Cupcakes, feminismens død?

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Jeg skjønner det, men det er det jeg spør om. Hvor mange er det som egentlig bare er hjemme og baker muffins mens malestrøkene tørker?

Jeg kjenner i hvert fall svært få. Alle mine venninner er "karrierekvinner" og mødre. Noen har gått ned til 80 % stilling, men da er det for å få kabalen med henting, bringing osv. til å gå opp. Ingen jeg kjenner har redusert stillingen sin og er hjemme og baker muffins.

For egen del har jeg senket kravene veldig. Min prioritering er 1) familie og 2) jobb. Jeg er mer avslappet en tidligere til hvordan vi har det hjemme og siden vi har to 100 % stillinger (og vel så det..) så deler vi på det meste.

[Polyanna]

Stadig flere. Mange i "my hood", i hvert fall.

[Niobe]

Spørsmålet er vel ikke hvem som jobber mest eller minst (eller lengst), men i hvilken grad man evner å være fornøyd med det man gjør? Der tror jeg veldig mange slår den jevne nordmann. Og om man går dag ut og dag inn, og aldri er fornøyd, da burde man kanskje se på alternativene? Bake hæppimøffins, f eks?

Å velge litt annerledes er jo alltid kontroversielt, og har alltid blitt ansett som en trussel for det etablerte. Det er ikke noe nytt. Jeg tror bare man ikke så det for seg i form av rosa glasur og hekleoppskrifter.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har kanskje erfaring med andre land enn deg, Nooria, får man trenger ikke reise lenger enn til Sverige og Danmark før folk syns nordmenn er noen late slabbedasker. Vi verner om feriene våre, insisterer på å ikke jobbe til etter fire, tar langhelger når det er jakt, og det går ikke mange ukene mellom hver gang det er en eller annen ferie.

De må gjerne gå rundt å både tro og mene det, men undersøkelse etter undersøkelse viser jo at nordmenn er svært effektive og produktive i de timene vi er på jobb. Ja, vi vil gjerne gå hjem fire og for å rekke det, så dropper vi lange lunsjer, kaffepauser, kutter ned på møter etc.

Da jeg jobbet i Sveits, så jeg jo at mange ikke gikk hjem før både seks og sju og det ble sett på som merkelig å gå hjem tidligere. MEN det var ingen av dem som var der samtidig med meg klokka åtte, de kom jo ofte ikke dinglende før nærmere ti. Det var ingen av dem som kun tok en halv times lunsj og det var de som dro ut møter i det uendelige og som hadde all verdens tid til å henge ved kaffemaskinen. Jeg tror virkelig ikke de gjorde mer i løpet av en dag enn det jeg gjorde, de brukte bare veldig mye lengre tid på å gjøre det og det er i hvert fall ikke noe kvalitetsstempel.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det fremstår som langt mer uforståelig at man i et land der veldig mange ikke mangler noe, fremdeles ikke kan stoppe opp i noen sekunder og være fornøyde? Det jages og jages, og hvor mange ganger i løpet av en uke hører man noen klage på hvor travelt de har det, og hvor lite de får tid til? Takk og lov, at det finnes dem som har satt på bremsene, og trives med det.

Sosial klaging er altfor akseptert, jeg tror det i noen miljøer er noe man skal. Det ligger en slags status i å være travel, å ikke være en som later seg. Å være lat er å ikke være virksom til enhver tid. Alle har forståelse for at man er sliten når man er travel. På den andre siden har du de som jobber mindre fordi de ønsker det. Noen beundrer disse folkene, fordi de tar seg tid til det viktige i livet, mens andre ser dem som en trussel mot egen streben etter mer (eller akkurat nok).

Gjeldsbyrden er for mange stor, med litt andre verdier kunne den vært mindre. I mange tilfeller har kvinner seg selv å takke for eget stressnivå, fordi hun selv har høye krav og forventninger, som hun jobber ræva av seg for å oppfylle slik at hun kan sukke-klage på facebook og være svært tilfreds med seg selv.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Stadig flere. Mange i "my hood", i hvert fall.

Har de gått ned i stilling eller blir de forsørget av sin mann?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Har de gått ned i stilling eller blir de forsørget av sin mann?

Begge deler, vil jeg tro, i kombinasjon med en del gamle penger. Det er ikke så mange som kan betale for en stor garderobe fra Ambiente (eller hvor det er de handler), stadig oppdatert interiør og veldig hyppige PT-timer på 40 % jobb som fotograf eller interiørkonsulent.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Jeg skjønner det, men det er det jeg spør om. Hvor mange er det som egentlig bare er hjemme og baker muffins mens malestrøkene tørker?

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Stadig flere. Mange i "my hood", i hvert fall.

Her også. Overraskende mange. De leverer barna på SFO, drar på trening (i hvert fall ikke på jobb) reiser hjem og steller og lager pimp-up-muffins hele dagen i sine lag på lag-klær i shabby-chic-hjem og henter barna tiiiiiidlig på skolen, og om kvelden oppdatering på blogg og facebook, gjerne tilføyd kommentar "Travel dag, men såååå koselig. Har innredet resten av gjesterommet nå. Ble sååå fornøyd! ;-)))) Fikk såvidt tid til en god treningsøkt før dagens lille bake-prosjekt. Hva synes dere? Huff, bare så synd at de er sååå gode :-))Det blir en ekstra lang treningsøkt i morgen. Kos,kos,kos, klem,klem,klem"

[Elin]

http://www.passionforbaking.com/blog...ing-hos-cacas/

[007]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

http://www.passionforbaking.com/blog...ing-hos-cacas/

OMG!!!
Noe søtere skal en vel forhåpentligvis lete lenge etter.
Keep smiling. Djiiiiz!

[Lisa]

Tekstene til bildene i lenken til Elin er i alle fall mer en nok å miste nattesøvn av. Herregud, er det mulig .... så kan jeg ikke la være å tenke på de bildene i Aftenposten i helgen av de jenterommene med plastikk cupcakes og blogging. Jaja ...

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

OMG!!!
Noe søtere skal en vel forhåpentligvis lete lenge etter.
Keep smiling. Djiiiiz!

"Det er bare sååååå koselig". <3 <3 Er det ufint av meg å bare ha lyst til å spy litt nå?

Jeg har en sånn muffinsblogger på FB. Men hun er karrierekvinne også. Altså enda mer provoserende, i hvert fall for meg. Neida, men noen ganger lurer jeg bare på hvordan får disse menneskene dette til?! For i neste øyeblikk å huske at de har sine greier og problemer disse også. Og det har nok hæppimuffinsbloggerne også.

Litt på siden kanskje.

[Salt]

Jeg kjenner ingen. Jeg kjenner mange som pynter, maler og baker, men ingen som er hjemme kun for å gjøre slikt.

[Polyanna]

Det er nok flere som velger deltid for å oppfylle kravene til det dekorerte, hjemmebakte, harmoniske liv, enn som slutter å jobbe helt og holdent. Men kravene er der, i stadig økende grad. Også blant mine karrierevenninner så er det mindre fnising over støv i krokene, og mer kakeoppskriftutveksling, enn det det var før. Sjuskemorsomheter er mindre morsomme enn de var før. Jeg tror vi blir minst like slitne av dekorasjonskravene som av karrierekravene.

[Hyacinth]

Interessant artikkel! Jeg er enig med Niobe, Nooria og Nenne. :dilter:

[Heilo]

Jeg liker ikke cupcakes. Jeg skjønner hva Polyanna sier, og er enig et stykke på vei, men jeg blir også litt provosert av det. Antagelig fordi jeg har noen såre tær.

Jeg har lett for å bli stresset. Stress for meg oppstår særlig når jeg skal prestere på grensen av egne erfaringer og evner. Det er da jeg strekker meg, lærer mer og vokser. Det er gøy, krevende og tilfredsstillende. Og jeg blir stresset av det.

Jeg blir også stresset når jeg føler at jeg ikke strekker til for ungene mine. At de får for mye videobarnevakt, for lite positive aktiviteter eller jeg kommer for seint til foreldrekaffen i barnehagen.

Stress er noe jeg takler greit i perioder, men jeg har mye lavere stressterskel enn jeg hadde før. Jeg har lett for å spenne musklene for mye, og ender opp med muskelvondt, hodepine, bihulebetennelse (!) og generell slitenhetsfølelse som ikke går over (og snarere forverres) av helgefri.

Jeg har vært sykemeldt som følge av stressrelatert utmattelse. Det er ikke noe gøy, og det er i hvertfall ikke lønnsomt for samfunnet. Jeg har funnet ut at for meg fungerer det bedre om jeg jobber litt mindre enn 100% stilling. Ikke fordi jeg skal bake cupcakes, men fordi jeg skal stresse litt mindre. En stressende tidsfrist i uka er nemlig bedre enn to.

Og så hender det at jeg gjør litt husarbeid eller baker kringle i stedet for å gjøre andre ting. F.eks. kjøpe ny kjole fra Mette Møller. Det ser ikke like fint ut i nasjonalregnskapet (ingen penger ut, ingen penger inn). Men at ikke-økonomisk verdiskapning ikke regnes med mener jeg er en svakhet ved nasjonalregnskapet, ikke ved mine prioriteringer.

[tink]

Jeg har tenkt litt i disse banene den siste tida.

Det henger kanskje sammen med at jeg kan ta meg i å bli muggen og irritert på disse damene med rosablogger og "harmoniske familieliv". Hvorfor synes jeg egentlig det er så provoserende? Kan de ikke bare få holde på da - dersom de kan og det er det som skal til for at de blir lykkelige? Samtidig så ser jeg at folk rundt meg, og av og til meg selv kan bli kokos fordi vi lar oss rive med i et krysspress uten like på karriere, harmoniske barn og pene bursdagskaker. Det er slitsomt å forholde seg til - og jeg må holde hodet kaldt for å innse at ingen har alt. Vi er bare så innmari flinke til å fortelle om fasadepreget på FB og andre steder. Og ja, jeg bidrar innimellom med mitt.

På den andre siden ser jeg poenget med ungdomsopprør. Det som opprører mamma mest av alt er ikke at jeg har støv i krokene, men at jeg vasker vinduer før jeg henger opp adventslysene. At jeg synes det er ok å få vasket vekk ett år med fett fra oppå kjøkkenskapene før jul, og at jeg synes det er hyggelig å bake julekaker. Nå er kanksje ikke mora mi som mødre flest. Men innimellom lar jeg meg faktisk rive med i husmorkosetrenden.

Kosen går over til stress i det øyeblikket vi ikke lenger skiller mellom de faktiske behovene til oss selv og barna våre - og alle de tingene som hadde vært stilig å få gjort noe med. Jeg velger bevisst bort å lese interiørblogger, shoppetråder og hobbytråder. De tuller med hodet mitt, jeg greier ikke å fordøye stoffet uten å sitte igjen med en følelse av at dersom jeg gjorde litt mer, så kunne jeg også fått det sånn. Men da må jeg ofre sofakosen.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Jeg har tenkt litt i disse banene den siste tida.

Det henger kanskje sammen med at jeg kan ta meg i å bli muggen og irritert på disse damene med rosablogger og "harmoniske familieliv". Hvorfor synes jeg egentlig det er så provoserende? Kan de ikke bare få holde på da - dersom de kan og det er det som skal til for at de blir lykkelige? Samtidig så ser jeg at folk rundt meg, og av og til meg selv kan bli kokos fordi vi lar oss rive med i et krysspress uten like på karriere, harmoniske barn og pene bursdagskaker. Det er slitsomt å forholde seg til - og jeg må holde hodet kaldt for å innse at ingen har alt. Vi er bare så innmari flinke til å fortelle om fasadepreget på FB og andre steder. Og ja, jeg bidrar innimellom med mitt.

På den andre siden ser jeg poenget med ungdomsopprør. Det som opprører mamma mest av alt er ikke at jeg har støv i krokene, men at jeg vasker vinduer før jeg henger opp adventslysene. At jeg synes det er ok å få vasket vekk ett år med fett fra oppå kjøkkenskapene før jul, og at jeg synes det er hyggelig å bake julekaker. Nå er kanksje ikke mora mi som mødre flest. Men innimellom lar jeg meg faktisk rive med i husmorkosetrenden.

Kosen går over til stress i det øyeblikket vi ikke lenger skiller mellom de faktiske behovene til oss selv og barna våre - og alle de tingene som hadde vært stilig å få gjort noe med. Jeg velger bevisst bort å lese interiørblogger, shoppetråder og hobbytråder. De tuller med hodet mitt, jeg greier ikke å fordøye stoffet uten å sitte igjen med en følelse av at dersom jeg gjorde litt mer, så kunne jeg også fått det sånn. Men da må jeg ofre sofakosen.

Det handler vel mest om hvor vi føler oss konfrontert med det vi opplever som egen utilstrekkelighet? Jeg blåser en lang marsj i muffinsbakende husmødre, men jeg blir lett litt nedstemt av lange tråder og innlegg om jogging og styrketrening. For ikke å snakke om lønninger og julebord med kollegaer.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det handler vel mest om hvor vi føler oss konfrontert med det vi opplever som egen utilstrekkelighet? Jeg blåser en lang marsj i muffinsbakende husmødre, men jeg blir lett litt nedstemt av lange tråder og innlegg om jogging og styrketrening.

Ja, det er nok et poeng (og jeg er helt omvendt av deg, ser jeg - med min 20-årige jogging. Dessuten har jeg flere Mette Møller-kjoler enn bolleladninger det siste året, tror jeg.)

[Esme]

Det er ikke verre eller bedre å slutte å jobbe for å bake cupcakes enn å bygge trebåter, det er sak samma det. Det som er irriterende er at den smøgg-tonen som er i disse bloggene påstår på et vis at de gjør det for noen andre, at familien har godt av det. At det er en moralsk riktig avgjørelse å ta.

Og det er det jo ikke, disse latsabbene har jo bare tatt seg ferie. Og jeg synes de kan hoppe ned fra høyhesten sin når det gjelder det. Voksne damer som slutter å jobbe fordi de skal dandere tyll og cupcakes kan faktisk ikke påberope seg høyere moral enn oss andre som forsørger barna våre selv.

Og med det i mente at jeg har absolutt ingen ting i mot cupcakebaking, jeg kan godt anbefale disse superyummi kakene jeg laget her om dagen: white chocolate limoncello cupcakes

Og til de som mener at "det er fint at man kan være feminin og få lov til å bake cupcakes, endelig! ": Feminisme går ut på at man gjør det man vil selv, ikke "hva man får lov til".

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er ikke verre eller bedre å slutte å jobbe for å bake cupcakes enn å bygge trebåter, det er sak samma det. Det som er irriterende er at den smøgg-tonen som er i disse bloggene påstår på et vis at de gjør det for noen andre, at familien har godt av det. At det er en moralsk riktig avgjørelse å ta.

Og det er det jo ikke, disse latsabbene har jo bare tatt seg ferie. Og jeg synes de kan hoppe ned fra høyhesten sin når det gjelder det. Voksne damer som slutter å jobbe fordi de skal dandere tyll og cupcakes kan faktisk ikke påberope seg høyere moral enn oss andre som forsørger barna våre selv.

Og med det i mente at jeg har absolutt ingen ting i mot cupcakebaking, jeg kan godt anbefale disse superyummi kakene jeg laget her om dagen: white chocolate limoncello cupcakes

Og til de som mener at "det er fint at man kan være feminin og få lov til å bake cupcakes, endelig! ": Feminisme går ut på at man gjør det man vil selv, ikke "hva man får lov til".

Åh! nyaktig hva jeg mener, men tretusen ganger mer velformulert enn jeg klarer sjæl.

Jeg har heller ikke noe imot cupcakebaking eller møbelmaling. Men jeg synes også det er utrolig uredelig å hevde at man pønter og blogger for noen andres skyld enn sin egen. Også er jeg sur og slem nok til å hevde at jeg ikke er sikker på om det er bedre for barn å bli eksponert og vist frem med klær som matcher både innredning og bakverk i mammas cupcake- og drømmehjemblogg enn å være i barnehagen. :kaster brannfakkel: