Dialektdikkedarier

[Divine]

Jeg sier mollfat, men det er ikke vanlig i Trøndelag. Mamma plukket opp uttrykket fra koldjomfrua der hun jobbet da hun skulle ha meg. Hun var fra Finnmark.

[nolo]

Det heter fadduk, det som man tørker disken med.

[ming]

Tannkost, kopptue, kopphåndduk, raskfat. Støvler er lik gummistøvler, sjystøvler dersom de er ekstra høye, alt annet er sko. Romjul eller mellomjul er hipp som happ. Jeg har gått fra å ha omgangssjuken til å ha farrangen, men undres fortsatt over hvordan det har seg at trøndere har influensa flere ganger årlig mens nordlendinger har det hvert sjuende år, og ellers bare er forkjøla.

Hilsen dialektforvirret nordlending i trødereksil.

[isola]

Kopplærv! Og kopphainnduk. Og rusk- eller raskfat. Mannen sier "bentallerken", og så er det liksom ikke han som er rar.

[Katta]

Farrangen ja. Og så tok det litt tid før jeg skjønte hva flått var etter å ha flyttet sørover. Det het nemlig påte hjemme.

[Dronningen]

Mellajula, kopptua, eg vask opp koppan, har håndduk (aldri håndkle), og bruker kopphåndduk og oppvaskbørste. :ranværing:

[Fersken]

Farrang, håklakul, kåpptuå, kåpphånduk, ruskfat, kakskiv, klar (sliten), alt e fole kjøle gale.

Jeg har "knekt" både fot og kragebein

[isola]

Opprinnelig lagt inn av Fersken, her.

fole kjøle gale.

Næh, feil side av fylkesgrensa, med mange mil. Hilsen trønderromsdalingen.

[Syrinx]

Jeg har etterhvert skjønt at å fare på doktoren, fare på frisøren osv kan høres en smule rart ut for andre.

[Serafin]

Opprinnelig lagt inn av isola, her.

Næh, feil side av fylkesgrensa, med mange mil. Hilsen trønderromsdalingen.

Jeg har farmor fra Kristiansund, og kan finne på å si "no må du finn fram kopptua, æ søla så kjøle me mjøl!"

på trønders er det "gæli me mel".

[Niobe]

De flest av disse ordene har jeg jo hørt, men jeg må si jeg forundres litt over folk som tydeligvis ikke forstår at det er dialektuttrykk og dermed ikke i allmenn anvendelse. Jeg husker det ble himlet over at jeg seriøst ikke forstod hva det ble spurt etter i "Hvor ofte har deres barn farrangen?" på et forum.

I deler av min slekt snakker de kav jærsk, og bruker uttrykk som "vel om" (vaske huset) og "drøs" (snakk).

[Niobe]

Men akkurat "Hvem bil" og den slags, det må jeg innrømme at jeg har trodd var "rosabloggerspråk", og ikke en dialektvri.

[Syrinx]

Vasker over benkene med ei tvøge. Søpla heter boss.

Dialekter er altså så stas.

[Katta]

Mellomjula trodde jeg var allment. Resten vet jeg jo at er dialektuttrykk.

[Fersken]

Feil side av fylkesgensa? Trodde du at jeg er trønder? Nei, nei, nei, selv om det ikke er så langt unna.

[isola]

Åh, kjere. Det forklarer en hel del. Jeg også. Dvs halvt nordmøring og halvt sunnmøring. Møtes på midten!

[Niobe]

Jeg skjønte aldri hvilken fare jeg var i da en trøndersk venninne advarte meg om en "stor kongro".

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg skjønte aldri hvilken fare jeg var i da en trøndersk venninne advarte meg om en "stor kongro".

Hva var det? :Oslo-jente:

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Hva var det? :Oslo-jente:

Edderkopp! Tenk hadde den vært giftig! Det viser at man absolutt bør unngå dialektuttrykk i faresituasjoner.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg skjønte aldri hvilken fare jeg var i da en trøndersk venninne advarte meg om en "stor kongro".

Kongro, ja - jeg kalte jo disse dyra kongro i mange år gjennom oppveksten, takket være mor og mormor som begge var livende redd for dem.

Og farrangen har jeg hatt støtt og stadig.

Trøndersk er artig.

For ikke å snakke om trøndersken fra øyrekka mor sin familie er fra. Der ute er det brukt positivt at noen ser feit ut, type "nå ser du virkelig godt ut" - det er et kompliment.

Jeg tilbrakte alle mine barndoms somre på ei av disse øyene. Jeg glemmer aldri den sommeren vi kom tilbake etter at far hadde vært veldig syk året før. Forrige sommer var altså far mager og gusten og skranten. Et år hadde gått, og far hadde fått tilbake helse og hudfarge, og han hadde fått litt kjøtt på beina. Han så rett og slett frisk ut.

En av de første dagene på øya, ble vi innbudt til kaffe hos mors kusine. Da hun fikk se far min, utbrøyt hun, i oppriktig glede, "åh, no e du blitt feit ja, Einar!"

Datteren til mor si kusine, som da hadde bodd mange år på østlandet, holdt på å dø av skam der og da, og kusina til mor kunne ikke skjønne hvorfor vi andre lo så vi grein.