Forventninger til politiske ledere

[Milfrid]

Jeg står fast på at jeg mener at det var folk på utøya som viste bedre lederegenskaper enn andre. Jeg mener også at det er stor forskjell på hva landets statsminister og ref Eric skal foreta seg i en slik situasjon og hva lederne på en øy med ungdommer bør foreta seg når en krise oppstår.

Mene jeg ønsker ikke å være med å dra denne diskusjonen videre, kjenner jeg. Jeg føler uendelig med hver og en av dem som var på utøya, og alle reaksjonene og reaksjonene der var riktige for dem som foretok dem. Ingen kan klandres for hvordan de reagerer i en ekstrem krisereaksjon. Virkelig ikke. Vi kan alle ha meninger om hva som burde vært gjort, men kun dem som stod insituasjonen vet hvor jævlig det var.

Jeg synes innlegget det ble linket til i HI var utidig og vemmelig. Vi må vel hylle heltene som gjorde en innsats på utøya - også alle de som dro ut i båt og plukket opp folk, med fare for eget liv. Men hver og en av oss kunne vært blant dem som først og fremst tenkte på å komme seg bort fra helvetet selv, som for de aller fleste nok ville vært det naturlige førstevalget for de aller fleste.

Det er litt ubehagelig å diskutere spørsmålene i HI fordi jeg ikke klarer å si det jeg mener om saken uten å legge sten til burde til mennesker som ikke har gjort noe som helst de bør skamme seg over.

[Pelle]

Men emenr dere politiske ledere generelt burde kurses i hva som er lurt å gjøre i enhver tenkelig krisesituasjon med fare for eget og andres liv?

For noen var det lurt å svømme. For andre var dert lurt å gjemme seg. For noen var det lurt å være sammen, for andre var det lurt å spre seg og være alene.

Jeg ser virkelig ikke hva en leder kunne gjort i denne situasjonen, for å bedre den.

[Gaia]

Jeg kjenner jeg er enig med Mindy i at det gir en alt for stor bismak å drøfte dette videre. Vi får uansett ikke omgjort det som har skjedd, og den eneste som bør og skal stilles til ansvar er den som utførte handlingene. Ingen, absolutt ingen, andre.

Pelle - jeg mener de ikke skal kurses i evt terrorteknikk. Jeg tenker at det mer er en egenskap man har naturlig om man redder eget liv først og fremst, eller om man prioriterer samfunnet ellers. Begge deler er moralsk helt kosher.

[Gaia]

Og kanskje jeg kan gå inn i diskusjonen på et senere tidspunkt, men nå er det alt for nært. Og de som sørger og har det vondt bør få ha dette i fred, uten å måtte forholde seg til hva andre mener burde eller ikke burde vært gjort.

Forøvrg er det en viktig ting - EP var ikke statsminister. Han var leder i auf. Det er et ganske lite vesentlig verv, tross alt. I en krise er det naturlig at han først og fremst er sin person. Om han nå hadde vært konge eller statsminister så kan dethende det ville gjort at han hadde handlet annerledes. Det vet vi jo ikke.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om han nå hadde vært konge eller statsminister så kan dethende det ville gjort at han hadde handlet annerledes. Det vet vi jo ikke.

Under krigen stakk ihvertfall de viktigste lederne til UK.

[Erica]

I aftenposten for litt siden var det en av lederne i Telemark bataljon som hadde en artikkel om hendelsen på Utøya, og spesielt om politiets innsats. Han skrev at for vanlige mennesker så er det rent instinkt å flykte fra skudd, og det strider mot det meste i kroppen vår å gå mot skuddlinjen. Han forklarte noe om den opptreningen som skal ligge i bunn for å klare å trosse de instinktene vi som mennesker har, og gå inn i skuddlinjen. Dette handlet egentlig om politiet og de første politimennene som kom til stedet, hvordan det var veldig forståelig at de ikke hev seg i første og beste båt ut til Utøya. Jeg tenker at det samme gjelder jo de som var på Utøya som prøvde å komme seg derfra fortest mulig.

[Milfrid]

La meg illustrere hva jeg mener med lederegenskaper og det å ta ansvar med et eksempel fra mitt eget liv. Jeg var ni, lillesøsteren min tre og vi var dammen med søskenbarna våre på syv og fire på hytta. I fire var alene nede på bryggen, med redningsvester på (gode, gamle dager, de det skrives om instatusoppdateringene på fjesboka. ). Lillesøsteren min ramlet i vannet, på dypet. Mitt eldste søskenbarn og jeg fikk panikk og sprang som forskremte høner opp til hytta for å hente hjelp. Da vi kom ned igjen satt søskenbarnet mitt på fire år og holdt lillesøstern min fast i vesten.

Å springe etter hjelp var IKKE feil. Men det hadde nok vært smartere å sende de to yngste opp etter hjelp og selv blitt sittende og sørge for at lillesøsteren min ikke drev til havs, i stedet for å springe fra en fireåring ved vannet.

Jeg er ingen stor leder (men hun som satt og holdt fast søsteren min har hatt flere lederjobber).

Det er ikke noe galt i å ikke være en ledertype, vi trenger folk som skal kunne leses også. men det å være leder handler om å kunne holde hodet kaldt når det koker rundt deg. Og jeg tror ikke det er noe man lærer, men en evne man langt på vei er født med.

[Sure Eplet]

Jeg vil at vi fortsatt skal ha fredelige politiske ledere i Norge. Å rømme fra en øy der en fyr går amok med automatvåpen er kanskje ikke heroisk, men man overlever. En død leder er ikke mye tess.

[Pelle]

MM; det der blir jo noe helt annet. Noe kunne jo faktisk gjøres, ikke fare for eget liv og hendelsen (falle i vannet) var ikke sjokkerende utenkelig.

[Milfrid]

Selvfølgelig er det noe helt annet. Og jeg forsøkte med vilje å få fokuset over på noe helt annet. Jeg synes spørsmålene i HI er interessante, men synes det er fryktelig ubehagelig å diskutere det med fokus på Utøya-tragedien.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Selvfølgelig er det noe helt annet. Og jeg forsøkte med vilje å få fokuset over på noe helt annet. Jeg synes spørsmålene i HI er interessante, men synes det er fryktelig ubehagelig å diskutere det med fokus på Utøya-tragedien.

Det går vel nesten ikke an å diskutere dette foruten om Utøya. Det er ikke ofte vi får testet ut om politiske ledere har disse naturlige medfødte lederegenskapene som du sikter til.

[Teflona]

Jeg leste artikkelen til FrP-dama da den først sto i TB og syntes kommentaren om Pedersen var ufin og langt under beltestedet.
Hvis det å gå i mot en desperado med gevær skal være lakmustesten på politiske lederegenskaper, tror jeg ikke vi får mange ledere her i landet.

[Røverdatter]

Vi er født og oppvokst i et land der vi aldri har trengt å forholde oss til faren for å bli massakrert og der de færreste har opplevd dødsangst. Jeg syns ikke man kan forvente noe som helst av noen som helst av dem som var på Utøya. Ingen der hadde noen oppskrift på riktig reaksjon i den helt uvirkelige og absurde situasjonen de var i. Hvilke ungdomsledere i Norge har noensinne hatt plikt til å bøte med livet for å redde andre i sin lederfunksjon? Jeg tror at AUF-lederen og mange av de andre lederne og deltakerne sliter voldsomt med disse tankene i etterkant, og det mener jeg at de ikke skal trenge. Ingen kunne gjort noe for å stoppe massedrapet og den eneste ansvarlige er den som utførte drapene.

Og en helt annen ting som ikke har med denne diskusjonen å gjøre direkte. Hvis de hadde samlet fergen full av folk - hvilken garanti hadde de for at ikke drapsmannen nådde dem før avgang og skjøt hele gruppen? Han ønsket jo nettopp at folk skulle samle seg så han kunne få skutt mange på en gang.

[Gaia]

Jeg klarer visst ikke helt å gi slipp på diskusjonen... Nå har jeg lest artikkelen HI lenker til, og jeg reager på den fordi jeg oppfatter den som etforsøk på å slå politisk mynt på en utrolig vanskelig situasjon ved å gå inn og kritisere et menneske som har opplevd noe så grusomt som det han (de) har gjort.

Jeg tror det som gjør at jeg ikke umiddelbart klarer å se at dette er en handling som er en leder verdig (selv om den ikke kan kritiseres på et menneskelg plan, på noen som helst måte, det vil jeg bare understreke) er at dette handler om ungdommer, i noen tilfeller så unge at de i realiteten fortsatt må karakteriseres bare som barn. Og de som reiste var blandt de eldste, de voksne, lederne.

Selvfølgelig så ligger det instinktivt i veldig mange å løpe når de er truet. Men det ligger faktisk ikke i alle, og det sies at det er vel så mange som mister livet i naturkatastrofer fordi de løper til for å hjelpe andre.

Jeg syns ingen av de som var i båten skal eller bør kritiseres. Det er ingen av de som var på øya som skal eller bør kritiseres. Men på et eller annet tidspunkt så må man være villig til å vurdere personen som helhet hvis denne velger i stille til valg. Og da må man basere vurderingen på de fakta man har om dette mennesket og vurdere om man mener at personen har vist seg å ha de egenskapene man ønsker at en leder skal ha.

Jeg vet ikke hva jeg mener. Jeg tror det kommer til å ta lang tid å bestemme meg for hva jeg mener. Men man må tørre å snakke om det, for å kunne danne seg en mening.

[Milfrid]

Som jeg har sagt flere gangrer, jeg synes det som stod linke til i HI, altså det denne FRP-damen hadde skrevet var veldig respektløst og ufint og det som verre var. Jeg synes ikke man skal stille spørsmål til hva som var alternativet til å dra med båten. Det er ikke der jeg er i det hele tatt.

Men som Gaia (klarer jeg tydeligvis heller ikke å forlate diskusjonen...) er vel det jeg reagerer på nettopp det at det var barn og ungdom som var igjen på øya, og flere voksne som dro i den første båten. På den andre siden hadde vel han ene som dor nettopp sett kona bli henrettet av en gal man med gevær, om jeg ikke husker feil? Det går overhode ikke an å klandre dem som dro på et personlig plan. La det være helt klart at jeg ikke på noen som helst måte mener at det var galt å dra fra øya når man opplevde å være truet på livet.

Jeg synes dette er veldig vanskelig, og jeg er tydeligvis ikke helt sikker på hva jeg mener, jeg heller. Men jeg husker bare at jeg reagerte på de første intervjuene med AUF-lederen og at vi snakket om det her hjemme. Selvfølgelig skal man ikke forvente av noen at de ofrer livet, og sånn sett var sammenlikningen med å gå ned med skipet rimelig søkt (og ja, jeg vet jeg brukte den i mitt første innlegget mitt).

Jeg er temmelig sikker på at jeg hadde gjort det jeg kunne for å komme meg fra øya, jeg også. Det er en veldig menneskelig reaksjon når man er truet på livet.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Selvfølgelig skal man ikke forvente av noen at de ofrer livet, og sånn sett var sammenlikningen med å gå ned med skipet rimelig søkt (og ja, jeg vet jeg brukte den i mitt første innlegget mitt).

.

Ja, det går virkelig ikke an å sammenligne med en kaptein som etter gamle moralske sjømannsregler går ned med skipet altså. Det er enormt stor forskjell på å være i en situasjon der man har kalkulert inn en dødsrisiko som sjøkapteinene var tvunget til den tiden da disse uskrevne reglene stammer fra, og å være på en helt trygg plass uten noengang å ha tenkt en annen tanke enn at en skal leve et langt liv.

Det går ikke an å sammenlignen med krigsledere eller noen andre ledere som faktisk har dødsrisikoen å forholde seg til. AUF-lederne som var på Utøya kan sammenlignes med en speiderleder eller en fotballtrener i et 100% trygt miljø.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg klarer visst ikke helt å gi slipp på diskusjonen... Nå har jeg lest artikkelen HI lenker til, og jeg reager på den fordi jeg oppfatter den som etforsøk på å slå politisk mynt på en utrolig vanskelig situasjon ved å gå inn og kritisere et menneske som har opplevd noe så grusomt som det han (de) har gjort.

Jeg tror det som gjør at jeg ikke umiddelbart klarer å se at dette er en handling som er en leder verdig (selv om den ikke kan kritiseres på et menneskelg plan, på noen som helst måte, det vil jeg bare understreke) er at dette handler om ungdommer, i noen tilfeller så unge at de i realiteten fortsatt må karakteriseres bare som barn. Og de som reiste var blandt de eldste, de voksne, lederne.

Selvfølgelig så ligger det instinktivt i veldig mange å løpe når de er truet. Men det ligger faktisk ikke i alle, og det sies at det er vel så mange som mister livet i naturkatastrofer fordi de løper til for å hjelpe andre.

Jeg syns ingen av de som var i båten skal eller bør kritiseres. Det er ingen av de som var på øya som skal eller bør kritiseres. Men på et eller annet tidspunkt så må man være villig til å vurdere personen som helhet hvis denne velger i stille til valg. Og da må man basere vurderingen på de fakta man har om dette mennesket og vurdere om man mener at personen har vist seg å ha de egenskapene man ønsker at en leder skal ha.

Jeg vet ikke hva jeg mener. Jeg tror det kommer til å ta lang tid å bestemme meg for hva jeg mener. Men man må tørre å snakke om det, for å kunne danne seg en mening.

Hvordan skal du kunne vurdere personen (EP, mener du?) opp mot andre som stiller til valg og som ikke har vært gjennom det samme? Hvordan kan du vite hvordan de ville ha reagert i samme situasjon?

[Pelle]

Men hva i all verden skulle de gjort om de ble? Bli skutt slik som noen av de første voksne som stilte spørsmål? Hva slags hjelp eller moral eller lederskap er det?