Surrogati - Dokument 2 nå

[him]

Jeg er enig med Katta at dette ikke er surrogati. Jeg definerer i alle fall surrogati at den som bærer frem barnet (er gravid) ikke er biologisk mor.

Dette er jo "old fashion". Dette vet jeg om flere slektninger av meg som har opplevd, nemlig å bli fostret av andre enn den biologiske moren (mange forskjellige konstallasjoner. Biologisk mor kunne ikke ha barnet, biologisk mor ville ikke ha barnet, biologisk mor ga vekk barnet til søsken som ikke kunne få etc).

Litt usikker på hva jeg mener om det? Er usikker på om det er noe å mene om det? (i og med at det eksisterer så mange forskjellige varianter, at det blir vanskelig å faktisk mene noe på et generelt/prinsippielt grunnlag).

Om vedkommende som "vinner" barnet er homofil, enslig, gammel, etnisk norsk, i slekt med vedkommende som er biologisk mor er selvfølgelig momenter som vil bety noe i enkelttilfeller. Jeg hadde overhode ikke applaudert homofil omsorg for barn i land hvor homofile risikerte dødsstraff feks. Det synes jeg er uansvarlig. Men i Norge ser jeg ingen grunn til at homofile ikke skal kunne få eller adoptere barn. Så det er ikke uvesentlig i den enkelte saken (og noe som gjør at man kan ha en prinsippiell mening og en annen mening i praksis)

[Myria]

Jeg synes det er problematisk med surrogati i fattige land hvor det er svært stor sannsynlighet for at kvinnene velger dette mer eller mindre utelukkende pga pengene. Jeg har derimot langt færre problemer med måten surrogati foregår på i land som Canada, hvor det ikke er lov å betale surrogatmoren for jobben (utgifter dekkes selvsagt). Det opplever jeg mer som noe surrogatmødrene velger av egen vilje fordi de har lyst til å gjøre dette for andre, og hvor de ikke har noen biologisk tilknytning til barnet.

Jeg synes problemstillingen i dokumentaren blir annerledes da surrogatmoren også er barnets biologiske mor. Hun gir jo faktisk vekk sitt barn, noe jeg ikke mener man gjør når man er surrogatmor for et barn som ikke er biologisk ens eget (selv om norsk lov mener det). Jeg ser nok som flere her for meg situasjoner hvor barnet vil undre seg over hvorfor kvinnen ikke ønsker å være hans/hennes mor. Som input mener jeg at det ikke er svangerskapet og fødselen som gir meg kjærlighet for og tilknytning til barna mine (i såfall ville jo adoptivforeldre føle mindre for sine barn, noe jeg betviler meget sterkt), så jeg ser rent prinsipielt ikke noe problem ved å være surrogatmor.

Jeg har et par venninner som har valgt å få barn alene vha sæddonor i Danmark. Å velge å få barn er jo alltid et egoistisk valg, man får alltid barn for ens egen skyld så jeg synes forsåvidt ikke dette er mer egoistisk enn å få barn som par. Disse barna har alltid visst hvordan de er laget, og det er foreløpig helt uproblematisk for dem. De opplever så mange ulike familiesammensetninger blandt venner og klassekamerater at det å ha en enslig forelder er ikke noe annerledes. Og så er det heller ikke slik at barn, enten de nå har én eller to foreldre, vokser opp uten andre enn foreldrene sine rundt seg. De har et stort nettverk og annen familie som mer enn gjerne stiller opp om noe skulle skje.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Tenker du det samme om sæddonorer? Evt hva gjør dette annerledes, det at hun gjennomfører graviditeten?

Ja. Jeg synes "biodonasjon" også er problematisk, særlig anonym, men det er klart det er en større grad av å "velge bort" når man velger bort et barn man har kjent på kroppen så lenge.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja. Jeg synes "biodonasjon" også er problematisk, særlig anonym, men det er klart det er en større grad av å "velge bort" når man velger bort et barn man har kjent på kroppen så lenge.

Da er det jo logisk også å være skeptisk til dette. Jeg er det forsåvidt selv, til tross for at jeg har to barn som aldri vil kunne finne ut hvem de har halvparten av genene sine fra. Avklart skeptisk, vel og merke.

Jeg skjønner nok ikke helt denne greia med å tillegge svangerskapet så enorm vekt. Noen føler seg supertilknyttet til barnet sitt fra første graviditetstest, andre har opplevelsen input beskriver. Hvorvidt dette vil være vanskelig for det aktuelle barnet i fremtiden, tenker jeg er vrient å forutse. Det kan nok absolutt være, men det er det jo mye som kan i enhver familie.

Det jeg har sett på av studier om donorbarn, tyder på at en del av dem opplever behov for kunnskap om biologiske bånd. Og en hel del gjør det ikke. Studiene har store svakheter, da, siden de oftest er gjennomført i USA hvor både samfunnsnormer og familiekonstellasjonene barna har vokst opp i ofte ikke er så sammenlignbare med norske forhold. Sannsynligheten er likevel til stede, mener jeg, for at det er et pluss mer enn et minus å kjenne sitt biologiske opphav selv om hun ikke er til stede som en forelder i oppveksten.

[Polyanna]

Ja, jeg er nok FP-skjermet.

[Sola]

http://www.tv2.no/a/5877864

Her er litt mer om Renate og hennes valg. Hun har vært i media flere ganger.

Jeg forstår ikke at hun klarer å gi bort barnet etter å ha båret det, det er biologisk hennes og hva når barnet etterhvert stiller spørsmål og konfronterer henne med ønsket om en mamma som er tilstede for henne i dagliglivet?

[shute]

Jeg er helt enig i at det kan komme til å bli problematisk for barnet at de har kontakt. Samtidig er det jo det mange donorbarn etterlyser - å kjenne til donor.

Rent emosjonelt har jeg forståelse for tankegangen om at man "gir bort sitt eget barn" når man både står for egget og bærer frem barnet, men prinsipielt blir det jo da å definere at det er "eget barn" om man gjennomfører graviditeten, mens det er "å være donor" om man bare stiller med biomaterialet.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Jeg er helt enig i at det kan komme til å bli problematisk for barnet at de har kontakt. Samtidig er det jo det mange donorbarn etterlyser - å kjenne til donor.

Rent emosjonelt har jeg forståelse for tankegangen om at man "gir bort sitt eget barn" når man både står for egget og bærer frem barnet, men prinsipielt blir det jo da å definere at det er "eget barn" om man gjennomfører graviditeten, mens det er "å være donor" om man bare stiller med biomaterialet.

Ja, men jeg synes i grunnen det er helt riktig å definere det sånn også.

[Input]

For meg blir det veldig spesielt å legge så stor vekt på det biologiske.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

For meg blir det veldig spesielt å legge så stor vekt på det biologiske.

"spesielt" hvordan da?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

For meg blir det veldig spesielt å legge så stor vekt på det biologiske.

Og jeg tenker at biologi er for viktig til at det kan bagatelliseres.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

For meg blir det veldig spesielt å legge så stor vekt på det biologiske.

Jeg tenker at surrogatindustrien er grunnlagt på at det biologiske er viktig. De som velger å bruke surrogati kunne blitt fosterforeldre, kunne adoptert osv. Men det er vel helt gjennomgående at de ønsker et barn med biologiske bånd til en av partene om mulig, at de ønsker et barn som de selv kan prege og oppdra fra scratch, og mange legger også vekt på at donoren(-e) ligner dem selv når de velger donor.

Også når man ser på resten av fertilitetsindustrien er mange villige til å gå gjennom ild og vann i årevis i håp om et biologisk barn, selv om de har lave odds ifht adopsjon o.l.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Jeg tenker at surrogatindustrien er grunnlagt på at det biologiske er viktig. De som velger å bruke surrogati kunne blitt fosterforeldre, kunne adoptert osv.

Homofile, som det jo er snakk om i akkurat denne situasjonen, kan i liten grad adoptere. De kan riktignok bli fosterforeldre, men det synes jeg er noe annet i såpass stor grad at det ikke er så relevant som alternativ dersom det å bli foreldre er det man ønsker.

[Skilpadda]

Jeg mener ikke å påstå at det biologiske ikke er viktig, altså. For de fleste er jo "førstevalget" et barn man er biologisk i slekt med - og det er sikkert ikke bare praktiske grunner til det. (Men det er jo også mer "praktisk" med et barn man kjenner og har omsorg for hele livet, kanskje også under svangerskapet, enn et barn som har levd den første delen av livet sitt et helt annet sted.)

[Polyanna]

Jeg har en del ganger spunnet rundt med tanken på "hva hvis jeg ikke hadde møtt noen å få barn med". Jeg hadde et veldig sterkt ønske om barn i livet mitt og jeg ville vært en glimrende omsorgsperson også alene. Skulle jeg ha gjort det alene måtte jeg da tatt noen ganske vanskelige valg på vegne av det barnet, og det finnes jommen ikke noe lett svar på det.

Dersom mulig tror jeg jeg hadde landet på ikke-anonym sæddonasjon. Så dermed ser jeg at det for meg koker ned til dette med å først bære frem og så velge bort et barn - det er der det butter for meg.

Men om det er innafor eller utafor "valg vi tar på vegne av ungene som kanskje, kanskje ikke vil skape problemer for dem" - det vet jeg ikke. Det gjelder jo så mye. Å skille seg. Å flytte langt fra vennene deres. Å velge en skole med alternativ pedagogikk.

[Polyanna]

Sitat:

Avklart skeptisk

Godt uttrykk!

Og takk for mange fine svar og innlegg til alle! Fin tråd!

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Godt uttrykk!

Haha, jau. Vi begynte med åpen donor, gikk over til anonym. Det var mest av praktisk-juridiske årsaker, men etter hvert har jeg landet på at jeg er mer komfortabel med det enn åpen. Jeg ville vært bekymret for at de som attenåringer skulle stå med en forventning til en farsfigur som ikke finnes/lever opp til forventningene. Nå har vi valgt å ta det hele ansvaret, på en måte, og kan eventuelt bli møtt med sinne for det valget. Det er mer håndterbart.

Vi velger for dem uansett, liksom, og av vårt (mitt) rent egoistiske barneønske. Det må de rett og slett leve med.

[Myria]

Biologi er ikke det viktigste, men jeg tror heller ikke det er uten grunn at vi mennesker er opptatt av vårt biologiske opphav, f.eks. er det mange adopterte som leter etter sine biologiske foreldre.
Jeg ser ikke på det å donere egg eller sæd som å gi bort barna sine, ei heller å være surrogatmor når barnet ikke er biologisk ens eget. Jeg er mer usikker når barnet derimot er biologisk ens eget, selv om jeg altså mener at det ikke er svangerskap eller biologi som skaper kjærlighet og tilknytning til barna sine (skjønt det er vel en liten del av det hele, jeg kjenner i allefall en form for glede over at jeg og mannen min har laget barna våre sammen, at de er en del av meg og ham). Å gi bort et barn som er biologisk ens eget vil vel i de fleste land, også de som tillater surrogati, regnes som adopsjon.

De to jeg kjenner som har valgt å få barn vha sæddonor har begge valgt åpen donor. Det betyr at donoren forplikter seg til ett møte med barnet etter at det har fylt 18 år. Barna har visst om dette fra de var små og mødrene har også vært ærlige om hva dette innebærer, og ikke innebærer. Jeg tror nok at jeg personlig hadde valgt det samme, da har jeg gitt barnet valget heller enn å ta det for ham/henne. Jeg skulle likt å vite hvor mange som takker ja.

[Katta]

Man kan på et vis dele inn i genetisk opphav, svangerskapet og de barnet vokser opp hos, og det er ingen tvil om at det siste er viktig. Svangerskapet er kanskje det minst viktige her. Men jeg synes ikke biologisk tilknytning er uviktig heller.

Hvis man tenker på surrogati kan jeg skjønne bruken hvis det er svangerskapet man ikke kan gjennomføre, men man har egne egg/sæd. Gitt at man der har en frisk slektning som synes det er en fin ting å gjøre ser jeg ikke det helt store problemet. Men når man kombinerer egg- og sæddonasjon og surrogatmor og gjerne med betaling i tillegg er man så nær kjøp av barn som det er mulig å komme. I tillegg til det betenkelige rundt å utsette kvinnekroppen for svangerskap når hun ikke skal ha barn selv.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

"spesielt" hvordan da?

Spesielt var nok et litt feil valg av ord. For meg blir det rart, fordi det er så milevis fra min egen tankegang. Biologi er for meg helt likegyldig for det å være foreldre. Noen barn som vokser opp hos andre enn sitt biologiske opphav, har behov for å vite noe om opphavet, andre ikke. Jeg tror det er samfunsskapt, og at påkjenningen ved å vokse opp hos foreldre man ikke deler gener med hadde vært ikke-eksisterende dersom det ikke var så uvanlig.