Lag barn, jenter! (Aftenposten)

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Ja vi skal være glade for at ikke froskene våre på midten av 90-tallet ble fedre til våre barn.

Ja, de to store paddene vi var sammen med på slutten av nittitallet...? fedre til våre barn...?

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Ja, de to store paddene vi var sammen med på slutten av nittitallet...? fedre til våre barn...?

Slutten var det ja.

[Harriet Vane]

Tja, jeg vet ikke om froskene fra midten av nittitallet hadde vært noe å yngle med, heller.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Lett å si, tenker jeg. Jada, kroppen er mest klar for barn tidlig i tyveårene, allikevel er gjennomgående (med hederlige unntak) de sosialt/ressursmessig/følelsesmessig/modenhetsmessig de beste mødrene voksne, rundt tredve eller litt eldre.

Er dette egentlig så sikkert? Det er ikke bare våre fordommer som prater her?

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

I tillegg må man som samfunn legge opp til økonomiske ordninger og en sosial aksept av å kunne gjøre ting i en "ufornuftig" og utradisjonell rekkefølge. Legge opp til at det er mulig å kombinere barn og studier, legge opp til at man kan få barn før man er ferdigstudert, har jobbet noen år og gjort alt "riktig". For å være veldig svart-hvitt så er det slik nå at de som får barn når det er best biologisk ikke har så mye å tilby barna når det gjelder økonomi, stabilitet, ro, oppfølging, erfaring, modenhet, innsikt og empati.En 20-åring er og blir 10 år yngre enn en 30-åring. Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

At det ikke var de skarpeste knivene i skuffen som fikk barn da de var 20 er jo kulturelt betinget. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så ser jeg at jeg hadde kommet mye bedre ut om jeg fikk barn i studietiden. Én ting er permisjonsåret. Jeg ville ikke hatt fet inntekt, men i studietiden så hadde vi ikke de samme kravene til stor villa med hage, stor bil og 3 - 4 utenlandsreiser i året. Vi klarte oss med mindre. Og ville klart oss økonomisk til tross for permisjonspenger fra lånekassa. Idet barnet begynte i barnehage (studentbarnehage - jeg ville hatt mye enklere for å få barnehageplass!) ville jeg hatt fleksible dager og ikke hatt det styret jeg har idag med 50 timers arbeidsuker, jobbreiser etc. Så jeg er enig med deg, det må legges til rette for at det å få barn i yngre alder faktisk er en del av "den riktige rekkefølgen". ("Åh, tenk å vente med å få barn til man er 37, det høres slitsomt ut det. Å få barn midt i perioden hvor man kniver som verst om å få de tøffeste lederjobbene." )

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Og det kan være lurt å huske at ikke alle finner drømmeprinsen og den mannen man bør få barn med når man er 20. Et fåtall av de jeg kjenner fant en bra mann så tidlig. Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

Og det er jo en annen sak. Ingen mener vel at det er riktig at man skal få barn når livet ikke er tilrettelagt for det. Å ikke ha en mann er jo vesentlig i så måte. Det handler vel heller om at man bør ha lavere terskel for å synes det passer med barn - såfremt man faktisk synes det er viktig å skulle ha barn en gang. Det er jo heller ikke alle som ønsker barn.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Er dette egentlig så sikkert? Det er ikke bare våre fordommer som prater her?

Neida. Jeg har jobbet en del med barnevernshistorie.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon

At det ikke var de skarpeste knivene i skuffen som fikk barn da de var 20 er jo kulturelt betinget. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så ser jeg at jeg hadde kommet mye bedre ut om jeg fikk barn i studietiden. Én ting er permisjonsåret. Jeg ville ikke hatt fet inntekt, men i studietiden så hadde vi ikke de samme kravene til stor villa med hage, stor bil og 3 - 4 utenlandsreiser i året. Vi klarte oss med mindre. Og ville klart oss økonomisk til tross for permisjonspenger fra lånekassa. Idet barnet begynte i barnehage (studentbarnehage - jeg ville hatt mye enklere for å få barnehageplass!) ville jeg hatt fleksible dager og ikke hatt det styret jeg har idag med 50 timers arbeidsuker, jobbreiser etc. Så jeg er enig med deg, det må legges til rette for at det å få barn i yngre alder faktisk er en del av "den riktige rekkefølgen". ("Åh, tenk å vente med å få barn til man er 37, det høres slitsomt ut det. Å få barn midt i perioden hvor man kniver som verst om å få de tøffeste lederjobbene." )

jeg fatter ikke hvor de fete bilene og villaene er, jeg. Kjenner ingen med fete biler eller villaer, selv om de ventet til de var 30 med førstemann. Jeg var 27 da jeg fikk første, midt i studiene, blakk som en kirkerotte etter å ha jobbet som selvstendig næringsdrivende konsulent før jeg ble gravid i en studiepause. Vi levde i Oslo på under 10 000 i mnd. Så jeg vet hva det vil si å være blakk, og det er ikek noe kult og jeg skjønner at folk ønsker å ha ting mer på stell enn jeg hadde. At det gikk bra med oss er ikke noe argument for at alle skal gjøre det samme.

Det er ikke kulturelt at enkelte 20-åringer eller enda yngre jenter får barn. det er klassebetinget, det ekle skumle ordet som vi er så redd for. Statistisk sett er det er ikke professordøtre, direktørdøtre eller ingeniørdøtre som får barn så tidlig. Det er arbeiderklassen som får barn tidlig. De som rekker å ta noe utdanning er jo ferdig med utdanningen når de er tjue, fordi de ikke tar høyere utdanning.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Neida. Jeg har jobbet en del med barnevernshistorie.

Ville disse samme barnevernshistoriene hatt samme utfall om kvinnene var ti år eldre da de fikk barna? Er det alderen som har gjort dem uegnet? Nå spør jeg av nysgjerrighet, ikke for å parere.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

jeg fatter ikke hvor de fete bilene og villaene er, jeg. Kjenner ingen med fete biler eller villaer, selv om de ventet til de var 30 med førstemann.

Jeg må si det motsatte, jeg kjenner nesten ingen som ikke har fete biler, store rekkehus eller fancy eneboliger, idet de har fått barn. Men det er jo ikke interessant i seg selv. Det jeg prøvde å formidle er at man gjerne venter med å få barn til man er godt etablert karrieremessig, og da har man gjerne gode lønninger.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er ikke kulturelt at enkelte 20-åringer eller enda yngre jenter får barn. det er klassebetinget, det ekle skumle ordet som vi er så redd for. Statistisk sett er det er ikke professordøtre, direktørdøtre eller ingeniørdøtre som får barn så tidlig. Det er arbeiderklassen som får barn tidlig. De som rekker å ta noe utdanning er jo ferdig med utdanningen når de er tjue, fordi de ikke tar høyere utdanning.

Ja, det er det samme jeg mener når jeg sier kulturelt betinget. Altså at vi har en kultur for å studere lenge, bruke god tid på å finne riktig partner, være godt etablert karrieremessig før vi får barn. Jeg er av samme oppfatning som deg at det gjerne er folk fra bygda eller fra ressurssvake hjem som får barn tidlig. Ettersom gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Danmark var 23 år for noen år siden, så må vel det bety at kulturen har endret seg? Dette tror jeg vi kan gjøre noe med. Jeg tror ikke det er et mål i seg selv å få en gjennomsnittlig førstegangsfødende på 23 år igjen, men det må vel være et mål at det ikke er katastrofe å få barn før man er 30?

[Hjertensfryd]

Slikt faller eg heilt utanfor. Eg fekk førstemann då eg var 23 og fekk tredjemann då eg var 26.

[MorStine]

annemede: Neivel, i følge denne karakteristikken føler jeg meg rimelig "truffet"...

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

En 20-åring er og blir 10 år yngre enn en 30-åring. Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

Og det kan være lurt å huske at ikke alle finner drømmeprinsen og den mannen man bør få barn med når man er 20. Et fåtall av de jeg kjenner fant en bra mann så tidlig. Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

Eh...Er det så problematisk for dem som er unge mødre at jeg mener de fra mitt hjemsted som fikk barn veldig veldig tidlig ikke var de smarteste jentene? de ble ikke dumme av å bli unge mødre, men de var ikke så lure fra før. Jeg kjenner opptil flere som har fått barn tidlig som er flinke, smarte og gløgge jenter, men ingen av dem er fra mitt hjemsted.

De smarteste jentene fra mitt hjemsted fikk seg utdanning. Og ventet ti år eller mer med barn i fht de som begynte først.

Noen spurte: og ja, veldig mange som selv har fått manglende omsorg eller har vært utsatt for omsorgssvikt har en merkelig tendens til å få barn tidlig. dette skjer såpass hyppig at feks Bufdir har forsket på det. Det kan se ut som unge med dårlige omsorgserfaringer for det første ikke helt vet hva som kreves av foreldrerollen og for det andre ønsker noe som ikke går sin vei, siden de har mange triste erfaringer med å bli forlatt.

Av saker der manglende inngripen fra barnevernet var tema, var mødrene veldig ofte svært unge dersom det var snakk om omsorgssvikt uten noen spesifikk grunn. Eldre mødres omsorgssvikt hadde klarere sammenheng med rus og/eller psykiatri.

Dette betyr ikke at man er dum eller blir dum av å bli mor tidlig. Det betyr heller ikke at man nødvendigvis utøver omsorgssvikt fordi man er ung, bare at yngre mødre oftere gjør det enn eldre mødre. Man blir ikke alenemor av å være ung mor, men det ser ut til å skje oftere.

jaja. Ikke meningen å tråkke på noen ømme tær, men det er vel ikke nødvendig å generalisere så voldsomt i fht min fortelling om A, R og H i klassen in fra ungdomsskolen som fikk barn veldig tidlig.

Jge er blondine, jeg lar meg ikke fornærme hverken av blondinevitser eller andres erfaringer med blondiner.

[Myrsnipa]

Monsoon sier mye bra her. Jeg var heldig og kunne få barna mine tidlig, men har nok av venner som venter bevisst fordi de skal gjøre ferdig mastergrader og ha lederjobber først, selv om de har vært sammen siden tidlig i 20-årene. Jeg er redd noen av dem kommer til å slite. De venninnene mine som er 30 år og single kan jeg jo ikke akkurat pushe på.

Jeg skjønner poenget til legen, og vi må passe oss for ikke å føle oss truffet når vi ikke er i målgruppen. Mine studerende venner er i målgruppen, ikke de single eller de som prøve og sliter.

Mim: Jeg tenker at det er stoor forskjell påå bli mamma som 20 åring og 30 åring. De aller fleste jeg kjenner som fikk barn så tidlig endte som alenemødre. I vårt samfunn i dag er det ikke gitt at vi gifter oss med de første vi møter. Og det er vel litt av ditt poeng også. Selv var jeg helt bevisst på å starte som 25 åring,istedet for å vente, nettopp fordi jeg var redd for å slite. Men så hadde jeg hatt drømmemannen i noen år allerede.

[Dragen]

Jeg ble ferdig med froskene i løpet av nittitallet, ble sammen med Temmern i -98 da jeg var 24. Vi giftet oss da jeg var 26, og fikk barn rett etter at jeg fyllte 27. Raskere syns jeg ikke vi kunne gjort det.

Jeg fikk veldig lyst på barn da jeg var 22, sånn helt ut av det blå. Jeg regner med det er biologisk, men er veldig glad jeg ventet.

Jeg var midt i studiene da vi fikk barn nr 1 og 2. Jeg trodde vi var ferdige da, før jeg fyllte 30, men så fikk vi Bonus da jeg var 32.

Jeg ser poenget med å få barn tidlig, men samtidig er det jo greit å treffe den rette først. Det er enklere å ha barn med en mann enn med flere, som for noen ser ut til å være konsekvensen av å starte tidlig.

[Nenne]

Jeg synes det er så underlig at mange som uttaler seg om slikt tror at kvinner bare kan knipse med fingrene i 22-23-års alder og så står det en hel kø av gifteklare menn i passende alder som vil ha barn. Det er ikke sikkert at man selv er klar i den alderen heller.

Det er ikke sånn at de fleste er samboere/gift i 10 år og bare utsetter å få barn til det "passer", slik som det så tabloid ofte fremstilles. Det er da veldig mange som ikke er i etablerte parforhold før i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene.

Mener disse som uttaler seg at man skal få barn uten å ønske seg det med en tilfeldig partner, bare fordi at kroppen da er mest klar for det eller er det bare forferdelig dårlig journalistikk ute og går, som vrir og vrenger på forskernes uttalelser?

[Jessica]

Rammene for å få barn i vårt samfunn har endret seg dramatisk etter kvinnefrigjøringen. Nå må ingen ta meg for at jeg skal ha kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, fordi det er absolutt ikke noe jeg mener. Vi må stikke fingeren i jorda og innse at kvinnefrigjøringen har hatt sin pris på mange områder. Problemet ligger kanskje i at vi kvinner har endret rollen, men det har ikke mannen i den grad vi har gjort det.

Biologien kan vi ikke stikke vekk fra. Kroppen vår er mest klar for å få barn når vi er i 20-årsalderen. Jeg er enig med Trøtt som sier at man må ikke gjøre unna all utdannelse og komme et stykke på karrierestigen før man får barn. Samtidig så må samfunnet legge til rette for at vi kan gjøre begge deler så lenge samfunnet har økonomi til det.

Det å sette opp 20-åringer mot 30-åringer som foreldre blir for dumt. Jeg kjenner mange dyktige og kloke 20-åringer, og livserfaring betyr ikke at man har blitt så himla mye klokere. Det kommer an på hva livet har bydd på på veien og om vi har lært noe av det.

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Det å sette opp 20-åringer mot 30-åringer som foreldre blir for dumt. Jeg kjenner mange dyktige og kloke 20-åringer, og livserfaring betyr ikke at man har blitt så himla mye klokere. Det kommer an på hva livet har bydd på på veien og om vi har lært noe av det.

Kunne ikke sagt det bedre selv...

[Toffskij]

Det er klart at legen har noen poenger her, og at det sikkert sitter en del rundt omkring som angrer på valgene sine når de sitter i midten av trettiåra og prøver å få barn uten hell. Ja. Men det er provoserende å få skjenn for det likevel.

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Ja men du PRØVDE jo? Det er vel snakk om å utsette barnelagingen her? Mange som skal reise jorda rundt, gjøre karriere osv. Ikke at det er noe galt i det, men folk bør være klar over at ikke alle er så heldige å få i pose OG sekk.

Jeg ble gravid som 27-åring, over ni år etter at jeg ble sammen med mannen min. Vi ventet dog ikke noe særlig med å prøve, det ramlet oss nemlig ikke inn at vi ville ha barn før vi hadde vært sammen i over åtte år. Det skjedde ganske riktig omtrent da vi fikk våre første (midlertidige, usikre, ikke-villa-finansierende) heltidsjobber, men vi hadde virkelig aldri tenkt på å ha unger før vi var der, vi tenkte bare på posen og ikke på sekken. Kall oss gjerne korttenkte, men sånn tror jeg egentlig det er med mange. Jeg tror det er strukturelle grunner til at det er sånn, og hvis det skal gjøres noe med det, tror jeg det kreves strukturelle grep, som sterkt forbedrede kår for studentforeldre. Ikke individuelle skjenneprekener.

[kie]

Jeg er sjeleglad for å leve i et samfunn der man faktisk kan velge det som er riktig for seg selv.

Jeg er også glad for å leve i et land der man faktisk ikke trenger å velge bort utdanning og yrkesliv selv om man velger å få barn først.

Selv var jeg nygift og gravid som 19-åring. For meg var det riktig og med tanke på en PCOS som slo ut i full blomst etterhvert, så var det muligens også en heldig situasjon rent biologisk. Men det aller, aller viktigste er faktisk at det føltes riktig å gjøre det da. Og all verdens biologi ville ikke ha gjort det til noe lurt dersom jeg fikk barn før jeg var moden for det.

[kie]

Jeg tror vi i Norge er på rett vei, jeg. Med støtteordninger og mulighet for utdanning etter at man har fått barn, likestillingsarbeid etc.

Jeg kan ikke se at det er så mange andre måter man kan legge til rette for at folk får barn når de er klare for det.

[Toffskij]

Jeg synes kvinnefrigjøringen er vel verdt det, for øvrig. (Kanskje lett for meg å si når jeg aldri har hatt problemer med å bli gravid, men likevel.)

[Benzo]

Vi har svigers på besøk fra New Zealand, og jeg er overlykkelig for at jeg er født i Norge. Der blir kvinnene kastet ut fra klinikken 3 timer etter fødsel, ikke får de betalt permisjon, så godt som ingen barnetrygd, ha barn i barnehage er det kun de rike som har råd til. Ergo, kvinnene blir gående hjemme fordi det er for dyrt å ha barna i barnehage.

[slaraffen]

Jeg liker ikke å bli kalt "ikke den skarpeste kniven i skuffa" egentlig. Ble gravid da jeg var nitten, fullførte fem år med høyskole/universitet, og er gift med barnefaren. Måtte bare få skrevet det...
Her blir det jo nedrakking både på dem som har valgt å få barn tidlig, og dem som har valgt å få dem sent, og det synes jeg er synd. Jeg forstår dem som venter til tretti (dog har jeg stoooore problem med å forstå dem som FRIVILLIG venter til de har bikket 40+, og som begrunner valget med "jeg var alt for egoistisk før nå", som om ikke det er noe egoistisk å vente såpass lenge), og jeg forstår dem som får tidlig.
Det er ikke bra at alderen på førstegangsfødende stiger for hvert år. Om vi fortsetter i samme spor, vil det ikke ta mer enn tjue år før gjennomsnittsalderen er førti, så jeg synes at vi i alle fall bør prøve å holde snittalderen der den er nå.


PS Vet at det selvfølgelig at vi snakker mye statistikk her, men jeg kjenner flere ressurssterke jenter som har valgt å få unger tidlig. Kommentarene om unge mødre viser mye av holdningen til samfunnet som presser snittalderen opp. Å få barn i yngre alder har etterhvert blitt nesten like stigmatiserende som røyking. Det er vel heller ikke bra?