Er du flink?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Rart, jeg oppfatter deg som veldig flink. (Flink er nok et veldig lite presist ord, så mulig man legger mye forskjellig i det) Har du lyst til å være det?

Jeg kan legge litt ulikt i uttrykket selv. Vanligvis legger jeg noe i retning iherdig/pliktoppfyllende/nøyaktig i det. Altså det som skal til for å perfeksjonere litt. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis veldig spisset, det kan like gjerne være at man dekker et stort område. Men jeg tenker nok på det som å få til hakket mer enn de fleste andre rundt på det området det er snakk om. Det gjør jeg aldri egentlig. Selv om jeg kan være fornøyd nok med det jeg får til.

Om jeg har lyst til å være det? Tja, njei. Jeg er for lat, det hadde kostet meg for mye.

[Karamell]

Jeg vil si at jeg har mye breddekunnskap. Noe i form av utdannelsen min som gjør at jeg kan litt om mye, men også pga FP, fakstisk. Jeg lærer litt om mye forskjellig her. Jeg er en del sammen med mennesker med mye mindre fagbakgrunn enn meg, og der opplever jeg at de rundt meg tror jeg kan masse. Selv om jeg vet at jeg på langt nær kan alt og det er mange som kan mye mer enn meg om nettopp faget mitt.

[Esme]

Jeg kommer sikkert til å utfordre janteloven nå, men ja jeg er stort sett veldig flink i det jeg har lyst å være flink i. Det er ganske mange ting, jeg kan bli plutselig veldig opptatt av sjøkrepsfiske for eksempel og etter en stund så kan jeg så godt som alt om det. Hatt mange sånne interesser opp gjennom tidene så jeg kan veldig mye rart. Men jeg kan ha store svarte hull på emner som ikke interesserer meg og som kan være regnet som almennkunnskap. Jeg aner ingenting om fotball og langrenn feks. Og da er det virkelig ingenting. Jeg kan ikke ett navn på en fotballspiller på RBK eller Brann feks.

På jobben er jeg også utpreget flink og jobber meg opp til å være kapasitet på mitt (litt smale skal sant sies) fagområde.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg kommer sikkert til å utfordre janteloven nå, men ja jeg er stort sett veldig flink i det jeg har lyst å være flink i. Det er ganske mange ting, jeg kan bli plutselig veldig opptatt av sjøkrepsfiske for eksempel og etter en stund så kan jeg så godt som alt om det.

Ja, jeg også setter meg greit inn i nye ting og lærer ting rimelig greit, men jeg "står ikke løpet ut" for å si det slik, da ramler jeg heller inn i noe nytt. Feks, nå har jeg drukket vin (som hobby) siden 2009 og ... tja, er litt lei? Men jeg har mye å gå på når det gjelder både ren kunnskap og også utførende kompetanse (vil jo som oftest være noe der). Mange vil nok synes at jeg er flink, kan en god del druer, vet litt om hvordan man setter vin til mat, kan snakke en del generelt om vinstiler, vet litt om temperatur påvirker stilen etc Men dette er jo like mye fordi andre folk ikke interesserer seg for vin som fordi jeg er flink!

Jeg legger kanskje mer i det å være flink som å, tja, bli så flink som jeg kan? Ikke nødvendigvis for å konkurrere med andre - det er jo som Ru så elegant påpeker over her mer å velge ut de riktige konkurrentene heller enn å være flink som teller.

[Fløyel]

Flink nok.

[007]

Jeg er ganske flink til mye, sånn gjennomsnittlig. Ikke sånn dritflink i en bestemt ting, men generelt jevnt over. Jeg er nok aller flinkest i jobben min.

For meg er det viktigere å være flink enn å være grei. Det er helt OK at folk synes jeg er en dust så lenge de synes jeg er flink.

[amylin]

Nei, jeg er veldig gjennomsnittlig. Skiller meg ikke ut i verken negativ eller over snittet i noe. Og jeg er i grunnen fornøyd med å være på snittet.

[Retz]

Jeg er flink hvis jeg velger det. Vanligvis er jeg veldig gjennomsnittlig og trives med det, men hvis noe vekker stor interesse, eller det lokker en form for belønning etter en periode med målrettet flinkhet, så er jeg all in.

[Chanett]

Jeg er flink til ting som jeg er interessert i og har en sterk motivasjon for.

[Isolde]

Jeg kan mye om mye. Jeg et en person folk kommer til når de lurer på ting, både jobb relatert og ellers. Men jeg får ikke veldig gode karakterer. Har aldri strebet etter det heller. Jeg er god i jobben min og får ting gjort.

[Blondie]

Jeg reflekterte mye rundt dette med flink når jeg overvar en forelesning av en av de fagpersonene jeg virkelig digger hjernen til. Han nevnte noen ganger i foredraget hvor lite smart han følte seg og det er jo gjenkjennelig. Det gikk da opp for meg at selv høgskolelektorer som har skrevet et dusin lærebøker iblant føler seg skikkelig lite flinke og smarte. Det hjalp meg litt, faktisk.
(jeg synes fremdeles han er ufattelig kul og smart, btw).

[Toffskij]

Hvor smart du føler deg, har jo svært mye med omgivelsene dine å gjøre. Om man er flink til noe og satser på den tingen, vil man jo typisk før eller seinere havne sammen med noen som er enda flinkere. Jeg var f.eks. flere år i prosjektgruppe med to stykker som vi bare kan kalle Wolfgang og Amadeus. De var helt uforglemmelig morsomme å jobbe sammen med, selv om jeg jobbet vettet av meg for å matche dem sånn noenlunde. Men det var jo mye morsommere det enn å gå rundt blant litt mer vanlige kolleger og føle meg Flinkest™.

[rine]

Jeg var definitivt skoleflink, men ikke så flink som jeg kunne vært (gjorde sjelden lekser, kjørte skippertak) fordi jeg ikke taklet flinkisjentene i klassen min og hadde et behov for å markere avstand fra dem. Jeg har en jobb som både krever faglig flinkhet, men også kreativitet fleksibilitet og gode lederegenskaper, og jeg føler at jeg er flinkere enn mange som satser veldig hardt på bare den ene delen av jobben. Det er viktig for meg å være flink i jobben min, jeg er mindre flink til å være flink til mange ting utenom jobb. Jeg er jevnt over lite interessert i praktiske ting, så i de gangeke jeg fordyper meg i noe med stor interesse, handler det alltid om ting jeg kan lese meg til. Jeg baker og holder på i hagen, men er verken spesielt flink eller spesielt interessert i noen av delene. Som Esme, er jeg totalt blank på noen områder som kanskje blir regnet som allmennkunnskap, fotball og bil. Jeg kan nesten ingenting om noen av delene.

[Magica]

Jeg har ikke kjempetalent i noe, men jeg kan mye forskjellig og er en allsidig person.

Og så er det enkelte ting som overhode ikke interesserer meg, så da blokkerer jeg jo lett det (slik som fotball og hvem som er hvem og leder serien etc).

[Taien]

Jeg ser så absolutt ikke på meg selv som flink!

Men når jeg tenker etter så er det et par områder jeg er "flink" på. Jeg er flink til å tilpasse meg, og jeg er flink til å få andre til å føle deg vel.
Jeg roser og gir lett andre komplimenter, og mener det! Jeg får høre at jeg er flink til å se lyst på det meste omi jobbsammenheng. (Litt rart egentlig, siden jeg er pessimist så det holder i privatlivet.

[Pappalille]

Jepp. Jeg er flink til mye, faktisk. Jeg er en nerd av natur, og interesserer jeg meg for noe så gjør jeg det _ikke_ halvhjertet. Jeg har aldri hatt god selvfølelse og har aldri følt meg flink før, men det gjør jeg sannelig ganske ofte for tiden.

Først og fremst har jeg blitt flink til å innse at jeg er et godt menneske på mange områder, og jeg er flink til å være grei med meg selv.

[Candy Darling]

A propos, å slutte i jobben kan være en skikkelig boost for selvtilliten. #blush

[Tjorven]

Jeg har alltid regnet meg selv som "flink".

Jeg var forskrekkelig skoleflink til og med videregående. Men gikk på en desto større smell da jeg plutselig bare var helt normalt flink som student (det er hva man får igjen når man starter på et studie med inntakskrav på godt over 5 i snitt når du kommer rett fra vgs ).

Og så var det veldig overraskende å begynne å jobbe. Jeg har aldri hatt de mest streberske jobbene, men i den første jobben min ble jeg veldig satt ut av hvor "lite flinke" kollegene mine var. Jeg var den som kom først og gikk sist, og mellom der hadde alle kollegene mine en haug med kaffepauser (og jeg jobbet IKKE lange dager selv heller). Jeg endte selvfølgelig opp med å bytte jobb til et sted hvor man som regel jobbet 12 timer hver dag, og så kjente jeg litt på hvor ålreit arbeidsmiljøet på den forrige arbeidsplassen faktisk hadde vært.

Og etter snart 20 år i arbeidslivet, så har jeg vel konkludert med at jobben ikke er livet. Jeg gjør det jeg skal, og litt til, men jeg sliter meg ikke ut. Og blir litt oppgitt over at jeg får så strålende tilbakemeldinger enda jeg føler at jeg kunne prestert så uendelig mye bedre hvis jeg bare hadde giddet.

Jeg er fryktelig "flink" som deltaker på barnas fritidsaktiviteter da. Jeg er mangeårig lagleder for fotballaget til Snuppa, og der får jeg kjenne litt på den flinkheten igjen. Klubben er gigantisk, men de er veldig flinke til å se akkurat meg og den jobben jeg gjør. Og jeg vet at jeg trekkes frem som eksempel på hvordan jobben skal gjøres både støtt og stadig i klubben. Og det er godt å føle seg litt flink.

[ming]

Jeg er flink i jobben min - noe som i og for seg betyr at jeg har god bredde og lite dybde. Men når det kommer til enkeltelementer, som didaktikk i fagene "mine", klasseledelse og relasjonskompetanse f.eks, er jeg veldig flink. Jeg vet at andre kanskje har en dypere fagkunnskap på sine områder, men mener at bredden er min styrke.

Problemet mitt er at jeg takler dårlig at andre ser på meg som flink. Det blir så stor fallhøyde - jeg blir redd for å bli avslørt, liksom, selv om jeg vet at jeg er flink. Det er litt merkelig i grunnen. Det var verre før, men jeg kjenner fortsatt følelsen. Nå søker jeg på andre typer jobber, og er helt komfortabel med å prøve noe nytt som jeg kanskje ikke mestrer like godt med en gang, selv om jeg regner med at jeg blir flink i den potensielle jobben etterhvert.

[LilleT]

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende og har satt meg mål jeg har jobbet for å nå. Dermed har jeg stort sett oppnådd gode karakterer i utdanningssystemet. Jeg er imidlertid ikke flink på den måten jeg tror du mener, verken dypt eller bredt.