Hva er du redd for?

[m^2]

Jeg er egentlig ikke redd for så veldig mye. Jeg er ikke speiselt glad i veps. Da jeg var yngre hadde jeg høydeskrekk, så da begynte jeg på klatring også gikk det bort. Nå er det lenge siden jeg klatret, så det har begynt å sige på så vidt igjen.

Ellers er det tannlegen, og å holde foredag foran noe særlig mer enn 7-10 mennesker

[Bokormen]

Jeg er redd løse hunder, eller generelt hunder der en merker at eieren ikke har kontroll da de er ute blant folk.

I tillegg er jeg en pyse på glatt vinterføre. Jeg har mistet kontrollen over bilen med barn i baksetet flere ganger til tross for lav hastighet og fornuftig kjøring, det sitter i.

Med hensyn til barna er jeg mer redd for å overbeskytte enn jeg er for å være uvøren.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg er ganske redd slanger, edderkopper og veps, det siste på grensen til det gale irrasjonelle vannvidd. Edderkopper har jeg fått så grundig eksponeringsterapi mot etter at vi flyttet til en eldre enebolig med gammeldags kjeller, så akkurat der begynner jeg å komme meg.

Vi har også masse edderkopper, ikke i huset med utenpå og rundt garasjen.
Jeg fant er vepsebol innunder garasjetaket men før vi rakk å gjøre noe med det, så hadde noen edderkopper bygget nett rundt vepsebolet og tatt knekken på alle vepsene.

Jeg elsker edderkopper, enemies of my enemy.

[Filifjonka]

Jeg er ikke i det hele tatt redd for veps og edderkopper. Selv om jeg havnet i jordvepsebol som liten og fikk så mange stikk at jeg ble syk. Syns det er helt merkelig når folk flyr vettskremte rundt når de ser en veps. SÅ ille er det ikke om en skulle få et stikk, liksom. Og jeg er ikke husredd eller redd for å være hjemme alene.

Men det er mange ting jeg er redd for. Aller øverst er redselen for at noe skal skje med barna mine, spesielt i trafikken. Jeg er redd på motorvei og jeg er redd i ekstremt tordenvær. Og jeg har hatt ganske kraftig høydeskrekk siden jeg var liten. Nå ser det ikke ut til at jeg har overført mine redsler på ungene, de ser igrunnen ut til å være over middels fryktløse der de reiser rundt på alle slags perifere steder i verden, dykker, klatrer og kjører motorsykkel. For å nevne noe.

[Fløyel]

Apropos det å overføre sine redsler videre til barna, jeg har en mor som er hysterisk for alt. Det meste er farlig og har alltid vært farlig. I hele min oppvekst fikk vi ørene tytet fulle av skremselspropaganda, HELDIGVIS er min far på den andre enden av skalaen og jeg er mer lik min far. Mamma er sånn enda og jeg reagerer med sinne når jammerleksjonene hennes starter. Jeg har mer enn en gang skreket til henne om at nå må du f...... i meg ta deg sammen! Hun klarer på elegant vis å skremme opp de rundt seg. Her snakker vi ikke om fobier for edderkopper altså... Og ja, jeg blir sinna på sånn oppførsel. Hun er litt som Krøsa-Maya i Emil filmene.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Fløyel, her.

Hun er litt som Krøsa-Maya i Emil filmene.

Min mor har et snev av Krøsa-Maya i seg hun og. Jeg husker da eldste var rundt fire år og falt og slo seg ganske kraftig, og det første han sa da han var ferdig trøstet var at det var bra mormor ikke var her nå.

[Blondie]

Jeg burde sikkert være redd for veps, siden jeg så moren min få hjertestans av et stikk. Egentlig synes jeg bare det er masete med alle som løper rundt og vifter på sommerdagene.

Min redsel ligger i frykten for å miste noen av mine nære, da spesielt barna. Jeg jobber mye med at min frykt ikke skal begrense deres hverdag, men de merker seg nok at jeg er litt annerledes enn mange andre. Dette blir faktisk verre jo eldre de blir, jeg kan jo ikke ha like god kontroll på 14-åringen som 5-åringen.

[Milfrid]

Jeg er livredd for veps. Sånn hyle og springe og drite seg ut-redd. Jeg klarte å vifte en veps på datteren min slik at den stakk hennenda hun var to år. Hun husker det enda (og det er ikke jeg som har minnet henne på det.. ). Ingen av ungene har heldigvis arvet panikken min. Jeg vet frykten er irrasjonell. Jeg er ikke allergisk og har blitt stukket, så det er ikke smerten. De er bare så ekle!

Jeg er ikke spesielt begeistret for høyder heller, men høydeskrekken utfordrer jeg. Samme med tannlegeskrekken.

[Inagh]

Jeg har en idiotisk fobi mot edderkopper og slanger, noe jeg konfronterer ved å fange edderkopper i glass og slippe dem ut i hagen, om de kommer inn. Slanger konfronterer jeg på reptilparken. Jeg gjør mitt aller beste for ikke å overføre fobiene mine til Guttungen. Jeg tror ikke han er redd edderkopper, men han blånekta klappe slangen på reptilparken da han fikk tilbud.

Jeg har også høydeskrekk, og det har Guttungen arvet, om enn en puussig variant. Han har ingen problemer med å se ned - men er det høyt over ham, som i rom med stor takhøyde, får han pustevansker og krymper seg.

[isola]

Jeg har høydeskrekk, men er ikke redd for å fly. Det er den der greia med å falle. Jeg får helt angst. Vondt i høydeskrekken var spot on.

[Nenne]

Brann. Jeg er livredd for brann enda jeg aldri har opplevd det. Jeg er skikkelig nøye med å merke meg rømningsveier på hoteller m.m.

[Acino]

Jeg har tannlegeskrekk, sånn at jeg er utsvetta og skjelven etter en time. Har mye å ta igjen etter mange, mange år uten tannlegetimer men har nå funnet en tannlege som kan sine saker, forklarer underveis, beroliger og det som er. Fullstendig irrasjonelt men jeg klarer ikke "skjerpe" meg likeve. Kanskje noe med at min mor hadde en tannkjøttsykdom i oppveksten min som gjorde at hun hadde gjentatte svære betennelser osv og til slutt, frivillig, trakk alle tenne og fikk seg gebiss. Hun har/hadde tannlegeskrekk hun også.

Ellers takler jeg ikke småkryp inne foruten maur eller vanlige fluer; de hører ikke akkurat til inne men jeg får iallfall ikke tilnærmet panikk. Jeg liker de forsåvidt ikke ute heller disse småkrypene men jet tålerer de mye lettere der hvor de hører hjemme. Forsøker å ikke overføre noe på barna. Før barna kom til verden ville jeg fått småhetta av en marihøne som landa på armen. Her om dagen gjorde det akkurat det og da klarte jeg å rolig vise frem til barna før jeg etterpå vifta den forsiktig av. Småstolt øyeblikk!

[Najade]

Jeg har tannlegeskrekk, og selv om jeg går hos en venninne av meg som er dyktig, empatisk og netthendt, så sitter det i.
Nå får jeg 7,5 mg valium før de besøkene jeg må gjøre noe, og ekstra bedøvelse, og da gikk det veldig fint sist.

Skriver seg nok fra en særskilt episode hos tannlegen da jeg var barn, samt en del småplagsomme tannlegebesøk hvor jeg ikke har fått nok bedøvelse.
Fikk beskjed om senest i år at jeg har nerven i tennene høyt oppe, så det er ikke så rart at jeg har kjent boring som normalt ikke trenger bedøvelse.

Lettere fobisk for edderkopper og slanger, men det hemmer meg ikke. Jeg synes bare det er skikkelig ekkelt, og kan noen ganger skvette skikkelig.

[Carpe Diem]

Tannlegen

[Teflona]

Jeg har ingen fobier, men jeg er nok bittelitt høyderedd. Ikke i den grad at det hindrer meg i noe og det er nok helst på usikre steder som høye, glatte, bratte skrenter ut mot sjøen.

[Dronningen]

Ja, og så er jeg redd tiger, løve og bjørn...

[Skilpadda]

Jeg er ikke redd for så mye, eller i alle fall er jeg ikke redd for dyr eller høyder eller tannleger eller mørket eller slike typiske fobi-ting. Sønnen min er litt mer skeptisk til f.eks. veps eller høy fart (berg-og-dalbane, nedoverski og slikt) enn jeg er, men ikke plagsomt mye. (Jeg synes bilbelter og redningsvester og sykkelhjelmer og brannvarsler er nødvendig utstyr, og jeg er klar over risikoen for å falle ned fra større høyder eller bli bitt av hunder eller påkjørt, men jeg er ikke redd for slike ting heller, ikke i den forstand at jeg føler sterkt emosjonelt ubehag.)

(Jeg kan helt klart bekymre meg over mye, men ingen av de tingene som nevnes i denne tråden.)

[Bille]

Samme som Skilpadda her. Ingen slike fobier, men jeg bekymrer meg og er redd for alvorlig sykdom, trafikkulykker og denslags. Barna mine er så små ennå så de har uansett minimalt med frihet.

[scilla]

Jeg er redd for slanger/ormer, veps og flått.
Og så er jeg redd for bilkjøring etter å ha vært i en alvorlig bilulykke. Det er sånn at jeg puster lettet ut hver gang vi kommer frem dit vi skal i live, og når barna skal være med venner på hytte o.l. synes jeg det er dritskummelt med bilturen. Jeg orker ikke en gang og tenke på når de skal begynne å kjøre bil selv. Hytteturer til fjells på glatte veier og ferske førerkort. Hjelpes.

[Miss Norway]

Jeg liker definitivt ikke veps oppi ansiktet, men det er et resultat av at jeg som voksen fikk en inn under visiret på motorsykkelhjelmen mens jeg kjørte MC, og så opplevde noen festlige sekunder da vepsen raste rundt inni der før den stakk meg på øyelokket. Men jeg vil ikke kalle det en fobi, da - det er ikke noe irrasjonelt i være skeptisk etterpå da?

Høydeskrekk - ja det er vel mere der. Jeg liker ikke å gå ut på kanten av noe som helst.

Sitat:

Jeg har ikke høydeskrekk selv, men har irrasjonell panikk når det gjelder ungene, og eldstemann erter meg sånn som du beskriver, Polyanna. "Dette liker ikke du mamma," kan han si når de står ytterst på kaikanten eller er oppe i trehytten hos svogers. Og så later han som om han skal falle.

Er dette å ha høydeskrekk? Jeg ville ikke vært bekymret på samme måten om mannen min dinglet på en kant (selv om jeg er glad i ham også), men ungene - det er jo mye større sannsynlighet for de skal ramle ut vinduet eller ned fra muren, i og med at de er klønete motorisk i forhold.