Hvem kan bo i en skilsmisseleilighet?

[-ea-]

Det hadde blitt for nært. Husker eksens reaksjon da jeg pekte ut kjøkkenvinduet og sa jeg hadde vært på visning tvers over veien, med vinduer rett mot huset vårt som han skulle beholde da vi skulle skilles. Måtte berolige han med at jeg hadde ikke tenkt å kjøpe der, var bare innom av ren nysgjerrighet.

Så nei. For nært.

[Katta]

Jeg vet om folk som bor ca sånn, og hvor det fungerer bra for barna. Om det fungerer bra for de voksne kan man sikkert diskutere, de forsaker mye for at det ikke skal gå ut over barna at de ikke lenger er et par. Og jeg tror man må tenke langsiktig for at noe sånt skal være lurt, og da kan det være vanskelig med nyetableringer på hver sin kant blant annet.

En annen ting jeg lurer på er om man kan miste noe oversikt når man ikke vet at man «har» barnet. For jeg regner med at ungen går ganske fritt mellom. Da må man ha veldig tett kommunikasjon for å vite at ungen ikke er på vift noe sted uten at noen av foreldrene er klar over det.

Å se på skiftene i foreldrenes liv hvis det er bytter mellom uker tror jeg ikke kan være noe særlig?

[Che]

Jeg har en kollega som har kjøpt tomannsbolig med eksen sin. De hadde planer om å slå ut vegg slik at felles barn skulle ha sanne rom hele tiden. En brannvegg hindret det, men de er nære i allefall. De har dog måttet etablere ganske klare regler på «pappauke og mammauke, for det ble litt slik at barnet dro til motsatt foreldre om middagen var fæl, eller foreldret var streng etc. Jeg tenker at desken er suveren - men nå er ikke jeh skilt da....

[Neket]

Jeg kunne glatt bodd sånn hvis vi var skilt, litt mer usikker på mannen. Jeg tenker at det kanskje er lettere å få en sånn løsning til å fungere med store barn enn med de som er veldig små? De store kan kanskje lettere forholde seg til "mammauke" og "pappauke" selvom det er er nært.

Jeg ser for meg at konfliktene kommer hvis en vil selge, og den andre ikke vil. Eller hvis en vil selge og de ikke får solgt - det er vel ikke SÅ stort marked for sånne leiligheter, så det kan kanskje ta litt lenger tid å selge enn vanlig?

[Avatar]

Dette hadde ikke fungert for oss (meg). Da ville jeg heller hatt en løsning hvor barna bodde fast i huset og foreldre byttet på hybel annen hver uke. De som ikke er skilt har absolutt ingen forutsetninger for å mene noe om det heller, mener jeg, da en skilsmisse kan bringe frem det verste i en (selverfart ja). Jeg syns det er himmelsk å ikke se eller høre hva som skjer når mine to er hos far og trenger den avstanden.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Da lurer jeg på hvor viktig det rommet er? Rom med ytterdører til mamma og pappa og annenhver uke er den ene åpen og den andre låst.

Du trenger ikke å låse dørene, men det er en ide å ha ytterdører både på grunn av støydemping og for å kunne forlate (slik at man kan låse individuelt).

Vi har jo litt erfaring, fordi begge barna våre bor på hybelen som vi har tilknyttet huset vårt, så vi har to inngangsdører og må ringe på til dem. Jeg tror at hvis vi var skilt, men hadde et konfliktfritt forhold kunne det ha fungert. MEN i mitt hode er det slik: Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor jeg og mannen skulle ha skilt oss uten at det hadde vært en konflikt på ett eller annet nivå?

Og for oss (gjelder spesifikt oss, da), tror jeg det hadde vært vanskelig å måtte forholde oss økonomisk til hverandre (man har jo et veldig stort økonomisk fellesansvar i en slik løsning). Hvis vi skulle ha hatt barna og økonomien felles, så vet jeg ikke helt hvor "skilt" vi hadde vært?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Du trenger ikke å låse dørene, men det er en ide å ha ytterdører både på grunn av støydemping og for å kunne forlate (slik at man kan låse individuelt).

Vi har jo litt erfaring, fordi begge barna våre bor på hybelen som vi har tilknyttet huset vårt, så vi har to inngangsdører og må ringe på til dem. Jeg tror at hvis vi var skilt, men hadde et konfliktfritt forhold kunne det ha fungert. MEN i mitt hode er det slik: Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor jeg og mannen skulle ha skilt oss uten at det hadde vært en konflikt på ett eller annet nivå?

Og for oss (gjelder spesifikt oss, da), tror jeg det hadde vært vanskelig å måtte forholde oss økonomisk til hverandre (man har jo et veldig stort økonomisk fellesansvar i en slik løsning). Hvis vi skulle ha hatt barna og økonomien felles, så vet jeg ikke helt hvor "skilt" vi hadde vært?

Jeg tenkte ikke låst i fysisk forstand nødvendigvis, men mer det som Avatar og andre beskriver om behovet for "fri" når det ikke er ens uke. Det er et ganske vanlig behov. Ved slike behov tror jeg ikke det er godt å bo så tett. Det er tøffere avvisningsmessig å ha foreldre fysisk tett på uten at de kan/vil blande seg ved barnets behov enn å ha dem fysisk et stykke unna.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg tenkte ikke låst i fysisk forstand nødvendigvis, men mer det som Avatar og andre beskriver om behovet for "fri" når det ikke er ens uke.

Vi tenker nok forskjellig her. Jeg ser jo for meg at barna kan være "friere" enn at de skal være "ukesbundet". Selvfølgelig vil det være unntak, men disse unntakene eksisterer jo i helt vanlige samvær også?

Eksempelvis, jeg reiser noe i jobben, da må jo ungene kun henvende seg til faren uten at jeg tror dette oppleves som spesielt dramatisk for dem. Og slik er det jo i flere settinger, at de må forholde seg til en av oss som foreldre (av diverse grunner).

Hvis vi hadde vært skilt og bodd slik og ungene hadde gått fritt mellom og det var min uke, så hadde jeg bare ringt de hvis jeg ville ha de inn til middag, lekselesing, legging etc Jeg ser at det lett kan bli slik at barna feks foretrekker maten til den ene parten (her ville ungene helst ha spist med faren, alle er fan av p-mat ), men mine barn er så gamle at de ville ha akseptert regler som "Denne uken må dere spise middag hos meg". Skjønner at det blir veldig anderledes for de med veldig små barn.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

De som ikke er skilt har absolutt ingen forutsetninger for å mene noe om det heller, mener jeg, da en skilsmisse kan bringe frem det verste i en (selverfart ja).

Nei, jeg har virkelig ingen aning om hvordan Høvdingen og jeg hadde fungert som skilt. Det jeg derimot kan mene noe om, er at skilsmisser fungerer veldig ulikt fra par til par, så en skilsmisseerfaring er ikke nødvendigvis malen for alle andre (ikke at jeg tror du mener det altså). Så jeg tenker (generelt, ikke med henvisning til noen av innleggene her) at man ikke kan avskrive en sånn her løsning for alle andre, fordi man ikke ser for seg at det funker for en selv.

Jeg syns det er interessant at boligutviklere faktisk prøver å gjøre slike kreative grep. Ting utvikkler seg jo, da jeg vokste opp var det jo høyst uvanlig at pappaer hadde mer samvær enn annenhver helg, men noen har vært pionerer og vi har fått opp en debatt om hva som kan funke.

Jeg kjenner et par der sønnen bor i leiligheten, og foreldrene flytter inn og ut av en hybel, og det har funka fint i to år nå. Mor har også fått ny kjæreste. Så det er jo ikke slik at selv om dette er en løsning som er vanskelig for mange, så fungerer det ikke i det hele tatt.

Noen familier fortsetter å feire jul og dra på ferie sammen. Andre kan ikke snakke sammen i det hele tatt. Noen tenker at samarbeidet skal gå knirkefritt også går det rett vest. Andre tror det skal bli vanskelig, men så viser det seg å være en lettelse for alle.

Jeg tror ikke en slik skilsmisseleilighet er for alle, men tror heller ikke det er slik at den ikke er for noen. Det finnes jo faktisk skilte par som deler tomannsbolig.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Dette hadde ikke fungert for oss (meg). Da ville jeg heller hatt en løsning hvor barna bodde fast i huset og foreldre byttet på hybel annen hver uke. De som ikke er skilt har absolutt ingen forutsetninger for å mene noe om det heller, mener jeg, da en skilsmisse kan bringe frem det verste i en (selverfart ja). Jeg syns det er himmelsk å ikke se eller høre hva som skjer når mine to er hos far og trenger den avstanden.

Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om hvordan det ville vært for oss, om vi ble skilt nei, for jeg aner ikke hvordan vi ville håndtert det. Så når jeg har uttalt meg her er det på grunnlag av de jeg kjenner som er skilt. Utrolig hvor forskjellig det kan være. Noen jeg kjenner har hatt tilnærmet en slik løsning (dvs rekkehus "vegg-i-vegg", med hver sin inngang), og feirer alltid jul sammen, inkludert nye partnere, "mine, dine og våre" etc (dvs det er vel bare den ene halvdelen som har fått barn etter skilsmissen da), og det har fungert supert, og de kunne sikkert bodd i en slik leilighet. Mens andre klarer ikke å kommunisere eller bli enige om noen verdens ting, og kunne aldri bodd så nær hverandre at de hadde hatt visuell kontakt med hverandres hus. Noen har nye partnere som ikke tåler noen som helst form for kontakt mellom eksene, ut over det aller mest nødvendige når det gjelder barna, og knapt nok det, og noen tåler ikke at barna snakker med den andre forelderen den uka de har barnet (husker en barndomsvenninne, som fikk skjenn av faren fordi hun gikk bort og sa hei til mor, da de møttes på et idrettsarrangement. Det var fars uke, og da skulle ikke barnet snakke til mor, må vite, selv om de stod rett ved hverandre og så på samme fotballkamp. ). De fleste er vel et sted midt på treet, og jeg tror ikke dette hadde fungert for veldig mange, men når det finnes så utrolig mange skilte par med felles barn, og alle er ulike, så finnes det helt sikkert noen som dette passer for.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Dette hadde ikke fungert for oss (meg). Da ville jeg heller hatt en løsning hvor barna bodde fast i huset og foreldre byttet på hybel annen hver uke. De som ikke er skilt har absolutt ingen forutsetninger for å mene noe om det heller, mener jeg, da en skilsmisse kan bringe frem det verste i en (selverfart ja). Jeg syns det er himmelsk å ikke se eller høre hva som skjer når mine to er hos far og trenger den avstanden.

Jeg har vært separert og mener dette hadde fungert glimrende for oss.

[Avatar]

Jeg tror også dette ville fungert for noen. Med min første eks (vi var ikke gift, men hadde felles barn), kunne det kanskje fungert. Vi dro på ferie og hytteturer sammen og det var sjelden konflikter. Dessuten tror jeg det hadde fungert for barna også. Med min nåværende eksmann hadde det ikke fungert i det hele tatt. Heller ikke våre felles barn. Alle brudd er forskjellig. Jeg strekker meg langt for barna mine, men ikke så langt at det går på bekostning av eget liv og helse.

[-ea-]

Enig med Guava. Tror det hadde vært god grobunn for gnisninger hvis ungene skulle "gå fritt" imellom.

[him]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Enig med Guava. Tror det hadde vært god grobunn for gnisninger hvis ungene skulle "gå fritt" imellom.

Tja, dette kommer jo an på hvorfor folk har skilt seg, hvilke barn de har (personlighet), alder på barna, hvor mye støtte barna trenger i hverdaen (kjøring, lekser), hvordan de selv er. Jeg ser som sagt for meg at jeg og mannen min ville hatt større utfordringer rundt det å ha felles økonomi hvis vi hadde vært skilt enn i samarbeidet med barna. Men det er jo oss, og ikke et generelt utsagn.

[Guava]

Var den til meg him?
I så fall tror jeg ikke du skjønte hva jeg mente.

[-ea-]

De fleste har skilt seg fordi de er uenige om en eller flere ting, him. Så jeg tror ikke det er så rosenrødt (i praksis) å bo så tett på hverandre. Da kan man nesten like gjerne fortsette å bo sammen, ihvertfall hvis man har stor bolig fra før av (og har man ikke det så tviler jeg på at man har økonomi til å kjøpe seg inn i denne blokka)

Jeg baserer mitt utsagn her på egne samlivsbrudd som jeg pleier si har forløpt ganske udramatisk og at vi har skiltes som gode venner. Men alt er relativt og jeg ville likevel ikke hatt de så tett innpå meg - og det er gjensidig ref. mitt første innlegg i tråden.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Var den til meg him?
I så fall tror jeg ikke du skjønte hva jeg mente.

Nei, den var til -ea-

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

De fleste har skilt seg fordi de er uenige om en eller flere ting, him. Så jeg tror ikke det er så rosenrødt (i praksis) å bo så tett på hverandre. Da kan man nesten like gjerne fortsette å bo sammen, ihvertfall hvis man har stor bolig fra før av (og har man ikke det så tviler jeg på at man har økonomi til å kjøpe seg inn i denne blokka)

Jeg er helt enig med deg. Jeg klarer ikke å se for meg en situasjon hvor jeg og mannen hadde blitt skilt og dette hadde fungert. Og hvis det hadde fungert, kunne vi like gjerne ha vært gift.

MEN, det jeg sier er jo at jeg antar at andre kan oppleve det anderledes - og for å eksemplifisere det så tror jeg som sagt at jeg og mannen hadde samarbeidet helt greit i en "ungene går inn og ut" mellom foreldrene, samtidig som jeg presiserer at vi sikkert ville hatt utfordringer med det økonomiske samarbeidet i en slik setting. Jeg synes ikke det er utenkelig (selv om det er fjernt fra min situasjon) at noen hadde opplevd et slik opplegg som greit.

[GinaK]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er helt enig med deg. Jeg klarer ikke å se for meg en situasjon hvor jeg og mannen hadde blitt skilt og dette hadde fungert. Og hvis det hadde fungert, kunne vi like gjerne ha vært gift.

Samme her.
Eller, jeg vet fra det mannen har sagt om Xkona si. Det handler like mye om å ikke ha noe ønske om å verken se eller vite noe om henne og alt rundt henne.
Jeg hadde ikke kunnet bo sånn jeg heller. Hadde blitt nervevrak.

[goldnugget]

Jeg tror ikke det ville vært så enkelt og låse døra annenhver uke. Barna burde gå fritt frem og tilbake synes jeg, men foreldrene MÅ ikke det da....

[IOA]

Dette er en løsning som fordrer veldig godt samarbeid og klare avtaler. Hadde jeg vurdert en sånn løsning, tror jeg faktisk jeg hadde spurt meg selv om vi ikke like gjerne kunne bodd sammen i samme leilighet.

Folk er forskjellige, og brudd er forskjellige. Det hadde snødd i helvete før jeg hadde vurdert en sånn løsning med min eks, for å si det sånn. Han besøker ungene i vårt hus ca en gang i måneden, og da syns jeg at jeg er grei (og i tillegg rømmer jeg huset).