[8. mars] Erna vil ha flere barn - hva skal til for din del?

[My]

Da vi planla barn nr to så fikk vi en mer enn vi hadde sett for oss og det ble såpass krevende at jeg var kurert for framtiden, særlig i kombinasjon med den relativt krevende storesøstera. Ellers kunne jeg kanskje vurdert flere. Men de måtte ha kommet i rask rekkefølge (bare ikke så rask rekkefølge), slik at jeg ikke har rukket å bekymre meg alt for mye om alt mulig. Jo eldre ungene har blitt, jo mer har jeg tenkt på alt som kunne gå galt, og alt som kunne ha feilet dem, og for et under det er med alt vi har sluppet unna av utfordringer. Å starte på nytt med engstelser, både når det gjelder helse og når det gjelder oppvekst og alt som hører med, som barnehage, skole, sosial tilhørighet etc, frister ikke i det hele tatt nå. Og jeg er egentlig ikke så glad i babyperioden, så det hadde vært mest aktuelt om jeg kunne slippe den. Adoptere? Fosterbarn? Nei, jeg vet ikke hva som skulle til. Hos oss har det ikke med økonomi eller velferdsordninger å gjøre. Det hadde blitt trangere, men det skulle vi ha greid. Så det er nok mer personlige enn strukturelle årsaker til at vi "bare" har tre.

Mannen ønsket egentlig bare to, så sånn sett har jeg kanskje fått en mer enn jeg ellers ville ha fått, hvis ikke de to yngste kom samtidig.

[Polyanna]

Hm, interessant spørsmål. For jeg blir så sur når folk tror at man kan moralisere kvinner til å få flere barn. Det må rammebetingelser til.

For oss (i tillegg til en tidsmaskin - jeg tror det er et relativt hypotetisk spørsmål for denne skrotten nå. ):
1. 6-timersdag som norm. (Altså, ikke at vi valgte deltid og fikk det til å gå rundt, men at det var vanlig). Sier ikke at jeg er tilhenger av 6-timersdag, der er min indre jury ute, men det hadde vært en helt annen hverdag
2. Et skikkelig oppgjør med meg selv og mannen og forventninger rundt, der vi reduserte aktiviteter for barna ganske mye da de var små, i hvert fall opp til 8 år. Løp mye rundt på unødvendige greier der en stund, som ungene ikke en gang husker at de var med på.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

For jeg blir så sur når folk tror at man kan moralisere kvinner til å få flere barn. Det må rammebetingelser til.

Samme her.

[star]

Ønsket meg 3, men var nesten skilt da jeg ble gravid med nr.2.
Ergo var det x som fikk viljen med bare 2.
Og etter skilsmissen så trengte jeg en mann. Nå er det for sent.

[Fersken]

Vi ville egentlig ikke ha barn, men så ombestemte vi oss etter en del år. Så tenkte vi at det hadde vært greit med et søsken så hun ikke ble helt alene. Og da var vi mer enn fornøyde.

Det er vanvittig mye dyrere med flere barn. Det var virkelig dyrt med to som gikk en i barnehage og en på SFO, der var det ingen søskenmoderasjon. Bil og bolig måtte også blitt byttet, samt hvor upraktisk det må være å reise når man ikke følger pakkeforløp med 2 voksne og 2 barn. Det ble altså for dyrt alt i alt til at tredjemann en gang ble vurdert.

[Neket]

Jeg ville bare ha to, mannen vil ha fler. Vi landet på to. Det er fint lite som kan endre den beslutningen. Hvertfall ikke økonomiske fordeler.

[Pøblis]

Hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin, skulle jeg fått en til. jeg fikk det første barnet tidlig og det neste (og siste) ganske sent. Det var STOR forskjell på å få barn på 80-tallet og i 02. Den eldste fikk ikke barnehageplass før 2 måneder før hun fylle fire. Pøbelprinsessen fikk barnehage etter permisjonen vår.

Skulle vi hat fler, ville jeg ha delt permisjonen med mannen slik vi gjorde sist. Han jobber i en bransje hvor mange hevder at menn ikke kan ta permisjon fordi jobben er så viktig, og fordi han tjener så mye mer. Vi delte og jobbet 50 % hver, det funket helt supert for oss - men det var jo fordi jeg ville ut og jobbe igjen, da. Hvis jeg ikke hadde villet dele, hadde vi jo ikke kunnet det.

Men jeg tror Trine Eilertsen har het rett - det er mennene som holder igjen, sånn statistisk. Det er de som vil vente med å få barn. Det hjelper ikke å si at kvinner må føde når de er yngre hvis de ikke har en partner som vil ha barn. Og det å være to som har et genuint ønske om å få barn og vilje til å gjøre det som trengs som forelder, er ganske viktig. SÆrlig for å orde å gå løs på nummer to og tre, tror jeg.

[Luftslottet]

Åhåå! Jeg kom på noe som hadde hjulpet betraktelig på motivasjonen/senket stress tilsvarende at det hadde monnet: At foreldre får like lang ferie som skolebarn. Fyttigrisen, det er stress.

Det hjelper ikke hva Erna sier, når besteforeldrene er i full jobb og ikke kan ta en fire ukers tid med ungene om sommeren, lsm.

[Pelen]

Mannen min har to barn fra før og det er 20 år mellom hans eldste og yngste og han var fast bestemt fra starten av vårt forhold at han bare ønsket et barn til (eller i utgangspunktet var han ferdig med flere barn, men han skjønte at jeg en gang ville ha barn). Nå er det nok han som gruer seg mest til at Herremannen flytter ut. Jeg hadde super graviditet IG fødsel så det satte ikke noen stopper heller.

Så feil (men uansett så riktig) mann for min del. Vi vurderte å adoptere når vi bodde i USA og da få et søsken til Herremannen som var ganske lik på alder. Herremannen var da 7 år. Vi fikk bare lov å adoptere et fysisk eller psykisk handikappet barn (ettersom vi ikke var amerikanske statsborgere), men det var mange barn som trengte nye hjem og jeg syns det er litt leit å ikke hå videre med det.

Ellers har det ikke vært noe som AS Norge kunne ha gjort for at vi skulle ha fått flere barn.

[frukt]

Jeg hadde såvidt begynt å vurdere om jeg ville ha barn (men i så fall bare ett) eller ei da jeg ironisk nok ble gravid med tvillinger. Fram til da ville jeg ikke ha barn i det hele tatt. Nå er jeg jo glad for at jeg fikk to for de har så mye glede av hverandre, og 2 holder i massevis. Jeg hadde nok ikke hatt kapasitet til flere. Så det er ingenting som ville gitt meg lyst på flere.

[IOA]

For min del: en mann

Jeg har tenkt at to holder for meg, fordi det tar tid og krefter å følge opp barn, og fordi de tar plass (som i at man trenger større bolig). Dess flere barn, dess mer logistikk.

Hvis jeg skulle uttalt meg mer generelt om hva jeg tenker skulle til, så ville det vært:
- enklere tilgang til barnehageplass midt i året, når permisjonstiden var ferdig
- billigere SFO og barnehage, evnt heldagsskole
- ekstra ferie/fridager ut det året barnet fyller 12 år
- leksefri skole (som jeg dessverre tenker er vanskelig å gjennomføre i praksis, i hvert fall slik skoledagen er nå)
- økt og evnt behovsprøvd barnetrygd, evnt andre stønadsordninger for familier med dårlig økonomi (ikke bare enslige). Noe jeg tror vil være dyrt å administrere.

[Pelle]

Jeg ønsket meg tre før jeg fikk barn. Mann ville ha to. Det ble ingen diskusjon om antall grunnet min helse som gravid, siden jeg får skyhøyt blodtrykk, morkakeløsning , prematurt barn osv.
Så helse er en faktor man ikke skal se bort fra at kan påvirke.

For min del måtte hus vært billigere, bil billigere, mann bidratt mye mer hjemme. Videre har jeg høy utdanning og jeg ønsker ikke jobbe deltid, så kanskje med mye bedre råd og LAVERE utdanning, så ville jeg hatt mer lyst på deltid?

Selv synes jeg to kranglebarn holder, er glad jeg ikke har fler, selv om det sikkert hadde vært kjempefint senere i livet.

[Bluen]

Tja - utgangspunktet ville vært annerledes hvis vi ikke hadde brukt 4-5 år på å produsere det første barnet. Da nummer 2 kom (utrolig nok som på bestilling under to år seinere), ble han født over seks uker før termin uten noen forklarlig årsak. Det i seg selv var en liten skremsel - men mest det at vi hadde levd i denne bobla så lenge på grunn av årene med mislykket prøving og IVF-forsøk. Jeg har heller aldri ønsket meg mer enn to barn, så da var jeg godt fornøyd.

Det hadde ikke så mye med offentlige ordninger å gjøre, med andre ord, men den håpløst urettferdige barnehagepolitikken som rådde på den tida, kunne ha spilt inn hvis vi hadde blitt boende i Oslo. (Fordi begge ungene var høstbarn, var det uråd å få plass til dem i offentlig barnehage den høsten de rundet ett år. Og når årsskiftet så kom, ble det ett år yngre kullet prioritert - våre barn fikk dermed aldri noen sjanse.)

[Tjorven]

Jeg er av den oppfatning at barn har godt av at barn bør ha søsken og mente at vi skulle ha minimum 2 barn.

Mannen min er vokst opp i en familie med 6 barn og ønsket å ha tid til å ta seg av alle sine barn skikkelig og ville ha maksimum 2 barn.

Case closed for vår del. Dette var avklart omtrentlig før vi hadde kyssa første gang. (Ja, jeg er av typen som ikke overlater så mye til tilfeldighetene.)



(Og før jeg tråkker noen på tærne - det er mange som klarer å ta seg alle ungene sine selv om de får flere enn 2 barn. Foreldrene til mannen min klarte det definitivt ikke. Han mente selv før vi fikk barn at 2 fikk være nok. Og akkurat det hadde jeg ingen protester på.)

[Tallulah]

Jeg hadde riktignok en skikkelig drittgraviditet og -fødsel, og det er nok hovedårsaken til at vi ikke har flere barn. Men det er nok noe jeg kunne kommet over, om mannen virkelig, virkelig ville ha flere. Men det ville han ikke. Så vi har bare ett. Det var tross alt viktigere for meg å beholde ham og være en uskilt familie, enn å få flere barn.

Jeg er egentlig ganske fornøyd med det, så skulle vi få flere barn måtte økonomien vår vært bedre, og i sammenheng med det; vi måtte ha råd til en større bolig sentralt i Oslo. I likhet med Poly er jeg egentlig ikke tilhenger av 6-timersdag, men ser at det hadde vært nyttig som forelder. Det hadde også gjort at jeg ikke hadde trengt å gå ned i stillingsprosent.

[liefje]

Vi har flere ledige soverom, men fikk bare ett barn etter fem års prøving, ICSI osv. Da ee vi glade for det vi har.

[Magica]

Jeg var jo så uheldig å få to barn med en som viste seg å være langt fra drømmeprinsen og vi flyttet fra hverandre når ungene var små, og selv om jeg fant drømmeprinsen etterpå så var det ikke aktuelt å få flere barn før vi visste at det var noe som kom til å vare/noe vi ville. Så derfor rakk vi egentlig bare ett barn sammen, men jeg har jo nå da 3 barn, noe som jo er en del. Det som hadde vært en fordel for meg hvis jeg skulle vurdert flere barn var et bedre nettverk. Jeg har en liten familie, de bor ikke her, mannens familie er en smule perifer og har nok med seg selv, så vi har lite støtte og avlastning og familie som bryr seg. Hadde jeg hatt det så kunne det kanskje vært enklere å hatt flere barn.

Ja, det er også helt teit at man bare får barnehageplass 1.august. Vesla vår er født i februar og vi måtte ha 6 mnd ulønnet permisjon. Vi hadde råd men alle har ikke det.

[ingling]

Vi er for lengst ferdige, men har aldri villet ha mer enn to, og er overlykkelige over at vi fikk til det selv om vi var relativt seint ute - jeg fikk eldste det året jeg fylte 36. Slik ting har blitt, med store utfordringer først med yngste og nå med begge barn, hadde vi ikke klart mer heller. Og slutter meg til det Serafin skriver, for fy søren så mye en må fikse selv og stå på kravene når ungene har diverse utfordringer. Flere ressurser i skole, barnehage og hjelpeapparat.

[Pelle]

Det er for øvrig ikke få forhold jeg kjenner til, der kvinnene vil ha barn en god stund før mannen ønsker det samme. Så Erna må gjerne snakke til menn også.

[Palmen]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Det er for øvrig ikke få forhold jeg kjenner til, der kvinnene vil ha barn en god stund før mannen ønsker det samme. Så Erna må gjerne snakke til menn også.

Vet du, det tror jeg faktisk er et viktig poeng. Min mann var totalt uinteressert i å få barn nummer to (for ikke å si tre), men "ble med på det" etter en stund. Jeg tror kanskje at tilrettelegging og kommunikasjon mot ham hadde gitt vel så gode resultater.

- utvidet permisjon, med full fleksibilitet
- husmorvikar med avlasting i hjemmet
- mulighet for barnepass et par ganger i året
- utvidet fradrag for barnepass og utvidet barnetrygd for barn nr 3, 4, 5

hadde nok i så fall vært argumenter som hadde gått hjem her.