Skal vi snakke om sykelønnsordningen?

[Fersken]

Blondie er inne på en annen ting også. Sett i sammenheng med de lange ventetidene på helsehjelp, så er det mange som er sykemeldt unødvendig lenge før de kommer i behandling/får hjelp. Som igjen sikkert kan relateres til at det ikke er en god grunnbemanning og de nedskjæringene det har vært i offentlig sektor de siste 10 årene (ostehøvelkuttene anyone?).

Og det er den gruppen som blir rammet hardest av karensdag som kanskje heller ikke har helseforsikring via jobb som gjør at man kan få helsehjelpen privat. Slik som veldig mange av hjemmekontor-adelen kan.

[Isprinsessen]

Hadde vært interessant å sett på hvordan raskere helsehjelp/ kortere ventelister på helsehjelpen samy økt grunnbemanning i helse og omsorgsyrker (og sikkert andre yrker også) hadde påvirket sykefraværet og samfunnet. Men det er kaldt det koster penger, mest på kort sikt tror jeg, før resultatene kommer og da er det billigere for politikerne å innføre karensdag.

[Millen]

En annen ting er at jeg tror generelt at arbeidsgivere er for dårlig til oppfølging av langtidssykmeldte. Om du er syk og så og si aldri hører fra arbeidsgiver kan det være lettere å være borte fra jobb. (tenker ikke her på alvorlig, terminal sykdommer osv).

Debatten er interessant, særlig siden jeg er langtidssykmeldt selv pga utbrenthet, og jeg bruker forsikringen gjennom jobb til psykolog feks.

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av Millen, her.

En annen ting er at jeg tror generelt at arbeidsgivere er for dårlig til oppfølging av langtidssykmeldte. Om du er syk og så og si aldri hører fra arbeidsgiver kan det være lettere å være borte fra jobb. (tenker ikke her på alvorlig, terminal sykdommer osv).

Debatten er interessant, særlig siden jeg er langtidssykmeldt selv pga utbrenthet, og jeg bruker forsikringen gjennom jobb til psykolog feks.

Dette mener jeg er viktig å se mer på. For å ta meg selv som eksempel husker jeg godt den manglende oppfølgingen jeg fikk der jeg var ansatt da jeg ble syk. De sa meg opp og tilbød meg å gå på dagen med lønn ut oppsigelsestiden. Jeg har aldri vært lenger nede psykisk enn da, den klare forakten for meg og min situasjon var ekkel å bli utsatt for. Nå var jeg heldig og fikk jobb et annet sted hos en arbeidsgiver som er bedre, rent ut god, på tilrettelegging. Uten det ville jeg vært 100 % og ikke 50 % ufør.

[Trixie]

Jeg jobber i barnehage og er sykmeldt. Og jeg blir så frustrert.
1: jeg ble spurt av kommende behandler om jeg hadde helseforsikring så kunne jeg kjøpe meg tidligere plass (ventetid er 12 mnd), nei jeg har ikke råd til det. Vi har heller ikke en slik ordning på jobb.
2: jeg jobber daglig med smitte, null beskyttelse, også under korona, og vi skal betale for det tydeligvis? Hele vinterhalvåret går vi med infeksjoner rundt oss. Sitter med syke barn med feber på fanget, barn som kaster opp på oss osv.
3: ekstrem underbemanning som ingen gjør noe med gjør oss mer utsatt for smitte.

De kommunene som har gitt økt bemanning (f.eks vikar inn ved kontortid, en ekstra ansatt på huset) har fått merkbar redusering i sykefravær. Vi jobber oss syke.

[Polyanna]

Vi har lav arbeidsledighet i Norge, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Særlig menn faller utenfor, og stadig færre menn har utdannelse etter ungdomsskolen. Det er veldig, veldig foruroligende, og verre enn sykefraværet, tror jeg.

Noen som kan spotte reform 94 her?

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Vi har lav arbeidsledighet i Norge, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Særlig menn faller utenfor, og stadig færre menn har utdannelse etter ungdomsskolen. Det er veldig, veldig foruroligende, og verre enn sykefraværet, tror jeg.

Noen som kan spotte reform 94 her?

Det tok meg litt å komme på hva reform 94 var. Det var da alt som var gøy og praktisk ble borte og skolen ble så teoritung at selv det som var gøy med teori ble kvalt og gjort kjedelig.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Vi har lav arbeidsledighet i Norge, men vi har mange utenfor arbeidslivet. Særlig menn faller utenfor, og stadig færre menn har utdannelse etter ungdomsskolen. Det er veldig, veldig foruroligende, og verre enn sykefraværet, tror jeg.

Men vi har jo ikke mange utenfor arbeidslivet sammenlignet med andre land. Jeg synes også dette er et viktig sitat:

Sitat:

De om lag 1,1 millionene uten arbeid som i tillegg er utenfor arbeidsstyrken, er en sammensatt gruppe. Hele 90 prosent av de under 25 år oppgir som sin hovedsakelige virksomhet at de studerer eller går på skole.

Det er jo også slik at det er en økende andel som fullfører videregående skole. Det stemmer at det er en økning i andelen unge som er utenfor videregående opplæring, men her er dette viktig:

Sitat:

Det er naturlig å se økningen i unge uten og utenfor i sammenheng med de mange flyktningene fra Ukraina, som ble bosatt i Norge i 2022 og 2023 (se Nav 2024).
[...]
Av de 12 prosentene med ungdom som verken har bestått eller befinner seg i videregående opplæring, er nesten 6 prosent i arbeid.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Og så må eg legge til at alle som snakker om «ikke noe som helst incentiv …» får meg til å sjå raudt. Har de gløymd 2020, då heile Noreg sakna lunsjpausen og kaffepraten, lønningspilsen og kollegafellesskapet? Eg kjem på minst hundre grunnar til å ønske å komme tilbake til jobb, som handler om andre ting enn penger.

Ja, jeg er enig i dette. Og det er noe av dette som gjør denne debatten så vond for meg også. Jeg har vært utenfor arbeidslivet, og er livredd for å havne der igjen, og det svir når jeg opplever å bli omtalt som en belastning for både arbeidsplassen min og samfunnet.

Jeg tror det er lett å glemme at det er ekte mennesker bak disse tallene. Kanskje er det noen som misbruker ordningen, men veldig, veldig mange av disse menneskene er sånne som meg. Som kjemper for å holde fast i en normalitet, for å ha en plass og tilhørighet, og som tidvis strever. Om muligheten for kortere sykemeldinger skulle forsvinne, ville det nok i praksis betydd at jeg ikke kunne stått i jobb. Arbeidsgiveren min har fritak fra arbeidsgiverperioden for meg, og min opplevelse er at det gir dem få eller ingen intensiver for å unngå at jeg blir syk. Det er kun ved langtidsfravær at det blir satt inn vikar hos oss, så arbeidsgiveren min taper ingenting på at jeg er syk.

Jeg synes også det er vondt at man snakker om at sykemelding ikke bare handler om jobb, men også om andre livshendelser. Og det er jo sant. Når livet totalt sett blir for mye, er det bare jobb man kan fjerne. Det er liksom ingen mulighet for meg å si "Nei, sorry, jeg kan ikke følge opp 14-åringen min så mye som jeg må for at han skal klare seg, for jeg må på jobb..." Hva skal man gjøre da liksom? Det lurer jeg på, sånn helt på ordentlig. I tillegg er det utrolig vanskelig å få hjelp når man har barn som krever mer enn andre barn, enten det er varig eller en periode. Det er selvfølgelig også en belastning på foreldre.

[Bokormen]

Det er jo litt to sider av samme mynt, som lett gir en dominoeffekt. Vi er ikke så mange på hver avdeling, og jeg har ganske vondt i magen hver gang jeg må spørre en av småbarnsforeldrene om de kan jobbe sent enda en dag. Og de ringer besteforeldre eller partner og sier at de ikke får hentet i barnehagen i dag heller, og det blir nok ikke hyttetur til helga. De aller fleste gjør oppgaver som ikke er sine uten å mukke. Og det er jo på ingen måte slik at disse ansatte her seiler gjennom livet i medvind, det er syke foreldre og små barn og vonde rygger. Vi kan sette inn vikar da det er langvarig fravær, men du finner ingen som vil binde seg over tid til å jobbe fullt i noen uker, 40% i noen uker, fullt igjen, 60% i noen uker, ingen jobb i et par uker, tilbake i fullt.. Jeg er imponert over at vi ikke har flere sykmeldinger i de verste periodene. Drømmen hadde vært økonomi til å ansatte en person som kunne delt stillingen(e), og som kunne "gått oppå" i gode perioder.

[nokon]

Eg skreiv eit langt innlegg på LinkedIn forrige veke - eg kjenner eg er så lei av at desse debattane blusser opp kvar gong det nærmer seg val og at høgresida heile tida plasserer ansvaret på individet og ikkje systemet.

Eg har gått frå sjukemeldt det året "naver" blei årets nyord til å bli uføretrygda når AAP-debatten raste til å nå vere tilbake i ca. 80% jobb. Og eg tenker det er fleire ting som bør løftast fram i desse debattane:

1. Som Blondie er inne på - ventetider. Komplekse tilstander som krev spesialistbehandling tar EKSTREMT lang tid å utrede. Eg brukte sjølv tre år på å få diagnoser som gav riktig behandling. Det er henvisning, venteliste, ny henvisning, ny venteliste ... helsevesenet vårt er ekstremt spesialisert og det fører til at dei utreder eit og eit symptom. Det er ikkje så lenge sidan eg snakka med ein person som nå må på AAP fordi det er ein spesialist som kan stille diagnosa som gir riktig behandling i Norge. Her har ventetida vore over eit år.

2. Det andre er arbeidsmarknaden - noko som er meir relevant i AAP- og uføredebatten, men som òg handler om at ansvaret er hos individet og ikkje systemet. Det er utruleg vanskeleg å komme tilbake i jobb, etter langvarig sjukdom, for det er veldig få folk som vil ansette folk som kan jobbe 20% på ein dårleg dag og 80% på ein god dag.


3. NAV-systemet: Når ein først er erklært ufør og arbeidsudyktig er det ikkje hjelp å få. Eg har sjølv prøvd å ringe NAV og seie: Eg har ein arbeidsgiver som vil gi meg jobb viss eg får lønnstilskudd. Eg skulle bli kontakta igjen innan fire veker, men det skjedde aldri. Eg purra og purra, men fekk aldri tak i same person som hadde lova at eg skulle bli kontakta igjen om fire veker. Konklusjonen for min del blei at eg fekk fokusere på frivillig arbeid i mellomtida.

Nå har eg vore kjempeheldig og fått to veldig fleksible deltidsstillinger - begge er eg rekruttert inn i fordi eg har gjort ein veldig god jobb i frivillig arbeid og blitt fanga opp og fått tilbod om lønn for å drive med dette.

Dei to siste punkta høyrer ikkje til i denne diskusjonen, men eg meiner det er verdt å nevne likevel. Det er så enormt mykje mistenkeliggjering og shaming av individet i alle desse debattane om dei "altfor generøse velferdsgodene som bare inviterer til snylting". Men det er ingen som ser på dei overordna strukturane her. Vi har eit samfunn som er rigga for utanforskap og som er rigga for at folk som først har falt utanfor av ein eller annan grunn har ein veldig lang veg tilbake.

Dette blir jo brukt som argument for å gjere noko med sjukelønnsordninga. Men det er så mange andre ender ein kan begynne i. Nå prøvde forrige Solberg-regjering å innføre karensår på AAP - vi såg korleis det gjekk: Det førte til at folk som venta på utredninger og sommel i helsevesen og NAV måtte over på sosialstønad. Det førte ikkje til at folk brått blei friske etter eit år med sjukelønn og tre år med AAP. Denne ordninga er - takk gud - reversert, men kan vi ikkje begynne i riktig ende snart?

[nokon]

Nå ser eg du skreiv AAP og ikkje uføretrygd, Lille meg. Der har eg ikkje kjennskap til regelverket.

[nokon]

Og så må eg legge til at alle som snakker om «ikke noe som helst incentiv …» får meg til å sjå raudt. Har de gløymd 2020, då heile Noreg sakna lunsjpausen og kaffepraten, lønningspilsen og kollegafellesskapet? Eg kjem på minst hundre grunnar til å ønske å komme tilbake til jobb, som handler om andre ting enn penger.

[Luftslottet]

Jeg tror jo, generelt, at det å gi arbeidsgivere insentiver (pisk eller gulrot) for å tilrettelegge for at arbeidstakere som er langtidssykmeldte eller har kroniske sykdommer kan bruke noe av restarbeidsevnen sin er det lureste vi som samfunn kan gjøre. Det gjelder både på et økonomisk og et mellommenneskelig plan. For en del ledere og arbeidsplasser krever det en ganske stor omstilling, og det er "enklere" å skyve folk ut.

Det samme gjelder å gjøre det lett å prøve ut folk i små stillinger/fleksible stillinger for å gi de som har falt utenfor en mulig tå innenfor igjen. Her er nok gulrot mest effektivt. Lønnstilskudd fra NAV i den første perioden er ikke en dum ting, så sant man faktisk bruker det på stillinger som arbeidstakeren kan greie å stå i etterpå.

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg tror jo, generelt, at det å gi arbeidsgivere insentiver (pisk eller gulrot) for å tilrettelegge for at arbeidstakere som er langtidssykmeldte eller har kroniske sykdommer kan bruke noe av restarbeidsevnen sin er det lureste vi som samfunn kan gjøre. Det gjelder både på et økonomisk og et mellommenneskelig plan. For en del ledere og arbeidsplasser krever det en ganske stor omstilling, og det er "enklere" å skyve folk ut.

Det handler også om økonomi for en del bedrifter. Dersom man har en tariffavtale som sikrer rett til full lønn ved sykemelding, og høye lønninger, er det en ganske stor økonomisk belastning for arbeidsgiver at ansatte er sykmeldte lenge. Er man da en mindre bedrift, i en periode der det er færre oppdrag og lav inntjening, kan man bli nødt til å si opp for å klare seg økonomisk.

[Polyanna]

Det er helt sant. For arbeidsgivere er jo det letteste å "slippe taket" i langtidssykemeldte. Det er jo stort sett bare plunder med oss, og lite oppside å hente.

[Input]

Hos oss er det ganske mange lærere som har undertid, som gjør at de kan brukes som vikarer. Jeg synes det er en veldig god løsning og er ofte en av de som har en del undertid (har 6% i år), men fagforeningen er veldig lite glad i det, fordi det gir mindre forutsigbarhet.

Jeg ser selvfølgelig den siden av det Bokormen, men det som gjør denne debatten så vond, er opplevelsen av at alt dette skal løses med at "vi" skjerper oss. At det løses ved for eksempel økt bemanning, har jeg til gode å se noen med reell påvirkningsmulighet foreslå.

[Bokormen]

Det høres jo ut som en veldig fin løsning, Input! Noe sånt måtte da ha vært ypperlig i helsevesenet mange steder?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det høres jo ut som en veldig fin løsning, Input! Noe sånt måtte da ha vært ypperlig i helsevesenet mange steder?

Det forutsetter jo at arbeidsgiver er villig til å lønne folk 100% og ta risikoen for at det bare blir 90% jobb. Hos oss er det en konsekvens av at det ikke "går opp", vi har ikke små nok fag eller andre arbeidsoppgaver vi kan gjøre. Også kan man ikke se helt bort fra belastningen det gir på arbeidstaker heller.

[Luftslottet]

Det er nok en god del løsninger som er enklere å få til på store arbeidsplasser enn i små, private bedrifter. Samtidig monner det vel en god del hvis man begynner med de store?