise medfølelse når noen ser ut til å ha det vondt.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er noe rett og galt i et slikt tilfelle som HI nevner, fordi alle er så forskjellige. Det er vanskelig å vite hva noen andre tenker og ønsker. Men som Fruktflua sier, jeg tåler også å bli avvist. Og synes i grunn det er bedre, enn å ikke strekke ut en hånd i det hele tatt.

Jeg synes også en liten berøring på hånda kunne vært fin. Og har vanskeligheter med å forstå at det kan ha slike store følger for grensene til folk. Det er ikke snakk om at noen kaster seg rundt halsen på en og klemmer hele deg.

OM man ikke ønsker oppmerksomhet så tror jeg man signaliserer det ganske bra ift kroppsspråk. Men når man gråtene setter seg ved siden av en annen person, så kan det nok hende det var et lite "rop om hjelp". Og da er det kanskje greit å spørre om vedkommende har det bra - eller trenger hjelp på en eller annen måte.

[Karamell]

Jeg hadde nok ikke hjulpet direkte for jeg er nokså reservert og redd for å blande meg. Jeg kunne kanskje ha sagt fra til helsesekretæreren eller noe.

Selv hadde jeg ikke ville at noen skulle blande seg tror jeg. Jeg har grått selv på gravidpoliklinikken og på nyfødt intensiv.

[Lorien]

Jeg hadde som flere andre forsøkt å få øyekontakt og spurt diskrét om jeg kunne hjelpe med noe. Ville unngått fysisk kontakt som klapping og stryking, det kan oppleves som invaderende og nedverdigende av noen. Det absolutt verste jeg har opplevd, var en styrer i en barnehage sønnen min gikk i, som på død og liv skulle klappe skulder og arm og klemme og styre, bare man skulle gi en enkel beskjed. Jeg fikk henne totalt i vrangstrupen.