"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[ingling]

Veldig kjent, ja. Jeg merker at mannen min har begynt å tenke mer på sånne ting som skal planlegges det siste året hvor jeg har vært mye syk og hatt tung belastning til tider, og ser jo at selv om han ikke planlegger med samme tidshorisont, går jo ting rundt likevel. Så det er en miks av strukturelle årsaker og personlighetstyper som ligger bak hos oss, tror jeg. Han gjør like mye praktisk husarbeid som meg og har bedre oversikt over fellesøkonomien, men jeg planlegger og administrerer litt i overkant mye. Jeg synes imidlertid vi beveger oss i riktig retning ved at jeg slipper litt mer taket og han ser litt mer selv, så det er håp.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av ingling, her.

Veldig kjent, ja. Jeg merker at mannen min har begynt å tenke mer på sånne ting som skal planlegges det siste året hvor jeg har vært mye syk og hatt tung belastning til tider, og ser jo at selv om han ikke planlegger med samme tidshorisont, går jo ting rundt likevel. Så det er en miks av strukturelle årsaker og personlighetstyper som ligger bak hos oss, tror jeg. Han gjør like mye praktisk husarbeid som meg og har bedre oversikt over fellesøkonomien, men jeg planlegger og administrerer litt i overkant mye. Jeg synes imidlertid vi beveger oss i riktig retning ved at jeg slipper litt mer taket og han ser litt mer selv, så det er håp.

Etter litt tenking og gode innspill: han planlegger og utfører en rekke ting jeg sjelden tenker på i forhold til bil, vedlikehold/oppussing av hus og hage, så det er nok ikke så skjevt fordelt likevel.

[løve70]

Kjent her også, men egentlig er det ikke noe problem. Mannen er jo vant til at jeg i perioder reiser mye, og da må han jo ta kontrollen hjemme på egenhånd. Det hender da at ting går i glemmeboken, men det orker jeg rett og slett ikke stresse med. Har vi store 'eventer' som skal planlegges, pleier vi å gjøre det sammen (ferie, jul, julefest ++).

[tink]

Ja og nei. Jeg er logistikksjef for bursdager, kjøring, legetimer, trening og så videre. Ingen rydder særlig. Eller mannen maser og jeg blir sur. Ingen følger opp... Mannen bruker å fikse bursdagsgaver da, og handler og lager det meste av hverdagsmaten, men i det siste har det visst sklidd litt ut det også.

[nolo]

Jeg hadde definitivt den største mentale belastningen da jeg var gift. Jeg husker en kollega spurte meg et snaut år etter at jeg ble alene om det ikke var fryktelig strevsomt å administrere tre unger alene, og jeg svarte som sant var at, nei, det var jeg vant til. Husarbeid og 'sin del' av henting/bringing var null problem, men det var jeg som hadde oversikten.

[Simone]

Det er litt delt her....Når det gjeld innkjøp av klær er det eg som tar både den mentale belastninga med å holde oversikt over kva som trengs og eg som gjer dei faktiske innkjøpa.
Når det gjeld husarbeid er vi rimelig likestilte både når det gjeld mental belastning og utføring. Vi er eigentlig ganske sløve der begge to.
Men det er eg som må hugse alle bursdagar og feriar og planleggingdagar. Der er han heilt elendig. Han har ikkje noko forhold til tid og datoar i det heile tatt. I går hadde han kasta seks yoghurtbeger som stod i kjøleskapet fordi han trudde dei hadde gått ut på dato. Det stor 23.mars på dei, men i hans hode var vi no komt til april....

[Mei]

Vi har det ikke sånn. Jeg står riktignok for mer koordinering rundt spesielle happenings (bursdag, høytider etc) men det går opp i opp med at han nok gjør mer husarbeid i hverdagen. Vi har ingen mine/dine oppgaver. Vi gjør det som må gjøres (og har ganske lik terskel for hva det er). Han jobber turnus, det har både pluss- og minussider.

[rine]

Hvis det er slik at den mentale belastningen er større hos kvinner, burde vel sykefraværet vært høyt i alle land hvor det bor kvinner som er i jobb.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvis det er slik at den mentale belastningen er større hos kvinner, burde vel sykefraværet vært høyt i alle land hvor det bor kvinner som er i jobb.

Er det nødvendigvis slik at man må bli sykemeldt hvis man har høyere mental belastning enn partner?

[Skilpadda]

Jeg vil si jeg har mesteparten av denne typen mental belastning i familien, men mannen har den på en del områder, så det er ikke helt ensidig.

[007]

Dette var velkjent, men mer før enn nå. Vi har alltid vært likestilt på husarbeid, i alle fall nesten, mannen har nok til tider gjort mer enn meg. Men det meste av logistikken og planleggingen var min jobb, fordi jeg tok den rollen og holdt på den. Etter hvert som vi fikk flere barn og jeg fikk en mer krevende jobb måtte jeg overlate mer til mannen, og jeg måtte senke kravene på hva jeg mente var god nok kvalitet på det meste.
Fremdeles har nok jeg mest ansvar for alt fra legetimer til hva som trengs av alt fra skokrem til stretchlaken, men belastningen er mye mer delt nå enn tidligere. Ungene har i tillegg blitt så store at de tar mer ansvar for seg selv, sine ting og sine liv, og det gjør jo alt lettere.

[Teflona]

Her gjør vi nok like mye hver og jeg legger meg ikke bort i handling og matlaging i ukedagene. Jeg har litt mer oversikt over avtaler, tror jeg. Eneste er dersom en av oss reiser bort noen dager, da gjør han ikke noe i forkant, mens jeg feks passer på å ha tomme skittentøyskurver, for jeg har ansvar for klesvask.

[Polyanna]

Med unntak av jula, egentlig ikke. Vi har noen områder der den ene har mer overblikk, for meg blant annet barnas helse, for han barnas idrettsaktiviteter og en stor grad av mathandling. Resten deler vi egentlig både ansvarsfølelse og gjennomføring på, tror jeg.

Jula løser vi med regneark med ALLE oppgaver skrevet opp. Det gjenbrukes fra år til år, så det er ikke så mye mentalt styr med å holde orden på alt.

[Floksa]

Å gi slipp på den "belastningen" innebærer å akseptere at hans måte å gjøre det på er bra nok. Og det gjør jeg. Jeg tar de tingene som er viktige for meg, som jeg må ha stålkontroll på for å slappe av. Også deler vi på resten. Det betyr at han husker legetimer, votter i sekken og skidag. Ingen plukker opp håndklær fra gulvet og ingen vasker opp
Med to mannehjerner i samme husholdning fordeler det seg ganske greit.

[Floksa]

Han holder i tillegg orden på biler, oljeskift, ved, vedlikehold av hus etc.

[Nessie]

Kjenner meg også igjen. Mest i det å rydde det man ser, som betyr å plukke opp det som ligger på gulvet, istedet for å bare tråkke over :gal Og jeg sier ifra innimellom, men da føler jeg at jeg maser.. og har lite lyst være maskjerring.

Totalt deler vi på det meste. Men jeg gjør helt klart mer husarbeid enn han. Og så gjør han utendørs arbeid mer enn meg. Men han ser nok ikke alt jeg gjør inne, egentlig.

[Polyanna]

Jeg har alt som gjelder vedlikehold av hus og hytte, da. Ikke nødvendigvis utførelsen, men planlegging, valg, innhenting av tilbud om vi skal sette noe ut, prosjektledelse, etc. Jeg tror huset kunne falt ned rundt ham.

[venla]

Spot on for min del. Men jeg har nok høyere terskel for rot, så løser det med å gjøre det meste selv i tillegg til organisering og planlegging i Familien AS

[Fersken]

Nja, det er ikke helt slik hos oss. Han har oversikten over klærne til ungene, det er han som bruker to timer på å rydde stuebordet, ser når det må vaskes og maser på oss andre om å rydde.

Jeg er sjåføren, sekretæren og kokken.

Siden jul har jeg med vilje unnlatt å gjøre et par ting for å se hva som (ikke) hender. En der jeg ikke har organisert venneselskap for et av barna, men sitter på hendene mine og ser om mannen tar initiativet. Vi er enige hvordan det skal være, men en må organisere det. Skulle ha skjedd i januar, enda ikke noe som skjer. Det andre er er oppussingen av gangen. Tidligere oppussingsprosjekter har jeg vært prosjektleder, prosjektkontroller og avtaleansvarlig, men nå har jeg latt ham styre på. Ting har skjedd, men det er dårlig med planlegging og veldig etter innfallsmetoden. Mye skulle hatt slik og sånn, men å planlegge slik at vi får materialet hjem? Har enda ikke skjedd.

[ming]

Vi deler ganske greit på husarbeid (hvis vi teller kjøring av unger som husarbeid, hvis ikke gjør nok jeg mest), men ja, det er jeg som planlegger jul, barnebursdag, sommerferie, påskerebus, 17.mai, konfirmasjon og barnedåp.

Vi har konfirmasjon til våren, og så langt har jeg meldt opp ungen til konfirmasjonskurs, plukket riktig dag for seremoni, skrevet gjesteliste, bestilt invitasjoner, skrevet invitasjoner, planlagt mat, planlagt innkjøp, skrevet kakeliste og satt bort noe av kakebakingen. Han har tenkt på å skrive en sang og lage et bildeshow ... Og han syns selv han er helt med!

Vi hadde en runde på dette i går, etter å ha lest HI, og han, som men flest, tror jeg, opplever at jeg VIL ha det sånn. At det er samfunnets forventninger til meg som gjør at jeg ikke klarer å sitte på gjerdet til han kommer på at det snart er *insert høytid*, er ikke hans feil.

Jeg skriver middagslister, ukeshandlelister, ser at vi må ta en sjau i boden, maler kjøkken, ser at sykkelen til minsten er for liten. Han kjører på butikken, bærer varer, blir motvillig med på bodsjau, kjører og kjøper den sykkelen og hjelper meg med maskering. I hans verden er det å gjøre like mye, tror jeg.

Det var verre da de to store var små, forresten. Hvis jeg skulle avgårde på noe, var det en selvfølge at ungene var med, hvis han skulle ut, var det en selvfølge at de var hjemme med meg. Han holdt på med hobby to kvelder i uka + noe kveldsjobbing, men kunne ikke la meg dra ut før legging en gang i uka. Nå kjenner jeg at jeg vekket noe gammelt grums her. Da vi gikk tredjemann noen år seinere, endret det seg heldigvis.